Hun kommer aldri til å akseptere meg.

[Gjest anaonym]

Hei.

Jeg har vært stemor til en jente gjennom 14 år.Hun er 16 år i dag.

Jeg og pappan hennes har et veldig godt forhold til moren hennes og hennes mann. Gjør hva jeg kan for at min stedatter skal føle seg respektert, inkludert og at jeg er glad i henne.

H

un har vært hos oss hver dag de første årene, så flyttet hun og moren til en annen kommune, så vi har truffet hverandre hver 2. helg og når hun har lyst ellers.

Jeg har alltid hentet henne, kjørt rundt på aktiviteter, shopping osv...

Allikevel har hun runder der hun sier at jeg IKKE inkluderer henne.

At jeg bevisst har matretter til middag hun ikke liker når hun kommer på besøk, og nå sist at jeg ikke spurte henne om hun ville ha juice på butikken når lillesøsteren maste om å få en juice.

Jeg pakket sikkert en juice i vogna og hastet videre med ungene på slep.

Jeg husker det ikke selv engang.

Dette til tross for at jeg sier at hun må ta det hun vil ha på butikken og forsyne seg med det hun vil ha i kjøleskapet uten å spørre. Jeg sier at hun ikke må føle seg som en gjest hos oss og at dette er like mye hennes hjem.

Dette poengterte jeg ekstra i forrige kritikkrunde hun hadde og vi blr enige om at hun bare skulle forsyne seg uten å spørre.

Hun satt og beklaget (igjen) seg til sin bestemor da vi var på besøk hos dem for en mnd siden.

Jeg ble så trist.

Jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg fatter ikke at hun begynner på nytt igjen.

Helgen før hadde jeg kjørt henne 2 ganger på shopping fordi hun ville det. Hun fikk også penger av meg til noe hun ønsket seg.

Helgen etter sitter hun pluteselig og beklager seg over at JEG ikke inkluderer henne i familien.

Faren hennes tok meg i forsvar og syntes hun er urettferdig i sin kritikk. Han ga seg ikke før hun beklaget seg.

Det tok et helt døgn der hun behandlet meg som luft før beklagelsen kom.

Hun snakket ikke til meg, gikk rett forbi meg uten å si "hei".

Omsider etter betydelig press fra sin pappa henvendte hun seg til meg.

Jeg hadde en åpen samtale (igjen) med henne der jeg prøvde å få tak i hva dette egentlig dreide seg om.

Det kom bare historien om denne juicen på butikken som 3-åringen hadde fått og at jeg ikke hadde spurt henne Jeg var på butikken med henne (og to småunger = kaos)

En ny runde der jeg forklarer meg.

Hun er 16 år, og sikkert hormonell.

Jeg har fortalt utallige ganger at jeg er glad i henne, at hun må tenke på det positive jeg gjør og at hvis hun leter etter feil hos meg vil hun finne mange! Jeg er bare et menneske og jeg gjør så godt jeg kan for at alle skal føle seg inkludert. Jeg har også fortalt at jeg blir lei meg og føler at det er skrekkelig urettferdig.

Allikevel ser jeg et mønster i at hun stenger meg ute gjengs over og jeg skjønner det bare ikke og jeg blir så trist av det, for jeg er jo glad i henne.

Jeg føler at jeg er i ferd med å gi opp.

Jeg orker ikke disse rundene mer.Jeg tror at alt er ok og så kommer hun plutselig med et angrep på meg.

Jeg blir rett og slett så skuffet.

Det gjør noe med meg og jeg blir veldig lei meg.

Jeg føler meg utnyttet.

Hun er smørblid når hun vil ha noe.

Ellers gjør hun sånne ting som å trykke "liker" på alle bursdagshilsenene hun får på FB utenom min og sånt Jeg vet det er teit men jeg blir så innmari lei meg. Hun er jo så stor nå.Hun burde begynne å skjønne at det ikke er riktig å oppføre seg sånn mot mamman til søskenene hennes som gjør ALT for henne.

Jeg har selv en god venninne som har hatt stemor siden hun var 5. Hun sier at selv om stemoren hennes var verdens snilleste og behandlet henne som sin egen datter var venninnen min ufattelig ekkel mot henne. Hun klarer ikke å foklare hvorfor det ble sånn. Hun ville bare ikke at stemoren skulle ha det noe bra i familien deres. Dette varte i mange år og hun sier ta hun er flau over det i dag.Det er en trøst. Jeg synes bare at det har vart så lenge nå

Noen som er stedatter/ stesønn selv og kan belyse dette for meg?

Eller noen som har en stedatter/sønn som kan si noe om hvorfor hun har et sånt ønske om å stenge meg ute til stadighet etter alle disse årene.

Jeg er anonym nå.

[Bernardette]

Dette svaret er for kort til å være ditt innlegg verdig, men det som slår meg er at hun er tenåring nå, og mange tenåringer føler det jo slik at uansett hva de voksne gjør så er det feil. Tror du det kan forsterke følelsen hun har i det siste?

[AnonymBruker]

Dette svaret er for kort til å være ditt innlegg verdig, men det som slår meg er at hun er tenåring nå, og mange tenåringer føler det jo slik at uansett hva de voksne gjør så er det feil. Tror du det kan forsterke følelsen hun har i det siste?

Kjære Bernadette.

Ja, det tror jeg nok. At alle de vanskelige tenåringsfølelsene får en kanal og et utløp gjennom å være ekkel mot meg.

Samtidig har dette pågått så lenge jeg kan huske, samtidig som det har vært fine perioder der alt har vært vært bra ( hvertfall har jeg trodd det)

Alle julegaver kom bare til pappan f.eks.I mange mange år var det sånn.

Mitt navn kunne stå skriblet nederst med en annnen penn etter at pappan hadde påpekt at hun måtte inkludere meg også om hun ikke hadde en gave til hver.

Det har i grunnen alltid vært sånn.

Hun har liksom eksludert meg, samtidig som hun forlanger at jeg skal inkudere henne.

Hun er blid og fornøyd når det har fordeler og så plutselig smeller det og hun underholder hele familien med hvor trasig jeg er mot henne (hun får motbør av dem altså- for de ser jo at det ikke stemmer)

Men det sårer veldig, det gjør det.

Anonym poster: fb4152ea6f9545ebf6c426a991e7552d

[Gjest _Blomsten_]

Hardu fortalt henne at du blir såret av å bli ekskludert av henne? Det er ikke sikkert det har gått opp for henne at du også har følelser.

[Bernardette]

Kan det hende hun får litt puter sydd under armene, tro?

At hun kanskje har fått det litt for lett, der du forklarer at du gjør hele tiden og på et vis understreker at du elsker henne uansett hvor ufin og urettferdig hun er mot deg?

Setter pappaen foten ned når hun er slik? Får hun skikkelige konsekvenser når hun ikke oppfører seg bra? Det burde etter 14 år være en selvfølge at hun behandler deg like bra som faren sin, hun var ikke gammel nok til å huske noe annet liv da du kom inn i hennes liv som toåring.

[La Guapa]

Hardu fortalt henne at du blir såret av å bli ekskludert av henne? Det er ikke sikkert det har gått opp for henne at du også har følelser.

Ja. Jeg har fortalt at jeg blir veldig lei meg. At hun er så stor nå at hun gjør noe med de rundt seg når hun beskylder dem for slike ting.

Det virer bare som om hun ikke bryr seg om det.Jeg har sagt at hun ikke kan forvente at jeg skal stille opp 100% betandig hvis hun fortsetter med dette, men jeg vet ikke om hun tar dette alvorlig.

Jeg har prøvd å snu det for henne.

Å si at enn om en av dine venninner gjorde dette mot deg til stadighet. Ville du fortsatt å gjøre masse for den venninna da?

Allikevel lar hun det gå et døgn der hun behandler meg som luft. Går rett forbi meg, ignorer meg totalt og går inn for å såre.

Ikke før far presser henne masse kommer hun og presser frem en beklagelse...en halvgjertet en....

[La Guapa]

Ja. Jeg har fortalt at jeg blir veldig lei meg. At hun er så stor nå at hun gjør noe med de rundt seg når hun beskylder dem for slike ting.

Det virer bare som om hun ikke bryr seg om det.Jeg har sagt at hun ikke kan forvente at jeg skal stille opp 100% betandig hvis hun fortsetter med dette, men jeg vet ikke om hun tar dette alvorlig.

Jeg har prøvd å snu det for henne.

Å si at enn om en av dine venninner gjorde dette mot deg til stadighet. Ville du fortsatt å gjøre masse for den venninna da?

Allikevel lar hun det gå et døgn der hun behandler meg som luft. Går rett forbi meg, ignorer meg totalt og går inn for å såre.

Ikke før far presser henne masse kommer hun og presser frem en beklagelse...

en halvgjertet en....

der røyk anonymitetetn.....ja,ja.

[La Guapa]

Kan det hende hun får litt puter sydd under armene, tro?

At hun kanskje har fått det litt for lett, der du forklarer at du gjør hele tiden og på et vis understreker at du elsker henne uansett hvor ufin og urettferdig hun er mot deg?

Setter pappaen foten ned når hun er slik? Får hun skikkelige konsekvenser når hun ikke oppfører seg bra? Det burde etter 14 år være en selvfølge at hun behandler deg like bra som faren sin, hun var ikke gammel nok til å huske noe annet liv da du kom inn i hennes liv som toåring.

Hei.

Jeg tror at du har helt rett.

Jeg har rett og slett vært dørmatte.

Pappan hennes støtter meg veldig.

Han er helt super i dette.

Han ser jo også at dette er totalt urettferdig.

Siste runde var han VELDIG konfronterende mot henne. Han synes nok det er litt trist han også. Han ser jo hvor mye jeg står på for henne til enhver tid.

Jeg har ikke fortalt ham noe em det på FB. At hun igorerer meg der og at jeg blir såre.

[Gjest _Blomsten_]

Har du vist henne noen følelser da? Blitt sint, begynt å gråte og lignende følelses utbrudd?

[La Guapa]

Jeg har prøvd å være rolig.

Men hun kjenner meg jo godt.

Så hun ser jo at jeg er sint og har tårer i øynene innimellom.

Jeg har tenkt at jeg liksom må være den voksne og jeg har prøvd å forstå hva det er som foregår inni hodet hennes......

Kanskje jeg skulle latt følelsene mine komme tydeligere frem, ikke bare forklare dem verbalt....

[Gjest _Blomsten_]

Ja, kan virke som hun trenger en ordentlig vekker.

[Bernardette]

Du har like mye rett som alle andre til å vise følelser, både sinne, frustrasjon og skuffelse, så vel som positive følelser.

Det faktum at du er hennes stemor bør ikke endre noe som helst, du har vært der hele livet hennes nesten.

[AnonymBruker]

For meg virker det som om du har vært så oppsatt på å bli likt av denne jenta at du ikke har vist henne hvor skapet skal stå (mulig jeg tar feil her, selvsagt). Ut i fra beskrivelsen din virker det som om jenta er vant til å få i både pose og sekk - du kjøper det hun vil ha, kjører henne rundt, gir henne penger, og allikevel kan hun sutre til andre slektninger, og sikkert få enda mer der. Snakk om å spille på samvittigheten til folk. Mye vil ha mer..?

Jeg hadde tatt igjen med henne for lenge siden, da jeg ikke tolererer slik oppførsel, men jeg skjønner jo også at det kan være vanskelig. At man er 16 og "hormonell" er ingen unnskyldning for å oppføre seg slik, jeg var aldri så utakknemlig da jeg var på den alderen, just saying.

Tror det er på tide at du krever litt respekt av denne jenta, for det er vel dét som mangler mest fra hennes side. Du må sette grenser for henne, slutte å følge hennes minste vink, og ta igjen med henne når hun oppfører seg dårlig - uakseptabel oppførsel må få en konsekvens, rett og slett.

Lykke til!

Anonym poster: d0c79256efea5ed85ab1e22d87a13b00

[lillevill]

Dette er det jeg tenker TS og du har lov å være uenig.

Og det er at det er du som er den voksne, og det er lettere for deg å forstå oppførselen hennes fordi du ER voksen. På en måte er det lettere for deg å bearbeide tristheten av å føle seg trist og utelatt, fordi du ser at hun er et "barn" og at hun er umoden. Hun har lov til å være umoden, hun er bare 16. Kansje du også var umoden som 16 åring, og kansje din mor også hadde sine kamper.

Hun kjenner nok på mye sjalusi, og er ikke i stand til å ha et modent selvkritisk syn ennå, tydeligvis.

Jeg vet ikke om det vil funke så veldig å kjøre på med å fokusere på hvor skuffet og lei deg du blir. Ja du blir jo skuffet og lei deg, men som sagt så kan du lettere bearbeide dette med å se at hun tar umodne valg fordi hun er så ung ennå.

Jeg synes ikke du skal gi opp. Fortsett å være så rettferdig som du kan, og prøv å ta samtaler med henne. Men jeg vil personlig råde det til å slutte å snakke så mye om at du er lei deg. Når du blir lei deg så er det faktisk ditt ansvar å tilgi, og bli glad igjen. Det er ikke jenta sitt ansvar at du skal føle deg bra, selv om hun har såret deg. Det er også jenta sitt ansvar å føle seg bra igjen etter at hun har blitt lei seg, men hun er ung og umoden, og ikke like god på å bearbeide som vi voksne er. Derfor må vi voksne svelge en del kameler og hjelpe dem på vei med å bearbeide. Klart man skal si unnskyld, og det virker som jenta også forstår det. Og det er et stort steg, så moden var neimen ikke jeg når jeg var 16... Jeg var et mareritt.

[la Flaca]

Det du forteller om juicen får meg til å tenke at dere kanskje har vært for flinke til å ikke forskjellsbehandle. Så langt at det går på bagateller til slutt, og da er det klart hun finner feil over alt. Sånn er det ikke en virkelig familie fungerer rett og slett.

Supert at papsen står ved din side. Dere får bare stå han av og håpe hun bedrer seg med årene. Kan jo ikke gjøre annet enn sitt beste ikke sant? Så lenge dere har god samvittighet kan dere ikke gjøre noe med hennes følelser dessverre.

[La Guapa]

Det du forteller om juicen får meg til å tenke at dere kanskje har vært for flinke til å ikke forskjellsbehandle. Så langt at det går på bagateller til slutt, og da er det klart hun finner feil over alt. Sånn er det ikke en virkelig familie fungerer rett og slett.

Supert at papsen står ved din side. Dere får bare stå han av og håpe hun bedrer seg med årene. Kan jo ikke gjøre annet enn sitt beste ikke sant? Så lenge dere har god samvittighet kan dere ikke gjøre noe med hennes følelser dessverre.

[La Guapa]

Dette er det jeg tenker TS og du har lov å være uenig.

Og det er at det er du som er den voksne, og det er lettere for deg å forstå oppførselen hennes fordi du ER voksen. På en måte er det lettere for deg å bearbeide tristheten av å føle seg trist og utelatt, fordi du ser at hun er et "barn" og at hun er umoden. Hun har lov til å være umoden, hun er bare 16. Kansje du også var umoden som 16 åring, og kansje din mor også hadde sine kamper.

Hun kjenner nok på mye sjalusi, og er ikke i stand til å ha et modent selvkritisk syn ennå, tydeligvis.

Jeg vet ikke om det vil funke så veldig å kjøre på med å fokusere på hvor skuffet og lei deg du blir. Ja du blir jo skuffet og lei deg, men som sagt så kan du lettere bearbeide dette med å se at hun tar umodne valg fordi hun er så ung ennå.

Jeg synes ikke du skal gi opp. Fortsett å være så rettferdig som du kan, og prøv å ta samtaler med henne. Men jeg vil personlig råde det til å slutte å snakke så mye om at du er lei deg. Når du blir lei deg så er det faktisk ditt ansvar å tilgi, og bli glad igjen. Det er ikke jenta sitt ansvar at du skal føle deg bra, selv om hun har såret deg. Det er også jenta sitt ansvar å føle seg bra igjen etter at hun har blitt lei seg, men hun er ung og umoden, og ikke like god på å bearbeide som vi voksne er. Derfor må vi voksne svelge en del kameler og hjelpe dem på vei med å bearbeide. Klart man skal si unnskyld, og det virker som jenta også forstår det. Og det er et stort steg, så moden var neimen ikke jeg når jeg var 16... Jeg var et mareritt.

Jeg håper du har rett. At det går over.

Vi skal jo være i familie resteb av livet og jeg vil jo være der den dagen hun får barn og min mann blir bestefar osv.

[Gjest Gjest]

Kjære Bernadette.

Ja, det tror jeg nok. At alle de vanskelige tenåringsfølelsene får en kanal og et utløp gjennom å være ekkel mot meg.

Samtidig har dette pågått så lenge jeg kan huske, samtidig som det har vært fine perioder der alt har vært vært bra ( hvertfall har jeg trodd det)

Alle julegaver kom bare til pappan f.eks.I mange mange år var det sånn.

Mitt navn kunne stå skriblet nederst med en annnen penn etter at pappan hadde påpekt at hun måtte inkludere meg også om hun ikke hadde en gave til hver.

Det har i grunnen alltid vært sånn.

Hun har liksom eksludert meg, samtidig som hun forlanger at jeg skal inkudere henne.

Hun er blid og fornøyd når det har fordeler og så plutselig smeller det og hun underholder hele familien med hvor trasig jeg er mot henne (hun får motbør av dem altså- for de ser jo at det ikke stemmer)

Men det sårer veldig, det gjør det.

Anonym poster: fb4152ea6f9545ebf6c426a991e7552d

Du er og blir det levende beviset på det hun aldri har hatt; en familie med mamma og pappa. I tillegg kan det være vanskelig å identifisere seg med deg som familie, fordi dere rett og slett ikke er like. Har ingen felles interesser, trekk eller historie.

[Sugar&Spice]

Jeg tror at hun rett og slett ikke ønsker en stemor. Hun har en mor og en far - og mer skal faktisk ikke barn ha.

Ønsker hun seg ikke en stemor, så oppfører hun seg slik ovenfor deg. Å ta imot penger og tjenester fra deg har ingenting med at hun VIL ha deg der, men at hun gjerne vil ha tjenestene der.

Hardt og brutalt. Sånn er det, jeg var likedan (og kan fremdeles være det1!!!) mot min stemor. Jeg hater henne ikke som person, men som hvordan hun er i familien min - fordi hun rett og slett ikke er i familien min.

Nå har hun aldri gitt meg noen penger da, eller utført tjenester. Det eneste hun har gjort er vel egentlig å ta pappas penger så jeg ikke fikk noen ting (som typ deo og tannbørste osv...). (En helt annen historie;) )

Det er mest sannsynlig ingenting som er personlig hat mot deg. Kanskje hun er ambivalent? Liker deg og er glad i deg, samtidig som hun syns du er i veien for henne og hennes far? Det er mange muligheter, og du finner ikke svaret på KG - men i henne, med faren hennes og en real samtale! MEN det krever at man på ingen måte kan bli avbrutt, kan stikke av osv. (Noe jeg flittig gjorde som 16-åring. )

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror hun er i en brytningsfase, og skal rett og slett teste deg litt ut på nytt. Hun virker jo så trygg på deg at hun faktisk sier det hun tenker og føler ( selv om det er negative ting), og det gir åpning for en god samtale. Har det skjedd endringer i livet hennes ellers? Har mor fått ny partner, f.eks?

Jeg er enig i at du bør fortelle henne at du blir såret og lei deg. Det har hun veldig godt av å høre, og det kan være en vekker for henne.

Ser at dere har småbarn, så da har hun fått småsøsken etter at hun ble stor. Nå som søskenet er blitt større, ser hun at den er mer krevende, og er redd for at hun selv skal få mindre. Hun er jo i en sårbar alder, og vet kanskje ikke helt selv hvorfor hun langer ut og er urimelig. Prøv å snakk skikkelig med henne om dette, og finn en løsning alle kan leve med