En av mine beste venner blr drept.

[lineg88]

For snart 2 år siden mistet jeg en av mine bestevenner.

Da 2 av hans kamerater drepte han på natten. Jeg var en av de siste som snakket med han, og hørte skuddet som drepte han. Har mer skyld følese enn noen noen gang kan forestille seg.

Her er min historie på godt og vondt, en historie om en gutt som ble tatt altfor fort fra oss.

Jeg møtte Levi når jeg var 14 år gammel, han hadde et smil som de fleste jenter smeltet helt for. Han var blid og fornøyd stort sett helle tiden.

jeg var glad i han.

Han kunne lyse opp den værste dagen bare med å gi deg det skjeve smilet hans si en artig komentar eller rett og slett bare gi deg en klem.

Han passet på alle rundt seg og du kunne føle på hele deg at han var gla i deg.

Den 15 Juli 2010 var eg på besøk hos min da værende kjæreste, vi hadde sittet å sett på film og skulle til å gå å legge oss, da jeg så ut av vindudet og over til leilighetene som var ovenfor oss. Der så jeg Levi og 2 andre stå på terrassen og røyke.

Jeg åpnet vinduet og snakket med han, han kjente meg ikke igjen først siden det var så mørkt. Men vi ble stående å snakke en stund, før han til slutt sa "vi snakkes Line" Det var de siste ordene han sa til meg, da var klokken 00:37.

Vi gikk opp for å legge oss og ble liggende å snakke en stund, da vi plutselig fikk høre et høyt smell. Vi trodde ikke at det varnoe spesielt, men der tok vi feil. 01:30 var levi død.

Han døde 50 meter fra der jeg sov, ¨det var ingen ting jeg kunne ha gjort for å stoppe det.

Da jeg fikk beskjede om at han var død, var det som om hjertet mitt stoppet, som om jeg gikk inn i en bobble og ikke viste hvordan jeg skulle komme ut av det igjen.

Jeg gikk til politiet med den informasjonen jeg hadde, og måtte på 2 avhør som varte i 4 time vær, men jeg måtte gjøre det, selv om grunnen til at jeg gjorde det var mest for å få tatt hevn. Jeg var så sint på de guttene, på hvordan de kunne ta fra meg vennen min, at jeg ville gjøre alt for at de aldri skulle komme seg ut igjen.

I fjor kom rett saken, og uansett hvor rart det høres ut, så var nesten det den avsluttningen jeg trengte. Jeg gikk inn dit med et hat så dypt i mitt hjerte og satt i mangne dage og bare så på mannen som drepte han, før det gikk opp for meg at dette hadde ikke levi ville at jeg skulle føle, han hadde vilet at jeg skulle leve.

Problemet er bare at jeg nesten har glemt hvordan, dan går jeg videre når sorgen sitter så dypt, når skyld følesen sitter så dypt. Alt jeg vil er å skru tiden tilbake, løpe ut med en gang jeg hørte smellet og redde han.

Har blitt skudd redd etterpå, redd for å føle for mye for andre personer for jeg er redd for å miste dem.

Har ikke delt disse tankene med noen, så hvorfor jeg skriver her det vet jeg ikke, men mulig noen av dere har et råd. Eller tanker rundt dette.

Endret 18. august 2012 av lineg88

[Gjest badeand1]

[AnonymBruker]

Leste nettopp på nettet at han ble skutt i hodet og skåret over halsen. Syns ikke du skal ha noen form for skyldfølelse. Dersom du faktisk hadde gått opp til han for å undersøke lydene, kan det jo godt hende du hadde blitt skadet også - i verste fall drept.

Anonym poster: cadb56253fb8c3f97c8486341011858e

[Poko]

Så trist å lese historien din! Forstår at sorgen er en komplisert prosess med mange forvirrende samtaler. Jeg håper at du finner en lur prest, lege eller venn som du kan snakke med dette om. Høres ut som du har gjort det du kunne, og selv om det ikke føles som om det var nok, så var det nok ikke så mye mer du kunne ha gjort, utenom å risikere at det ble to drapsofre den kvelden, og ikke ett.

[lineg88]

Leste nettopp på nettet at han ble skutt i hodet og skåret over halsen. Syns ikke du skal ha noen form for skyldfølelse. Dersom du faktisk hadde gått opp til han for å undersøke lydene, kan det jo godt hende du hadde blitt skadet også - i verste fall drept.

Anonym poster: cadb56253fb8c3f97c8486341011858e

Det stemmer det.

Jeg jeg kunne nok det, er det de fleste sier. Å når jeg tenker logisk gir det mening, men det er når tårene kommer at det ikke alltid er like lett å tenke slik.

[lineg88]

Så trist å lese historien din! Forstår at sorgen er en komplisert prosess med mange forvirrende samtaler. Jeg håper at du finner en lur prest, lege eller venn som du kan snakke med dette om. Høres ut som du har gjort det du kunne, og selv om det ikke føles som om det var nok, så var det nok ikke så mye mer du kunne ha gjort, utenom å risikere at det ble to drapsofre den kvelden, og ikke ett.

Takk for gode råd.

Jeg vet.