Ang. mamma, værsåsnill les!

[Gjest anonymjente]

Hei!

Jeg er ei 16 år gammel jente som sliter egentlig litt, ikke hele tiden, men innimellom. Jeg har tider der jeg har lyst til å ta selvmord, eller bare er deprimert, det er sjeldent jeg er 110% glad. Ting er bedre etter jeg fikk meg gode venner, men jeg klarer ikke åpne meg for dem, det er noe jeg synes er vanskelig. De åpner seg for meg, og jeg dømmer ikke de. Jeg vet de ikke hadde dømt meg, men jeg klarer ikke si det. Ikke til noen.

En av grunnene til at jeg tenker at jeg ikke har noen grunn til å være sånn som jeg er, er at det er mange som har hatt det verre enn meg. Jeg tenker også mange ganger at det bare er min skyld, for hver gang jeg tar det opp foran mamma og jeg sitter å griner så blir hun sint og sier enten: ååå, stakkars deg du har hatt det så fælt på en sånn frekk måte, eller Nå vil jeg slappe av, og jeg tenkte faktisk på å begynne å rydde i morgen også kommer du å sier det her så vær så snill og stopp nå. Da føler jeg med en gang det er min skyld, så sier hun at hun ikke sier det for at jeg skal føle det, men hvorfor sier hun det ellers da?

Du skjønner det at jeg er ganske lat, det er ikke alltid jeg gidder rydde og jeg slenger ting overalt. Til og med i stua, og jeg sminker meg ved kjøkkenbordet og har sminkesaker der siden det er et bra speil der da. Jeg gjør dette fordi jeg har lært at det er greit, og hun kjefter da på meg og sier du rydder jo aldri opp da mister jeg lysten. Hun har masse dritt overalt selv, og rydder nesten aldri eller vasker og slik har hun vært i mange år. Det har jeg lært av, så sier jeg til henne hvis hun hadde tatt ansvar siden jeg var liten (greit at hun rydda når jeg gikk i barnehagen, men jeg husker jo faen meg ikke alt derfra. Det er ikke der man lærer alt, som å rydde og lage mat!) da hadde jeg lært at det var normalt for meg å gjøre det.

Det er noen ganger jeg har begynt å rydde i hele huset og sagt at vi to skal rydde 2 ganger i uka, og det går aldri. Jeg tenker det er min skyld siden jeg ikke fortsetter, men det er jo ikke det? Når jeg gikk i 6.klasse f.eks. skulle det da være MITT ansvar at vi ryddet? NEI, da skulle hun vært voksen nok til å fortsette å ta ansvar over den ryddingsplanen slik at jeg og lærte meg å fortsette! Alle unger og tenåringer er ikke så flinke til å rydde rommet sitt, og det er helt normalt. Men det skal ikke være sånn som vi har det!

Mamma hadde en mamma som var alkoholiker, og det er et tilfelle hun forklarte meg at hun ble lei seg fordi mammaen sa hun hatet henne, en gang hun var full. Men bortsett fra det brydde hun seg ikke om at mammaen var alkoholiker. Det tviler jeg sterkt på. Jeg vet ikke om mammaen min er alkoholiker, for ordentlig full har jeg sett henne sånn 3 ganger, men det var en periode hun drakk veldig mye siden barnevernet kom inn (da hadde de faktisk ikke grunn til det, men etter de kom inn så ble hun på en måte sånn de ville) og sa ting som: ''Din jævla drittunge'' til meg ofte og lignende, greit at jeg ikke fikk lov å ha de kaninene vi hadde da rundt i stua, men man sier det ikke på de måten! Da ble jeg lei meg og redd henne, og noen tilfeller på barnskolen tok hun et godt tak rundt armene mine og rista meg og sa litt sårende ting og hun har trua flere ganger med å klappe til meg og hun har gjort det 1 eller 2 ganger tror jeg. Greit at det ikke var ordentlig hardt, men jeg synes det gjorde litt vondt og da blir jeg redd for henne når hun er sur. Uansett om hun aldri har slått meg sånn ordentlig eller gitt meg blåmerker!

Nå drikker hun sånn 2-6 øl, kanskje mer, nesten daglig. Hun starter tidlig, hun blir ikke sånn drita eller noe, men det er jo ikke normalt å drikke så ofte! Hun klager over at det ikke hjelper mot angsten (hun tar masse medisiner og,mot kolestrol og angst ellerno vet ikke jeg) så skal hun stoppe, men hun fortsetter å kjøpe øl for hun trenger det for å klare seg igjennom dagen. Det er greit at hun ikke kan kjøre meg hele tiden, men det er ikke så hyggelig å få høre den klokka 4 på dagen at jeg har drukket så kan ikke kjøre deg, på en helt vanlig tirsdag. Hun har ikke jobb, og er uføretrygdet nå. Vi har ikke så bra råd, og hun har ikke hatt jobb på evigheter. Det var en periode jeg jobba litt i 8 mnd for å få råd til å kjøpe litt ekstra med klær og ting som jeg hade lyst på, men jeg orket ikke mer. Det er greit at mamma har blitt f.eks. voldtatt da, og derfor har hun angst og jeg skjønner det! Men jeg takler ikke det her.

Jeg har det bra med mamma som regel, og jeg er veldig glad i henne. Og jeg trives med å være med henne og hvis jeg ikke hadde bodd med henne hadde jeg savna henne, det er jo en av grunnene til at jeg får dårlig samvittighet for å kjefte på henne noen ganger for dette, men det er fortsatt noe jeg føler. Jeg vet jeg har vært urettferdig mot henne før, men jeg var et BARN, et BARN har SÅ mye større rett til å gjøre sånne feil enn VOKSNE! Alle voksne gjør feil, jeg godtar det, men jeg synes ikke det er rett at jeg ikke skal kunne fortelle henne dette uten at hun ikke tar det innover seg og sier at jeg har rett. Akkurat nå har noe sånt skjedd, og jeg sitter å griner. Hun kom utafor døra til rommet mitt og sa hun ville gi meg en klem for hun var glad i meg, da sa jeg gå ned, jeg vil ikke snakke med deg.

De gangene jeg faktisk merker at hun har drukket, så hører jeg det på stemmen hennes. Da sier hun at hun ikke har drukket, men så sier jeg jo det har du så innrømmer hun det noen ganger. Jeg hater den stemmen, for det er en samme stemmen så har sagt en gang til meg at hun ikke ville leve lenger og lurte på om det var greit for meg, når jeg var alt fr 8-11 år, vet ikke jeg. Som har sagt kanskje jeg ikke skulle bo er likevel, og når hun er sint kan hun skrike sånn: HELVETES DRITTUNGE, DEN JENTUNGA TENKER BARE PÅ SEG SELV. og hvis hun da ser f.eks. at jeg ikke har rydda opp etter meg blir hun enda mer sint og bare; HELVETE DA, HVORFOR RYDDER DU IKKE OPP ETTER DEG? FAEN IKKE GRIN, DU HAR IKKE NOEN GRUNN TIL Å GRINE, DET HAR JEG. Den siste frasen der har hun sagt til meg helt siden jeg var liten jente, jeg pleide å ligge å grine så sa hun at jeg ikke måtte for hun hadde grunn og ikke jeg. Hun burde jo tenkt på at når hun hadde det jævlig så gikk det utover meg og da ble jeg og lei meg. Så sier hun nå i ettertid at det gikk ut over alle, men det gikk da søren meg utover meg og! I en så ung alder! Jeg har mange ganger siden jeg var liten hatt lyst til å ta selvmord.

Når jeg var 5 år så flyttet vi til en ny by, og da flytta ikke pappa med oss. Pappa pleide å være en drittsekk mot mamma og ikke gidde å gjøre noe, ikke for oss heller. Derfor skjønner jeg at hun flyttet, men det kom som et sjokk og hun sjekka heller ikke jobbmulighetene dit vi flytta. Og hun turte ikke fortsette å bo der vi bodde, siden pappa sa han nekta oss og mamma hadde jo nettopp brukt mye penger på nytt hundehus og kjøkken. Han var veldig urettferdig mot mamma før, og gadd ikke gjøre noe, og jeg unner ikke henne det. Men, som 5 åring var det å flytte et sjokk og både meg og broren min ble mobbet. Jeg hadde folk som spurte meg om å finne på noe, men jeg sa av en eller annen rar grunn nei. Så ble jeg bare outsider og kalt feit og stygg og lignende. Jeg hatet gymmen, for der lo de av meg og ville ikke være i gruppe for meg. Jeg gråt hver natt nesten. Også i tillegg måtte jeg takle at mamma klagde over hvor fælt hun har det og holde på sånn som hu gjorde, og nei.. Jeg vet ikke om broren min har et likt forhold til alt det her med mamma, men han burde egentlig ha det. Det har vært et tilfelle der hun kalte han en feit gris. Han ble veldig overvektig etter vi flyttet hit, sikkert på grunn av mobbing. Noe som vi så klart prøvde å skjule så mye som mulig at vi ble. Husker at mamma sov lenge, så vi måtte stå opp selv fra sånn 2. eller 3.klasse, og jeg spiste ikke frokost og heller ikke på skolen. Etterhvert tok jo mamma ansvar for maten på skolen og sa læreren måtte sørge for at jeg spiste den opp. Hun har jo vært der mange ganger.

Så har ting blitt bedre med årene, før hadde jeg så dårlig selvtillit og følte meg kjempestygg, nå tørr jeg heve hodet og ikke gå med buet rygg. Jeg fikk venner på ungdomsskolen, meg og vennene mine var outsiders, men det var ikke like ille mobbing. På videregående gikk alt bedre, men år jeg får frekke kommentarer (noe jeg vet alle mennesker får innimellom) så kan det såre litt mer enn det det gjør for de som aldri har blitt ordentlig mobbet. Det er en av grunnene til at jeg nesten aldri hadde gym, men jeg vet de folka ikke hadde mobba meg, men det sitter igjen. Jeg har ikke sagt noe av det her, kanskje bare en smal del til noen, det er noe jeg ikke tørr si. Jeg klarer ikke si det, for da føler jeg meg ond, slem som vil si så mye dritt om en mamma som f.eks. har gitt meg nytt rom den siste tiden og kjøper maten og har gitt meg litt penger i det siste. Men jeg kan jo ikke endre hvordan jeg føler det. En mor er et forbilde, en mor gjør feil, men enn mor gjør alt hun kan for å prøve sitt beste. En mor kan bli brutt ned til tider, det skjønner jeg, men det er en forskjell på til tider, og helt fra jeg var 5-7 år til 16. Hun prøver å bygge seg opp noen ganger, men ja.

Tro meg, jeg har mange gode stunder med mamma og. Ting er mye bedre nå, MEN sånn har det vært. Og det er sånn en sjelden gang nå og, men den drikkinga er der hele tida. Bare før fikk hun den stemmen sånn skikkelig og man så på henne at hun har drukket, det gjør man ikke like ofte nå. Men jeg vet jo at hun drikker, hun sitter jo på stolen sin og ser på tv og drikker øl hele tiden. Tørr ikke gå ut så ofte, for hun har blitt så feit og stygg sier hun. Sier hun skal slanke seg til sommeren, men blir aldri noe av. Jeg sier det er mange folk som har litt ekstra på kroppen der ute, det er ikke noe å bry seg om. De kommer ikke til å se rart på deg.

Når jeg har sagt hun var pen før, sier hun jaja, jeg følte meg stygg. Og da trur hun at jeg skal klare å ha så jævlig god selvtillit og tro på hun når hun sier jeg er pen? Når hun ikke klarer si det samme om seg selv. Jeg har hatt perioder der jeg har slanka meg, og blitt altfor tynn før, siden jeg har følt meg feit. Det startet etter en på skolen kalte meg feit og stygg. Mamma la jo litt merke til det og lurte på om jeg hadde sluttet å spise, men klarte jo unngå det. Det verste er at den perioden jeg var på mitt tynneste og alle på skolen lurte på om jeg hadde anoreksi, og legen spurte meg også, så sa mamma bare sånn jaja, noen er naturlig tynne og det er naturlig for henne å være sånn. Og hun synes ikke jeg var så tynn, og når jeg sa til henne hvor lite jeg hadde spist, så visste ikke hun det. Jeg følte meg dritfeit den perioden, og jeg var ikke det. Nå spiser jeg normalt og nå burde jo hun skjønne at det ikke var naturlig for meg å være så tynn, men hu gjør vel ikke det.

Nå skal jeg stoppe før jeg klager alt for mye her, for jeg er takknemlig for så mye, tro meg! Og det går som regel bra mellom oss nå, bare jeg skjønner ikke hvorfor hun må drikke så mye. Og hun kan være litt idiotisk, men det kan jeg og! Vi er vel for like, men mange av grunnene til at jeg er som jeg er i dag, er jo fordi jeg har vokst opp med en som er sånn.

Så spørsmålet mitt er, er jeg helt på trynet og bare tenker på meg selv og legger skylda på en annen for hvordan jeg er? Eller har jeg litt rett?

[Gjest Gjest]

Og, jeg kan vel legge til at meg og broren min har såret hverandre mange ganger og vært veldig drøye med ting vi sa. For eksempel har jeg kalt han feit og at han ikke hadde et liv, og jeg vil bli sanger så har han sagt det kommer aldri til å skje og at jeg aldri kom til å bli flinkere og sånt, men jeg tror ikke vi lærte det av oss selv å si sånt, det var vel sånn det ble etter åssen alt var den tiden. Vi gjør ikke sånt nå lenger, ikke på samme måte. Men noen ganger så, ja.

[Løvetanten]

Jeg vi anbefale deg å skrive din historie og dine spørsmål på www.morild.org

Der er det fagfolk som lytter og kan hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker reflektert og ser og skjønner en hel del.

Din mamma er voksen og må ta ansvaret for sitt liv. Hun burde også ta ansvar for deg og broren din. Sånn jeg forstår det så har hun/dere gode dager og stunder innimellom. Det viser at hun bryr seg om deg, men ikke helt klarer å være en god mamma pga egne problemer.

Jeg anbefaler deg å få hjelp uten i fra. Skriv ut innlegget ditt og ta det med til helsesøster. Du trenger en voksen som kan se deg og veilede deg videre slik at du blir glad i deg selv og ser at du er verdifull i kraft av hvem du er og ikke hva du presterer.

Anonym poster: f5b798ba92ba62f5a477b90446b843ff

[Gjest anonymjente]

Jeg vi anbefale deg å skrive din historie og dine spørsmål på www.morild.org

Der er det fagfolk som lytter og kan hjelpe deg.

Takk, nå har jeg gjort det og. Sitter å leser noen av historiene der, kjenner meg veldig igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du virker reflektert og ser og skjønner en hel del.

Din mamma er voksen og må ta ansvaret for sitt liv. Hun burde også ta ansvar for deg og broren din. Sånn jeg forstår det så har hun/dere gode dager og stunder innimellom. Det viser at hun bryr seg om deg, men ikke helt klarer å være en god mamma pga egne problemer.

Jeg anbefaler deg å få hjelp uten i fra. Skriv ut innlegget ditt og ta det med til helsesøster. Du trenger en voksen som kan se deg og veilede deg videre slik at du blir glad i deg selv og ser at du er verdifull i kraft av hvem du er og ikke hva du presterer.

Anonym poster: f5b798ba92ba62f5a477b90446b843ff

Tusen takk, det eneste er at jeg tørr ikke kontakte noen, fordi da kommer bare jeg til å få skyldfølelse ovenfor mamma. Jeg kommer til å føle at jeg har sviktet henne, og jeg tørr ikke si det til noen. Jeg tørr ikke snakke om det med noen, jeg begynner bare å gråte. Og da er det vondt å snakke om det i tillegg til at jeg føler jeg knuser mammaen min helt.

[Sweet77]

Lille store søte jente,

du svikter ikke mammaen din i det hele tatt ved å fortelle. Tvert imot, så er det hun som har sviktet deg - kanskje ikke med vilje, men hun har sviktet i forhold til hva du skulle hatt.

Det du forteller, samme til hvem, det er ikke å svikte henne, det er enkelt og greit å legge fram de fakta som har vært. Faktisk så er det det motsatte av å svikte henne, fordi du gir deg selv en sjanse til å reparere det hun ikke kunne gjøre for deg.

Så egentlig er det å hjelpe henne, selv om hun kanskje ikke ville skjønne det selv. Det er å hjelpe henne med å få fullført den jobben å få deg ut i verden i god og frisk stand. Og det er jo det alle foreldre vil, ikke sant? Og selv for de foreldrene som ikke skjønner eller bryr seg om det, så er det ikke valgfritt en gang, det er en del av oppgaven med å ha og ta seg av et barn.

Du er veldig reflektert, og det virker på ingen måte som det er "kjørt" for deg Men du må skaffe deg hjelp til å få den jobben hun ikke klarte til å bli fullført. Og da må du fram med dette som hun har gjort, ellers er det vanskelig å få hjulpet deg.

Så du svikter ingen, du hjelper faktisk dere begge. Du har bært dette alene lenge nok, og ingen skal behøve å bære sånt alene.

Kan du tenke litt på dette, tror du, og fortelle til noen?

[AnonymBruker]

Tusen takk, det eneste er at jeg tørr ikke kontakte noen, fordi da kommer bare jeg til å få skyldfølelse ovenfor mamma. Jeg kommer til å føle at jeg har sviktet henne, og jeg tørr ikke si det til noen. Jeg tørr ikke snakke om det med noen, jeg begynner bare å gråte. Og da er det vondt å snakke om det i tillegg til at jeg føler jeg knuser mammaen min helt.

Det er ikke du som svikter din mamma. Det er hun som faktisk svikter deg. Når hun ikke klarer å være den støttende, voksne personen for sin tenåringsdatter så må du selv sørge for at du får denne støtten fra andre. Det kan du først få dersom du forteller om det.

Det er ikke farlig å gråte hos helsesøster eller hos andre når man skal prøve å sette ord på vanskelige ting. Jeg er godt voksen og har grått hos både legen min og tannlegen.

Anonym poster: f5b798ba92ba62f5a477b90446b843ff

[AnonymBruker]

Utrolig fin skrevet, Flair

Anonym poster: f5b798ba92ba62f5a477b90446b843ff

[AnonymBruker]

Anonym poster: 92670c4db30dc77ac017af7edfa9fa7b

[Gjest anonymjente]

Lille store søte jente,

du svikter ikke mammaen din i det hele tatt ved å fortelle. Tvert imot, så er det hun som har sviktet deg - kanskje ikke med vilje, men hun har sviktet i forhold til hva du skulle hatt.

Det du forteller, samme til hvem, det er ikke å svikte henne, det er enkelt og greit å legge fram de fakta som har vært. Faktisk så er det det motsatte av å svikte henne, fordi du gir deg selv en sjanse til å reparere det hun ikke kunne gjøre for deg.

Så egentlig er det å hjelpe henne, selv om hun kanskje ikke ville skjønne det selv. Det er å hjelpe henne med å få fullført den jobben å få deg ut i verden i god og frisk stand. Og det er jo det alle foreldre vil, ikke sant? Og selv for de foreldrene som ikke skjønner eller bryr seg om det, så er det ikke valgfritt en gang, det er en del av oppgaven med å ha og ta seg av et barn.

Du er veldig reflektert, og det virker på ingen måte som det er "kjørt" for deg Men du må skaffe deg hjelp til å få den jobben hun ikke klarte til å bli fullført. Og da må du fram med dette som hun har gjort, ellers er det vanskelig å få hjulpet deg.

Så du svikter ingen, du hjelper faktisk dere begge. Du har bært dette alene lenge nok, og ingen skal behøve å bære sånt alene.

Kan du tenke litt på dette, tror du, og fortelle til noen?

Ja... jeg har sittet her nå på den nettsiden som het morild.org og lest og lest disse svarene deres. Jeg tror jeg må si det til noen, men jeg vet ikke helt hvordan man kommer frem og hvem man skal snakke med. Det som også gjorde meg mer sikker var at mamma sier jo sånn mye nå at hun elsker meg og sa jenta mi og sånt, men så spurte jeg henne om hun drakk tidligere i dag, så sa hun nei, så sa jeg med en gang du sto opp svar ærlig så sa hun to. Så hun lyver jo om det, hun tror vel det er greit bare hun ikke blir drit full. En av grunnene til at jeg står litt igjen nå, uansett om jeg vet jeg burde si det, er at kanskje jeg kan skaffe henne hjelp og forbedre henne her hjemme mens jeg bor her med henne, men jeg tror egentlig det kommer til å gå dårlig. Jeg har nevnt ting for henne før og hun hører ikke, og jeg har ikke nok krefter til å være her med henne og hjelpe henne med sånt hele tiden. Jeg vet at hun har det vondt og føler hun ikke orker mer, men hun har tross alt barn som hun burde ha orket mer for.. for hun valgte å få oss selv. Hun ønsket oss. Det har hun sagt.

Men hvis jeg sier det til noen, kommer de da også til å prøve å hjelpe mamma bli mer positiv om seg selv og stoppe å drikke? Og hjelpe henne mer med angsten og alt det greiene?

[Sweet77]

Ja... jeg har sittet her nå på den nettsiden som het morild.org og lest og lest disse svarene deres. Jeg tror jeg må si det til noen, men jeg vet ikke helt hvordan man kommer frem og hvem man skal snakke med. Det som også gjorde meg mer sikker var at mamma sier jo sånn mye nå at hun elsker meg og sa jenta mi og sånt, men så spurte jeg henne om hun drakk tidligere i dag, så sa hun nei, så sa jeg med en gang du sto opp svar ærlig så sa hun to. Så hun lyver jo om det, hun tror vel det er greit bare hun ikke blir drit full. En av grunnene til at jeg står litt igjen nå, uansett om jeg vet jeg burde si det, er at kanskje jeg kan skaffe henne hjelp og forbedre henne her hjemme mens jeg bor her med henne, men jeg tror egentlig det kommer til å gå dårlig. Jeg har nevnt ting for henne før og hun hører ikke, og jeg har ikke nok krefter til å være her med henne og hjelpe henne med sånt hele tiden. Jeg vet at hun har det vondt og føler hun ikke orker mer, men hun har tross alt barn som hun burde ha orket mer for.. for hun valgte å få oss selv. Hun ønsket oss. Det har hun sagt.

Men hvis jeg sier det til noen, kommer de da også til å prøve å hjelpe mamma bli mer positiv om seg selv og stoppe å drikke? Og hjelpe henne mer med angsten og alt det greiene?

Moren din trenger også hjelp, ja. Men den hjelpen trenger hun fra folk som kan sånt, som vet hvordan det er å slite med det hun gjør, og som vet hvordan de skal hjelpe henne med å innse hva hun gjør og med å håndtere det at hun fornekter ting.

Det er ikke noe som familie greier å fikse, ikke om man er voksen en gang. Og det er ikke ansvaret ditt heller, og det vil, som du sier, kreve mer styrke enn du har. Det er ikke meningen at du skal ha den styrken, skjønner du.

Jeg tror at om du får hjelp, så vil du den som hjelper deg, kunne sette i gang noe for å få hjulpet moren din også. Om du bare kommer i gang selv, så er du jo i kontakt med de rette menneskene, og da kan du ta det opp med dem. Jeg er helt sikker på at de vil hjelpe til videre med dette også

[Gjest anonymjente]

Moren din trenger også hjelp, ja. Men den hjelpen trenger hun fra folk som kan sånt, som vet hvordan det er å slite med det hun gjør, og som vet hvordan de skal hjelpe henne med å innse hva hun gjør og med å håndtere det at hun fornekter ting.

Det er ikke noe som familie greier å fikse, ikke om man er voksen en gang. Og det er ikke ansvaret ditt heller, og det vil, som du sier, kreve mer styrke enn du har. Det er ikke meningen at du skal ha den styrken, skjønner du.

Jeg tror at om du får hjelp, så vil du den som hjelper deg, kunne sette i gang noe for å få hjulpet moren din også. Om du bare kommer i gang selv, så er du jo i kontakt med de rette menneskene, og da kan du ta det opp med dem. Jeg er helt sikker på at de vil hjelpe til videre med dette også

Ja.. takk for svaret! Mamma kom inn i stad og sa jeg ikke skulle gråte og ville klemme meg, da sa jeg at jeg ville snakke med noen imorgen fordi jeg ikke orket mer, tror ikke hun forstår det for hun sa bare at hun skulle begynne å rydde i morgen. Også sa hun jeg måtte sove så kunne vi snakke om det i morgen og jeg måtte si fra hvor jeg gikk i morgen. Men det som er greia er det at jeg er ganske sikker på at hun ikke kommer til å begynne å rydde i morgen, og om hun gjør det forandrer jo ikke det om hun kjøper øl flere ganger i uka, og fortsetter å bare sitte der og synes synd på seg selv med angsten og alt det der, jeg takler ikke det lenger. Jeg takler det bare ikke, men jeg vil at hun skal ha det bra, og jeg vil ikke svikte henne, men som dere sier gjør jeg ikke det uansett om jeg føler det. Men jeg orker bare ikke mer. Uansett om det blir bra en stund, så nei... jeg takler det ikke lenger, uansett hvor mye jeg elsker henne og vi kan ha det gøy sammen. Så er det mest sånn at hun ikke orker å høre på alt når jeg snakker til henne og heller vil se på tv side hun er sliten, og ikke orker dra inn til butikken med mindre hun skal ha øl da for da må hun. Men i morgen er det mandag, åssen steder drar man for å snakke om sånt som dette?

[Sweet77]

Ja.. takk for svaret! Mamma kom inn i stad og sa jeg ikke skulle gråte og ville klemme meg, da sa jeg at jeg ville snakke med noen imorgen fordi jeg ikke orket mer, tror ikke hun forstår det for hun sa bare at hun skulle begynne å rydde i morgen. Også sa hun jeg måtte sove så kunne vi snakke om det i morgen og jeg måtte si fra hvor jeg gikk i morgen. Men det som er greia er det at jeg er ganske sikker på at hun ikke kommer til å begynne å rydde i morgen, og om hun gjør det forandrer jo ikke det om hun kjøper øl flere ganger i uka, og fortsetter å bare sitte der og synes synd på seg selv med angsten og alt det der, jeg takler ikke det lenger. Jeg takler det bare ikke, men jeg vil at hun skal ha det bra, og jeg vil ikke svikte henne, men som dere sier gjør jeg ikke det uansett om jeg føler det. Men jeg orker bare ikke mer. Uansett om det blir bra en stund, så nei... jeg takler det ikke lenger, uansett hvor mye jeg elsker henne og vi kan ha det gøy sammen. Så er det mest sånn at hun ikke orker å høre på alt når jeg snakker til henne og heller vil se på tv side hun er sliten, og ikke orker dra inn til butikken med mindre hun skal ha øl da for da må hun. Men i morgen er det mandag, åssen steder drar man for å snakke om sånt som dette?

Jeg tror du bør snakke med fastlegen din. Eller legevakten, om du bor i en av de store byene så er de ofte oppe på dagen også. Legen vil sette deg i forbindelse med de som kan hjelpe deg, jeg ville bedt om en hastetime til BUPP om jeg var deg.

Og så er jeg ikke sikker på moren din, om hun vil prøve å stoppe deg. Men du må ikke la det skje - du må være sterk på dette, og prøve å huske de svarene du har fått i denne tråden. For det er den eneste måten du kan få hjulpet både henne og deg, men det er ikke sikkert hun ser det. Så du må gå og snakke med legen din uansett, det er han som kan hjelpe deg. OK?

[Gjest anonymjente]

Jeg tror du bør snakke med fastlegen din. Eller legevakten, om du bor i en av de store byene så er de ofte oppe på dagen også. Legen vil sette deg i forbindelse med de som kan hjelpe deg, jeg ville bedt om en hastetime til BUPP om jeg var deg.

Og så er jeg ikke sikker på moren din, om hun vil prøve å stoppe deg. Men du må ikke la det skje - du må være sterk på dette, og prøve å huske de svarene du har fått i denne tråden. For det er den eneste måten du kan få hjulpet både henne og deg, men det er ikke sikkert hun ser det. Så du må gå og snakke med legen din uansett, det er han som kan hjelpe deg. OK?

Jeg vet ikke om man kan snakke med fastlegen sin med mindre man har time, og jeg tørr ikke snakke med han. Han er snill og grei og alt det der, men tørr ikke siden jeg har problemer å åpne meg selv fra før, og både jeg og mamma bruker han så jeg klarer ikke snakke med han. Hver gang jeg har vært hos han, er jeg der med mamma. Det blir for vanskelig. Jeg bor i en liten by, men hvis jeg drr ned på legevakten hva skal jeg si? Hva er BUPP ? har de det i hele Norge?

[Gjest anonymjente]

Må barnevernet komme inn i bilde, kan ikke jeg få bo alene og få bortebostipend pga. spesielle situasjoner i hjemmet med bare bekreftelse fra lege f.eks.?

[Gjest Gjest20]

lol.

Endret 29. desember 2014 av Gjest20

[Gjest OldSpirit]

[Gjest anonymjente]

Har mye fellesstrekk med deg ut ifra det jeg leser om bosituasjonen din. Send meg en PM om du vil. Det beste tipset jeg kan gi er å fortelle moren din om hva som plager deg, for det kan godt hende hun ikke er klar over hvor mye det går utover deg.

Jeg har sagt det til henne mange ganger,at dette er noe jeg må leve med resten av livet, grått foran henne , jeg gjorde det senest i dag. Grått alene på rommet mitt, skjer det noen forandringer? NEI. Jeg har sagt hun skuffer meg hver gang hun kjøper en øl, hjelper det? NEI. Jeg elsker henne for all del, og jeg vet hun har hatt det tøft det er derfor dette er så vanskelig.. men tror det er det beste for MIN del, og hun virker det som allerede har gitt opp alt, men hvis jeg forsetter å bo her fortsetter jeg med min holdning der jeg ikke gidder noe, og da må jeg heller komme meg vekk og bo alene og få hjelp til å tenke mer positivt og takle alt. Det tror jeg er lurest. Men vet ikke jeg. Jeg vet ingenting. Har ikke sagt dette til noen før, og nå føler jeg meg som en så slem person. Der oppe ligger hun og sover, jeg sa til henne jeg kom til å si det til noen, men tror iikke hun er klar over det. Jeg orker ikke legge meg å sove og se om jeg ombestemmer meg. Jeg bare gjør det.

[Løvetanten]

Du er en utrolig sterk og fin jente.

Jeg ønsker deg lykke til fremover:)