Boliglån

[AnonymBruker]

Jeg har flere vennepar som har forklart meg at de har boliglån hvor de bare betaler rentene, slik at det totale lånebeløpet blir værende det samme. I stedet sparer de ekstra på konto med høyere renter, BSU osv.

Må innrømme at jeg ikke helt skjønner det - da blir jo aldri boligen mer deres, men kanskje det er skattemessige fordeler ved at de gjør det sånn?

Noen som vet?

Anonym poster: 36ab4132d9e21a157060f3abf54d1c60

[AnonymBruker]

Avdragsfrihet, kalles det. Man betaler kun renter, ikke avdrag. Og ja, det betyr at lånet forblir det samme, man betaler ikke noe ned på det. Dette er som regel noe man får for en begrenset periode, typisk 3-5 år.

Om man har lav rente på lånet, og høy rente på BSU, kan det svare seg økonomisk å heller sette penger på BSU enn å betale ned på lånet. Rentene på lånet er det lånet "koster", det man betaler for å ha fått låne pengene. Renter på BSU er derimot penger man tjener. Om man tjener mer på å ha pengene på BSU enn på å betale ned på lånet kan det være en god idé.

Men da gambler man på at lånerenten ikke stiger veldig.

Anonym poster: 5fb08a4d6a0a64ab40020eea6f3c1c5d

[AnonymBruker]

Avdragsfrihet, kalles det. Man betaler kun renter, ikke avdrag. Og ja, det betyr at lånet forblir det samme, man betaler ikke noe ned på det. Dette er som regel noe man får for en begrenset periode, typisk 3-5 år.

Om man har lav rente på lånet, og høy rente på BSU, kan det svare seg økonomisk å heller sette penger på BSU enn å betale ned på lånet. Rentene på lånet er det lånet "koster", det man betaler for å ha fått låne pengene. Renter på BSU er derimot penger man tjener. Om man tjener mer på å ha pengene på BSU enn på å betale ned på lånet kan det være en god idé.

Men da gambler man på at lånerenten ikke stiger veldig.

Anonym poster: 5fb08a4d6a0a64ab40020eea6f3c1c5d

I tillegg gambler man på at boligverdien holder seg. Det er kanskje ikke så relevant for mange i Norge akkurat nå, men i mange av de europeiske landene som har opplevd boligkrakk de siste årene har mange gjort det ekstra vanskelig for seg selv med å ikke betale ned på lånet sitt. De skylder fortsatt hele den opprinnelige hovedstolen, og når prisene har sunket får de ikke lov til å selge av banken. Det er fordi de får for lite ved et salg, sett i forhold til det de skylder. Hadde de betalt ned på lånet sitt ville de ha kunne selge billigere fordi lånet var redusert og bankens krav lavere. Så sitter man der i en bolig som er for liten eller man av andre grunner vil ut av.

Anonym poster: fc26f06ea98be94d158f203a28d8e89a

[Horge]

Jeg har flere vennepar som har forklart meg at de har boliglån hvor de bare betaler rentene, slik at det totale lånebeløpet blir værende det samme.

Det er tre mer eller mindre vanlige varianter på lånemarkedet som kan passe med den noe vage beskrivelsen. Jeg vil nok sterkt anta at det er variant 1) dine venner har.

1) Avdragsfrihet

I starten av lånets løpetid (typisk 3 eller 5 år) betaler man kun renter, og ikke avdrag. Lånet forblir like stort helt til man begynner å betale avdrag, men hvis det er høy inflasjon så vil den reelle verdien av lånet bli lavere. Tilsvarende kan man som regel forvente at boligen stiger i pris, selv om lånet altså står stille.

Merk dog at boligen også kan synke i verdi, hvilket kan få noen stygge konsekvenser. Hvis lånet plutselig blir større enn boligens verdi, så vil banken kreve høyere rente ettersom risikoen stiger. I ytterste konsekvens så kan du tvinges til å måtte selge boligen med tap, og ettersom du da sitter igjen med et lån totalt uten sikkerhet (boligen er jo solgt), så blir dette et forbrukslån (les: stygg rente). Du får selvfølgelig heller ikke noe nytt boliglån, for du har jo nettopp pådratt deg en høy og usikret gjeld, så du tvinges inn på leiemarkedet. Med et høyt forbrukslån på skuldrene, så kan det ta lang tid før du kommer deg tilbake inn på boligmarkedet.

Det litt snillere alternativet til å måtte tvangsselge boligen, er at banken tilnærmet nekter deg å selge. Hvis man får en plutselig familieforøkelse og ønsker å flytte, men lånet er litt større en boligens verdi, så er det neppe mye velvilje å hente hos banken når man ber om både større lån og mellomfinansiering.

På generelt grunnlag så vil jeg si at avdragsfrihet er noe av det dummeste man kan gjøre. Det er selvfølgelig en del situasjoner hvor det er fordelaktig, men da skal man vite godt hva man gjør og hvorfor – ikke helt ulikt at det er lurt å betale med kredittkort dersom man vet at man kan betale ned alt ved første forfall, men fantastisk dumt hvis man bare kan betale minstebeløpet ved hvert forfall.

Det lureste man kan gjøre når man er nyetablert, er å betale ned så mye man greier på restgjelden.

2) Boligkreditt / fleksilån

I stedet for et ordinært lån, så får man en konto som kan overtrekkes til boliglånsrente. Kontoen vil altså ha et negativt beløp når man har lånt penger av banken, og lånet er definert ut fra en ramme på hvor mye man maksimal kan skylde.

Hver måned trekkes påløpt rente for utestående beløp, og dette fremkommer bare som en vanlig transaksjon med penger ut av konto. Dersom du ikke tilfører kontoen penger i løpet av måneden, så vil du her i realiteten slippe både renter og avdrag. Hvis man setter inn like mye som påløpte renter, så tilsvarer det et avdragsfritt lån.

Dette er en veldig god ordning hvis du har god ordning på økonomien. Hvis du derimot er en potensiell kandidat for luksusfellen, så er dette en sikker kurs mot avgrunnen.

3) Eldrelån / pensjonistlån

Man låner opp i boligen, men forventes ikke å nedbetale løpende på lånet; man kan vel også her sågar slippe renter. I stedet lar man gjelden vokse seg større, for tanken er at man uansett ikke får med seg boligen i likskjorta. Barna har sikkert fått mer enn nok fra før, så når man ligger der og kikker på gulrøttene (nedenfra, vel og merke), så får banken tilbake sine penger når boligen selges. Det som måtte bli igjen går selvfølgelig til arv.

Som det også er gitt av navnet, så er dette en lånevariant som er egnet for den eldre garde; barnefamilier vil aldri være kandidater for en slik ordning.

[AnonymBruker]

I tillegg gambler man på at boligverdien holder seg. Det er kanskje ikke så relevant for mange i Norge akkurat nå, men i mange av de europeiske landene som har opplevd boligkrakk de siste årene har mange gjort det ekstra vanskelig for seg selv med å ikke betale ned på lånet sitt. De skylder fortsatt hele den opprinnelige hovedstolen, og når prisene har sunket får de ikke lov til å selge av banken. Det er fordi de får for lite ved et salg, sett i forhold til det de skylder. Hadde de betalt ned på lånet sitt ville de ha kunne selge billigere fordi lånet var redusert og bankens krav lavere. Så sitter man der i en bolig som er for liten eller man av andre grunner vil ut av.

Anonym poster: fc26f06ea98be94d158f203a28d8e89a

Tja, det har vel ikke så mye å si om man har betalt ned på lånet med feks 200.000 kr eller om man har disse på en sparekonto, så lenge man dekker underskuddet med det sparte beløpet. Summa summarum blir det det samme.

Hvis man derimot har brukt 200.000 kr på fjas i stedet for å betale avdrag, sitter man ikke så godt i det ved et salg.

Så om sparerenter en høyere enn lånerenten, så kan det være lurt (om man har god økonomisk kontroll) å ha avdragsfrihet en periode. Dersom lånerenten øker, så er det null problem å bruke de oppsparte pengene på å betale ned på lånet.

Anonym poster: 947e3d0bee503c623d69270c38b1c036

[AnonymBruker]

Etter hva jeg har skjønt, er dette ikke uvanlig i feks Sverige.

Du betaler en sum for huset, og resten er et lån du ikke regner med å betale ned. Huset blir altså aldri 100% ditt, men man ser på rentene som en slags husleie, og det du har betalt ned får du jo igjen ved et salg.

Vi har det litt på samme måten- betaler rentene og litt i avdrag hver måned, men har i realiteten ikke sjans til å betale ned hele lånet før vi arver eller barna flytter ut

Anonym poster: 43a1677fd22ba255f71536145eed3b9d