Sliten, lei, trist, frustrert, forbanna...

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du følt det hvis 9/10 ganger når du ringte mamman din så får du beskjed om at hun er opptatt og ikke har tid til å snakke med deg, fordi hun er opptatt med å lage mat, skal ut med hunden, er i butikken, står i kø i kassa, skal ut med søppla, skal på apoteket , må gå på toget osv... Ringer sjeldent tilbake når jeg har ringt, og inviteres aldri med på å finne på ting eller inviteres hjem til dem. Er som regel på gråten når jeg legger på, fordi jeg blir så stressa fordi jeg må løpe maraton gjennom samtalen, og føler meg så lite verdt fordi alt annet er viktigere enn meg.

Samtidig krangler vi helt ekstremt. Jeg har så utrolig mye sinne inni meg rettet mot henne, og når vi snakker på telefonen og hun stresser med at hun har dårlig tid blir jeg nå sinnt. Eller, jeg får helt angst, og så blir jeg rasende!! Spesielt når hun påpeker at hun har dårlig tid så jeg må være rask, samtidig som hun avbryter meg hele tiden så jeg aldri kommer til poenget... Jeg takler det ikke lengre! Jeg får jo også selvfølgelig skylda for kranglene, det har jeg alltid gjort, men nå de siste årene har det mer og mer gått opp for meg at det ikke bare er min skyld.. Vet ikke om det stemmer da..

Ønsker meg så inderlig en mamma som vil gjøre ting sammen med meg, dra på jenteturer, gå på kino, ut å spise, eller bare komme på middag hjemme hos de. Har fortalt henne dette utallige ganger, men ingen ting forandrer seg. Jeg føler meg så alene, og så utrolig lite ønsket. Jeg ønsker meg så inmari et sted jeg kan komme å føle meg trygg og velkommen og ønsket, men jeg føler meg som verdens største byrde, jeg ønsker meg støtte og gode klemmer!

Vi har hatt en vanskelig historie. I nesten hele barndommen min bodde vi sammen en psykopatisk stefar, og jeg hadde generellt sett en barndom i frykt, og jeg fikk skylden for alt som var galt herbi verden.

Etter 10 år flyttet vi, jeg og mamma. Det var de beste 5-6 mnd i mitt liv, helt til vi flyttet inn til en ny mann, og barna hans, i deres hus i nabofylket. Mamma er nyforelsket og jeg blir nedprioritert, igjen!

Jeg føler meg så sinnsykt alene! Psykologen min sa jeg hadde kjærlighetssorg overfor mamma. Dette har jeg fortalt henne, men hun bryr seg ikke.

Og så er jeg deprimert, og har vært det så lenge jeg kan huske, men aldri noen som spør meg hvordan det går.

Jeg føler meg sverdiløs!

Jeg er stort sett sinnt, på alle, hele tiden! Jeg har piggene ute og jeg er deffansiv hele tiden, det er liksom meg mot verden og verden mot meg. Det føles ensomt! Jeg vet ikke om jeg fortjener det, men jeg håper ikke det!! Syns ingen fortjener det!

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil... Et lite hjertesukk fra meg... Rotete ble det og, håpervikke det ble provoserende rotete! Beklager i såfall!

Må bare lette litt på trykket..

Anonym poster: c2bcc3a188ac9173b072fc79feb014a9

[Gjest ronja]

<3

Nei, dette fortjener du ikke. Jeg tenkte å dele min erfaring, men jeg klarer ikke å skrive noe negativt om henne, er for glad i henne og får meg ikke til å gjøre det. Føler med deg, er ikke barebare å kutte ut heller...

[AnonymBruker]

<3

Nei, dette fortjener du ikke. Jeg tenkte å dele min erfaring, men jeg klarer ikke å skrive noe negativt om henne, er for glad i henne og får meg ikke til å gjøre det. Føler med deg, er ikke barebare å kutte ut heller...

Hei Ronja! Tusen takk! Jeg vet hva du mener! Angrer på at jeg skrev innlegget, og har kjempedårlig samvittighet! Hun fortjener jo ikke å bli utlevert på nett =(

Nesten "godt" å høre jeg ikke er helt alene, men veldig trist å høre at du er i en lignende situasjon

Håper det bedrer seg for dere!

Anonym poster: c2bcc3a188ac9173b072fc79feb014a9

[AnonymBruker]

Går du fortsatt til psykolog? De eller fastlegen kan hjelpe deg for depresjonen, og det tror jeg er lurt. Hvor ofte ringer du moren din? Hva med å prøve å gjøre det sjeldnere? Er ikke vits i å prøve å kutte all kontakt, for maner jo tross alt glad i foreldre :-) masse lykke til videre i livet! Om du åpner deg for noen "in real life" er jeg sikker på du vil få masse støtte videre :-)

Anonym poster: 1f9e0897692fc3b50a861d97b9b36a2f

[eva-80]

Et råd og det er helt seriøst !!

Kutt hele kjærringa fullstendig ut.

Du trenger virkelig ikke slike folk rundt deg. Ta å skaff deg eget nettverk på dine premisser som gir deg positive følelser og opplevelser istedenfor at du kjemper for folk som bryter deg ned.

dette kalles selvskading og det må du slutte med. skjønner ikke at du gidder å bruke energi på noen som gir så fullstendig faen i deg.

man velger ikke sin familie fra fødselen av men du er gammel nok nå til å bestemme hvem du vil ha i livet ditt.

jeg gjorde det samme og det var den beste avgjørelsen i mitt liv.

jeg har venner som er såååå CLOSE som min mor kommer aldri i verden til å bli.

[AnonymBruker]

Kjære ts. Moren min og jeg krangler MYE men vi er begge glad i hverandre fordet. Jeg har ikke noe godt tips til deg, men jeg tror kanskje ikke det å prøve å stenge henne ute hjelper, det heller.

Stor klem og håper alt ordner seg for deg.

Anonym poster: 8eb1596408b7536766cfd926d16dac49