Psykiske & Fysiske overgrep fra foreldre

[straamann]

I det siste har jeg grublet mye over hvordan personligheten til barn formes når de blir utsatt for vold og manglende psykisk varme fra sine foreldre. I følge noen psykologer jeg har snakket med og lest, er det to hovedstrategier hos barn for å møte omsorgssvikten hjemme: å bli utagerende eller introvert overfor omverdenen. Den strategien barnet velger, vil få betydning for hvilke uttrykk de psykiske senskadene gir som voksen. De utagerende prøver kanskje å kontrollere, true og herske for å føle seg sterk, som et svar på sin svært undertrykte posisjon i hjemmet. De introverte velger "å legge seg flat", fordi det er en måte å unngå konflikt på, en konflikt de har altfor mye av i hjemmet. Jeg vil ikke gå inn på diagnoser eller påstå at mekanismene er så enkle og svart/hvitt som jeg beskriver. Det er likevel interessant å tenke over hvilke type personlighetsproblemer som passer inn i henholdsvis utagerende eller introvert uttrykk.

Selv har jeg vokst opp med en empatiløs og voldelig far som hadde et ansikt i hjemmet og et annet i offentligheten. Jeg fikk skryt for en ting i offentligheten, men når jeg kom hjem fikk jeg bank av far pga det samme. Han vekselvis roste meg eller ydmyket meg i offentligheten, alt etter hva som tjente hans selvbilde best. Min far var svært sjalu og misunnelig. Han drepte hunden vår fordi han mente den hadde fått for mye kos. Han tålte ikke at jeg hadde gode resultater på en matteprøve engang, uten at han kritiserte meg for å være "nerdete". Når jeg ved neste prøve ikke hadde like gode resultater fordi jeg ville unngå kritikk fra min far, fikk jeg kritikk fordi jeg var udugelig på skolen og aldri ville få meg et liv. Samtidig roste min far mine klassekamerater opp i skyene (de hadde fått de samme resultatene som jeg siste prøve hadde fått kritikk for), noe som fikk meg til å føle meg både forvirret og verdiløs. I tillegg kommer grov fysisk vold, og det faktum at mor ikke beskyttet meg mot far.

Som voksen sliter jeg svært mye med å stole på mennesker, jeg tror ingen vil meg godt og jeg klarer ikke å etablere og opprettholde relasjoner til verken venner eller kjærester. Jeg har konstant angst for at det rundt svingen venter en katastrofe. Alt dette gjør meg svært ensom (introvert jmf første avsnitt), og paradokset er at det har gjort fars spådommer om at jeg ikke vil få meg et liv til nærmest sannhet.

Det hadde vært fint å høre historier fra andre som har blitt preget av omsorgssvikt i barndommen. Ingen har nok hatt en perfekt barndom, men det interessant i denne sammenhengen er dem som ser en tydelig og reflektert sammenheng mellom foreldrenes oppførsel og sin egen funksjonssvikt som voksen.

[Gjest Gjest]

Det blir for mye å skrive om på et forum som dette. Men generellt sett kan jeg si at jeg har fulgt lærebokeksemplene på barn av alkoholiker og er i dag ufør.

Jeg anbefaler å gå til terapeut for å bearbeide mekanismene og reaksjonene og ta et oppgjør med de tingene som har vært dysfunksjonelle i livet. Forøvrig må man akseptere seg selv for det man er.

[AnonymBruker]

Kjenner godt i gjen det du skriver. Jeg har vokst opp i en familie med en manisk depressiv mor som hele tiden vekslet mellom kjærlighet og avvisning. (og andre ting som jeg ikke går inn på).

På grunn av dette er jeg blitt introvert forhold til omverden, som du skriver. Jeg har vanskeligheter for å stole på andre. Jeg tror alle vil svikte meg til slutt. Holder alltid avstand til andre mennesker. Får det vanskelig med meg selv i relasjoner til andre. Takler ikke nærhet.

Broren min derimot, er utagerende. Fester, bytter kjærester ofte, gjør det dårlig på skole etc.

Anonym poster: 3a00c4b49b44142f6d193348ecd45f4d

[gompen]

Tja, det ville blitt et langt innlegg... Vet ikke helt om jeg gidder å legge ut hele barndommen min på forum... Men kan vel si som så at jeg har blitt preget av en barndom uten trygghet, med en rigid far og en overbærende mor og har i dag generalisere angstlidelse og dystymi. Send en PM.

[AnonymBruker]

Jeg hater at menn/gutter kjefter/hever stemmen. Gråter med en gang

Anonym poster: cab9681b6e3abfc6594b8b459c186472

[AnonymBruker]

TS: Virkelig trist å lese... Du har hatt en utrolig vanskelig oppvekst, men du må ikke la deg knuses av det...

Jeg vokste opp med en kald og empatiløs far, en mor som bare stresset, kjeftet og klaget. Dette gjorde hun mye pga faren min hadde skadet hun psykisk opp gjennom åra. Faren min hadde/har en forferdelig stemme når han kjefter, og jeg husker jeg alltid fikk frysinger i hele kroppen og ble livredd. Han kjeftet så mye, og kalte meg så mange stygge ord. Moren min stod bare der, og de fleste gangene "hang hun seg på" far, slik at hun slapp å få kjeft fra han også.

Husker så mange ganger at han stod helt oppi fjeset mitt, med det skumleste ansiktet jeg noen gang har sett. Og brølte. Hva hadde jeg gjort? Jo, jeg var ute å leket i hagen med kaninen min, og hørte ikke at det var middag. Det var liksom slike tilfeller, slike tilfeller hvor jeg ikke rakk å springe med en gang når han sa kom. Han kunne brøle utover hele nabolaget etter meg, hvis det var noe og jeg var ute å leka.

Når jeg ble eldre fikk jeg også mer "guts". Jeg kjeftet litt tilbake, men da ble bare alt vondt verre.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke bor med dem lenger. De har skilt seg nå, men det er for sent for min del. Har ingen varme følelser for de lenger, og heller ingen "mamma og pappa følelse" for de.

Jeg lever i alle fall. Jeg sliter fortsatt med minner om brølinga og den livredde følelsen jeg hadde, og alle de titusenvis av gangene jeg lå å gråt meg i søvne som lita jente. Ingen kom å sa unnskyld, eller prøvde å snakke med meg... jeg bare lå der og gråt, og lurte på hva jeg hadde gjort så fryktelig galt. Jeg har stort ønske om at jeg skal få det livet jeg ønsker meg, men det tar veldig lang tid å bygge seg selv opp igjen.

Noen sier vi barna blir som foreldra våre. Jeg har ett mål i livet, og det er at jeg aldri skal være i nærheten av slik oppførsel og personlighet som foreldra mine har/hadde....

Anonym poster: 9cfd60ead357a35ce901d178da06e91e

[FrøkenC]

I det siste har jeg grublet mye over hvordan personligheten til barn formes når de blir utsatt for vold og manglende psykisk varme fra sine foreldre.

Jeg lurer på hvordan disse foreldrene som utsetter barnet eller barna sine for vold og manglende psykisk varme, klarer det? Hvorfor gjør de slik mot sine egne barn? Hvorfor vil de gjøre sine egne barn så vondt? Hva skjer i kroppen til foreldrene, slik at de faktisk klarer å gjennomføre psykisk eller fysisk skade på barnet sitt?

Dette er spørsmål jeg til stadighet grubler på..... finnes det egentlig svar på dette?

[gompen]

Det er mye rart foreldre kan innbille seg at er til barnets beste. Jeg tror mine foreldre bare ikke maktet å forstå at det var skadelig for barn å alltid måtte være lydige og underdanige, og å få straff i form av fysisk/psykisk vold når vi ikke var det. Dessuten tror jeg de hadde flere barn enn de egentlig taklet å håndtere, og dermed gikk for den enkleste løsningen: å holde oss i sjakk med frykt, når tiden ikke strakk til for forklaringer og tålmodighet.... De har for all del også gjort noe riktig i oppdragelsen altså, men det veier ikke opp for det de gjorde feil.

Endret 25. juni 2012 av gompen

[Gjest Anonym]

Jeg vet alt om psykiske overgrep fra foreldre. Det er først nå i samtaler med psykolog at jeg virkelig forstår omfanget av deres væremåte mot meg og hverandre. Jeg stoler "ikke" på noen. Tenker at alle tror vondt om meg og hater meg. Jeg stoler kun på kjæresten min og min aller beste venninne. Ingen andre. Jeg har null selvtillit, store problemer i forhold til kropp, mat og helse generelt. Jeg er heldigvis til behandling nå, burde dessverre ha fått hjelp tidligere. Håper jeg en dag kan få et "ok" liv. Har flere ganger vurdert å ta livet mitt pga alt sammen. Jeg kjenner også en utrolig sterkt misunnelse ovenfor alle som har gode relasjoner til foreldre og de som har søsken. Føler meg ofte utrolig ensom.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et kaos av et hjem.

Mor og far gikk dårlig overens, og som barn ble jeg liggende våken og høre dem krangle og kaste ting etter hverandre. Mor var ustabil, kjærlig i ene øyeblikket, illsint i neste. Ethvert forsøk jeg gjorde på å gjøre noe bra, var langt ifra godt nok. Noen få ganger endte det i slag mot meg. En gang ble det ganske blodig etter et knyttneveslag i nesa.

Far var stort sett fraværende, men var veldig manipulerende og paranoid når han først var hjemme. Når vi barna ble voksne, skilte de seg. Far tok avstand fra oss barna, og stengte meg ute fra barndomshjemmet. Flyttet etter en stund, og tar nå kontakt stort sett kun med jul og bursdag, og da for å snakke om seg selv og hvor godt likt han er på jobben og i sin nye familie.

Har slitt mye med psykiske problemer i ungdomsåra. Slet med selvmordstanker, depresjon, selvskading og ocd. Har jobbet meg gjennom det, men får tilbakefall innimellom. Men vet heldigvis hvordan jeg skal takle det og vet at det går over. Søsken har også slitt med psykiske problemer.

I dag er forholdet til mor greit, jeg har god utdanning, god jobb og en god mann. Har en del problemer med situasjoner der jeg blir vurdert og må prestere, f. eks. muntlig eksamen(når man har blitt fortalt at ingenting er godt nok i mange år, mister man troen på sine egne evner). Reagerer også kraftig om noen holder meg fast, f. eks. når mannen prøver å "lekesloss". Har også vanskelig for å bli kjent med nye mennesker, har vanskelig for å tro at noen ønsker å bli kjent med meg. Føler meg ofte som en byrde for andre, og sliter med å betro meg til folk jeg kjenner.

Så ja, jeg tror nok barndommen har skapt problemer for voksenlivet mitt.

Anonym poster: 0986655e53327f1219212d927df95db1

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et kaos av et hjem.

Mor og far gikk dårlig overens, og som barn ble jeg liggende våken og høre dem krangle og kaste ting etter hverandre. Mor var ustabil, kjærlig i ene øyeblikket, illsint i neste. Ethvert forsøk jeg gjorde på å gjøre noe bra, var langt ifra godt nok. Noen få ganger endte det i slag mot meg. En gang ble det ganske blodig etter et knyttneveslag i nesa.

Far var stort sett fraværende, men var veldig manipulerende og paranoid når han først var hjemme. Når vi barna ble voksne, skilte de seg. Far tok avstand fra oss barna, og stengte meg ute fra barndomshjemmet. Flyttet etter en stund, og tar nå kontakt stort sett kun med jul og bursdag, og da for å snakke om seg selv og hvor godt likt han er på jobben og i sin nye familie.

Har slitt mye med psykiske problemer i ungdomsåra. Slet med selvmordstanker, depresjon, selvskading og ocd. Har jobbet meg gjennom det, men får tilbakefall innimellom. Men vet heldigvis hvordan jeg skal takle det og vet at det går over. Søsken har også slitt med psykiske problemer.

I dag er forholdet til mor greit, jeg har god utdanning, god jobb og en god mann. Har en del problemer med situasjoner der jeg blir vurdert og må prestere, f. eks. muntlig eksamen(når man har blitt fortalt at ingenting er godt nok i mange år, mister man troen på sine egne evner). Reagerer også kraftig om noen holder meg fast, f. eks. når mannen prøver å "lekesloss". Har også vanskelig for å bli kjent med nye mennesker, har vanskelig for å tro at noen ønsker å bli kjent med meg. Føler meg ofte som en byrde for andre, og sliter med å betro meg til folk jeg kjenner.

Så ja, jeg tror nok barndommen har skapt problemer for voksenlivet mitt.

Anonym poster: 0986655e53327f1219212d927df95db1

Men du er et blomsterbarn

Anonym poster: 139bf65e6bf836d8d78584280fc5a072

[AnonymBruker]

Men du er et blomsterbarn

Anonym poster: 139bf65e6bf836d8d78584280fc5a072

Så koselig med klem!

Med en krevende barndom lærer man seg raskt å klare seg selv. Heldigvis har det resultert i at jeg flyttet ved første anledning og skaffet meg en god utdannelse. Jobber i dag med barn og ungdom

Anonym poster: 0986655e53327f1219212d927df95db1

[AnonymBruker]

Men du er et blomsterbarn

Anonym poster: 139bf65e6bf836d8d78584280fc5a072

Jeg vil nok heller kalle hun for løvetannbarn til tross for at omgivelsene hennes og livssituasjonen hennes har gjort det svært vanskelig og hardt for hun, har hun likevel klart å få seg utdannelse, jobb og et eget liv. Akkurat som løvetann; klarer å spire seg igjennom asfalt, og blomstrer der.

Misunner de som klarer å kjempe seg til et bedre liv, all ære til dem selv om de fleste fremdeles har fått en eller annen form for "arr" i voksenlivet, har de hvert fall klart å kjempe for sine mål

Anonym poster: 9cfd60ead357a35ce901d178da06e91e

[straamann]

TS: Virkelig trist å lese... Du har hatt en utrolig vanskelig oppvekst, men du må ikke la deg knuses av det...

Moren min stod bare der, og de fleste gangene "hang hun seg på" far, slik at hun slapp å få kjeft fra han også..... Når jeg ble eldre fikk jeg også mer "guts". Jeg kjeftet litt tilbake, men da ble bare alt vondt verre.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke bor med dem lenger. De har skilt seg nå, men det er for sent for min del. Har ingen varme følelser for de lenger, og heller ingen "mamma og pappa følelse" for de..... Noen sier vi barna blir som foreldra våre. Jeg har ett mål i livet, og det er at jeg aldri skal være i nærheten av slik oppførsel og personlighet som foreldra mine har/hadde....

Anonym poster: 9cfd60ead357a35ce901d178da06e91e

Det er godt å høre at andre kan bekrefte at slik jeg har hatt det, ikke er bra. Noen ganger blir man i tvil - er det bare jeg som syter over filleting? Samtidig vet jeg om andre som har hatt det enda verre, men det har kanskje ikke så mye for seg å sette lidelser opp mot hverandre. Enhver smerte er subjektivt, folk har ulik toleransegrense før de blir psykisk skadet. Og det at en person har blitt mishandlet "flere ganger" enn andre, betyr ikke at de som har sluppet litt lettere unna ikke har hatt det vondt.

Kjenner meg også igjen i at det å ta tilbake mot foreldre, gjør det vondt verre. Det er det som er vondt med å være barn, man har ikke mulighet til å forvsare seg selv eller flykte. Derfor er det så viktig at barnevern og nabokjerringer tør å gripe inn. Barnets hensyn bør veie over privtalivets fred i større grad enn det som har vært praksis i Norge hittil.

Du uttrykker også noe jeg har tenkt på, mht til frykten for å gjenta våre foreldres feil. Jeg tror desverre det er lettere å gjenta våre foreldres mønstre enn det vi er klar over, fordi når man oppdrar barn er følelser og instinkt langt fremme i pannebrasken. Man har ikke tid til å sette seg ned og vurdere rasjonelt en hektisk hverdag. Og da tyr man lett til det man kan - det vil si slik man selv ble behandlet som liten. Jeg hadde en kald og voldelig far. Og jeg tror helt ærlig at jeg selv kunne blitt en kald og voldelig far om jeg hadde fått barn nå. Jeg har aldri fått kjærlighet og nærhet, og har ikke trening i å uttrykke det. Det er ikke lett å gi videre noe man selv ikke har fått. Typsisk eksempel: En kvinne hadde en alkoholisert far og en deprimert mor. Hun hadde en barndom preget av strenge regler og mange påbud. Som voksen lovte hun seg selv at hennes barn skulle føle seg fri og ikke frykte sine foreldre. Derfor gikk hun i stikk motsatt ende som sine foreldre, "for å være sikker". Barna fikk det de pekte på, de fikk oppmerksomhet fra moren ved hvert minste vink og det var få regler å rette seg etter. I tenårene begynte barna hennes å slite med utagerende oppførsel, de falt ut av skolen, klarte ikke å forholde seg til venner, drev med småkriminalitet og hatet sin mor. Etterhvert forstod kvinnen at hun hadde repetert sine foreldres feil - nettopp ved å gjøre det stikk motsatte av dem!

Jeg tror likevel det er håp, men da tror jeg man må jobbe med seg selv over flere år, gjerne med hjelp av en terapeut.

Det er mye rart foreldre kan innbille seg at er til barnets beste. Jeg tror mine foreldre bare ikke maktet å forstå at det var skadelig for barn å alltid måtte være lydige og underdanige, og å få straff i form av fysisk/psykisk vold når vi ikke var det. Dessuten tror jeg de hadde flere barn enn de egentlig taklet å håndtere, og dermed gikk for den enkleste løsningen: å holde oss i sjakk med frykt, når tiden ikke strakk til for forklaringer og tålmodighet.... De har for all del også gjort noe riktig i oppdragelsen altså, men det veier ikke opp for det de gjorde feil.

ingen har hatt en perfekt barndom, men som du sier: når det negative overskygger det positive totalt blir det galt. Likevel vet jeg med meg selv at jeg fortsatt håper på kjærlighet fra min far, selv om jeg vet at han aldri kommer til å forandre seg. Barn har alltid en trang til å skjønnmale sine foreldre med følelsene, selv om man intelektuelt vet at foreldrene ens ikke har vært gode.

Jeg vet alt om psykiske overgrep fra foreldre. Det er først nå i samtaler med psykolog at jeg virkelig forstår omfanget av deres væremåte mot meg og hverandre. Jeg stoler "ikke" på noen. Tenker at alle tror vondt om meg og hater meg. Jeg stoler kun på kjæresten min og min aller beste venninne. Ingen andre. Jeg har null selvtillit, store problemer i forhold til kropp, mat og helse generelt. Jeg er heldigvis til behandling nå, burde dessverre ha fått hjelp tidligere. Håper jeg en dag kan få et "ok" liv. Har flere ganger vurdert å ta livet mitt pga alt sammen. Jeg kjenner også en utrolig sterkt misunnelse ovenfor alle som har gode relasjoner til foreldre og de som har søsken. Føler meg ofte utrolig ensom.

Kjenner meg veldig igjen i dette. Særlig det med misunnelsen, det er vondt å se på andre som har et gode og nære relasjoner med mange mennesker - å se på hvor "fri" de er. Samtidig skammer jeg meg over at jeg er misunnelig.

I dag er forholdet til mor greit, jeg har god utdanning, god jobb og en god mann. Har en del problemer med situasjoner der jeg blir vurdert og må prestere, f. eks. muntlig eksamen(når man har blitt fortalt at ingenting er godt nok i mange år, mister man troen på sine egne evner). Reagerer også kraftig om noen holder meg fast, f. eks. når mannen prøver å "lekesloss". Har også vanskelig for å bli kjent med nye mennesker, har vanskelig for å tro at noen ønsker å bli kjent med meg. Føler meg ofte som en byrde for andre, og sliter med å betro meg til folk jeg kjenner.

Så ja, jeg tror nok barndommen har skapt problemer for voksenlivet mitt.

Anonym poster: 0986655e53327f1219212d927df95db1

Det er veldig godt å høre om folk som tross alle påkjenninger har klart å skape seg en grunnmur i livet sitt. Men ja, det er utolig hvor hardt sånne negative tanker om at "du er ikke god nok" sitter i. Det er ikke noe som forandrer seg over natten eller med en enkel selvhjelpsbok. Har flere ganger forsøkt å stå foran speilet å si til meg selv "Du er god, dette klarer du, stå på!" og lignende. Resultatet er bare at jeg føler meg verre, fordi jeg vet at inni meg så føler jeg meg ikke sånn. Jeg tror slike pep-talks med seg selv kan fungere for folk som i utgangspunktet har hatt en grei oppvekst og som bare trenger et lite "push" i en fase av livet, men det blir altfor lettvint for oss som har dype arr i sjelen etter mange år med undertrykkelse av nære omsorgspersoner.

[AnonymBruker]

Jeg har fått banket inn i kjernen min at jeg er udugelig, uverdig, en dritt, og det tror jeg på til den dag i dag.

Jeg syns også at det er så sinnsykt urettferdig at andre får ha de bra foreldrene mens jeg har blitt misbrukt hele livet. Hvorfor fortjener jeg det? Hvorfor har ingen grepet inn?

I blant så kunne jeg nesten tenkt meg å overført min egen barndom til andre bare får å se de lide.

Anonym poster: 5849eee0eea34ff22dae153e302a9d13

[eva-80]

Det jeg ikke forstår hvorfor ikke disse foreldre innser at de duger rett og slett ikke til oppgaven og søker hjelp eller gir vekk barnet slik at det får en sjanse til å bli godtatt og elsket et annet sted.

De må da forstå at systematisk misbruk og mishandling av et barn er alt annet enn bra og normalt i samfunnet vi lever i.

Det gjør meg så utrolig trist å lese disse historiene. Og jeg tror det er MANGE slike historier der ute.

Men også historiene har 2 sider. Om man spurte foreldrene så ville man hørt en helt annet versjon.

Det finnes enkelte områder der barn har ofte vane til å slite ut foreldrene.

Som : jeg liker ikke maten her, jeg vil ikke ha på meg det, vil ikke legge meg, vil ikke stå opp,vil ikke gjør lekser osv.

Disse tingene gang på gang, år etter år er veldig slitsomt, selv om man har mange fine øyeblikk ellers sammen.

Full stilling og 2-3 barn som har sine runder med disse kan tære opp tolmådigheten for de beste foreldrene også.

Det er ikke unnskyldning men forklaring på et vis.

Men foreldre som ikke beskytter barna mot det andre foreldre og skiller lag for alles beste kommer jeg aldri til å forstå.

De velger seg selv og deres eget kjærlighet / tryggere økonomi / psykisk nedbrutthet o.l. fremfor sitt avkom.

Slike folk er egoistiske og burde aldri fått seg barn.

[Gjest Raggy]

Jeg sitter igjen med Ptsd etter oppvekst og turbulent ungdomstid og derav en vanskelig tid tidlig i voksenlivet.

Jeg får flashbacks av strenge ansiktsutrykk og strenge/høye stemmer, jeg blir livredd og mutt når mannen har vært borte på tur, blir ubevisst redd for hva som skal skje når han kommer hjem. Relasjoner er vanskelig og jeg har vansker med å tilpasse meg, jeg vet liksom ikke helt hva som er "normalt når man omgås andre.. Dog er dette mønstre som jeg er bevisst på og som jeg jobber hardt med.

Jeg har mye angst, er redd og engstelig for det meste selvom jeg gjennomfører alt som kreves av meg i hverdagen. Jeg sliter med sinne og utmattelse.

Nå er livet stabilt og mye løste seg når jeg fikk plassert skyld, for det er det værst som skjer når man blir misshandlet fra man er liten, da tror man tom i voksen alder at det er ens egen skyld..

Jeg har noen spiseproblemer men ikke av en alvorlig art, mareritt, og mye smerter i kroppen pga konstante spenninger. Ingen utdannelse pga PTSD som gir en elendig konsntrasjon og jeg er arbeidsufør noe jeg er veldig lei meg for... Så fuck at det skulle bli sånn, men man kan jo ikke spole tiden tilbake..

Det positive med alt dette er at jeg er utrolig takknemlig for det jeg har i dag, jeg er så glad for at jeg er trygg i hjemmet mitt, jeg nyter den minste ting fullt ut. Det å lage mat og å se på tv en kveld sammen med mine kjære er bare helt fantastisk. Så på et vis vil jeg si at all driten har gitt meg den gaven at jeg setter ekstra pris på det jeg har.

[Gjest Raggy]

Jeg lurer på hvordan disse foreldrene som utsetter barnet eller barna sine for vold og manglende psykisk varme, klarer det? Hvorfor gjør de slik mot sine egne barn? Hvorfor vil de gjøre sine egne barn så vondt? Hva skjer i kroppen til foreldrene, slik at de faktisk klarer å gjennomføre psykisk eller fysisk skade på barnet sitt?

Dette er spørsmål jeg til stadighet grubler på..... finnes det egentlig svar på dette?

Psykisk lidelse feks, voksne psyke ute av stand til å se seg selv og hva de gjør mot sine barn. I dems forvirrede verden er det barnet sitt skyld visst det blir utsatt for vold fordi barnet var den som gjorde den voksne sint..

Skjulte lidelser som folk ikke er klar over at de har selv er noe jævelskap!!!!!!! Narsississme kan være et eksemple, det er en personlighetsforstyrrelse

[Gjest Raggy]

Appropo det å få egne barn, det er ikke lett men for meg en det den enkleste sak i verden å overøse barna mine med kjærlighet, gi de grenser og trygghet. De blomstrer og trives selvom vi som familie jo er preget av min lidelse.

Men så er det jo også slik at alle barn har som regel noen gode minner med seg fra barndommen, som en god bestemor, en snill nabo eller el. Det er viktig å huske på at via disse gode relasjonene lærte vi også noe om hvordan samspille fungerer. Det hjelper ihvertfall meg å tenke på slike ting, for jeg hadde tre flotte besteforeldre som ga meg enormt mye:)

[straamann]

Men også historiene har 2 sider. Om man spurte foreldrene så ville man hørt en helt annet versjon.

Det finnes enkelte områder der barn har ofte vane til å slite ut foreldrene.

Som : jeg liker ikke maten her, jeg vil ikke ha på meg det, vil ikke legge meg, vil ikke stå opp,vil ikke gjør lekser osv.

Disse tingene gang på gang, år etter år er veldig slitsomt, selv om man har mange fine øyeblikk ellers sammen.

Full stilling og 2-3 barn som har sine runder med disse kan tære opp tolmådigheten for de beste foreldrene også.

Det er ikke unnskyldning men forklaring på et vis.

Det er riktig at barn kan være slitsomme, men de er helt prisgitt at foreldrene klarer å være gode rollemodeller og lære dem en sunn holdning til seg selv og andre. At barn er krevende, er noe man bør være klar over før man blir forelder, desverre er det ikke mye tankekraft som kreves for å få sædavgang. Barn har ulike temparement, og derfor vil "vanskelige barn" få mer motbør av foreldrene enn sine "enkle" søsken. Gode foreldre derimot, evner å tune inn på det enkelte barn og ta det for den personen det er, ikke den personen DE ønsker at det skal være.

Appropo det å få egne barn, det er ikke lett men for meg en det den enkleste sak i verden å overøse barna mine med kjærlighet, gi de grenser og trygghet. De blomstrer og trives selvom vi som familie jo er preget av min lidelse.

Men så er det jo også slik at alle barn har som regel noen gode minner med seg fra barndommen, som en god bestemor, en snill nabo eller el. Det er viktig å huske på at via disse gode relasjonene lærte vi også noe om hvordan samspille fungerer. Det hjelper ihvertfall meg å tenke på slike ting, for jeg hadde tre flotte besteforeldre som ga meg enormt mye:)

Det er heldigvis mange som har reddet seg på alternative foreldrefigurer, når de biologiske har sviktet. For andre igjen har både omgangskrets og resterende familie vært like skadet som foreldrene. Dette kan forsterke inntrykket av at "alle i verden hater meg". Familie kan både være en velsignelse og et helvete.