Den store kjærligheten og det 5.hjulet på vogna

[thex]

Dette er vår historie.

(har prøvd å skrive konkret, så kanskje noen gidder å lese alt...)

Jeg møtte han gjennom felles venner i fjor høst. Vi fikk veldig god kontakt allerede første kvelden, snakket om personlige ting og delte det første lille kysset. De neste par ukene ble det sendt noen vennlige tekstmeldinger før vi møttes på fest igjen, vi tok den første praten om ”oss” og det hele var i gang. Etter dette utviklet ting seg forholdsvis fort, det ble sendt mange, mange varme tekstmeldinger, og snakk om livet og døden og alt i mellom. Etter et par uker fortalte han at han følte vi var veldig like og at dette var noe veldig bra vi hadde begynt sammen. (vi er begge rundt 30 år gamle)

Helt fra første kveld var han veldig ærlig om sitt liv; nemlig at han hadde et 10 år lang samboerskap bak seg og to barn under 6 år og felles hus. Samboeren hadde brutt samlivet ett år før jeg og han møttes, de hadde bodd fra hverandre siden bruddet, bortsett fra at de hadde vært mye sammen den sommeren pga barna. Når vi møttes var det definitivt slutt, salgspapirer på huset lå på kjøkkenbenken klare til å undertegnes, han så på leiligheter, de snakket kun om barna og han fortalte at en lang prosess gikk mot slutten, men at livet hans fortsatt var litt komplisert. Både han og våre felles bekjente beskrev hans x som manipulerende og sjefete og at hun alltid hadde kontrollert deres samliv (ettersom vi har felles bekjente er jeg 100% sikker på at han fortalte meg sannheten).

Utover høsten møttes vi jevnlig mellom hundrevis av tekstmeldinger, han sov over uten at noe mer skjedde, vi ble godt kjent og han fortalte jevnlig om prosessen hjemme. Jeg ble forelsket, og det ble han også. Etter et par måneder begynte han å bli redd for at ting gikk for fort mellom oss i og med at tingene hjemme ikke var helt i orden enda. I ca en måned var ting litt roligere, men fortsatt til tider preget av et stort savn fra begges side. Jeg håper bare at dette ikke skulle vare for lenge!

Men i November, etter en helg med mange hyggelige tekstmeldinger, kom en mindre hyggelig en. Xen mente de burde prøve igjen, og han følte han måtte prøve pga barna. Ting falt sammen for meg og jeg følte meg dum og lurt. Tre uker senere møttes vi tilfeldigvis på byen, jeg prøvde å holde meg unna, men han var ivrig på å prate. Han uttrykket et stort savn og prøvde å forklare. Han fulgte meg hjem, vi kysset, og han dro hjem til sitt. Det samme skjedde noen uker senere. Han stod med tårer i øynene da han fortalte at han gjorde dette for barna, han ville gjøre alt for at de ikke skulle ende opp med to enslige foreldre. I jula derimot hadde de en god periode og jeg trodde han hadde glemt meg. Men fra januar til mars snakket vi sammen på tekstmeldinger med jevne mellomrom, stort sett vennskapelig fra hans side, men med jevnlige hint om at han ikke hadde tankene hjemme hos samboeren. Jeg ble mer og mer overbevist om at han faktisk tenkte på meg og det vi hadde i høst. Noen ganger møtte jeg opp på hans kamper med lagkamerater uten av vi snakket mye om det.

Ikke før i april, vi hadde ikke snakket sammen på en stund, han ringte midt på natta, var på vei hjem fra byen og ville komme på besøk. Han fortalte at han hadde satt pris på at jeg kom på kampene, at han fortsatt tenkte på meg, at ting hadde gått dårlig hjemme, han hadde et øye på ledige leiligheter i nærheten og var psykisk forberedt på et nytt brudd med samboeren. Han fortalte til og med at de ikke hadde ligget sammen på 2,5 år! (og jeg trodde det var en viktig del av et samliv, hvertfall når de skal prøve å finne sammen igjen). Det endte med at han sov over, uten at noe skjedde mellom oss. Ting var etter dette rolig igjen helt til han kom på besøk igjen to ganger i mai. Han sov ikke hos meg disse gangene, men sa han ikke hadde nølt med å bli hvis han hadde kunnet.

Den siste måneden har det vært hyppigere sending av tekstmeldinger, men det begrenser seg ofte til hint av romantikk og savn. Han skriver at det ikke er så lett å uttrykke seg når han ikke er alene… Han snakker om samboeren som ”hu” og i mindre positive former.

I helgen møttes vi igjen. Jeg sa jeg ville kysse han, han sa han ikke kunne verken ta imot eller gi meg et kyss, og at han ikke kunne gi meg det jeg ønsket av han. Han fant ut at vi ikke kan møtes på denne måten, og at vi ikke kan fortsette å ha den kontakten vi har hatt i det siste. Og jeg sitter igjen med følelsen av kjærlighetssorg!

Det som gjør det ekstra vondt er at jeg er overbevist om at de burde avslutte forholdet (jeg har aldri uttalt meg om mitt syn på deres forhold til han, jeg har tross alt ikke noe med det), og jeg er overbevist om at han og jeg kunne fått det veldig bra sammen. Jeg vet at tankene hans fortsatt er hos meg. (jeg må også si at felles bekjente sier hun alltid har behandlet han dårlig og at han alltid har vært for snill, ingen av våre venner sier mye positivt om hans samboer) Jeg har hele tiden prøvd å ikke legge meg opp i deres forhold eller spørre for mye, jeg skjønner at det må være veldig vanskelig å avslutte et samliv etter 10 år, med alle minner og opplevelser de har delt, og ikke minst med barn innvollvert. Men jeg føler dette så veldig urettferdig! Vi skulle fått en sjanse til å utvikle et ordentlig forhold…

Jeg har vel egentlig ikke så mange spørsmål rundt dette. Mange vil vel si at jeg er naiv, og det er jeg sikkert. Nå sitter jeg med en følelse av at jeg må la han få være i fred, jeg vet ikke om jeg hører fra han igjen. Men magefølelsen sier at han ringer om noen uker…

Er det noen som sitter med lignende opplevelser? Hører gjerne om andres erfaringer.

Anonym poster: 6d7831b25f20f946a4385ccce61cc5c3

[Gjest Valget]

Du er ikke naiv slik jeg ser det. Du er glad i noen som er ambivalent. Ambivalensen fører alltid til fortvilelse. Ambivalensen kommer fra at han ikke er klar for et nytt forhold 100%.

Han bør bryte 100% med sin eks og ikke ha kontakt med henne. Han bør være alene med sine barn inntil han vet hva han vil og gjør et endelig valg.

Velger han deg så blir det slik. Du kan også si at du går videre. Det vil si at du kan gjøre valget. Det du ikke kan gjøre er å leve i uvisshet.

Han virker kontrollert av sin ex. Si til han at hun må ut eller at du må gå. Thats it.

[Majott]

Han er tydeligvis i et forhold med sin "eks", dvs nåværende. Og du tar i mot de smulene han gir deg. Du bør sette foten ned her, og ikke la han komme til deg med mindre det er helt slutt med hans nåværende.

Synes han har behandlet deg veldig dårlig!

Såvidt jeg forstår bor han nå med sin samboer, og de prøver å få til forholdet. Om han kommer til deg nå, så går han bak ryggen hennes, og lurer deg. Det vil du vel ikke?

[AnonymBruker]

Kort sagt, ja, jeg har opplevd noe lignende noen år tilbake. Og han var også min 'store kjærlighet' og hadde ikke omstendighetene vært som de var, kan det godt tenkes vi hadde hatt et fantastisk forhold. Skjønt - sånt vet man jo ikke.

Jeg lot det gå fordi jeg følte meg råtten. Jeg ville ikke være hun som satte inn dødsstøtet for en familie som kunne fungert (og som viste seg å gjøre det også). Tankene mine var også innom det at hun ikke var så bra for ham som jeg ville vært, men ærlig talt var det vel selvrettferdig ønsketenking...

Det gjør ubeskrivelig vondt der du er nå, men virkelig. Det er ikke bare en person i hele vide verden som er Den Rette for deg.

(Men hvis dama virkelig er et hespetre, skjønner jeg ikke hva han driver med. Leke "lykkelig familie" for barnas skyld, hallo....!)

Anonym poster: 5a242f2269a66f90149008d4d785e0c8

[Steinar40]

Det å ha mindreårige barn i sammen er et bindemiddel sterkere enn det aller meste.

[Gjest Anna.S]

Det å ha mindreårige barn i sammen er et bindemiddel sterkere enn det aller meste.

Det er en unnskyldning feige mennesker bruker og noe som var sant for 30 år siden, men ikke i dag. Et barn har det bedre med skilte lykkelige foreldre enn foreldre som bor sammen og er ulykkelige. Det er også noe de fleste er klar over heldigvis, og derfor går man videre når man har prøvd det man kan for å lappe ting sammen.

Til TS:

Hadde ting vært over mellom deg hadde de papirene han hadde i skuffen vært undertegnet og ikke ligget der når dere traff hverandre. Desverre så er dette en mann med forpliktelsesproblemer som ikke vet hva han vil og det var desverre ikke lurt av deg å fortsette å ha kontakt med han år han valgte å gå tilbake til eksen sin.

Hadde du vært ei han virkelig likte så hadde han ikke gått tilbake til eksen. At han sier han gjør det for barnas skyld er bare en unnskyldning.

Gå vider og la dem få styre med sitt. Du skal finne deg en mann som gjør livet ditt enklere ikke vanskeligere.

[Steinar40]

Det er en unnskyldning feige mennesker bruker og noe som var sant for 30 år siden, men ikke i dag. Et barn har det bedre med skilte lykkelige foreldre enn foreldre som bor sammen og er ulykkelige. Det er også noe de fleste er klar over heldigvis, og derfor går man videre når man har prøvd det man kan for å lappe ting sammen.

Til TS:

Hadde ting vært over mellom deg hadde de papirene han hadde i skuffen vært undertegnet og ikke ligget der når dere traff hverandre. Desverre så er dette en mann med forpliktelsesproblemer som ikke vet hva han vil og det var desverre ikke lurt av deg å fortsette å ha kontakt med han år han valgte å gå tilbake til eksen sin.

Hadde du vært ei han virkelig likte så hadde han ikke gått tilbake til eksen. At han sier han gjør det for barnas skyld er bare en unnskyldning.

Gå vider og la dem få styre med sitt. Du skal finne deg en mann som gjør livet ditt enklere ikke vanskeligere.

Jeg er ikke enige med deg i at barna bare er en unnskyldning.

Men at den ene kan bruke barna imot den andre er nok ikke uvanlig dessverre. Også for å holde et forhold i sammen. Når bare den ene parten ønsker seg ut av forholdet.

Da er det veldig effektivt å gi den andre dårlig samvittighet med barna. Og gjøre alt vanskelig generelt sett.

Mennesket er først og fremst et egoistisk dyr.

[Gjest Anna.S]

Jeg er ikke enige med deg i at barna bare er en unnskyldning.

Hvis to stykker ikke lenger er forelsket i hverandre, og den ene er forelsket i en ny, men sier at hun/han ikke vil gå fra eksen pga ungene, så ER det en unnskyldning.

INGEN med sterke følelser for en annen person velger å bli hos en de ikke har følelser for, for barna sin skyld i dag. For 30 år siden ja, men ikke i 2012. Vi har kunnskap nok til å vite at barna har det bedre om foreldrene skilles enn at de holder sammen for baras skyld. Barn er ikke dumme, og de fortjener lykkelige foreldre!

[Steinar40]

Hvis to stykker ikke lenger er forelsket i hverandre, og den ene er forelsket i en ny, men sier at hun/han ikke vil gå fra eksen pga ungene, så ER det en unnskyldning.

INGEN med sterke følelser for en annen person velger å bli hos en de ikke har følelser for, for barna sin skyld i dag. For 30 år siden ja, men ikke i 2012. Vi har kunnskap nok til å vite at barna har det bedre om foreldrene skilles enn at de holder sammen for baras skyld. Barn er ikke dumme, og de fortjener lykkelige foreldre!

For det første er fortsatt ikke alle like.

For det andre så består stort sett livet av hverdager.

Samme hvem man lever i sammen med eller ikke.

[Gjest Anna.S]

For det første er fortsatt ikke alle like.

For det andre så består stort sett livet av hverdager.

Samme hvem man lever i sammen med eller ikke.

Men hverdagen varierer alltid ut i fra hvordan man har det sammen. Det er derfor jeg søker en som ønsker det samme for hverdagen som meg. PÅ ferier osv har alle det bra. Jeg vil at hverdagen skal være bra.

Alle er ikke like nei, og det er fortsatt noen som velger å være martyr, men det er ikke mange av dem, og de som velger å være det er heller ikke verdt en tanke..

Når noen velger å bli hos eksen uansett grunn så er det punktet hvor man velger å sette strek. Alt annet er idioti og da får man skylde på seg selv.

[Steinar40]

Men hverdagen varierer alltid ut i fra hvordan man har det sammen. Det er derfor jeg søker en som ønsker det samme for hverdagen som meg. PÅ ferier osv har alle det bra. Jeg vil at hverdagen skal være bra.

Alle er ikke like nei, og det er fortsatt noen som velger å være martyr, men det er ikke mange av dem, og de som velger å være det er heller ikke verdt en tanke..

Når noen velger å bli hos eksen uansett grunn så er det punktet hvor man velger å sette strek. Alt annet er idioti og da får man skylde på seg selv.

Ja, alle må ta ansvaret for egne valg. Det er jeg enig i.

[AnonymBruker]

Hvis to stykker ikke lenger er forelsket i hverandre, og den ene er forelsket i en ny, men sier at hun/han ikke vil gå fra eksen pga ungene, så ER det en unnskyldning.

INGEN med sterke følelser for en annen person velger å bli hos en de ikke har følelser for, for barna sin skyld i dag. For 30 år siden ja, men ikke i 2012. Vi har kunnskap nok til å vite at barna har det bedre om foreldrene skilles enn at de holder sammen for baras skyld. Barn er ikke dumme, og de fortjener lykkelige foreldre!

Skummelt å se hvor lett enkelte ser på det med å ha barn. Men sånn er det med egoister som er bare opptatt med å slukke sine egne behov.

Anonym poster: 993d4ed6750337cdd54959ec42d36da4

[thex]

Takk for alle synspunkter!

Selv har jeg ingen barn og jeg kjenner ikke hans samboer, så jeg kan ikke sette meg inn i hvordan han tenker ift hva han føler han må gjøre.

Jeg kan bare forholde meg til han ut ifra de erfaringene jeg har og det han forteller meg, og det sier meg at det er vanskelig å gi slipp og at dette er noe som kunne vært verdt å kjempe for. Spørsmålet er hvor lenge og hva man skal utsette seg selv for...

Men takk igjen for tilbakemeldinger! Det er godt å høre at det er forskjellige synspunkter og ting jeg egentlig ikke har reflektert over (enda dette har kværnet mer eller mindre sammenhengende i nesten ett år). Man kjører seg litt fast i sin egen tankemåte!

[AnonymBruker]

Når du alltid er tilgjengelig for han så kommer han nok ihvertfall ikke til å gå fra samboeren, fordi han har jo deg på siden også. neste gang får du heller si at du vil vente litt på om han kanskje blir singel.

Du vil vel heller ikke være med på utroskap håper jeg? det er bedre å la han bestemme seg og se om du fortsatt vil ha han når han kommer ut av dette

Anonym poster: 640585edd183e2a0729c97d2551015ec

[AnonymBruker]

Nesten som å lese om mitt eget liv dette...

Omstendighetene er litt forskjellig, men er også forelsket i en mann med samboer og to barn. Vi har prøvd å holde avstand, ikke ha kontakt en lengre periode, for at jeg ville gi han ro til å finne ut av hvilket forhold han ville satse på og la han fokusere på familien. Men når vi da (tilfeldigvis) møtes er følelsene helt tydelig like sterke hos begge. Han valgte å forsøke igjen med familien pga barna, sier det går bedre hjemme, men samtidig at han har like sterke følelser for meg.

Skjønner ikkje hvordan han skal få det til i lengden, å ordne et familieforhold samtidig som han har så sterke og tydelige følelser for en annen. Beundrer egentlig viljen til å ofre seg selv for sine barn,selv om det er jeg som "taper" på det. Men klarer ikke skjønne at han kan bli oppriktig lykkelig når tankene og følelsene er hos andre enn hun han bor med.

En kan ikke kjempe mot et familieforhold. Det er mange meninger hva som er best for barna og ikke, men til slutt blir dette foreldrene sin avgjørsele. Jeg skjønner altfor godt hvor vondt det er å bli sittende "hjelpeløs" på utsiden i en slik situasjon.

Anonym poster: 167f3b53ff66f4ff2b626f462eeb6e71

[thex]

Nesten som å lese om mitt eget liv dette...

Omstendighetene er litt forskjellig, men er også forelsket i en mann med samboer og to barn. Vi har prøvd å holde avstand, ikke ha kontakt en lengre periode, for at jeg ville gi han ro til å finne ut av hvilket forhold han ville satse på og la han fokusere på familien. Men når vi da (tilfeldigvis) møtes er følelsene helt tydelig like sterke hos begge. Han valgte å forsøke igjen med familien pga barna, sier det går bedre hjemme, men samtidig at han har like sterke følelser for meg.

Skjønner ikkje hvordan han skal få det til i lengden, å ordne et familieforhold samtidig som han har så sterke og tydelige følelser for en annen. Beundrer egentlig viljen til å ofre seg selv for sine barn,selv om det er jeg som "taper" på det. Men klarer ikke skjønne at han kan bli oppriktig lykkelig når tankene og følelsene er hos andre enn hun han bor med.

En kan ikke kjempe mot et familieforhold. Det er mange meninger hva som er best for barna og ikke, men til slutt blir dette foreldrene sin avgjørsele. Jeg skjønner altfor godt hvor vondt det er å bli sittende "hjelpeløs" på utsiden i en slik situasjon.

Anonym poster: 167f3b53ff66f4ff2b626f462eeb6e71

Så godt å lese... Det er akkurat de samme tankene jeg har prøvd å leve etter! Da han valgte å prøve med samboeren igjen var jeg helt klar over at jeg mistet retten til å ha noe med han å gjøre. At jeg ikke har NOEN TING å stille opp med i forhold til ei han har levd med 1/3 av sitt liv og har fått to barn han verdsetter høyere enn alt.

Men når han da gang på gang viser at det vi begynte på fortsatt betyr noe, blir det plutselig vanskelig...

Jeg føler også på den beundringen over at han faktisk er innstilt på å "ofre" sitt eget liv for barna (og det er vel kanskje èn av grunnene til at jeg føler det jeg føler for han)

Jeg blir også skremt av mine egene tanker noen ganger, når jeg i øyeblikk virkelig ønsker at de skal gå fra hverandre... Jeg er ikke en ond person! Jeg forstår at jeg har mistet mine rettigheter, og jeg forstår hvor tragisk det er når en familie oppløses. To barn som får hele livet snudd på hodet, og en familie som får mange år med minner og opplevelser (og en framtid) ødelagt - men samtidig vet jeg at dette ønsket bunner ut i min frustrasjon!

Jeg (og han) er de eneste som egentlig vet hvor mye det vi hadde/ har betyr, og jeg har ingen ting jeg skulle ha sagt...

Hvor lenge har du kjent han? Og hvor lenge har dere prøvd å ikke ha noe kontakt? (hvis du ønsker å svar på det da)

[AnonymBruker]

Så godt å lese... Det er akkurat de samme tankene jeg har prøvd å leve etter! Da han valgte å prøve med samboeren igjen var jeg helt klar over at jeg mistet retten til å ha noe med han å gjøre. At jeg ikke har NOEN TING å stille opp med i forhold til ei han har levd med 1/3 av sitt liv og har fått to barn han verdsetter høyere enn alt.

Men når han da gang på gang viser at det vi begynte på fortsatt betyr noe, blir det plutselig vanskelig...

Jeg føler også på den beundringen over at han faktisk er innstilt på å "ofre" sitt eget liv for barna (og det er vel kanskje èn av grunnene til at jeg føler det jeg føler for han)

Jeg blir også skremt av mine egene tanker noen ganger, når jeg i øyeblikk virkelig ønsker at de skal gå fra hverandre... Jeg er ikke en ond person! Jeg forstår at jeg har mistet mine rettigheter, og jeg forstår hvor tragisk det er når en familie oppløses. To barn som får hele livet snudd på hodet, og en familie som får mange år med minner og opplevelser (og en framtid) ødelagt - men samtidig vet jeg at dette ønsket bunner ut i min frustrasjon!

Jeg (og han) er de eneste som egentlig vet hvor mye det vi hadde/ har betyr, og jeg har ingen ting jeg skulle ha sagt...

Hvor lenge har du kjent han? Og hvor lenge har dere prøvd å ikke ha noe kontakt? (hvis du ønsker å svar på det da)

Litt godt å vite at det er andre som tenker likt i en slik situasjon.

Er strengt tatt ingen langvarig sak dette, men de sterke følelsene kom veldig fort for begge. Møtte han i januar. Kutta kontakten ca halvanna måned. Har snakka litt et par ganger nå, men jeg tror det er for tidlig til å håndtere og har sagt vi ikke bør snakkes mer før i august (mest for å ha et perspektiv på alt). På den tida kommer vi til å treffe på hverandre en del uansett.

Prøver å innstille meg på at vi skal vere venner (vil heller vere venn enn ingenting), men innerst inne håper jeg jo at følelsene hans for meg er så sterke at han til slutt innsert at han må gå fra samboeren. Men kjenner det langt inn i sjelen når jeg tenker på hva det vil gjøre med hverdagen til de to små.

Anonym poster: 167f3b53ff66f4ff2b626f462eeb6e71

[thex]

Litt godt å vite at det er andre som tenker likt i en slik situasjon.

Er strengt tatt ingen langvarig sak dette, men de sterke følelsene kom veldig fort for begge. Møtte han i januar. Kutta kontakten ca halvanna måned. Har snakka litt et par ganger nå, men jeg tror det er for tidlig til å håndtere og har sagt vi ikke bør snakkes mer før i august (mest for å ha et perspektiv på alt). På den tida kommer vi til å treffe på hverandre en del uansett.

Prøver å innstille meg på at vi skal vere venner (vil heller vere venn enn ingenting), men innerst inne håper jeg jo at følelsene hans for meg er så sterke at han til slutt innsert at han må gå fra samboeren. Men kjenner det langt inn i sjelen når jeg tenker på hva det vil gjøre med hverdagen til de to små.

Anonym poster: 167f3b53ff66f4ff2b626f462eeb6e71

Behøver ikke være langvarig for å føles helt riktig!

Jeg har også prøvd å instille meg på et vennskap og har nevnt det for han, men han sier at jeg er ikke er en venn for han og han tror det blir vanskelig. Men som du sa, så er det tross alt bedre enn ingen ting!

Er ikke noe annet å gjøre enn å leve videre og heller ta gleden den dagen de eventuelt får ryddet opp hjemme - men det er alt annet enn enkelt å prøve å holde seg unna...

[Steinar40]

Behøver ikke være langvarig for å føles helt riktig!

Jeg har også prøvd å instille meg på et vennskap og har nevnt det for han, men han sier at jeg er ikke er en venn for han og han tror det blir vanskelig. Men som du sa, så er det tross alt bedre enn ingen ting!

Er ikke noe annet å gjøre enn å leve videre og heller ta gleden den dagen de eventuelt får ryddet opp hjemme - men det er alt annet enn enkelt å prøve å holde seg unna...

Være venner er ingen løsning. Det medfører bare at det blir vanskeligere å komme seg videre.

[AnonymBruker]

Være venner er ingen løsning. Det medfører bare at det blir vanskeligere å komme seg videre.

Først komme seg videre, så vere venner. Rekkefølgen kan nok vere avgjørende.

"Min" mann og jeg deler vertfall tankene om dette, at vi ikke kan miste vennskapet i tillegg. Når vi uansett kommer til å møtes både i formelle og sosiale sammenhenger så blir det for dumt å ikke snakke sammen. Og med så mye felles interesser og holdninger til verden er det stor verdi i en god samtalepartner. Han har tross alt vert en av mine næreste venner, den som forstår og som jeg stoler fullt og helt på og som seg meg for den jeg virkelig er.

MEN jeg er fullstendig klar over at det kan bli vanskelig, og frykter at det ikke skal gå. Kan bli vanskelig for han å folde fokus på familien, og kan bli en utfordring for begge å holde seg innenfor "vennskapsdefinisjonen". Men vet at det på nåverende tidspunkt ville knust han (og meg) å si at vi aldri kan vere venner igjen.

AB#17

Anonym poster: 167f3b53ff66f4ff2b626f462eeb6e71