Jeg og mamma har krangla

[Gjest meg]

Det hele begynte med at jenta mi slo seg vrang. Hun er snart 5 år. Det var noe som ikke gikk helt hennes vei, og hun begynte å hyle og skrike. Dette gjør hun ofte når hun er trøtt eller i dårlig humør istedenfor å spørre om hjelp, og dette er noe som jeg og faren er veldig klar over og jobber med. Vi spør først om det er noe hun trenger hjelp til sånn at hun blir minnet på hva hun burde gjøre, deretter ignorerer vi skrikingen og hun får selvsagt ikke hjelp med mindre hun spør ordentlig.

Moren min gikk inn i situasjonen og fjernet det jenta var irritert på, noe som egentlig var helt greit. Men etterpå begynte hun å rakke ned på meg. Hvis det var min unge så hadde jeg blabla, du og faren må da legge opp en felles strategi blabla, hun kan da ikke oppføre seg sånn blabla. Hun sa mye, og etter hvert oppfattet jeg det som ren kritikk mot meg. Hun kunne like gjerne sagt "du er en kjempedårlig mor". Det ville ikke gjort noen forskjell. Hun begynte også å kritisere barnehagen jenta går i for de kan da umulig håndtere henne bra nok. Mamma jobber i barnehage så hennes barnehage gjør naturligvis alt det riktige.

Jeg ble utrolig lei meg, klarte ikke å holde tilbake verken tårene eller sinnet, men jeg sa ingenting som kunne såret noen. Men jeg tok med meg ungene og dro derfra i tårer. Foreldrene mine har langt ifra vært noen prakteksemplarer selv. Jeg var livredd pappa da jeg var liten pga temperamentet hans (han har også slått meg ved noen anledninger). Mamma var ettergivende (hvis du fikk nei kunne du mase deg til et ja). Jeg føler at jeg ikke har fått det jeg har trengt psykisk. Ingen klemmer eller nærhet, massevis av kritikk, de har vist null støtte hvis du kommer til dem med problemer, kan kun snakke med dem om overfladiske ting. Og selv i voksen alder kritiserer de meg konstant. Alle valg jeg tar må jeg forsvare.

Jeg har slitt mye psykisk i oppveksten. Hatt ekstremt lav selvtillit, vært ekstremt sjenert og dermed også ensom, og hatt spiseforstyrrelser. En hver idiot kunne forstå at jeg slet, men foreldrene mine har ikke gjort noe for å verken snakke med meg om problemene mine eller forsøkt å hjelpe. Datteren min sliter også med at hun er sjenert. I barnehagen har hun til tider nesten vært stum. Men det har bedret seg etter at de sluttet å prøve å få henne til å snakke. Nå snakker hun med alle, noe som er en enorm fremgang! Og det er en enorm lettelse for meg som mor at hun kanskje får det litt lettere enn det jeg hadde det. Men hjemme har hun alltid snakket mye, og derfor forlanger både jeg og faren at hun forteller oss hvis det er noe hun vil.

Jeg er ingen perfekt mor, og det er sikkert mye jeg kunne gjort annerledes. Men med bakgrunn i min egen oppvekst synes jeg det er hundre ganger viktigere at barna mine føler seg elsket, at jeg støtter dem og er der for dem, enn at jeg oppdrar dem etter boka 100 % av tiden. Jeg prøver selvfølgelig å oppdra dem som best jeg kan da.

Nå sitter jeg her og føler meg elendig. Kjenner jeg ikke har lyst å besøke foreldrene mine på en stund. Vi ser dem ca 2-3 dager i måneden. Jeg synes det var unødvendig av moren min. Hva synes dere?

[Gjest hedgepig]

[AnonymBruker]

Moren din mente antagelig rådene godt (eller velmenende), men det kom nok helt feil og for mye ut ettersom du følte det som en kritikk av deg og fikk deg til å gråte. På den andre siden skal du huske at du som er så følsom vil være mer nærtagende for kritikk enn det andre mennesker er. Jeg er svært følsom selv, og dette er noe jeg alltid må vurdere når jeg hører noe jeg oppfatter som kritikk mot min person.

Men det er ikke bare ulemper med å være følsom - man får et rikt indre følelsesliv, ikke sant, og kan føle både sterkt og mye.

Men det høres slitsomt ut å ha foreldre som kritiserer alle dine valg. Du sier du må forsvare valgene dine - kanskje er det bedre om du bare sier at "jeg har bestemt meg for å gjøre et slik!" uten å gå inn i diskusjonen? Og så bare snakke om noe annet? Hvis du er en usikker person, er det lett for å begynne å gruble over egne standpunkt og "tja, tjo, nei,..." og du blir helt utmattet. Da er det bedre å la være å gå inn i slike diskusjoner med dine foreldre.

Jeg er sikker på at du er en god mamma! Jeg tror følsomme personer blir kompetente foreldre!

Når det gjelder trassunger, har en klok dame sagt at ungens hysteri må møtes med ledelse av foreldrene - ikke trøst- men en mulig vei, et alternativ, en beslutning.

"Det som skal til er motstand, ledelse, at lidelsen tar slutt. "Ro deg ned. Det er nok nå. Nå holder du opp. Nå er det bra". Det finnes trassunger som midt mens raseriet herjer som verst klynker: "Hjelp meg!" En trassunge som under utbruddene blir møtt med motstand og ledelse, reagerer med lettelse. En unge som ikke blir møtt med motstand og ikke får anvist noen vei ut av uføret, bukker under for avmakten" (Fra Barneboka, Anna Wahlgren).

Anonym poster: 9c79f3898d1398e69a70684e2978c6e3

[Gjest meg]

Takk til dere som har svart. Jeg er nok kanskje litt nærtagende ja. Man skulle tro at å vokse opp med foreldre som kritiserer og kjefter hele tiden gjør at man blir følelseskald, men det er heller omvendt for min del. Men samtidig tror jeg enhver person hadde reagert på det hun sa. Hadde 3 stk som publikum til seansen, og alle reagerte.

Nå idag angrer jeg litt på at jeg ikke tok igjen faktisk. Jeg tar aldri igjen med foreldrene mine. De har kritisert meg mye opp gjennom, men jeg tar aldri igjen fordi jeg orker ikke å lage styr.

[#Mj#]

kanskje du kan prøve å snakke med foreldrene dine nå, forklare korleis oppførselen deira får deg til å føle deg?

eg er ganske konfliktsky, og lar det med enkelte mennesker gå altfor langt før eg tar igjen. men det føles alltid mykje bedre etter at eg har sagt det eg vil si, og sannsynligvis har dei andre hatt godt av å høyre det.

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart. Jeg er nok kanskje litt nærtagende ja. Man skulle tro at å vokse opp med foreldre som kritiserer og kjefter hele tiden gjør at man blir følelseskald, men det er heller omvendt for min del. Men samtidig tror jeg enhver person hadde reagert på det hun sa. Hadde 3 stk som publikum til seansen, og alle reagerte.

Nå idag angrer jeg litt på at jeg ikke tok igjen faktisk. Jeg tar aldri igjen med foreldrene mine. De har kritisert meg mye opp gjennom, men jeg tar aldri igjen fordi jeg orker ikke å lage styr.

Jeg hadde nok reagert akkurat som deg. Jeg synes du kan si til henne at all kjeften du fikk der var veldig sår, og at du selv synes hun ikke har vært en perfekt mor heller.

Det er normalt at en 5åring trasser og slår seg vrang. Jeg kjenner en pedagog som har en datter på 5 som er en riktig diva, og slår seg vrang i ett sett. Det hjelper ihvertfall ikke med kjeft rettet mot mor, da du trenger all styrken du har til å ta deg av henne og roe henne.

Jeg synes du kan si ifra til din mor og at du ikke godtar slike stygge kommentarer en eneste gang til.

En annen ting jeg tenker nå er at om din datter la merke til at du ble lei deg for dette, så må du fortelle at du ble lei deg for det moren din sa, og ikke for det som din datter gjorde. Ungene legger merke til alt mulig...

klem!

Anonym poster: 5f6e6ae013c133678aecb3a272695ee0