Ødlegger familien.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 16 år. Jeg har egentlig altid synes jeg har hatt verdens beste familie. Verdens snilleste mor som gir meg alt jeg vil ha, en mor som vil gjøre alt for å få tid med barna sine, hun skaffet seg ikke jobb før jeg gikk i 5. klasse fordi hun ville vere mest mulig med barna sine. Og en far som altid kan hjelpe med lekser og om det er noe som er vanskelig. Og ikke minst to søsken jeg har hatt mine krangler og slosskamper med men som jeg likevel elsker utrolig høyt.

Problemene startet da jeg begynte i 8. klasse. Boren min flyttet til bergen, jeg begynte på undomsskolen og søstra mi begynte på vidregående. Jeg fikk mange nye venner som jeg fant ut alt for sent ikke var bra for meg. Jeg ble frekk i kjeften, jeg bannet for første gang til foreldrene mine. Vi kranglet om det meste. Har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har løpt gråtende til rommet mitt og smelt med dører så hele huset rister.

Ting ble jo litt bedre når jeg vokste litt mer opp fra den fjortisfasen. Men jeg har det forsatt inne, det kommer automatisk fekke kommentarer og banneord. Jeg vil ikke det skal vere slik. Jeg vil alt skal vere som det var før. Jeg vil ikke ligge å gråte mer for alt det stygge jeg har sakt til foreldrene mine. Jeg elsker de, men jeg klarer bare ikke å vise det. De vil meg det beste å det jeg takker de med er å vere stor i kjeften å krangle om hvor dårlige foreldre de er.

Det var kanskje i går det var verst. Jeg kom hjem med en venninne og var litt beruset. Foreldrene mine vet ikke at jeg drikker. Jeg var sur for at jeg måtte hjem så tidlig når alle andre vennene våre forsatt var ute. Jeg kjeftet å brølte. Det endre opp med at faren min måtte holde meg fast. Han klapset meg i ansiktet, og jeg slo han tilbake. Han bendre hånden min bakover og i dag klarer jeg ikke å bevege på håndleddet. Ikke nok med det men han måtte løfte meg opp etter veggen. Jeg fikk ikke puste. Jeg ble livredd, samtidig som jeg var redd for at venninnen min hadde sett det. Jeg kjente hvor tårene presset på, men jeg kunne ikke gråte. Jeg løp opp på rommet mitt å truet med å ringe barnevernet.

Hvorfor har det blitt sånn? Jeg har ødelagt hele familien vår. Jeg elsker de alle, men jeg klarer ikke å vise det. Jeg har aldri sett faren min så sint før, og jeg hadde aldri trodd han kunne gjøre noe sånt. Men det var jo kanskje det beste. Jeg trenger å sette meg på plass. Jeg kan ikke vere sånn mer.

[Gjest Herr Heftig]

Foreslå familieterapi for dem ved frokost/middags-bordet. De vil bli overlykkelige over at du tar et så flott initiativ. Det er ikke så ille som kan virke fra utsiden og teraputen legger sjelden for mye vekt på bgeteller.

Endret 10. juni 2012 av Herr Heftig

[Gjest Surrehodet]

Lille frøken opprørsk.

Det er ikke lett å være tenåring, det eneste rådet jeg kan komme med er:

Kontakt helsesøster på skolen, evt. helsestasjonen for ungdom. Forklar situasjonen og de kan hjelpe deg og familien videre. Kanskje du trenger en annen voksen å snakke med, kanskje hele familien trenger noen å snakke med?

Lykke til

[AnonymBruker]

Det du kan gjøre er å skrive ned det du tenker, sorter dem.. gå og be om å snakke med foreldrene dine.

Beklag din oppførsel, si at du ikke ønsker å være sånn, men nå vet du ikke ut og inn. Din far reagerte på en voldsom måte. Mulig han også er lei seg (?)

Slik jeg forstår av innlegget ditt så er foreldrene dine opptatt av ditt ve og vel. De ville nok satt pris på at dere sannet sammen, så kan dere finne ut av det sammen..

[Gjest Pia]

Det er ofte lettere å skrive ned ting enn å si dem ansikt til ansikt. Skriv til dem hva du tenker og føler, og skriv at du føler at du/dere trenger hjelp.

[Gjest Gjest]

Foreldrene dine elsker deg og vil tilgi deg. Det som har skjedd har skjedd, det kan man ikke endre på. Men man kan sørge for at det ikke skjer igjen. Tro meg, alt du har gjort er tilgivelig! Ingenting er ødelagt, bare litt rufsete i kantene.

Min stedatter var litt av et uvær da hun var på den alderen. Det var ikke enkelt å forholde seg til ei som kun hadde stygge ting å si og som hatet alt og alle. Ei stund var vi (jeg og foreldrene hennes) oppriktig bekymret for hvordan dette skulle ende, vi var redde det var noe mer alvorlig enn bare et vanlig tenåringsopprør. Men så roet ting seg egentlig av seg selv etter hvert. Jenta ble gradvis roligere og mindre sint, og med tida så gikk det seg til. I dag er hun 20 år og er kjent for å være verdens blideste og søteste.

Kanskje trenger du eller dere hjelp, eller kanskje går det over av seg selv. Det viktigste har allerede skjedd: Du har innsett at du må endre oppførselen din for at dere alle skal få det bedre.

Når det gjelder det faren din følte seg tvunget til å gjøre med deg, så er det på ingen måter greit. Forståelig? Ja. Greit? Nei. Ikke dermed sagt at han er en fæl mann osv. Alle kan tippe over i et opphetet øyeblikk. Men om noe lignende skjer igjen så er det grunn til å la varsellampene blinke. Det samme gjelder deg og det du gjorde. Det er ekstremt viktig at dette ikke flyter ut slik at dere begge ender med å bruke vold for å ordne opp i problemer.

[Gjest Lillemor]

Huff, har veldig lyst til å gi deg en kjempeklem

Jeg skjønner at du ikke har det så lett, og at du har virkelig kjempet med dette. Jeg synes det er utrolig bra av deg at du prøver å gjøre noe med det, og at du ser at ting er ødeleggende for både deg og familien din.

Om du har noen voksne du kan prate med, så kan det være til hjelp, det finnes sikkert en sosiallærer på skolen din, eller du kan be om time med fastlegen din for å få henvisning til feks en psykisk sykepleier. Det siste kan kanskje høres litt skummelt ut, men dette er kort og godt en sykepleier som er utdannet til å prate med ungdom som deg. Grunnen til at jeg råder deg til dette, er at mitt barn har vært gjennom det smame som deg, og hadde i en kort periode samtaler med en psykisk sykepleier. Det blir i gunnen som å prate med en voksen du kan stole på, en som lytter og som kan gi deg råd - og det uten å vite hvordan familien din eller vennnene dine er. Altså en person som er helt nøytral!

Det er kjempeflott at du vil prate med familien din om dette, og at du vil prøve å ordne ut!

Det er sannelig ikke lett å være tenåring, jeg var direkte fæl i perioder når jeg var 15-17 år, og det verste var at jeg tror jeg hadde det vondere inni meg enn de i familien jeg forsøkte å såre. Mitt barn var heller ingen solstråle, men glimtet så klart til innimellom både med klemmer, godt humør og glimt av sitt gamle jeg

Vi foreldre elsker dere barn av hele vårt hjerte, og det er vondt når vi ikke når frem til dere, og det er vondt når vi sårer hverandre. Vi forøsker jo alle vårt aller beste, men tenåra er vanskelig og tunge i perioder.

Håper du finner en voksenperson du kan snakke med, enten om det er en sosiallærer, en annen lærer, en psykisk sykepleier eller en tante som forstår. Det er sikkert litt lettere å skrive ned tanker og følelser også, og jeg håper at du klarer å formidle alt til familien din, og at dere klarer å finne ut av ting på en fin måte!

Lykke til, jeg har tro på deg - du virker som ei flott jente

[Gjest Yellow Taxi]

Det er ikke din feil. Ingen skal bli behandlet slik uansett. Ta kontakt med rådgiver på skolen eller helsestasjon.

[AnonymBruker]

Vil bare si at uansett hva du gjorde skal ikke faren din slå deg eller holde deg oppetter veggen. Uansett. Om du så hadde stått der og spyttet ham i ansiktet. Det er aldri, aldri, aldri din feil at noen holder deg oppetter veggen så du ikke får puste. Det er bare hans feil. Kanskje trengte du å bli satt på plass, men aldri voldelig, aldri fysisk, aldri på den måten.

[AnonymBruker]

Vil bare si at uansett hva du gjorde skal ikke faren din slå deg eller holde deg oppetter veggen. Uansett. Om du så hadde stått der og spyttet ham i ansiktet. Det er aldri, aldri, aldri din feil at noen holder deg oppetter veggen så du ikke får puste. Det er bare hans feil. Kanskje trengte du å bli satt på plass, men aldri voldelig, aldri fysisk, aldri på den måten.

Vi var ikke der og så ikke hva som skjedde. Det ER lov å bruke fysisk makt hvis det er for å beskytte seg selv eller andre fra skade. Jeg har selv vært nødt til å holde en rebelsk tenåring fast for å hindre at h*n skade både meg og seg selv. Og i kampens hete er det ikke alltid så enkelt å vurdere nøyaktig hvor grensa går for hva som er nok makt og hva som er for lite. Dette skal selvsagt kun skje i ekstreme tilfeller, og ikke bare pga en frekk tenåring. Men som sagt, som selvforsvar eller for å passe på at tenåringen ikke skader seg selv så er det greit å bruke makt. Den regelen jobber også folk etter når de jobber med barn/unge/voksne. Man har lov å bruke makt for å hindre skade på seg selv eller andre.