Familieproblemer

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg er ei jente på 19 år som til tider sliter en del psykisk. Jeg skal prøve å fortelle historien min kort, og ønsker noen synspunkt.

Da jeg var liten var jeg lykkelig og hadde alt jeg trengte, mamma, pappa, en storebror og besteforeldre som jeg synes det var helt topp å være hos. Vi bodde på landet, jeg startet i 1.klasse og fikk mange gode venner. Plutselig en dag skulle mamma flytte. De skiltes. Etter det startet det å vokse noe vondt og sårt inne i meg. I alle disse årene har mamma og pappa kranglet. Mesteparten gjennom advokater, fordi mamma ikke vil snakke med pappa i det hele tatt, ikke over tlf. engang. Hun sier han ikke eksisterer for henne.

Fram til mine besteforeldre døde har det nærmest vært “krig” mellom de to familiene. Pappa fikk en haug trusler, om bl.a. og ikke se igjen sine barn på mange år(oss). Og han har blitt anmeldt en rekke ganger bl.a. flere ganger han kom for å hente oss så gikk han bort til døra for å hjelpe oss å bære sekkene våre, da ble han anmeldt for innbrudd og bråk. Han ble også anmeldt for kidnapping. Mamma har psyket seg selv opp til å tro at pappa er en morder, og hun har gjort mye for å ødelegge livet hans. Politiet og barnevernet ble fort kjent med situasjonen og synes dette var utrolig barnslig og dårlig oppførsel fra mamma og hennes families side.

Det verste, som jeg føler at jeg er skikkelig sint for er at de ikke klarer å oppføre seg som voksne mennesker. De holdt ikke sine problemer mellom seg, men la dem også på oss. Mamma har alltid fortalt hvor slem pappa var mot henne, og legger alt skylden på han. Pappa sier selvfølgelig stikk motsatt. Mamma fikk seg ny type, en min bror og meg aldri har likt. Han har et stort temperament, og vi ble fort redd han da vi var små. Vi har alltid kranglet mye hos mamma og hos pappa. Mamma bor i byen og jeg merka fort at det ikke var riktig bosted for meg. Jeg har alltid hatet de ekle luktene rundt i gatene, alt bråket og alle de skumle menneskene som vanker i gatene. Jeg ble dratt bort fra skolen min og alle vennene mine for så å starte på “nytt”. Ny skole, nye venner, noe jeg ikke ønsket i det hele tatt. Slettes ikke min bror heller, noe vi støttet hverandre på.

Jeg har alltid vært ei blid og positiv jente til tross for et hardt familieliv. Jeg har også alltid tenkt at det er mange som har hatt det verre en meg, så jeg kan ikke klage. Men da jeg begynte på videregående var denne vonde og såre klumpen blitt så tung at jeg ikke kunne bære på den lengre. Jeg begynte å bli ufokusert og mistet konsentrasjon på skolen. Jeg fikk ikke sove og vrei meg i smerte som kom innenfra. Jeg gråt masse som gjorde at jeg ofte hadde vondt i hode. Alt dette fordi jeg tenkte så intenst på min fortid, og hadde ingen svar. Det gikk ikke å snakke med mamma, heller ikke pappa. De ble bare sinte, så begynte krangelen igjen. Jeg kunne heller ikke snakke med min bror, han droppet ut av videregående og har siden den tid vært ekstremt pc-avhengig. Jeg føler at jeg ikke kjenner han lengre.

Jeg forsto at dette bare gikk nedover, jeg ønsket å gjøre det bra på skolen og jeg var lei av å være syk. Så kom jeg i kontakt med familievernkontoret noe som hjalp meg stort i løpet av det året jeg gikk dit. Den tunge klumpen forsvant litt etter litt, jeg begynte å gjøre det bra på skolen og jeg ble frisk igjen. Jeg forsto at jeg ikke trengte svar, fordi det egentlig ikke var mine problemer. Alt dette jeg bar på i så mange år, har vært kjempe tungt. Jeg stoler ikke lett på folk lengre, men er utrolig glad for at jeg har noen få. Jeg har også en kjæreste som alltid er der for meg.

Det er roligere nå, pappa er en sta mann som aldri har kommet ut av den onde sirkelen. Han har bodd alene siden mamma dro, og det har vært meg som har gjort alt husarbeid. Mamma og meg er gode venner og jeg prøver iblant å snakke med min bror om ting som vi begge ikke blir sure av.

Jeg skal snart flytte i leilighet med min kjæreste, noe jeg gleder meg til. Jeg har ikke så fordommer for byen lengre, det er mange fine byer jeg kunne tenke meg å bo i nærheten av senere. Jeg takler også psyken greit. Minnene forsvinner selvfølgelig aldri, men jeg har lært meg at når jeg tenker for mye må jeg gjøre noe annet. Ting som gjør meg glad. Og jeg har lært at man ikke skal bruke energi på negative ting.

Da jeg ble kjørt ut til byen når jeg var liten, ble jeg redd. Jeg ble stille, fikk en klump i halsen og forandret meg på en måte. Nå skjer det samme når kjæresten min kjører meg hjem til pappa. Jeg er vanligvis blid og pratsom, men når jeg setter meg i bilen og vet at jeg skal hjem blir jeg stille. Det kommer automatisk, og jeg tenker alltid at jeg ikke må være sånn. For når jeg går ut av bilen vil jeg at begge skal føle at vi har det bra. Når jeg opplever noe som kan minne om den delen av barndommen som var vond blir jeg alltid stille og tenkende. Så om jeg snakker med andre kan jeg plutselig bli litt fraværende. Jeg kan også noen ganger svare litt aggressivt for å beskytte meg selv på en måte. Jeg ønsker ikke å være sånn. Er det noe jeg kan gjøre med dette?

[Gjest Marta]

Uff, dette må være vanskelig for deg. Er nok ikke noe du kan gjøre for at din mor og far skal bli venner igjen. Men kanskje du kan oppsøke en psykolog som du kan lette litt på på hjertet til? Ikke for og få hjelp og svar på ting og tang, men en som du kan prate litt med, du har jo ikke hatt det så lett etter at din mor flyttet! Lykke til med innflytningen:)