Den gode mor

[Birgitte]

Jeg har som kjent tre små barn - 7 år, tre år og ett år. Og jeg er hjemmeværende, utvidet fødselspermisjonen min med ett år for å ta meg av barna. Så jeg er hjemmeværende. Eldstemann i første klasse, de to minste er hjemme hele dagen. Og hele natta. Pappa er på jobb i kontortida, ellers er han stort sett hjemme.

Veldig mye av det jeg gjør i løpet av en dag er på barnas premisser, det er ut i lekeparken, nøye utvalgte venner og familie med små barn får besøk på de mest perfekte tidspunktene på dagen, det er soving og spising, amming og bleieskift. Til og med husarbeid er tilrettelagt for at det skal bli behagelig for både barn og mor. Hvis jeg er heldig får jeg lov til å skumme avisen i dagslys, enda mer flaks er det hvis jeg får ta en dusj eller en telefon uten ungene på slep. Til og med nattestid får de min kyndige hjelp om det skulle være noe. De blir båret fram og tilbake hvis de er ute og vandrer mellom rom og senger, det er nussogklem og kjære gud jeg har det godt.

Men, likevel, til tross for dette opplegget, så føler jeg meg langt fra å være noen veldig god mor. Eller, jeg vet nok innerst inne at ungene har det godt her hos oss, men jeg kjefter og smeller, jeg får ikke lest for den ene, jeg fpr ikke sett leksene til den andre, den tredje sitter og ser på alt kaoset of blir nesten ikke langt merke til. Jeg synes det er mye å skulle være oppmerksom og se hver enkelt unge slik de kanskje behøver.

så jeg lurer på, føler dere dere som veldig gode mødre? Og har noen av dere sett selve innbegrepet på den gode mor?

[Gjest gjesta]

Om jeg mener at jeg er en god mor?

Avhenger av dagen du spør; spør du på en "normal" dag, en dag der barna mine fremstår som veltilpassede, oppegående og sosiale - da føler jeg i bunn og grunn at jeg er en god mor. Treffer du meg på en "monster" dag - når ingenting fungerer, hverken jeg eller barna - da er nok sjansen større for at jeg føler meg mindre vellykket som mor.

Sånn totalt sett tror jeg at jeg er en sånn passe god mor! Greit nok tror jeg, for ingen er perfekt og en perfekt rollemodell er heller ikke noe å trakte etter.

[Gjest Abelone]

Jeg tror mange av oss er gode mødre, slik som du.. Vi vet så mye om barns behov i dag, og fokus rettes inn mot barna. Og mange av oss, slik som du, prioriterer barna foran deg selv stort sett hele tiden. Og slik skal det jo være. Å være en god mor er å se barna sine behov, og å gjøre det en kan for å dekke dem.

Men jeg tror også at en god mor er en som tar sine egne behov på alvor, og legger tilrette slik at noen av disse kan bli oppfylt sånn høvelig jevnlig. For det er slike ting som får motoren i oss til å fortsette å tikke. Om en mamma aldri tar seg tid til en tur på kino, en joggetur, en venninnekveld, en flaske vin, massasje, shopping ... osv. osv. brukes batteriene opp, og en har mindre igjen å gi til barna også.

Og så tror jeg en god mor slipper far til!! For barnas skyld, for egen skyld, og for fars skyld. Der er alltid muligheter.

Og jeg tror den gode mor kommer i utrolig mange utgaver. Vi har så lett for å sammenlikne oss med hverandre i ett og alt. Vi må alle være oss selv, for en påtatt, kunstig rolle sliter det så på å skulle leve opp til.

[Gjest Primula]

Jeg er veldig enig med deg Abelone.

Og ja, jeg mener at jeg er en god mor. Men jeg har også stunder da jeg kjefter, er sliten og ikke orker å lese bok eller bygge lego med ungen min... Om det gjør meg til en dårlig mor? Nei, det tror jeg ikke. For de gode stundene er absolutt i flertall. :D