Føler mamma bryter meg ned

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er en jente på 20 år som har en del problemer og ingen å prate med..

Jeg har sluttet på to av tre vgs linjer jeg har gått på, sluttet også midt i et skoleår på folkehøyskole. Jeg forteller andre, også familien min, at det er fordi jeg ikke synes det var så interessant eller det er ikke noe jeg vil drive med videre. Men sannheten er at jeg ikke klarer å ta kontakt med andre. Jeg tror hele tiden de tenker stygt om meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. Selv når andre prøver å ta kontakt med meg trekker jeg meg unna, for jeg føler de kun gjør det fordi de synes synd på meg.

Jeg har blitt mobbet ganske mye. Eller, jeg vet ikke om jeg bør kalle det mobbing, men jeg føler det på den måten. Etterhvert prøvde jeg bare å ha mye selvironi og le med når noen sa noe som virkelig såret meg, prøvde å ikke vise svakhet. Det gjorde selvfølgelig veldig vondt og jeg trakk meg helt unna andre. Så idag har jeg to venner jeg ser veldig sjeldent, kanskje et par ganger i måneden, og er veldig ensom. Så jeg blir aldri invitert på fester ol. Føler meg rett og slett som en ingenting.

Jeg prøver å få meg en jobb og prøver å finne noe jeg kan drive med på fritiden min. Jeg har sett litt på røde kors ungdom og slike ting, men vet ikke om jeg kanskje er litt for gammel til å begynne med slike ting nå. Jeg trenger å komme meg ut og møte andre på min alder. Jeg prøver også å finne meg en jobb nå.

Men så er det moren min da. Jeg vet hun ikke vil meg noe vondt, men jeg føler hun trekker meg ned i søla enda mer enn det jeg allerede er. Før jeg begynte 1.videregående sa hun til meg at hun trodde jeg kom til å stryke. Når jeg spilte håndball (noe jeg var forferdelig dårlig til) så skrøt hun alltid av en eller annen jente på laget mitt, men aldri meg. Hun sa heller at jeg måtte gjøre sånn og sånn og være litt mer sånn. Jeg har også noen ganger fortalt henne om en idrett, en hobby eller et yrke jeg kunne tenke meg, men da har hun alltid sagt noe som "det tror jeg ikke du er tøff nok til" eller "det tror jeg ikke du klarer for det er for vanskelig" osv. Selv om jeg vet hun ikke mener noe med det, så føler jeg meg så liten og ubetydelig når hun sier slike ting, som om jeg ikke er god nok til å klare noe.. Så jeg har helt sluttet å fortelle henne om mine tanker og ideer for fremtiden, eller i det hele tatt fortelle henne hvordan jeg egentlig har det.

Jeg prøver å bli mer glad og tenke mer positivt for hver dag som går. Og når jeg endelig klarer å komme meg opp på et nivå hvor jeg virkelig gleder meg til fremtiden og har mye motivasjon til å finne meg en jobb eller finne en ting jeg vil drive med hvor jeg kan komme meg ut og møte andre; så blir alt brutt ned igjen når jeg får slike kommentarer. Forteller jeg mamma hva jeg tenker og har lyst til, får jeg slike kommentarer. Lar jeg være, får jeg andre kommentarer for da tror hun ikke jeg gjør annet enn å sove hele dagen!

Jeg blir bare så sliten og aner ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg er kjempe glad i mamma, men orker ikke å bli brutt ned gang på gang. Ikke får jeg flyttet ut nå heller, før jeg får meg en inntekt

Er det noen som har noen tips til meg om hvordan jeg kan overse dette med mamma for en stund, så jeg kan prøve å ordne opp i livet mitt igjen?

[Fugleskremsel]

uffda, kjære deg

Når noen sier noe som virkelig sårer deg...så syns jeg du skal fortelle dem det...og da mener jeg ikke at du skal le det bort og si " det var ikke særlig snillt sagt". Selv om det er vanskelig, så bør du se dem inn i øynene og vise dem at du mener det, så de kan forstå at du virkelig mener det. Folk evner ikke å tenke så langt.

[AnonymBruker]

Du skal ikke overse det, du skal si i fra til moren din!! Be henne kutte ut å komme med negative kommentarer for det hjelper deg ingenting! Og så tror jeg du hadde hatt godt av å snakke med en psykolog om selvtiliten din. Du trenger hjelp til å forstå at selv om noen har mobbet deg så betyr ikke det at alle andre gjør det også.

Anonym poster: 5e00d32330333e8b2afabc135c903aeb

[eva-80]

Når hun sier slikt, så kanskje du kan spør henne tilbake : Om du mener det, så mulig du har rett siden du kjenner meg så godt.. Men da har du kanskje et annet forslag du synes jeg ville egne meg til å gjøre?

Jeg forstår godt hvor såret du er og hvor dårlig hun formulerer seg. Men som sagt oppå her, så må du si ifra..

Har hun ikke noe godt å si om deg , så kan hun bare la være å åpne kj.....n sin.

Foreldres jobb er å styrke barnas selvtillitt til å møte verden der ute.

Men så er det noe med at hun kjenner deg godt og mulig hun mener det hun sier. derfor burde du spør hva hun ser for seg du ville klare av jobb og utdannelse .

[Wednesday]

Jeg antar at du bor hjemme, og det tror jeg ikke er sunt for forholdet mellom deg og moren din. Søk på masse jobber, alt mulig, ta det første du får og flytt ut. DA kan du begynne å lete etter drømmejobben. Jeg forstår moren din også på en måte, for hun vet jo ikke alt dette om deg. Alt hun vet er det du forteller henne. Hun er ikke tankeleser.

Du har ikke hatt det så lett, og det forstår jeg. Bare DU kan gjøre noe med det. Jobb med selvtilliten din, når du finner deg en jobb så prøv å kom i kontakt med de du jobber med. Bli med lønningspilsen osv...

Etter at du har flyttet ut foreslår jeg at du tar deg en lang prat med moren din, fortell henne hvordan de siste årene har vært for deg. Hun vil nok forstå skal du se.

Håper alt ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

Ta et år i det norske forsvaret. Du kommer veldig styrket ut av det og vil kunne ha fått sterke gode vennskap som gjør deg mere trygg, sterk og selvstendig.

[AnonymBruker]

Det første du kommer til å oppdage etterhvert er at folk du møter på skole og i arbeidssituasjoner generellt ønsker at du skal trives i deres selskap. Alle ønsker å høre til, og de vil at andre skal like en. Sånn er det bare med mennesker, utenom et par drittsekker her og der som mobber andre fordi de er misfornøyde med seg selv og behøver å føle seg ovenpå.

En annen ting er at du skal bruke utsagnene til din mor som energipåfyll. Hver gang hun sier noe dritt, tenk for deg selv - jeg skal vise deg jeg.

Desverre så er noen mødre dårlige mødre, og jeg har en sånn selv - men jeg brant sterkt for kunsten og jeg kom meg ut og jeg fant studier jeg elsket. Jeg flytta ut som 18åring og levde på stipendet og studerte.

Kansje du skal se om du finner et studie du liker? Det er ikke forsent å finne noe nå.

Anonym poster: 20d115e98045e383075b27b9e02b075f