Stemor, barn uten kontakt med biologisk mor

[AnonymBruker]

Min samboer har all omsorg ovenfor jenta si, ettersom moren er narkoman og ikke har noe ønske om kontakt. Da jeg ble sammen med samboeren var han en typisk helge-pappa, med annenhver helg og hver lørdag. Det oppsto en rettsak om omsorgen for jenta etter at vi hadde vært sammen et halvt år, da fikk han full omsorg og eksen ville ikke lenger ha kontakt i det hele tatt. Midt i denne rettssaken flyttet jeg inn til han. Han var i en vanskelig periode og jeg ville støtte han. Senere har vi flyttet sammen til et nytt sted sammen med jenta. Jenta vet at hun har "hatt en annen mor", men at jeg er mammaen hennes nå, og har dermed knyttet bånd til meg som om jeg var biologiske mor.

Men så til problemet. Far jobber skift, er mye borte. Jeg er arbeidsløs, har studert litt det siste året, men mest hjemmefra. Nå forventes det at jeg tar fult ansvar for jenta. Han drar på jobb og jeg må være hjemme og passe på. Jeg har jo blitt glad i jenta, og veldig takknemlig for at jeg får ta en så stor del av livet hennes. Samtidig føler jeg en trang til å ikke få alt dette ansvaret kastet over meg. Jeg har jo ikke "valgt å få barn", eller er det nettopp det jeg flyttet inn med en helge-pappa? Jeg føler at jeg er urettferdig mot han, men samtidig synes jeg det er leit at ikke jeg kan ta akkurat de jobbene jeg vil fordi de ikke går opp med hans turnus. Så hva synes dere? Krever jeg for mye?

[Gjest Marmot]

Jo, du har valgt å få barn. Bare på en annen måte enn de fleste andre. Når du velger en mann som har barn fra før av, velger du også barnet. Dere flyttet sammen midt i rettsprosessen, da må du vel ha visst hva han ønsket å få ut av den og hva det mulige resultatet var?

[saltvann]

Jo, du har valgt å få barn. Bare på en annen måte enn de fleste andre. Når du velger en mann som har barn fra før av, velger du også barnet. Dere flyttet sammen midt i rettsprosessen, da må du vel ha visst hva han ønsket å få ut av den og hva det mulige resultatet var?

Helt enig!

[Gjest Gjest]

Jeg blir alltid så forundret over kvinner som bevisst tar slike valg som deg. Og skal "støtte mannen" i hans problemer med mor til barna, enten hun er slik eller sånn. Og som når ting er etablert begynner å sutre over at det ble så mye jobb..

JA sånn er det. Og får du egne barn med fyren så ER det fortsatt slik. Fordi du har godtatt å gifte deg med en mann som jobber turnus, og som SELV ikke skjønner at han er hovedomsorgsgiver til barnet. Som så altfor mange menn der ute.

Skal du ha den karrieren du ønsker deg, om dere to får barn sammen. Så må du jo snakke med fyren om dette!

Nå har han et barn og du er ikke interessert i å være mor for barnet, på det planet mødre flest er. De tar jobben, jobber deltid selv, og tar alle sykedagene på seg. Da må du jo si fra til han, at han må skaffe seg en annen jobb, slik at han faktisk kan være alenefar. For det er nettopp det han er.

[AnonymBruker]

hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg synes det var flott at han ville jeg skulle tilbringe mye tid med barnet .du sier selv du er blitt mamma så da får du bare ta med deg det ansvaret det bringer.

[AnonymBruker]

Ts her.

Åj, der fikk jeg meg en midt i.. Kjente den i magen, men jeg tror dere har rett. Jeg sliter bare ofte med en følelse av at jeg blir sittende igjen med alt også får jeg ingenting hvis det skulle skjære seg. Men jeg innser det at jeg burde være mer takknemlig over hva jeg faktisk har; min egen lille familie. Og jeg tror følelsen uansett vil bedres etterhvert når vi også får biologiske fellesbarn.

[AnonymBruker]

Ts her.

Åj, der fikk jeg meg en midt i.. Kjente den i magen, men jeg tror dere har rett. Jeg sliter bare ofte med en følelse av at jeg blir sittende igjen med alt også får jeg ingenting hvis det skulle skjære seg. Men jeg innser det at jeg burde være mer takknemlig over hva jeg faktisk har; min egen lille familie. Og jeg tror følelsen uansett vil bedres etterhvert når vi også får biologiske fellesbarn.

du kan ikke holde igjen pga du er redd for at det kan skjære seg. det kan skje ja. men hva vis det ikke skjer!?

[AnonymBruker]

Er det ikke mulig å adoptere ungen eller noe slikt at du blir mor på papiret? Jeg vet ikke, men regner med det ville gjort deg tryggere.

[AnonymBruker]

Moren min fikk en litt lignende situasjon med mitt eldre søsken. Moren til denne personen kunne ikke ta seg av barnet sitt, og faren fikk full omsorgsrett. Moren min sleit veldig med det, og synes fortsatt det er vanskelig. Hun visste på en måte ikke helt hva hun gikk til, tror jeg. Hun syntes det var vanskelig å forholde seg til barnet, vanskelig å bli glad i det og vanskelig å være en stemor for et barn hun ikke følte noe for.

Men hun valgte jo å bli, selv om det var vanskelig. Og hun fikk to egne barn. Da ble det faktisk vanskeligere, for hun ble så lei seg av at hun følte mer for oss enn for det andre barnet. Men hun valgte jo fortsatt å bli. Dette har blitt til en stor familiekonflikt der hun knapt takler kontakt med den delen av familien, stebarnets barn og at mannen hennes (faren vår) møter dem ofte. Hun må jo takle det, men hun syns det er vanskelig. Jeg og mitt andre søsken synes dette er veldig trist, og føler ofte at vi omtrent gjør noe feil når vi har kontakt med dem, til tross for at vi ikke fikk greie på konflikten før vi var voksne.

Vel, det er ikke en god situasjon, men jeg tror du får det lettere, for du har jo følelser for ungen, hvertfall!

Sorry denne triste historien, må understreke at vi hadde en fin oppvekst, men når jeg ser tilbake husker jeg at det var forskjeller. Det er ti års aldersforskjell på meg og mitt stesøsken, så det var ikke så naturlig at vi gjorde alt sammen som en familie, som da jeg var 7 og personen 17 var det feks ikke så naturlig å dra på ferie sammen. Men da jeg var veldig liten husker jeg heller ikke myyye kontakt, tror søskenet mitt var endel hos besteforeldrene sine.

Var ikke meninga å kuppe tråden!

[AnonymBruker]

Moren min fikk en litt lignende situasjon med mitt eldre søsken. Moren til denne personen kunne ikke ta seg av barnet sitt, og faren fikk full omsorgsrett. Moren min sleit veldig med det, og synes fortsatt det er vanskelig. Hun visste på en måte ikke helt hva hun gikk til, tror jeg. Hun syntes det var vanskelig å forholde seg til barnet, vanskelig å bli glad i det og vanskelig å være en stemor for et barn hun ikke følte noe for.

Men hun valgte jo å bli, selv om det var vanskelig. Og hun fikk to egne barn. Da ble det faktisk vanskeligere, for hun ble så lei seg av at hun følte mer for oss enn for det andre barnet. Men hun valgte jo fortsatt å bli. Dette har blitt til en stor familiekonflikt der hun knapt takler kontakt med den delen av familien, stebarnets barn og at mannen hennes (faren vår) møter dem ofte. Hun må jo takle det, men hun syns det er vanskelig. Jeg og mitt andre søsken synes dette er veldig trist, og føler ofte at vi omtrent gjør noe feil når vi har kontakt med dem, til tross for at vi ikke fikk greie på konflikten før vi var voksne.

Vel, det er ikke en god situasjon, men jeg tror du får det lettere, for du har jo følelser for ungen, hvertfall!

Sorry denne triste historien, må understreke at vi hadde en fin oppvekst, men når jeg ser tilbake husker jeg at det var forskjeller. Det er ti års aldersforskjell på meg og mitt stesøsken, så det var ikke så naturlig at vi gjorde alt sammen som en familie, som da jeg var 7 og personen 17 var det feks ikke så naturlig å dra på ferie sammen. Men da jeg var veldig liten husker jeg heller ikke myyye kontakt, tror søskenet mitt var endel hos besteforeldrene sine.

Var ikke meninga å kuppe tråden!

TS her.

Takk for dette. Det gjør at jeg ikke føler meg så fæl som faktisk synes dette er vanskelig. Jeg har blitt veldig glad i jenta og jeg vil være moren hennes. Men det er vanskelig å alltid tenke positivt når man er sliten og helst vil gjøre helt andre ting. Det var samtidig litt trist å høre historien din og jeg har medfølelse for stesøskenet ditt. Men jeg skal gjøre alt som står i min makt for at det ikke blir noen forskjell mellom henne og evt. senere barn.

Når det gjelder adopsjon har vi diskutert det og i samvær med barnevern bestemt oss for å vente til nærmere skolealder ettersom den biologiske moren til tider har bestemt seg for å gjøre livet vanskelig for oss (med gjenntatt ringing midt på natta, meningsløse anmeldelser, baksnakking og ryktespredning blant bekjente og på nett).

Og som svar på det andre. Selvom jeg er mammaen nå, så må jeg være realistisk, dersom min samboer plutselig skulle få det for seg at han ikke ville være sammen med meg og heller ikke vil la meg passe datteren, må jeg være klar over hvordan livet blir. Jeg er jo ikke spesielt godt plassert i en sånn situasjon.

[Gjest Marmot]

Jeg tror du skal ta det helt med ro når det gjelder dine følelser i hvert fall. Jeg er alene med sønnen min og jeg også kjenner på at det er slitsomt og dumt og jeg er låst og det der. Det er bare sånn det er å være voksen, dessverre. Ingenting å ha dårlig samvittighet for.

[Gjest Herr Heftig]

Som noen andre har nevn kan du adoptere barnet (stebarnsadopsjon) og således bli barnets sosiale og juridiske mor. Dersom Dere får barn sammen kan det hende at du ikke føler deg så urettferdig bundet, for da får dere jo samme problemstilling med hensyn til jobb og turnus, bare med eget barn, og da vil jo stebarnet bare følge samme praksis som fellesbarnet.

[Gjest Regine]

Merkelig hvor greit alle syns det er at far ikke trenger å ta noe ansvar her. Deter jo hans barn!!!

TS skal ikke kunne ta den utdannelsen eller jobben hun ønsker fordi far har rett til å overlate all omsorg til henne. Og dette må hun altså finne seg i, fordi hun er sammen m en mann m barn!?!

Jeg menerat her må du TS ta en alvorsprat m far, deterfortsatt hans barn og hans ansvar. Men du må åpenbart sette noen grenser for hvordan ting skal være. Sin du selv sier, du har ingen rettigheter overfor barnet om det blir slutt, og det samme gjelder andre veien, dvs barnet har heller ingen rettigheter overfor deg. Du skal og må sørge for din utdannelse og ditt arbeidsliv. Greit nok at du hjelper far, men det er det du skal: hjelpe han. Ikke ta over alt ansvaret for barnet, slik at han kan følge sin karriere som om han ikke hadde barn.

Og dette handler selvsagt ikke om at TS ikke er glad i barnet eller stiller opp, men om hvem som har ansvaret og om TS sin framtid.

[nissejenta]

Skjønner at dette er skikkelig vanskelig! Fra å treffe datteren hans annen hver helg til å bli moren hennes. Det er litt av en overgang! Men fy søren så bra at du stiller opp! Sikker på at du er en god mor for barnet. Og det er helt vanlig å være sliten og lei. Alle som har barn blir det innimellom! Masse lykke til

[AnonymBruker]

Jeg mener at du også må være litt egoistisk å tenke på deg selv og din fremtid. Det er jo kjempefint at du får så god kontakt med sambos datter, men hvis det skulle gå sånn at deres forhold ikke lenger fungerer, så må du ha en mulighet for å klare deg økonomisk. Husk at du får heller ingen pensjonspoeng ved å gå hjemme med andres barn. Det er heller ingen som vil takke deg den dagen du står igjen - alene, uten jobb.

[Gjest Trollmor]

Du er blitt en morsfigur for barnet, men det betyr ikke at du skal sette livet ditt på vent. Du og far må samarbeide med tanke på karriere. Det er ikke riktig at du skal være den som er mest hjemme, må jobbe deltid ol pga far sin jobb. Det er far som har alle rettigheter mtp barnet og far som har det overordnede ansvaret.

Kjenner jeg blir provosert over alle som sier at du har valgt det selv. Du har ikke valgt å være den som er mest hjemme fordi det passer far best, du har ikke valgt å bli en likeverdig forelder for barnet og selv om du er en morsfigur for barnet nå så har du ingen rettigheter. Stå opp for deg selv, med det mener jeg ikke å være vanskelig, men skaff deg en utdannelse og jobb, still opp for barnet, men tenk på deg selv og. Hvem takker seg om ti år og far har funnet en ny? Ingen utdannelse, ingen rettigheter og ingen eierandeler i hus(?).

[Gjest Maruwan]

Merkelig hvor greit alle syns det er at far ikke trenger å ta noe ansvar her. Deter jo hans barn!!!

Han tar jo ansvar. Som TS sier så jobber han mye skift og er derfor også mye borte. Å forsørge familien er å ta ansvar.

Forøvrig virker det på meg som at TS gjør en god jobb og har hjertet på rette stedet. Hun bare gir seg selv unødvendig mye dårlig samvittighet for ting hun ikke kan noe for.

Tips: Har dere vurdert å leie inn en dagmamma eller noe sånn?

[Gjest imli]

Du er blitt en morsfigur for barnet, men det betyr ikke at du skal sette livet ditt på vent. Du og far må samarbeide med tanke på karriere. Det er ikke riktig at du skal være den som er mest hjemme, må jobbe deltid ol pga far sin jobb. Det er far som har alle rettigheter mtp barnet og far som har det overordnede ansvaret.

Kjenner jeg blir provosert over alle som sier at du har valgt det selv. Du har ikke valgt å være den som er mest hjemme fordi det passer far best, du har ikke valgt å bli en likeverdig forelder for barnet og selv om du er en morsfigur for barnet nå så har du ingen rettigheter. Stå opp for deg selv, med det mener jeg ikke å være vanskelig, men skaff deg en utdannelse og jobb, still opp for barnet, men tenk på deg selv og. Hvem takker seg om ti år og far har funnet en ny? Ingen utdannelse, ingen rettigheter og ingen eierandeler i hus(?).

100% einig!

Dette har ikkje noko med at TS er egoistisk, ho er tvert om for lite egoistisk. Klart ho må sørgje for seg sjølv og utdanninga si, og ikkje berre gjera det som passar faren best! Viss TS sin sambuar vil at TS skal vera mor for barnet, og TS vil det sjølv, MÅ dei får ordna det i juridiske formar! Inntil då kan ikkje TS ofre alt for eit barn ho i teorien kan miste når som helst!

[Arlea]

Merkelig hvor greit alle syns det er at far ikke trenger å ta noe ansvar her. Deter jo hans barn!!!

TS skal ikke kunne ta den utdannelsen eller jobben hun ønsker fordi far har rett til å overlate all omsorg til henne. Og dette må hun altså finne seg i, fordi hun er sammen m en mann m barn!?!

Jeg menerat her må du TS ta en alvorsprat m far, deterfortsatt hans barn og hans ansvar. Men du må åpenbart sette noen grenser for hvordan ting skal være. Sin du selv sier, du har ingen rettigheter overfor barnet om det blir slutt, og det samme gjelder andre veien, dvs barnet har heller ingen rettigheter overfor deg. Du skal og må sørge for din utdannelse og ditt arbeidsliv. Greit nok at du hjelper far, men det er det du skal: hjelpe han. Ikke ta over alt ansvaret for barnet, slik at han kan følge sin karriere som om han ikke hadde barn.

Og dette handler selvsagt ikke om at TS ikke er glad i barnet eller stiller opp, men om hvem som har ansvaret og om TS sin framtid.

Selvfølgelig har biologisk far hovedansvar, det vet han nok selv også. For eksempel er jo TS fri til å flytte ut av huset og leve sitt eget liv, mens far er far uansett. Med andre ord er det ingen som tvinger TS i denne situasjonen, som andre sier: hun har valgt den.

Men for all del, jeg skjønner tankegangen til TS. Et barn er et stort ansvar, og jeg synes det er urettferdig å la stemor ha hovedansvar for barnet. Det er muligens ikke et klokt valg å la et barn som man rent juridisk har ingen rett til å være i livet til i tilfelle det blir slutt mellom TS og BF eller om mor kommer inn på banen igjen senere.

Dere får rett og slett diskutere dere frem til en løsning. Hvem andre kan passe barnet, og hvis ikke, vil det være hensiktsmessig for dere tre som familie at far slutter på jobb?

[Gjest Marmot]

Men hvorfor kan du ikke ta utdannelse TS? Barnet kan vel gå i barnehage som alle andre barn som har to foreldre som jobber og/eller studerer?