Asperger Syndrom

[Gjest Fersk Asperger]

Jeg har nylig fått diagnosen Asperger Syndrom. Jeg er en jente på 32, jeg har alltid følt at jeg 'ikke er som de andre barna' og har gjennom årene blitt utredet for mye rart. Jeg har ikke så mye kunnskap om dette, men jeg ønsker bare å høre om andres erfaringer med Aspergerjenter, enten de har det selv eller kjenner noen som har det.

[Gjest Gjest]

Jeg har kjent en jente med Asperger et par måneder nå (hun fortalte det første uken vi var sammen). Hun er en veldig søt og hyggelig jente (og hun er intelligent, ikke minst), og jeg har begynt å få følelser for henne. Vi bor foreløpig et stykke unna hverandre, så vi har ikke tilbrakt så mye tid sammen ennå.

Jeg kjenner at jeg er veldig usikker på dette, fordi hun er ganske annerledes i forhold til meg, og jeg har på følelsen at hun er veldig sårbar. Jeg er vant til å spøke og fleipe litt, men da virker hun veldig usikker, så jeg har begynt å bli litt forsiktigere. Har forsøkt å lese litt om diagnosen, men det står mye om barn etc., og egentlig veldig lite om voksne Aspergere og hvordan de er å leve sammen med.

Kommer til å følge med her, spent på hvilke erfaringer folk har.

[Gjest _La Femme]

Min erfaring med Aspergers Syndrom er at de aller fleste menneskene med diagnosen er flotte mennesker som kan mye og gir mye. Samtidig føler jeg dessverre at samfunnet ikke er tilrettelagt for mennesker med diagnosen, og det kan være vanskelig for disse å passe inn og å ikke bli satt i bås med negative merkelapper. Det er for stor mangel på forståelse og kunnskap rundt diagnosen.

[Mr.Omg]

Min erfaring med Aspergers Syndrom er at de aller fleste menneskene med diagnosen er flotte mennesker som kan mye og gir mye. Samtidig føler jeg dessverre at samfunnet ikke er tilrettelagt for mennesker med diagnosen, og det kan være vanskelig for disse å passe inn og å ikke bli satt i bås med negative merkelapper. Det er for stor mangel på forståelse og kunnskap rundt diagnosen.

[AnonymBruker]

TS: Det finnes faktisk enkelte bransjer som foretrekker aspergere, på grunn av egenskapene som gjør de så unike. Arbeid som krever konsentrasjon og nøyaktighet er mange aspergere helt uslåelige på, og det har heldigvis enkelte oppdaget.

Jeg har selv et familiemedlem med aspergers, og etter at vedkommende fikk diagnosen så har ting faktisk gått vesentlig lettere. Vi andre vet nå hvorfor vedkommende reagerer som h*n gjør og kan ta hensyn på en annen måte, som igjen gjør at personen har blitt mer avslappet og føler seg tryggere i samhandling med resten av oss.

Anonym poster: fddb50654417afc6a8b1243cc860a1ca

[Gjest Fersk Asperger]

Jeg er også veldig i sårbar i forhold andre mennesker. Det er så vanskelig å forstå når de fleiper, om de mener noe annet enn det de sier, jeg engster meg for å si noe dumt, gjøre noe dumt... Det blir veldig mye tanker rundt dette, jeg bruker mye energi på å 'være sammen med mennesker', hvis du forstår hva jeg mener? Jeg tror det beste du kan gjøre er å snakke med henne, og fortelle henne at det du sier er det du virkelig mener.

Jeg blir ofte veldig sliten av denne tankevirksomheten. Det krever så enormt mye å opptre 'normalt' i sosiale settinger, så det å la en Asperger få hvile ut har jeg forstått er viktig. Jeg har i alle år fått høre at jeg er lat og giddalaus, men jeg har jo aldri fått hvilt nok... Er ikke så greit å forklare hvorfor man er så sliten når man tilsynelatende ikke har gjort noe mer enn de andre...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en person med Asperger. Han er smart og alt, men sliter veldig med det sosiale. Han er utrolig nærtagende og usikker, taper han i et spill så raser verden hans sammen. Vi prøver alltid å si at det er jo bare et spill, ta det rolig og sånn, men hjelper ikke. Hvis vi bruker litt lang tid på å svare på en sms så begynner han å tro at vi hater han.

Anonym poster: 49963848f16e2c104ad77fe75b05c407

[Gjest Fersk Asperger]

Jeg er også veldig i sårbar i forhold andre mennesker. Det er så vanskelig å forstå når de fleiper, om de mener noe annet enn det de sier, jeg engster meg for å si noe dumt, gjøre noe dumt... Det blir veldig mye tanker rundt dette, jeg bruker mye energi på å 'være sammen med mennesker', hvis du forstår hva jeg mener? Jeg tror det beste du kan gjøre er å snakke med henne, og fortelle henne at det du sier er det du virkelig mener.

Jeg blir ofte veldig sliten av denne tankevirksomheten. Det krever så enormt mye å opptre 'normalt' i sosiale settinger, så det å la en Asperger få hvile ut har jeg forstått er viktig. Jeg har i alle år fått høre at jeg er lat og giddalaus, men jeg har jo aldri fått hvilt nok... Er ikke så greit å forklare hvorfor man er så sliten når man tilsynelatende ikke har gjort noe mer enn de andre...

EDIT: Dette var til Gjest som svarte meg først...

[Gjest Fersk Asperger]

Min erfaring med Aspergers Syndrom er at de aller fleste menneskene med diagnosen er flotte mennesker som kan mye og gir mye. Samtidig føler jeg dessverre at samfunnet ikke er tilrettelagt for mennesker med diagnosen, og det kan være vanskelig for disse å passe inn og å ikke bli satt i bås med negative merkelapper. Det er for stor mangel på forståelse og kunnskap rundt diagnosen.

Dette er en av tingene som har vært så vanskelig for meg. Jeg har jobbet mange år i 100 % stilling, men har jo blitt satt i situasjoner jeg helst skulle unngått. Det å forklare en sjef at man ikke takler å sitte i kassa fordi det er altfor mye bråk og altfor mange mennesker involvert er noe som aldri har blitt tatt hensyn til.

Jeg fikk heller aldri noe hjelp på skolen. Jeg hadde en vanvittig sær hobby da jeg var liten, noe som lærerinnene på barneskolen forgudet meg for, jeg var faglig flink og ble litt 'teacher's pet'. Ingen så at jeg strevde med tall. Da jeg kom på ungdomsskolen ble jo dette et helvete, jeg forstod ingenting av matte og særdeles lite i naturfag, så der fikk jeg stempelet lat/dum/gidder ikke å lese... JEG måtte undervise klassen i historie fordi læreren ikke kunne nok, og allikevel var jeg dum fordi jeg ikke forstod matte?

Videregående skole gav jeg rett og slett opp. Jeg føler jo at så mye har blitt 'tatt fra meg' fordi jeg ikke fikk hjelp fra begynnelsen av. Jeg ble jo raskt mobbeoffer på barneskolen fordi jeg var så skjør mentalt sett, men lærerne snudde jo ryggene til da jeg fikk juling. Ja, jeg er litt bitter disse dagene!

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig i sårbar i forhold andre mennesker. Det er så vanskelig å forstå når de fleiper, om de mener noe annet enn det de sier, jeg engster meg for å si noe dumt, gjøre noe dumt... Det blir veldig mye tanker rundt dette, jeg bruker mye energi på å 'være sammen med mennesker', hvis du forstår hva jeg mener? Jeg tror det beste du kan gjøre er å snakke med henne, og fortelle henne at det du sier er det du virkelig mener.

Jeg blir ofte veldig sliten av denne tankevirksomheten. Det krever så enormt mye å opptre 'normalt' i sosiale settinger, så det å la en Asperger få hvile ut har jeg forstått er viktig. Jeg har i alle år fått høre at jeg er lat og giddalaus, men jeg har jo aldri fått hvilt nok... Er ikke så greit å forklare hvorfor man er så sliten når man tilsynelatende ikke har gjort noe mer enn de andre...

Det med sårbarhet og tankevirksomhet er et problem mange har, også vi som ikke har aspergers. Men kan selvsagt forstå at utfordringene blir større når en faktisk har problemer med å forstå andre eller sosiale koser. Min løsning har vært å finne ut hvordan jeg kan redusere påvirkningen fra tankene, ikke å prøve å endre meg. Kognitiv terapi eller meditasjon kan være veldig nyttig. Da slipper du å bruke masse energi på tankene, og kan føle mer trygghet selv i situasjoner hvor du ikke vet helt hvordan du skal oppføre deg. Det at du har fått en diagnose er antagelig en fordel i forhold til egnet behandling/hjelp

Må også si meg enig i at folk med Aspergers stort sett er bra personer, og min erfaring er at de gjerne kommer greit overens med litt nerdete og oppegående folk som ikke er så nøye på at man skal kunne småprate og være sosialt korrekt hele tida...

Anonym poster: 89c8cf768949933f5af3604c1fa985a4

[Gjest Fersk Asperger]

TS: Det finnes faktisk enkelte bransjer som foretrekker aspergere, på grunn av egenskapene som gjør de så unike. Arbeid som krever konsentrasjon og nøyaktighet er mange aspergere helt uslåelige på, og det har heldigvis enkelte oppdaget.

Sånn er jeg også, haha! Jeg kan sitte i timesvis å fikle med broderier, tegne, lese om ting jeg liker... Samboeren sier jeg blir helt borte i min egen lille verden, jeg kan rett og slett bli vrang og sur hvis jeg blir forstyrret. Men jeg er råflink på sånne 'pirkejobber' som involverer ekstremt små deler, og jeg er ganske så handy!

[Gjest "gjest"]

Aspergers folk er litt spesielle og de bruker å få et interessant forhold til omgivelsene sine, men bruker å være kjemperessurs innenfor det de driver med.

[Gjest WendyClear]

Jeg har også blitt diagnostisert med Aspergers i voksen alder. Jeg har samme erfaring som deg fra skole, jeg var faglig dyktig i så og si alle fag, men hadde så store problemer med å håndtere prøver at jeg ikke opnådde gode karakterer. Jeg var ekstremt høflig og stille og ingen så derfor grunn til å oppsøke PPT for mine sosiale vansker.

Aspergers er en utviklingsforstyrrelse. En med Aspergers har problemer i sosiale settinger. Jenter med Aspergers skiller seg fra gutter da de vanligvis ikke har en utagerende adferd. For jenter kan det også tenkes at det er mer greit å være sjenert. Det dukker alikevel opp problemer for jenter med Aspergers når det kommer til venneforhold med andre jenter. Jenter er gjerne mer optatte av å dele følelser, noe som kan være vanskelig for en jente med Aspergers, siden hun har en annen form for empati (nei, folk med Aspergers mangler ikke Empati. Vi mangler kognitiv empati, men eier affektiv empati). Folk med Aspergers har en dårligere "theory of mind", altså evnen til å sette seg inn i andre situasjon, derfor kan det virke som personen ikke eier empati. Det er også forsket mye på mirror neurons (speilnevroner, de som settes i gang når mennesker uten aspergers ser f.eks. en person gråter og selv føler en nedstemt følelse) i forhold til autsime, det viser seg at mennesker på autismespekteret har færre slike nevroner.

Folk med Aspergers har mye å tilby på arbeidsplassen, da vi gjerne har en god evne til å fordype oss i ting vi er interessert i. Jeg synes alikevel ikke at man blir godt motatt i arbeidslivet med Aspergers med mindre man har høy utdannelse. De fleste arbeidsplasser idag har et sterkt fokus på team-arbeid, og de søker utadvente personer som er fulle av energi og som liker en variert arbeidsdag. Dette er noe som ikke egner seg godt for en med Aspergers, da det i lengden vil slite han/henne ut.

Du må gjerne sende meg en PM om du ønsker mer informasjon om Aspergers, jeg har lest svært mye om dette (da det er min spesielle interesse).

Endret 15. juni 2012 av WendyClear

[AnonymBruker]

Hei kjære deg TS. Takk for at du har startet denne tråden . Den traff meg midt i ansiktet.

Jeg er en kvinne på 36 som går til utredning selv for tiden. Akkurat som deg, har jeg også alltid følt at det er noe med meg, at jeg ikke er som alle andre. Og jo eldre jeg har blitt, desto sterkere har den følelsen blitt. Jeg har hele tiden hatt mistanke om ADD, men etter å ha lest om forskjellige typer diagnoser, har jeg i stedet begynt å lure på om jeg kan ha Asperger. (Hadde knapt hørt om det før jeg begynte å gå mer bevisst inn for å sjekke andre muligheter.) For NOE er det. Jeg har lest gjennom innleggene dine her, og det er akkurat som å lese om meg selv (bortsett fra det med å undervise i stedet for læreren).

Jeg føler at det er så utrolig mye som ikke stemmer, og det er rett og slett forferdelig slitsomt å være meg. Ikke det at jeg har så mye å gjøre (jeg går på AAP), men bare det å være til krever mye krefter. Inni hodet er det som om det er en motor som bare går og går... Ikke rart jeg aldri greier å slappe helt av. Får heller ikke sove uten å ta piller.

Nok en gang takk til deg, TS, som startet denne tråden! Jeg håper vi klarer å holde liv i den lenge. Jeg kommer til å følge spent med her fremover .

Anonym poster: 7e92c2c4d93fb2506b06133871f4d113

[AnonymBruker]

Meg igjen, kvinne på 36. Kom bare på en ting: hva skjer når man har fått diagnosen? Må man bare godta det og gjøre det beste ut av det? (Tung "løsning" i så fall...) Finnes det medikamenter man kan ta som gjør det bedre?

Anonym poster: 7e92c2c4d93fb2506b06133871f4d113

[Gjest WendyClear]

Hei kjære deg TS. Takk for at du har startet denne tråden . Den traff meg midt i ansiktet.

Jeg er en kvinne på 36 som går til utredning selv for tiden. Akkurat som deg, har jeg også alltid følt at det er noe med meg, at jeg ikke er som alle andre. Og jo eldre jeg har blitt, desto sterkere har den følelsen blitt. Jeg har hele tiden hatt mistanke om ADD, men etter å ha lest om forskjellige typer diagnoser, har jeg i stedet begynt å lure på om jeg kan ha Asperger. (Hadde knapt hørt om det før jeg begynte å gå mer bevisst inn for å sjekke andre muligheter.) For NOE er det. Jeg har lest gjennom innleggene dine her, og det er akkurat som å lese om meg selv (bortsett fra det med å undervise i stedet for læreren).

Jeg føler at det er så utrolig mye som ikke stemmer, og det er rett og slett forferdelig slitsomt å være meg. Ikke det at jeg har så mye å gjøre (jeg går på AAP), men bare det å være til krever mye krefter. Inni hodet er det som om det er en motor som bare går og går... Ikke rart jeg aldri greier å slappe helt av. Får heller ikke sove uten å ta piller.

Nok en gang takk til deg, TS, som startet denne tråden! Jeg håper vi klarer å holde liv i den lenge. Jeg kommer til å følge spent med her fremover .

Anonym poster: 7e92c2c4d93fb2506b06133871f4d113

Det finnes noen overlappende trekk mellom oppmerksomhetsvansker og Aspergers. Det er ikke uvanlig at folk med Aspergers har ADHD i tillegg. Jeg er selv til utredning nå, og det kan se ut som jeg har ADHD i tillegg til Aspergers. Dersom du føler hodet bare går og går, nesten litt som mange tv'er står på om gangen(?) så skal du ikke se bort ifra at du var inne på noe når du tenkte på ADD.

Jeg kan anbefale å lese boken "aspergirls" av Rudy Simone, der er det nok mange utdrag du kan kjenne deg igjen i, og tips for hvordan du kan håndtere problemene.

Det finnes ingen "kur" for Aspergers syndrom, da det er en utviklingsforstyrrelse. Du kan alikevel behandle noe problematikk som for eksempel søvnvansker eller sosial angst (disse er begge vanlige tilleggsdiagnoser hos personer med Aspergers). Enkelte har behov for å gå på antidepresiver for å komme seg gjennom hverdagen, men dette er de som sliter med sterke angstsymptomer. En må i bunn og grunn lære seg å leve med det.

Endret 15. juni 2012 av WendyClear

[^me^]

jeg har det siste året tenkt en del på om at jeg kan ha diagnosen asbergers selv.

her er noen av mine merkligheter:

- ikke flink i fag på skolen, alltid dårlige karakterer

- spesielt dårlig med tall, jeg har hatt misstanke om dyskalkuli siden jeg gikk på ungdomsskolen.

- utrolig flink til å snappe opp ting på ting jeg interesserer meg for, jeg kan mer enn de fleste på ting jeg har lest om og interesserer meg for og blir ofte litt sånn "hvorfor vet ikke alle dette?"

- jeg føler meg utilpass i sosiale begivenheter, føler jeg må ta meg sammen for å virke normal, dette er noe jeg har gjort siden jeg kan huske!

- jeg hopper gjerne over og stokker om ord, blir klumsete og føler meg utrolig liten og rar når jeg er med folk som jeg har stor respekt for eller ikke kjenner så godt.

- veldig flink med IT og datating, jeg har satt meg inn i det meste

- som sagt setter jeg meg veldig inn i enkelte ting, også jobben min som jeg elsker, jeg kan mer enn kollegaene mine som har jobbet mye lengre enn meg og må ofte hjelpe de.

- sitter ofte i min egen verden på dataen og bare leser og leser og setter meg inn i ting i tiiiimesvis

- blir ofte usikker på enkelte personer når de fleiper, jeg vet ikke om de bare tuller eller om de mener det.

- jeg gråter aldri av at noen gråter, veldig lite påvirker meg følelsesmessig, men har enkelte ting som jeg har VELDIG svake punkter for som feks dyr, jeg blir veldig emosjonell om jeg ser dyr skader seg, men ikke mennesker, det synes jeg er utrolig rart!

hva tenker dere om disse tingene?

jeg vet at ALLE har mange kjennetegn på asbergerssymptomer, det er normalt, men jeg lurer på om jeg har flere kjennetegn enn de fleste..

jeg sliter ikke i hverdagen da jeg er en veldig åpen og sosial person og trenger ikke noe hjelp, men det hadde jo vært spennende å sett hva en proffesjonell ville sagt om mine symptomer...

hvordan får man sjekket dette?hva gjør de for og teste deg og gi deg diagnose?

Endret 15. juni 2012 av ^me^

[Gjest _La Femme]

Dette er en av tingene som har vært så vanskelig for meg. Jeg har jobbet mange år i 100 % stilling, men har jo blitt satt i situasjoner jeg helst skulle unngått. Det å forklare en sjef at man ikke takler å sitte i kassa fordi det er altfor mye bråk og altfor mange mennesker involvert er noe som aldri har blitt tatt hensyn til.

Jeg fikk heller aldri noe hjelp på skolen. Jeg hadde en vanvittig sær hobby da jeg var liten, noe som lærerinnene på barneskolen forgudet meg for, jeg var faglig flink og ble litt 'teacher's pet'. Ingen så at jeg strevde med tall. Da jeg kom på ungdomsskolen ble jo dette et helvete, jeg forstod ingenting av matte og særdeles lite i naturfag, så der fikk jeg stempelet lat/dum/gidder ikke å lese... JEG måtte undervise klassen i historie fordi læreren ikke kunne nok, og allikevel var jeg dum fordi jeg ikke forstod matte?

Videregående skole gav jeg rett og slett opp. Jeg føler jo at så mye har blitt 'tatt fra meg' fordi jeg ikke fikk hjelp fra begynnelsen av. Jeg ble jo raskt mobbeoffer på barneskolen fordi jeg var så skjør mentalt sett, men lærerne snudde jo ryggene til da jeg fikk juling. Ja, jeg er litt bitter disse dagene!

Stakkars deg. Du fortjener mye bedre enn det Jeg har ikke Aspergers selv, men har vært interessert i diagnosen som fagfelt over lengre tid og har lest mye (+ jobbet litt med mennesker med diagnosen), og skulle ønske at flere ble interessert i diagnosen slik at vi i mer tilstrekkelig grad kunne tilrettelagt ulike områder i samfunnet for mennesker som deg. At du f.eks. kunne fått muligheten til å gå på en skole med lærere som forstod og respekterte deg, og at du etterpå fikk en jobb du mestret lett og som du kunne trives med å gjøre. Vi får bare håpe at fremtiden byr på litt mer forståelse. Du må bare stå på å bevise andre at du er like mye verdig et godt liv som oss uten diagnosen, og at Aspergers absolutt ikke fortjener negative merkelapper.

[Gjest WendyClear]

jeg har det siste året tenkt en del på om at jeg kan ha diagnosen asbergers selv.

her er noen av mine merkligheter:

- ikke flink i fag på skolen, alltid dårlige karakterer

- spesielt dårlig med tall, jeg har hatt misstanke om dyskalkuli siden jeg gikk på ungdomsskolen.

- utrolig flink til å snappe opp ting på ting jeg interesserer meg for, jeg kan mer enn de fleste på ting jeg har lest om og interesserer meg for og blir ofte litt sånn "hvorfor vet ikke alle dette?"

- jeg føler meg utilpass i sosiale begivenheter, føler jeg må ta meg sammen for å virke normal, dette er noe jeg har gjort siden jeg kan huske!

- jeg hopper gjerne over og stokker om ord, blir klumsete og føler meg utrolig liten og rar når jeg er med folk som jeg har stor respekt for eller ikke kjenner så godt.

- veldig flink med IT og datating, jeg har satt meg inn i det meste

- som sagt setter jeg meg veldig inn i enkelte ting, også jobben min som jeg elsker, jeg kan mer enn kollegaene mine som har jobbet mye lengre enn meg og må ofte hjelpe de.

- sitter ofte i min egen verden på dataen og bare leser og leser og setter meg inn i ting i tiiiimesvis

- blir ofte usikker på enkelte personer når de fleiper, jeg vet ikke om de bare tuller eller om de mener det.

- jeg gråter aldri av at noen gråter, veldig lite påvirker meg følelsesmessig, men har enkelte ting som jeg har VELDIG svake punkter for som feks dyr, jeg blir veldig emosjonell om jeg ser dyr skader seg, men ikke mennesker, det synes jeg er utrolig rart!

hva tenker dere om disse tingene?

jeg vet at ALLE har mange kjennetegn på asbergerssymptomer, det er normalt, men jeg lurer på om jeg har flere kjennetegn enn de fleste..

jeg sliter ikke i hverdagen da jeg er en veldig åpen og sosial person og trenger ikke noe hjelp, men det hadde jo vært spennende å sett hva en proffesjonell ville sagt om mine symptomer...

hvordan får man sjekket dette?hva gjør de for og teste deg og gi deg diagnose?

Det er vanskelig å si om du har Aspergers eller ikke, i og med at man også må se tilbake i barndommen. Mange av trekkene du beskriver er ikke veldig uvanlige, men jeg ser jo at du har en tendens til å bli veldig opphengt i ting. Forøvrig nevner du ikke noe om rutiner, dette er veldig sentralt ved Aspergers syndrom. Er det bare slik at du hopper over og stokker om ting når du måter mennesker du ser opp til? Dette tror jeg er vanlig. Men dersom du har problemer i sosiale situasjoner også med mennesker du ikke ser opp til så kan det være et tegn på Aspergers, eller eventuelt sjenanse..

[AnonymBruker]

Jeg møtte en person for en stund siden, og jeg lurer på om han kanskje har Aspergers eller noe sånt. Jeg la ihvertfall merke til at han var litt spesiell nesten med en gang jeg traff han.

Det første jeg la merke til var at han så meg ikke inn i øynene eller hadde noen som helst øyekontakt med meg da vil hilste. Var liksom litt unnvikende på en måte og så bort.

* Er veldig sarkastisk og spydig når vi prater. Det virker sånn at han ikke skjønner at han har gått litt langt over streken. Jeg skjønner jo at han er sarkastisk så tar meg ikke nær av det, men i lengden så blir det litt slitsomt.

* Han er veldig negativ innstilt til seg selv og omgivelsene. Tror folk ikke liker han, stoler på han og han trenger bekreftelse hele tiden.

* Veldig opptatt og engasjert i ett spesielt tema (vil ikke nevne det her). Nesten litt besatt på en måte. Over gjennomsnittet engasjert.

* En annen ting som jeg har stusset litt på er at han prater med seg selv. Når han har vært på badet f,eks så kan jeg høre at han har lange samtaler med seg selv, og han forandrer stemmen flere ganger når han diskuterer med seg selv. Akkurat som at han snakker med flere personer.

* En gang når vi snakket om første møtet så nevnte jeg det at det første jeg la merke til var at jeg ikke fikk øyekontakt med han i det hele tatt. Etter det så har han til tider begynt med sånn intens stirring rett inn i øynene mine når vi snakker. Jeg lurer på om det kanskje er noe som han konsenterer seg om å gjøre, men ikke helt skjønner at det blir litt too much med intens stirring.

Er jeg helt på jorde her, eller kan denne mannen ha Aspergers syndrom? Eller er det noe annet som passer bedre ut fra det jeg har skrevet?

PS: En annen ting, men det er sikket ikke relevant i det hele tatt, men nevner det likevel. Han har veldig store ører. Mye større enn gjennomsnittet. Ellers så ser han normal ut.

Anonym poster: 449d630124ad1f7eecc92af9f71da8c1