Arvelige psykiske sykdommer?

[AnonymBruker]

Dette ble en lang post! Sorry!

Jeg er en 26 år gammel jente som har ett år igjen av utdanningen min. Jeg og sambo gleder oss til å starte familie! Vi har vært sammen i 5 år, er stabile og har det fint på alle områder. Han er 29 år og har vært i fast jobb siden før vi møttes. Vi har kjøpt oss leilighet, og gleder oss til å bygge hus om noen år.

Jeg har vokst opp med en mamma og en pappa som nok ikke har hatt det så enkelt i barndommen! Dette har jeg ikke fått visst noe om før jeg ble voksen (for ca 1 år siden). Det har kommet frem at min mormor ikke er min mors biologiske mamma. Mormor døde før jeg ble født. Morfar fikk et barn (mamma) med en annen kvinne, samtidig som han var gift med mormor. De valgte å ta seg av barnet sammen, og den biologiske moren gikk vist med på dette. Kanskje mormor ikke kunne få egne barn? Uansett.

Hun var ikke noe snill med mamma, har jeg skjønt etter hvert. Mamma har vært mye trist og lei seg som barn og ungdom, og hun kuttet kontakten med sine foreldre når hun var rundt 20. Mormor var vist en mobbende, dominerende megge som aldri ble skikkelig glad i mamma. For ca 1 år siden fortalte hun familien alt sammen og bestemte seg for å gå i terapi for å få det bedre med seg selv.

Samtidig kommer det fram at min farfar (også død før jeg ble født... gamle foreldre!) var en "lausunge". Min oldefar var tysk soldat! Han vokste opp med en skamfull mamma som flyttet han rundt over alt. Når han fikk familie med farmor, slet han sikkert mye psykisk. Dette har gått ut over pappa ved at det ikke alltid var mat hjemme (farfar var i perioder ikke i stand til å brødfø familien), en far som var mye sint og mye humørsvingninger og bitterhet. Farfar var helt sikkert dypt deprimert etter en veldig vond barndom med mye fordømming fra både barn og voksne. Pappa klarer ikke snakke om dette, men han har fortalt dette til mamma som så har fortalt det videre til meg.

Jeg har som sagt ikke visst noe om dette før for rundt 1 år siden. Det viser seg at begge foreldrene mine har hatt en fæl barndom, noe jeg syns er vondt å tenke på! Jeg har hatt det veldig godt, men har slitt litt med fraværende foreldre. Pappa var (og er....) mye sint. Dunka han foten borti en stol, skrek han opp og slengte stolen veggimellom, før han fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Mamma har alltid vært veldig følsom, men samtidig aldri mot meg.. Ikke så mye klem og suss og "glad i deg", men det fikk jeg mye av fra pappa da :-) Alt i alt har jeg hatt det ganske godt!

Men.

Jeg var et veldig stille og forsiktig barn. Jeg gråt mye (gjør det ennå... gråter hver eneste dag, enten av glede, skuffelse, overraskelse eller sorg. Åpne tårekanaler!) Jeg var mye ensom, jeg hadde ikke så mange venner. Jeg følte ikke at jeg "connecta" med noen før jeg kom i 15-16 års alderen. Dette sikkert fordi jeg var mer opptatt av stjerner og evigheten og havet og melankolien enn å bygge med lego eller kle på dukker. Det endte med at jeg som 20 åring ble lagt inn på psykiatrisk noen dager da studievenninnene mine følte det "klikket for meg". Jeg hadde ganske nylig flytta til en annen landsdel for å gå på skole. Jeg spiste ikke, gikk enten hvileløst rundt eller isolerte meg, gjorde ikke skolearbeid, sov aldri, gråt hele tiden osv. Det gikk veldig bra med meg etter denne "oppvåkningen"! Jeg hadde heldigvis gode venner som tok vare på meg!

Dette har jeg ikke fortalt mamma og pappa før de fortalte hva de hadde opplevd.. De ble lei seg fordi jeg ikke fortalte hva jeg hadde gått gjennom, og jeg ble trist fordi de ikke hadde fortalt... Tenk så mye trøst vi har funnet i hverandre :-)

Mest sannsynlig har jeg på en eller annen måte arvet noe, et "depresjonsgen" eller noe slikt. Jeg er ikke trist for at jeg har vært deprimert - sånn i ettertid, i alle fall! (Det er vanskelig å tenke tilbake og huske om det var mest fint eller mest fælt - jeg dyrka jo depresjonen på en måte). Den har gjort meg til meg :-)

Men jeg er så redd for å få små, redde, engstelige, triste barn! At jeg skal gjøre noen store feil som fører til at mine barn blir psykisk syke. Jeg vil jo ikke fortsette denne rekka... Og om det er arv eller miljø er jo ikke godt å si. Mamma og pappa følte jo at de skjerma meg, men jeg vil påstå at de ikke klarte det så godt. Jeg har på en måte alltid visst/skjønt/følt at det er noe som har blitt holdt skjult for meg. (Jeg husker f.eks. jeg ikke turte å spørre mamma og pappa hvordan de ble kjærester, tilfelle det var hemmelig. Jeg har ennå ikke turt å spørre om det, når jeg tenker meg om. Haha.)

Er det noen bøker jeg kan lese på temaet? Noen erfaringer? Jeg tenker at om jeg er så heldig at jeg bli mor en gang, vil jeg være helt åpen og fortelle alt right from the start (ok, vente til de er gamle nok til at de forstår! Men ikke til de er 25...!) Mamma sa at hun vurderte det, men at hun var "redd jeg skulle si det videre til noen". Hun tok på seg mye skyld for at hun ble behandla sånn av mormor, og ville ikke at "naboen skulle vite hvordan hun var". Sånn er det jo ikke for min del - for min del kan ungene snakke så høyt de vil om dette. Jeg skammer meg ikke.

Anonym poster: 008042c58736eb17fd006604c2c13357

[AnonymBruker]

Jeg tror det aller viktigste er at man lærer barna å akseptere seg selv og følelsene sine. At det ikke er noe galt i å være følsom. Det er ikke noe galt i å være litt engstelig eller en person som gråter lett. Det går ikke an å tvinge barna til å bli tøffe og glade, de blir i så fall tøffe og glade på utsiden for å tilfredsstille foreldre, men ødelagte inni med null selvfølelse.

Hvem som helst kan bli deprimert nesten, og det er ikke noe galt i det. Men det er klart at den ballasten man får med seg hjemmefra, trygghet og kjærlighet fra foreldrene kan gjøre depresjonen mindre ødeleggende og langvarig.

Jeg har arvet "depresjonsgen" fra moren min, og det aller verste har vært at hun har nektet meg å bli som henne og å være lei meg og følsom, noe som bare har ødelagt mer. Psykologen min sier at det viktigste er å akseptere de følelsene og at jeg som barn ble frarøvet å få lov til å være engstelig og følsom. Jeg følte alltid at det var noe galt med meg. Istedenfor at foreldrene mine støttet meg og var glade i meg.

Anonym poster: 4acfe9596d7e05f390530d38e25f7b70

[AnonymBruker]

TS her igjen!

Ikke umulig at det var det som skjedde med meg også.. Har aldri tenkt over det på den måten. Fikk alltid beskjed om at jeg var "sutrete" eller at jeg ikke hadde noen grunn til å være trist. Takk for tips! Skal ta det med meg :-) Får jeg et trist barn skal jeg si at det er helt ok å være trist - for det er det jo. Jeg syns nesten det er litt godt å være trist - kanskje fordi jeg ikke har fått lov til å være det som barn? Hmm.. nå går tankekvera :-)

Anonym poster: 008042c58736eb17fd006604c2c13357

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å bearbeide din egen oppvekst. Her kan en psykolog hjelpe. Når du får det bedre så vil du videreføre det til egne barn.

Har selv en broket familiehistorie. Med andre ting så endte jeg med et sammenbrudd og jeg måtte ta tak i ting. Det innbefattet familiehistorien, både de som var døde og de nærmeste som levde. En familiehistorie kan man ikke endre. Det eneste man kan endre er ens egen holdning og det starter gjerne med oppvekst og egne foreldre

Anonym poster: 75da8ff07529ca6316d2ff708a41bbf2

[Gjest Sniff]

Klemmer!! Mitt innspill / erfaring er at; jeg er ikke foreldrene mine. Jeg er ikke fortiden min. Men, hvis jeg vil, så kan jeg bruke erfaringene fortiden min har gitt meg. For min del er det å ta tak i problemer, ikke la ting "skure og gå". Kanskje har jeg flere utfordringer enn andre, kanskje er noe genetisk, kanskje er noe bare en del av den jeg er. Men, jeg velger hvordan jeg løser det. Jeg styrer livet mitt, jeg er ikke lengre kontrollert av fortiden min. Og det føles bra! Lykke til ts, du er tøffere enn du tror

[Celtic Heart]

Mange klemmer til deg.

Det viktigste er at du er klar over hvordan du IKKE vil at dine fremtidige barn skal ha det.

Er du menneskelig, vil du nok begå noen feil, det gjør alle.

Det vil kanskje være lurt å bearbeide ting før man får barn.

Jeg har selv vokst opp i en "gal" familie, her finnes det mye manisk depressiv ol. Selv er jeg glad jeg bare slapp unna med panikkangst. Og etter at jeg ble åpen om panikkangsten, trigges den ikke så ofte lenger heller.

Ta styringen selv, fortiden din er nettopp det: fortid!

Lykke til.

[AnonymBruker]

Du spør etter bøker, den amerikanske psykologen Martin Seligman har et par bøker som er veldig greie og rett på dette du lurer på.

Psykiske problemer er til en viss grad arvelig, men man kan lære seg å jobbe rundt dem. Miljø har også en del å si.

For din del, med tanke på egne barn en dag, lover det godt at du er såpass bevisst på dette allerede nå. Les om emnet, kanskje få hjelp av en psykolog til å bearbeide dine problemer og så prøv å skape så trygge og stabile oppvekstvilkår for barna som mulig.

Anonym poster: 0104da16d0ad81dfadc53c3c007e371e

[AnonymBruker]

Kjære TS!!

Jeg har også hatt foreldre som har vært litt på kanten psykisk og det har jeg som barn også plukket opp. Feks jeg fikk kjeft om jeg var lei meg og trist, og veldig lite kyss og klem og glad i deg osv.

Dette gjorde at jeg fikk en nedsatt selvfølelse, fordi jeg følte at min mor ikke mente mine følelser var like verdifulle som hennes. Og hun sa stadig "du vet jo ikke noe du er jo bare en unge" "unger er ikke i stand til å ha følelser som en voksen" Men jeg er et sterkt følelsemenneske, og det skadet meg dypt å bli kjeftet på når jeg var lei meg.

Jeg har bearbeidet dette, men det har resultert i at jeg ikke har noen datterfølelse ovenfor mamma, som nå sikkert plukker opp på dette og er søt og snill i stemmen når hun ringer meg - veldig falskt på en måte. leit...

Jeg har kommet frem til at når vi viser følelser, så viser vi det som er ekte ved oss. Derfor skal man aldri ha dårlig samvittighet når man viser følelser og aldri unnskylde seg selv ovenfor noen om man feller en tåre, eller ler slik at man hyler av fryd.

Jeg husker ennå at jeg var fem seks, og mamma lå å skreik på sengen, og ropte "få dem vekk" (oss ungene) og etterpå der så pratet hun ikke noe om at hun lei seg og at det ikke var farlig..

Det er dumt..det er sunt å prate med barna om at det ikke er farlig å vise følelser. For det kommer til å skje når man er en familie.

klem..og lykke til med babyen som etterhvert kommer. Jeg venter en selv og har med det gått ijgennom mange tanker rundt min barndom og hva slags mor jeg vil bli.

Anonym poster: 573792640e110d57bd824fbd6b4d1a0f