Barns sorg ved samlivsbrudd

[Gjest Anonymous]

Jeg føler meg utrolig ensom i forholdet, og nesten som om jeg er i bur. Jeg er glad i sambo, men jeg elsker han ikke. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, men som han ikke tillater meg...

Så skal jeg tenke kun på meg selv så hadde jeg flyttet nå. Men så har vi tre små unger midt oppi dette her.

De vil jo ikke forstå min avgjørelse, og for dem ville det bli veldig vondt hvis vi drar fra pappa'n deres. Pappa'n og jeg krangler ikke når de er hjemme og vi holder en grei tone utad, så det ville kommet som kastet på dem...

Hvordan rettferdiggjør man overfor sine barn at man velger å flytte fra pappa'n deres?

Han vil ikke i fam. rådg., men jeg må forsøke å finne tilbake til han - for ungenes skyld. Men hvordan gjør man det?

[Gjest Brunhilde]

Ser ikke han problemet? Syns han at alt mellom dere fungerer greit? Har du fortalt ham hvordan du føler?

Jeg har stor respekt for at du velger å bli på grunn av små barn, men har du tenkt på hva du vil føle for barna senere? Vil du bebreide dem at du ble og ikke fikk det livet du ønsket deg?

Det er mange ting å ta hensyn til, og jeg heller nok litt til at vi skylder oss selv å ta hensyn til oss og våre følelser, ikke bare leve for andre.

Lykke til! Håper du får orden på livet ditt slik du ønsker!

[Gjest Anonymous]

Nei, han ser ikke hva jeg sliter med. Han forstår ikke at tre unger er mye jobb (den eldste er 5 år), og jeg er mye alene med dem.

Det han ser på som det største problemet er at jeg ikke har lyst på sex lenger.

Jeg burde nok være flinkere til å fortelle hvordan jeg føler, men han kan bli ganske hissig og nedlatende - så da blir det til at jeg lar det vær.

Tanken om at jeg vil få negative følelser ovenfor ungene på grunn av dette har ikke slått meg - før nå...

Jeg er nemlig til tider veldig sliten og nedfor, og da er det desverre lett å la det gå utover ungene - og å tenke hvor lett alt hadde vært hvis vi ikke hadde dem (stakkars små...)

Jeg synes vel også at man skal gjøre det man kan i livet sitt for å ha det bra og være lykkelig. Det har gått opp for meg mer og mer, men hva da med mine barns lykke??

Vil ikke min egoisme påføre dem unødig mye sorg og savn?

[Gjest Brunhilde]

Jeg kan jo ikke svare på spørmålene dine. Jeg vet at å være alene med 3 barn må være stritt, jeg har vært alene med ett.

Men jeg tror også at barn føler misnøye og ufred, så jeg syns du skal oppsøke familieklinikk for din egen del. Mannen din behøver ikke bli med i første omgang. På den måten kan du få litt hjep til å sortere tankene dine.

Lykke til, enda en gang.

[ragdoll]

Hei...

Ville bare skrive noen ord til deg... kan ikke si noe om hva du bør gjøre, men fortelle om mine egne erfaringer.

For et par år siden var jeg der du er nå. Og var der noen år før jeg var klar for å ta en avgjørelse ang. bli/gå...

Hos oss var det heller ikke krangler eller andre "større" ting, men rett og slett bare likegyldighet. Samhold for ungenes skyld - i alle fall slik jeg så det...

Da jeg endelig tok avgjørelsen var ungene 2 og 4, og jeg hadde også det meste arbeidet med dem. Gutten vår har ad/hd, men faren ville ikke innse at han krever mer enn "vanlige" barn...

I forhold til ungenes sorg... nå er det halvannet år siden bruddet og på gutten vår har vi ikke merket noe enda. Nå var han bare 2 år også når jeg flyttet ut, kanskje det forklarer mye.

Jenta hadde nå i høst en sorgreaksjon, et år etter... Tror ikke hun innså før nå at mamma og pappa aldri kom til å bo sammen igjen. Hun hadde flere måneder med vondt i magen og hodet, gråt seg i søvn om kveldene, savnet den foreldren som ikke var med henne... Vi har vært veldig åpne med henne, hun har fått lov å rase mot oss foreldre, gråte, savne... Vi har også hatt samarbeid med helsesøster på skolen, jenta vår har fått komme en gang i uka og snakke med henne, få ut tankene hun sliter med. Nå ser det ut til at det har løsnet for lille tullemor, hun er ved sitt gamle igjen...

Som mamma og den som tok avgjørelsen om bruddet må jeg si jeg har hatt mye dårlig samvittighet overfor barna. Men i det store bildet er jeg rimelig sikker med meg selv at det var "riktig" valg likevel. Jeg er stort sett opplagt og fornøyd, og det er så absolutt til ungenes beste. Jeg vet at når ungene er hos meg har jeg fulle og hele ansvaret, jeg slipper tankene om at han "ikke hjelper nok til"... Så slapper jeg av og tenker kun meg selv når jeg har barnefri-helger

Faren til ungene og jeg snakker greit sammen, i tillegg bor vi i samme gate og ungene har dermed beholdt sitt vante nærmiljø.

Vel, vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men vil ønske deg all lykke til... og du får komme til familievernkontoret alene også, men det er ofte ventetid... Jeg var til time alene, og fikk hjelp til å sortere tanker og fokusere på hvilke ting som var lure å "gruble" på...

Klem

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar!

Jeg har allerede bestilt time hos fam.rådg. for meg.

Jeg har tenkt at siden det er jeg som ikke er fornøyd så er det jeg som må gjøre noe med det.

Han har gjort det helt klart at han ikke skal være med.

Føler jeg må velge mellom to onder...

[Gjest gjest1]

Hei!

Jeg kan godt forstå hvilke kvaler du har og hva du sliter med. Har vært i ligndende situasjon selv, og det var mye grubling fram og tilbake før den endelige avgjørelsen ble tatt om at samlivet var over. Der er ikke enkelt å gjøre best mulig for barna, de vil oppleve dette som en stor forandring i deres kjente hverdag. Mitt råd er å bruke det du kan av faghjelp, få råd og veiledning underveis.Du skal i tilfelle ett brudd både ivareta deg selv, økonomi, nye rutiner og ikke minst, barna.Gi dem rom for å snakke åpent om hva de føler, ALDRI snakk stygt om den andre parten,og ikke "bruk" barna på noe vis.Selv om vi voksne ikke lenger er kjærester, så har barna rett på ett godt og trygt forhold til begge, uten å måtte ta parti eller være " hobbypsykolog" for sine foreldre. det tar tid å få sammen ett nytt liv og en ny hverdag, men det kan faktisk hende at det er det riktige valget, det er det bare du som kan avgjøre.Lykke til!!! :klem2: :kgsmil:

[Nabodama]

For ungene tror jeg det er lettere å komme over et brudd når de er små. Selv gikk jeg fra min mann da ungene var 13 og 9 år, og hun eldste har slitt endel i etterkant. Det går bra nå, men jeg ser at det ikke var heldig å ta bruddet når hun var i den alderen.

Men det hadde blitt lenge å vente til begge ungene ble store også!