Nær døden opplevelse

[AnonymBruker]

Vet ikke helt i hvilken kategori jeg skulle ta dette innlegget men tok det bare her..

Har du noen nær-døden-opplevelse? vil du i så fall fortelle om det?

Jeg kan jo fortelle om min, selv om jeg kansje ikke føler det var så nært, men det kunne gått mye verre, vi var heldige.

Jeg å mine 2 veninner skulle på fisketur i en liten båt når vi var 15år. Etterhvert stoppet motoren pga fiskesnøret satt seg fast, så begynte det å komme mer å mer vann inn i båten, bølgene slo liksom over. Veninna mi snakket med moren sin siden vis skulle være inne på land til et spesielt klokkeslett men båten hadde jo stoppa, mens veninna mi snakka me moren fyller bare båten seg opp med mer og mer vann, og tilslutt velter hele båten og vil falt uti..moren til veninna mi høre bare alle skriker og hun får ikke kontakt med noen av oss via telefon, vi legge på svøm mot land, tror kansje det var 500 meter men det var drittungt å store bølger, føler jo aldri at vi nermer oss og vi ser mange båter men ingen av dem ser oss, etter 30 minutter i sjøen kommer det enelig en båt som ser oss og vi kommeer oss opp i båte helt utslitt...De som fant oss sa at det er ikke sikkert vi hadde greid om de hadde kommet 10 minutter senere, tror også vi bare hadde svømt knappe 100 meter. Det var også seeking(?) helikopter på vei.

Anonym poster: b68b6d1cfecc364096f5c09f1ad36dc6

[Gjest Uanonymbruker]

Skulle vasse over en elv med en venninne av meg men tok ikke med i beregningen at det både var dypt og mye understrømmer så vi kom omtrent halvveis og da ble vi dratt ned og føyk nedover elva. Omtrent èn km lenger ned så er det et sånt renseanlegg der vannet demmes opp og sluses og så drønner ned et stup, det pleier omtrent alltid være påslått.

Det var ikke sjans i havet at vi klarte å komme oss til land, men så plutselig stoppet strømmen og elva sluttet å dra og vi endte opp i demningen, som var helt full og stille, på den eneste dagen jeg kan huske at slusene har vært stengt. Aldri vært så sikker på at jeg kom til å stryke med som den dagen.

[AnonymBruker]

Det var også seeking(?) helikopter på vei.

Anonym poster: b68b6d1cfecc364096f5c09f1ad36dc6

Jeg fant ut for en liten stund siden at det heter Sea King helipkopter! Har alltid trodde det har hett seeking jeg også, gir jo litt mening siden de søker etter folk men men

Jeg har bare en nær døden opplevelse, men jeg klarer ikke helt å fortelle den, for jeg skjønner faktisk ikke hva som hendte. Men jeg var hvert fall å badet med noen venner, vi stupte fra en slag brygge/klippe. Bryggen var liksom bygget ut av fjellskrenten, men var langt ned til vannet så var jo ikke en brygge, men det var treverk helt ned til under vann.

På et av mine stup skjærte jeg vannet skjevt, bøyde meg akkurat frem i det jeg traff vannet og farten gikk da inn under bryggen. Her satt jeg meg fast under vann i noen tau greier? (er ikke helt sikker på hva det var). Over meg var "bryggen", jeg prøvde å svømme opp, men da kræsjet jeg bare hode på undersiden.

Det er resten jeg ikke helt vet hva som skjedde, jeg husker at jeg ikke klarte å holde pusten lenger, holdt så lenge jeg klarte, men plutselig åpnet jeg munnen og trakk inn et dypt trekk, men ingenting hente. (Må ha vært en eller annen sperre som gjorde at jeg ikke trakk inn vann selv om jeg trodde jeg gjorde det). Uten at jeg vet hvordan kom jeg meg plutselig løs og så var jeg ved overflaten. Jeg har ingen anelse om hvor lenge jeg var under, men ifølge venninne mine så var det rundt 5 min fra jeg hoppet til jeg dukket opp igjen, de hadde ikke skjønt hvor jeg ble av. (Aner ikke om dette var riktig tid da tiden ofte går veldig mye saktere når ting skjer)

Det jeg minst skjønner er at når jeg endelig kom meg til overflaten igjen så måtte jeg ikke puste. Selv om jeg under vann ikke greide å holde pusten lenger og trakk "pusten" dypt under vann, så kom jeg til overflaten helt full på oksygen Hostet ikke eller noe heller. Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men som sagt så verken husker jeg, eller skjønner noe av hva som hendte, så alt har nok en helt naturlig forklaring.

Anonym poster: 194e503f153c3de6adeecb73b8a26901

[kvinne1992]

Skulle vasse over en elv med en venninne av meg men tok ikke med i beregningen at det både var dypt og mye understrømmer så vi kom omtrent halvveis og da ble vi dratt ned og føyk nedover elva. Omtrent èn km lenger ned så er det et sånt renseanlegg der vannet demmes opp og sluses og så drønner ned et stup, det pleier omtrent alltid være påslått.

Det var ikke sjans i havet at vi klarte å komme oss til land, men så plutselig stoppet strømmen og elva sluttet å dra og vi endte opp i demningen, som var helt full og stille, på den eneste dagen jeg kan huske at slusene har vært stengt. Aldri vært så sikker på at jeg kom til å stryke med som den dagen.

det va flaks at det va stengt da!! men 1 km det er langt det, hvor lang tid tok det tror du..?

[Blod]

[Gjest Uanonymbruker]

det va flaks at det va stengt da!! men 1 km det er langt det, hvor lang tid tok det tror du..?

Det er en kilometer med bil, ikke sikker på om det er en kilometer i elva. Det er 15 år siden og jeg hadde andre ting å tenke på enn å ta tida, men vil tro det tok ti minutter kanskje, det føltes som to timer da.

[Pene sko...]

Da jeg var i Mexico var jeg og min bror ute for å surfe litt på bølgene ved hotellets strand. Bølgene var ikke store nok, så vi bestemte oss for å finne en annen plass. Omsider kom vi til en svær kai. Der var bølgene massive. Dette måtte være bra saker tenkte vi og sprang ut i havet for å komme til disse digre bølgene. Det gikk greit i starten, inntil vi ble slitne av å svømme og vinden pisket opp stadig større bølger og stadig hyppigere. Da vi falt i vannet fikk vi ikke trukket pusten før en ny bølge feide over oss begge. Bølgene slo oss ned og strømmen dro oss ned til bunnen. 6-7 meter ned. Da vi kjente at bunnen var nådd og trommehinnene verket begynte vi å trekkes ut over mot havet og enda dypere, og ingen av oss hadde mer luft igjen i lungene. Så broren min var blå i ansiktet og jeg kjente det stakk i brystet. Vi måtte opp nå. Desperat forsøkte vi begge å klore oss til sandbunnen, men det var nytteløst. Ingen steiner å holde seg i heller. Det var så jeg kunne kjenne tårene presse da jeg begynte å innse at dette kunne bety slutten for oss begge. Broren min var nå lilla i ansiktet og jeg skalv på havbunnen mens kroppen subbet nedover mot sanden. Plutselig støtet foten min mot noe solid. Det var et gammelt traktorhjul som lå på bunnen. Gudene vet hvordan den hadde havnet der, men jeg grep tak i den og trakk broren min mot dekket. Med adrenalin i blodet løftet vi hjulet og rullet det tilbake til stranden så fort vi maktet inntil vannet ble varmere og strømmen avtok. Endelig kunne vi slippe taket og svømme opp til overflaten igjen. Bølgene var blitt litt mindre i mellomtiden og vi ble omsider skylt i land av bølgene som to druknede sjømenn fra et skipsforlis. På stranden lå vi bare og trakk pusten alt vi klarte. Der bli vi liggende ved siden av hverandre i det jeg antar var et par timer før vi på vaklende ben stablet oss tilbake til hotellet. Surfebrettene forsvant på sjøen. Da en av hotellets ansatte spurte hvor brettene var svarte jeg bare helt viosent "Yeah, yeah, lost. We pay...".

I Oslo ble jeg forsøkt stukket med kniv av noen som ville robbe meg.

I Afrika havnet vi i skuddveksling. Luftballongen vi reiste i veltet også nesten over en flokk ville løver.

En rikosjett sneiet hodet mitt da jeg skjøt på blink. Jeg kunne kjenne vinden forbi øret.

Endret 25. juni 2012 av Pene sko...

[Kelsier]

For noen år siden sprakk jeg en cyste på livmoren, noe som førte til et helvetes rabalder med ambulanse og generell krisemodus i heimen. Jeg ankom sykehuset med oksygenmaske og temmelig høyt blodtrykk, som i løpet av to minutter fra ambulansen og inn i heisen var sunket dramatisk. Jeg gikk rett i sjokk og våknet med tre leger og fire sykepleiere rundt meg, som alle prøvde å sette i intravnøst. Den eneste blodåren de fant var hovedpulsåren i halsen. Da jeg var i sjokk var jeg sikker på at jeg kom til å dø.

[Pene sko...]

Jo, jeg ble hasteoperert da jeg bare var noen få måneder gammel. I flere timer etter operasjonen hang livet mitt i en tynn, tynn tråd.

Endret 26. juni 2012 av Pene sko...

[SemperFi]

Når foreldrene mine flyktet fra Iran til Pakistan ble jeg veldig syk som 2mnd gammel baby. Ut ifra det foreldrene mine sier var det lite liv i meg. Uansett, når de fikk meg til kurdisk gammel kvinne som disset opp noe sterke saker som de fikk i meg var jeg vist i koma i 3 dager før jeg våknet opp og ble bedre.

Da jeg var 10 år falt jeg ned 4 meter og traff med hodet først i et fjell/stener. Fikk kraftig hjernerystelse, et par brudd her og der og knakk kjeven. Jeg har et falskt smilehull pga kjeven som knakk.

Lå 2 uker på sykehus.

Legen sa jeg er svært heldig, skulle i praksis ikke overlevet det fallet.

Ellers så har jeg brukket armen par ganger, benet, ribben, sydd alt for mange ganger.

Noen leger på sykehuset kjenner meg fremdeles igjen, jeg har rabattkort.

[AnonymBruker]

Da jeg var atten sprakk blindtarmen og jeg fikk bukhinnebetennelse.

Jeg hadde ikke noen nær døden-opplevelse, men legene fortalte min mor at om jeg hadde kommet på operasjonsbordet bare et par timer senere kunne det vært for sent.

Anonym poster: aa46a4af70d065d43081a84107306160