Barns første møte med døden

[AnonymBruker]

Barnet mitt på 4 år har en venn på samme alder som er veldig syk. Dette hendte nå nylig, og det er ikke sikkert at h*n overlever. De møtes ca annenhver måned og er gode lekekamerater. Jeg og moren er venninner.

Barnet mitt vet ikke at vennen er syk ennå. Hvordan skal jeg fortelle dette? Dette blir mitt barns første møte med sykdom og død. H*n er veldig opptatt av døden, men da som en litt fin sak som skjer når vi blir gamle og blir til fugler, som h*n sier. Nå er dette veldig nærme, og det er snakk om et barn som var frisk og rask for to uker siden, når vi møttes sist. Nå ligger h*n i respirator, og vi har det alle veldig tungt. Samtidig gleder ungen min seg til at de skal leke sammen igjen, for vi hadde planlagt å dra på badeland neste helg.

Hvordan hadde dere angrepet en sånn situasjon? Jeg er jo så utrolig lei meg selv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å være en støtte for barnet mitt oppi alt dette.

[charactouy]

Du må i alle fall begynne med å si at dere ikke kan dra på badeland likevel, fordi vennen er blitt syk. Forsøk å si noe om hvor alvorlig det er, uten å skremme barnet.

Er det mulighet for å ta med seg barnet på besøk til vennen? Er det noe du kan vurdere å gjøre for barnet ditt? Jeg spør fordi barnet til kusina mi, som er ca på samme alder, var på besøk hos oldefaren da han lå på intensiven i dagene før han døde. Barnet har i etterkant stilt mange spørsmål og hatt en god dialog med foreldrene om sykdom og død. Det kan ofte være lettere å forholde seg til noe konkret, sykdom og død kan fort bli veldig abstrakt - for abstrakt for en fireåring...

Uff, ingen foreldre skulle behøve å miste et barn, og ingen fireåring skulle være nødt til å forholde seg til døden

[Tullepia]

Barnet mitt på 4 år har en venn på samme alder som er veldig syk. Dette hendte nå nylig, og det er ikke sikkert at h*n overlever. De møtes ca annenhver måned og er gode lekekamerater. Jeg og moren er venninner.

Barnet mitt vet ikke at vennen er syk ennå. Hvordan skal jeg fortelle dette? Dette blir mitt barns første møte med sykdom og død. H*n er veldig opptatt av døden, men da som en litt fin sak som skjer når vi blir gamle og blir til fugler, som h*n sier. Nå er dette veldig nærme, og det er snakk om et barn som var frisk og rask for to uker siden, når vi møttes sist. Nå ligger h*n i respirator, og vi har det alle veldig tungt. Samtidig gleder ungen min seg til at de skal leke sammen igjen, for vi hadde planlagt å dra på badeland neste helg.

Hvordan hadde dere angrepet en sånn situasjon? Jeg er jo så utrolig lei meg selv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å være en støtte for barnet mitt oppi alt dette.

Du kan i hvertfall ikke la være å si noe. Barn takler slike ting på en generelt god måte, så du bør ikke være redd for å si noe. Ta barnet ditt til sides, gjerne på fanget, og forklar at vennen er blitt veldig syk og er på sykehus, og derfor ikke kan gå på badeland.

Du trenger ikke si noe om døden ennå, men la barnet forstå at vennen er veldig syk. Hvis barnet spør om vennen kan dø, må du svare ærlig ja på det.

Hvis barnet skulle dø, må du fortelle barnet ditt det på samme måte. Si at nå er xx død, h*n lever ikke lenger fordi h*n var så syk.

Ungen din vil sikkert bli ganske opptatt av sykdom og død. Lån noen fine, enkle bøker om død og sykdom på biblioteket som dere kan lese sammen. La barnet leke om sykdom og død hvis det vil det, det er helt normalt. Barn trenger å takle ting på sin måte. Etter en stund vil barnet forsone seg med dette. Barn har en enestående evne til å komme over erfaringer med død og sorg, men det krever at vi er modne, ansvarlige, ærlige og tålmodige.

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt det som det er, men kanskje tatt det litt gradvis. Døden er jo en naturlig del av livet, som man også bør ha et naturlig forhold til. Det er uansett ikke sikkert at han kommer til å forstå det helt når han er så liten. Husker selv det tok laaang tid før jeg forstod hva døden faktisk var.

Enig med Tullepia, det finnes mange gode bøker - også bildebøker, som forklarer døden på helt enestående, ærlige og vakre måter. Ville sjekket det ja.

[Belima]

Man skal ikke snakke med barn om døden før den inntreffer, for barn vet jo at en skal dø en gang.

Det å si at barnet er sykt kan jo ikke unngås da badeland er en avtale. Barn lever her og nå, i nuet. De har ikke samme evne som oss voksne til å tenke fremover og ta sorg innover seg.

Glemmer aldri da jeg møtte en mamma med en fireåring og en mindre i barnevogn. Fireåringen sier til meg: "Pappa'n min er en engel i himmelen han", så spratt han videre etter en ball.

Du skal ikke "mase" på ungen din om den syke. Det skal ikke være et samtaleemne for et så lite barn. Barnet ditt skal være barn, selv om en venn blir syk.

Den dagen døden inntreffer, så skal du fortelle at vennen er død, ikke si gått bort eller sovnet inn. Når en bruker sovnet inn eller gått bort, så kan de blir redde for å sove eller når noen de er glad i går fra barnet, så får de angst.

Dette er "ting" en lærer når en får utdannelse i sorg og sorgprosesser.

Så her er det de voksne som er lei seg, ikke fireåringen.

Dette er en grusom opplevelse for de voksne rundt, særlig når en har små barn. Redselen for at det kan ramme eget barn blir en følge noen ganger.

Så kjære TS, dette er forferdelig trist for deg siden du er en venninne, men spar fireåringen for voksne bekymringer.

[Hedda-78]

Enig i at du må forklare barnet ditt at vennen er syk, og ligger på sykehus. Kanskje dere kan dra og besøke vennen i helgen, siden det ikke blir badeland.

Men vi voksne tar gjerne bekymringene på forskudd (dere vet jo ikke om barnet kommer til å dø), men små barn kan ikke det, og bør kanskje heller ikke. Hvis barnet ditt ikke nevner døden selv, så trenger du ikke å fortelle at vennen kanskje kommer til å dø, i allefall ikke før dere vet mer om hvordan sykdommen går.

Men treåring prater innimellom om døden (han spør hvorfor oldefar aldri er på besøk hos oss, og da svarer jeg jo som sant er at det er fordi oldefar er død). Prøver å unngå å si at oldefar døde i sengen sin, eller mens han sov, eller å på noen måte sammenligne døden med å sove/sovne inn/lukke øynene. Jeg sier at oldefar har sluttet å se, sluttet å gå, sluttet å tenke, sluttet å prate, sluttet med alt, han er bare død og kommer ikke tilbake, kommer aldri til å komme på besøk til oss. Ellers har ikke barn vondt av å se at voksne kan gråte og sørge, men jeg prøver jo å ikke hulkegrine i krampegråt foran barnet. Men det gjør ingenting om jeg feller en tåre, barnet forstår hvis jeg sier at jeg blir lei meg når jeg tenker på at jeg aldri får prate med oldefar igjen.