Far er alkoholiker

[Gjest _]

Jeg er i begynnelsen av 20 årene, og har en far som er alkoholiker.

Jeg vet ikke hvor mye han drikker, han er utrolig god til å skjule det - plutselig er han bare sterkt beruset, uten at jeg i det hele tatt har lagt merke til at han har drukket. Han har alkohol stående overalt - i gangen, vaskerommet, på terrassen osv. Tror ikke han drikker seg kjempefull hver dag, men han drikker flere øl hver dag, og drikker seg overstadig beruset hver helg. Hadde det bare vært for at han bodde alene, så hadde jeg nok ikke brydd meg så mye - da hadde det vært hans problem. Problemet mitt er at han har fått 4 barn med kona si, som er mellom 0 og 10 år, de barna er altså mine halvsøsken.

Fars alkoholproblem går etter min mening sterkt utover halvsøsknene mine. Han lever i sin egen verden, uten å gi noe som helst oppmerksomhet til ungene. Han kjefter skikkelig mye for absolutt ingenting, for eks. kan han finne på å gi 10 åringen husarrest fordi han falt på sykkelen o.l. Han beskylder ungene for å lyve og snakker så stygt til dem at jeg får vondt langt inn i hjertet av å høre hva han kan finne på å si. Det er ungene selv som kommer til meg og sier hva far har sagt/gjort.

Har selv mange eksempler på hva han har gjort - for eks. så stakk han av på julaften i fjor, mens stemor var på jobb, og lot meg sitte igjen med hele ansvaret for å lage en skikkelig julekveld. Han har også kjørt bil med ett av barna om bord etter noen øl (vet ikke hvor mange, men mer enn to)- GALSKAP!

Stemor er av typen som prøver å skjule fars alkoholproblem. For å gjøre det godt igjen ovenfor ungene mtp all kjeftingen de opplever, skjemmer hun dem skikkelig bort og gir dem viljen sin samme hva. Vi to har aldri snakket om at far har et problem.

Så, mitt problem. HVA I HULESTE SKAL JEG GJØRE? Jeg kan ikke sitte her og se på at søsknene mine blir ødelagt. Jeg tørr virkelig ikke å ta dette opp med far, han kommer aldri til å snakke til meg igjen. Jeg vil ikke ta det opp med stemor, hun kommer til å nekte for alt og synes at jeg er dum som blander meg. Jeg vil ta det opp med barnevernet, men jeg er redd for hva konsekvensene blir dersom jeg gjør det. Har tenkt på å ringe rustelefonen, men vet ikke hva de kan hjelpe med?..

Er det noen snille sjeler der ute som har noen gode råd til en bekymret storesøster?

[AnonymBruker]

Jeg har selv vokst opp med en slik far. Jeg skulle ønske noen hadde kontaktet barnevernet den gangen.

Anonym poster: 73dd6d989e46983aa86622767d27bf8c

[AnonymBruker]

ville nok sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Tenk når de blir eldre, og om de "klandrer" deg og stemor for at dere viste men ikkje gjorde noe!

Samboeren min og hans 3 søsken er vokst opp med en alkoholiker som far, og han har en del vonde minner(ingen vold eller noe, men rus på juleaften +++). Moren gikk ifra faren da han var 18 år og flyttet ut. Tror han tenker tilbake og kanskje bebreider moren litt for at hun utsatte han for dette i 18 år. Faren har "alltid" vært glad i flaska:) Moren hans kan heller ikke forstå i ettertid hvorfor hun holdt ut så lenge, man blir nok litt hjernevasket

Anonym poster: b5d34c6770e6f277cfa7fb1acfb15ce0

[AnonymBruker]

Denne må jeg ta anonymt kjenner jeg.

Ei jeg kjenner kan fortelle denne historien:

Alle som bodde rundt visste at det ikke var greit i det ene huset. Det var mye drikking og festing. Ungene hadde det ikke noe greit. Men ingen gjorde noen ting med saken, bortsett fra å snakke sammen seg imellom om at der foregikk det mye rart.

Ungene vokste opp og en dag møtte hun jeg kjenner det ene barnet ute på byen. Hun fikk seg en real overhøvling. Barnet sa noe sånt som dette: Dere visste alle hva som skjedde hjemme hos oss og gjorde ingen ting! Hvordan kunne dere sitte å se på hvordan vi hadde det? Hvorfor grep dere ikke inn? Vi kunne kommet oss bort og hatt en normal oppvekst om dere hadde gjort noe! Dere er delvis skyld i at jeg og mine søsken hadde en grusom oppvekst!

Det er kanskje overflødig å nevne at min bekjent har fryktelig dårlig samvittighet i dag. Hun følte seg jo veldig truffet og skyldig, for det var jo sant alt hun hadde fått høre.

Nå har ikke jeg hatt det så ille. Men er vokst opp med en alkoholisert far, og en mor som skulle dekke over. Men min far behandlet oss alltid bra og sa eller gjorde aldri stygge ting. Jeg er alikevel ganske merket av oppveksten.

Så mitt råd til deg er å ikke la dette ligge. Det er viktig uansett, men ekstra viktig er det når dine småsøsken betror seg til deg. I deres øyne er du en voksen som de håper kan hjepe dem. Mor hjelper ikke, men kanskje søster kan???

Skjønner at dette er svært vanskelig for deg dette her. Det beste var om du kunne fått snakket med barnas mor selv om jeg skjønner du synes det er vanskelig. Men kanskje kan denne samtalen få henne til å innse at noe må gjøres? Du kan også si at du kommer til å melde til barnevernet om hun ikke tar tak i saken.

Om du ikke klarer dette så ville jeg sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Dette kan du også gjøre anonymt.

Anonym poster: a21805f62859d4ae9027355d82795575

[AnonymBruker]

Kjære TS: ta dette til barnevernet så fort som mulig. Det er faktisk det eneste du KAN gjøre! Faren din vil mest sannsynlig reagere med sinne og fornekteldøse. Stemor vil kanskje innrømme at det er et problem, men hun vil antagelig gå langt i å prøve å glatte over ting. Det ER vanskelig å ta innover seg at man lar barna sine bli værende i en situasjon hvor de blir utsatt for omsorgssvikt, fordi det går jo på henne som omsorgsperson også. Kanskje håper hun på å kansellere ut det vonde ved nettopp å skjemme dem bort.

Hvis du derimot går til barnevernet (gjerne anonymt), vil hun kanskje bli konfrontert med problemene fra en nøytral utenforstående part, og kanskje "våkne" av det.

Jeg har selv vært der du er og vet hvor vanskelig og vondt det er. Dessverre gikk jeg aldri til BV, jeg trodde isteden jeg kunne snakke moren min til fornuft. Hun skjønte jo problemet, men hun klarte aldri å bryte ut, både i redsel for det økonomiske og for hva som ville skje med faren min. Hun er i dag alene (etter at han fant seg ei ny ei) og sliter med å takle at hun utsatte småsøsknene mine for den situasjonen så lenge som hun gjorfe. Søsknene mine går nå også jevnlig til psykolog for å bearbeide barndommen, og sliter begge med diverse ettervirkninger.

Jeg forteller ikke dette for å skremme, jeg vil bare fortelle hvorfor jeg angrer på at jeg ikke gjorde det du fremdeles har mulighet til å gjøre.

Til sist, en til deg, TS. Lykke til!

Anonym poster: 8a1c686b41f42d36bf74a7343f9f29c8

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar!

Etter å lest det dere skriver, og i tenkt meg om, har jeg bestemt meg for at jeg skal kontakte barnevernet. Jeg kan ikke sitte og se på dette lenger..

Ts

[Gjest Gjest]

Du høres ut som en klok ung dame, TS.

Barnevernet vil undersøke om alt er som det skal være hjemme hos dere. Hvis ikke vil de hjelpe dere alle på best mulig måte, det kan du være trygg på.

Du gjør det riktige, TS. Lykke til og stå på for søsknene dine.