Interesse for å lese videre på min historie?

[Drømmehjerte]

Hei alle sammen

Jeg tenkte at jeg rett og slett skulle lufte første side fra en historie som jeg har begynt å skrive på. Jeg er veldig nysgjerrig på om jeg skriver på en måte som gjør at du vil fortsette å lese, eller om det blir for kjedelig. Jeg vet at folk liker forskjellige type tekster, men det hadde vært fint å fått noen konstruktive tilbakemeldinger på førsteinntrykket. Historien kommer ikke til å være så dyster hele tiden, men jeg liker at man kan leve seg dypt inn i følelsene til hovedpersonen. Kan gjerne skrive enda mer beskrivende for min del. Og det blir selvfølgelig mer oppklarende etter hvert. Så her er det for de som orker å lese videre:

"Jeg er på skolen. I min egen tankeverden. Jeg sitter nærmest vinduet, framoverlent og med haken og kinnene i hendene. Jeg ser på ruten, og lyden av læreren som snakker blir bare mer og mer utydelig.Det regner. Dråpene siler om kapp nedover ruten. Gråter himmelen også? Brått ringer skoleklokken og elevene stormer mot døren. Storefri. Med klump i halsen ser jeg etter om noen venter på meg. Men de er borte på noen få sekunder. Jeg reiser meg og går mot døren, uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg. Disse skrittene er alltid så tunge. Jeg må forbi Andersson som er travelt opptatt med å samle papirene sine og vaske av tavlen. Jeg går fortere, og så stille som bare jeg kan gå. Men jeg må holde et øye med han, om han ser meg. Men på vei ut døren hører jeg navnet mitt og snur meg mot han. Han må senke brillene sine, som om det er første gang han ser meg i dag.”Ja?” svarer jeg og tvinger frem et smil. ”Er du klar for prøven i morgen?” spør han. ”Ja!” ljuger jeg med et forsikrende smil, og begynner å gå ut av klasserommet. ”Fint!” hører jeg i det jeg ser meg om til venstre og høyre. Alle har gått ut. Jeg fortsetter i retning toalettene.

Plutselig kommer Anna og Anita fra tiende rundt hjørnet med sine høylytte stemmer og væremåte. Det stikker i hjertet mitt, og jeg lurer på om jeg skal smile til de eller om jeg skal se ned. I dag er jeg ikke så sterk, så jeg ser ned og håper de ikke legger merke til meg. Jeg kan puste lettet ut i det de skynder seg forbi meg, tydelig fokusert på å møte noen gutter utenfor. Jeg er så redd for at de har merket at jeg har vært mye alene i det siste, og at de skal konfrontere meg med det eller skjemme meg ut foran andre. Mitt neste håp er nå at det ikke er noen på toalettene. En skravlete venninnegjeng er det siste jeg vil møte. Jeg står utenfor en stund for å forsikre meg om at det er bare meg. Det er heldigvis klart, og jeg går inn.

Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg vil ikke være noen steder! Jeg kan ikke dra hjem, ikke forlate skolen og har virkelig ikke lyst til å være med på neste time hvor vi skal ha gruppearbeid. Stemmen min er så innestegt i dag, og jeg orker ikke tanken på å sette i gang flere falske lattere og falske smil. Bare for å passe inn. Bare for å ikke bli sett rart på. Bare for å late som om jeg er som de andre. Bare for at læreren ikke skal begynne å lete etter meg eller lage oppmerksomhet rundt at jeg ikke kommer til timen. Klumpen i halsen kjennes mye sterkere, og bekymrende tanker bare presser seg på.

Jeg ser meg i speilet, og kjenner meg nesten ikke igjen. Ikke rart at noen ikke vil være med meg. Jeg ser blek og kjedelig ut. Poser under øynene, livløst hår og med maskaren på fra i går. Sånn går det når man sover to-tre timer hver natt og akkurat rekker skolen. Jeg stirrer meg selv dypt inn i øynene. Jeg er så inderlig ensom, og så sliten av å holde på masken. Øynene fylles opp av tårer helt til jeg ikke kan se klart lenger. Så deilig det hadde vært å bare forvinne nå. Men jeg må tørke bort tårene som triller, jeg kan ikke vekke oppsikt med å enda mer ødelagt ut. Men rødheten sprer seg i ansiktet, og jeg begynner å hikste.

Dumme faen! Tenker jeg og skyller ansiktet i kaldt vann. Ikke gjør det verre enn det allerede er! Jeg klarer å stoppe gråten og tørker ansiktet godt med papir. Ser på klokken. Fortsatt 20 minutter igjen av friminuttet. Hvorfor går tiden så sakte?! Plutselig hører jeg stemmer, hjertet mitt dunker fortere og jeg vet at jeg må gå snart. Jeg ser ned med håret skjermende og begynner å vaske hendene for å late som om jeg nettopp har vært på do. Samtidig som jeg lager en plan i hodet på hvordan jeg skal komme meg mest mulig usett bort fra skolegården. Jeg bor bare fem minutter unna, så hvis noen spør så kan jeg si at jeg glemte matpakken hjemme og skal hente den. Mens i virkeligheten skal jeg bare skal gå en tur der det ikke er folk, for å få tiden til å gå. Jeg gruer meg til neste time. Men jeg vet at jeg bare må."

Jeg har tidligere bare blitt fornøyd med dikt og korte skolestiler jeg har skrevet, men har nå lyst til å skrive en lenger historie med flere kapitler om denne jenta. Mvh Drømmehjerte

[Fysikeren]

Btw, man kan ikke bruke "Dumme faen!" lenger, det er ødelagt.

[Drømmehjerte]

Hva mener du med det? Det er bare et uttrykk for at man er sint på seg selv.

[Gjest Luna123]

Personlig syns jeg at du har skrevet "jeg gjorde(...)" litt for ofte, og når det ikke er mye variasjon i setningsoppbyggingen, synes jeg det blir litt kjedelig å lese. Hvis du derimot hadde lekt mer med språket, tror jeg at jeg ville ha lest videre

[Drømmehjerte]

Det gav meg noe å tenke på, og er enig. Er ikke alltid så lett å se slike ting selv, så takk

[Xaphan]

Jeg har litt problemer med å forklare meg i dag, men her er noe av det jeg vil kommentere på ved teksten din. Dersom det er uklart hva jeg mener kan du si ifra, så skal jeg prøve å utdype det

Jeg syns ikke språket ditt er så godt som det kunne ha vært. Har du hørt uttrykket "show, don't tell"? Ikke undervurder leserene dine. Du skriver veldig mye rett ut hva hun tenker/føler, som gjør det (i det minste for min del) litt kjedelig å lese. Prøv å veksle mellom å gi oss tankene hennes og det å bruke for eksempel handlinger og ansiktsuttrykk i større grad for å vise oss hva hun føler, framfor bare å fortelle det.

Du har også et veldig muntlig språk, er det bevisst? For eksempel når du skriver "Sånn går det når man sover to-tre timer hver natt og akkurat rekker skolen." Med mindre denne måten å skrive på har en funksjon kan det fort bli slitsomt i lengden.

Det er egentlig litt vanskelig å kommentere teksten fordi jeg ikke har anelse om hvordan historien kommer til å utvikle seg og om måten du formulerer deg på kan være en styrke for teksten. Det kommer jo an på hva du vil få fram her. Uansett er det bare å fortsette å skrive, du kommer nok til å gå over teksten flere ganger uansett og endre på ting så helheten passer, uansett hvordan du velger å gå fram her

[AnonymBruker]

Som du selv sier, så liker jo folk forskjellige tekster. Personlig synes jeg det blir lite spennende; det mangler litt "underliggjøring". Altså fortelle vanlige ting på en ny måte. Litt spennende metaforer osv. Som den over sa: lek litt med språket, og da ikke bare i forhold til setningsoppbygningen, men også innholdsmessig.

Og litt ros: du skriver på en måte som er lett å følge. Kanskje det blir for lett?

Lykke til - og skriv, skriv, skriv!

[AnonymBruker]

Samme anonym som i 18:33.

Ser Xaphan svarte deg mens jeg selv skrev innlegg. Jeg synes hun forklarte det mye bedre enn meg. Jeg er altså helt enig med henne.

[Drømmehjerte]

Fint å lese tilbakemeldinger! Blir inspirert. Og er enig med dere.

Jeg har ikke skrevet lange tekster siden ungdomsskolen. Da skrev jeg kreative og dype fortellinger med gode tilbakemeldinger. Så det er en interesse jeg tar opp nå som 20-åring. Har i mellomtiden bare skrevet noen dikt. Der pleier jeg å bruke mye metaforer da... Så det kan jeg prøve å flette mer inn.

Kanskje en idè å melde meg på et skrivekurs? Jeg har mye å formidle, men føler jeg mangler litt skrivekunnskap. Spennende dette med underliggjøring. Ser jo at teksten er ganske kjedelig å lese slik den er nå. Og at det er en del muntlig preg(ikke bevisst).

Jeg skriver sidene ganske raskt, og var/er veldig usikker på hva jeg bør endre. Så takk for å ha skapt bevissthet

Det er forøvrig en historie om en 14 år gammel jente som jeg har lyst å følge til hun blir voksen. Kort sagt en jente som måtte bli voksen fortere enn de fleste på sin egen alder. Og som etterhvert kommer seg positivt ut av ting. Hun opplever sorg, savn, ensomhet, samvittighet, omveltninger, noen "reddende engler" og mye mer tett på hjertet.

Endret 9. juni 2012 av Drømmehjerte

[AnonymBruker]

Er det en ungdomsroman du vil skrive? Jeg synes som de over her at språket ditt er veldig flatt. Det er noe tenåringsaktig over det hele som ikke appeller til meg som voksen leser. At du vil skrive synes jeg likevel er supert! Lykke til!

[AnonymBruker]

Samme anonym igjen.

Nå er ikke jeg en forfatter, men vil bare lufte noen tanker.

Kan det være en idé å skrive i tredjeperson? Jegsynes selv en del bøker er bedre da. For det første siden det gir større rom for å leke med språket og fortellerteknikken da - eks. kan du bruke fri indirekte stil her og der. Som Xaphan skrev, har du litt muntlig språk av og til. Dersom det ikke blir for mye, kan det gjøre teksten mer spennende når den i utgangspunktet er fortalt gjennom en tredjeperson.

Ved å bytte synsvinkel gis det også rom for å leke litt med hovedpersonen, f.eks. ha et litt kritisk blikk på henne nå og da.

Men som sagt, dette er bare litt løst tankespinn. Håper det er greit

[Drømmehjerte]

Jeg kan godt skrive på en mer voksen måte og prøve en annen synsvinkel. Gode tips!

Kanskje litt vanskeligere å beskrive (ofte selvopplevde) føleser når jeg skriver om "hun", og ikke "jeg"? Hmm.. Men definitivt noe å tenke på

Endret 9. juni 2012 av Drømmehjerte

[Drømmehjerte]

"Ute er det grått og dystert, og regnet plasker ned. På glassruten siler regndråpene nedover om kapp. Gråter himmelen også?

Jeg er våken, men ikke tilstede. Uvirkeligheten har ikke sluppet taket i meg siden den dagen du plutselig ikke var her lenger. Omringet av mennesker er jeg fortsatt som på en øde øy. Du var den eneste personen som så den virkelige meg. Og den eneste jeg turte å vise det til. Alt er så skremmende stille nå. Menneskene rundt meg roper og ler, men det er fortsatt så stille. Som om filmen jeg er med har forsatt uten meg... Plutselig skvetter jeg til av skoleklokken som kaller inn til kantinekø, frihet og skravling med klassevenner. Men jeg blir sittende."

Bedre begynnelse...?

Endret 9. juni 2012 av Drømmehjerte

[FruLuna]

Et bra utgangspunkt!

Men jeg er enig med de andre her som sier at du gir for mye til leseren. Et eksempel er når du skriver: "Mitt neste håp er nå at det ikke er noen på toalettene. En skravlete venninnegjeng er det siste jeg vil møte." Her kunne du strøket hele den siste setningen, fordi du allerede har lagt ut et hint om at hun ikke ønsker å møte noen. Det er flere slike eksempler i teksten din. Spesielt i begynnelsen av en tekst er det viktig å ikke røpe alt slik at leseren mister interessen og kan forutse hvordan denne personen er og hva som vil skje.

Noen forslag til øvelser for å kanskje få flere idéer:

- Skriv om teksten til tredjeperson der du som forteller er "allvitende" (altså at du kan beskrive følelsene hennes)

- Skriv om teksten til tredjeperson der du som forteller bare er en observatør. Da kan du beskrive bedre kroppsspråk, uttrykk og kanskje også trekke inn mer fra miljøet i klasserommet osv.

- Skriv om teksten uten å starte en setning med "Jeg..."

- Beskriv klasserommet, medelevene og læreren fra hovedpersonens ståsted. Lag gjerne noen karakterer blant medelevene som du kanskje kan bruke andre steder i teksten.

Dette er som sagt bare øvelser, og trenger ikke føre frem til en sammenhengende tekst, men det kan føre til litt bedre språk.

[Xaphan]

"Ute er det grått og dystert, og regnet plasker ned. På glassruten siler regndråpene nedover om kapp. Gråter himmelen også?

Jeg er våken, men ikke tilstede. Uvirkeligheten har ikke sluppet taket i meg siden den dagen du plutselig ikke var her lenger. Omringet av mennesker er jeg fortsatt som på en øde øy. Uten deg er jeg helt alene. Du var den eneste personen som så den virkelige meg. Og den eneste jeg turte å vise det til. Alt er så skremmende stille nå. Menneskene rundt meg roper og ler, men det er fortsatt så stille. Som om filmen jeg er med har forsatt uten meg... Plutselig skvetter jeg til av skoleklokken som kaller inn til kantinekø, frihet og skravling med klassevenner. Men jeg blir sittende."

Bedre begynnelse...?

Det var mye bedre!

[Drømmehjerte]

Det er veldig sant, og jeg skal øve mye!

Og det var bra, Xhapan

[AnonymBruker]

Jeg synes kommentarene du får her er mye mer klisjé enn teksten du selv har skrevet ... Hvem snakker om "show, don't tell" i dag? Det er jo helt irrelevant og forrige århundres lærdom. Og muntlig språk er bare bra.

Mitt råd er å ikke høre på noen råd, og ikke spørre, for du vil få hundre forskjellige svar. Og fortsett å skrive. Skriv, skriv skriv, så kommer det av seg selv. Og forsøk å være mest mulig ærlig når du skriver. Ikke tenk på at noen skal lese det eller at du skal fremstå bra. Tenk på hvordan ting virkelig føles, og grav dypere. Sånn kan teksten få en nerve, og det vil gjøre den interessant.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg synes kommentarene du får her er mye mer klisjé enn teksten du selv har skrevet ... Hvem snakker om "show, don't tell" i dag? Det er jo helt irrelevant og forrige århundres lærdom. Og muntlig språk er bare bra.

Mitt råd er å ikke høre på noen råd, og ikke spørre, for du vil få hundre forskjellige svar. Og fortsett å skrive. Skriv, skriv skriv, så kommer det av seg selv. Og forsøk å være mest mulig ærlig når du skriver. Ikke tenk på at noen skal lese det eller at du skal fremstå bra. Tenk på hvordan ting virkelig føles, og grav dypere. Sånn kan teksten få en nerve, og det vil gjøre den interessant.

Lykke til

Rådene man gir bærer jo selvsagt preg av leserens egne preferanser. Det er imidlertid TS klar over. Å avfeie alle rådene på den måten du gjør, synes jeg er rimelig tullete. Forrige århundre? Vel, enkelte av oss synes kanskje det ble skrevet gode, og i noen tilfeller også bedre, bøker i forrige århundre. Og at du mener muntlig språk er bare bra - vel, det betyr ikke at man treffer alle lesere. Du gir dine råd, jeg gir mine - og det er TS selv og ikke du som bestemmer om det er passende råd for hennes skriving eller ikke.

Jeg er for øvrig enig i at hun bør skrive masse, og lytte mest til seg selv, men jeg ser det også som nyttig å vite litt om hvilke midler man kan ta i bruk for å "gi teksten en nerve".

[Xaphan]

Hvem snakker om "show, don't tell" i dag? Det er jo helt irrelevant og forrige århundres lærdom.

Det var jeg som nevnte dette. Skjønner ikke helt hvorfor det er så irrelevant? Jeg studerer kreativ skriving og "show, don't tell" var en av tingene som ble nevnt av foreleser i introduksjonsemnet. Jeg sier ikke at man må følge alle "reglene" for skriving, men med mindre man bruker andre teknikker bevisst er det lurt å være obs på dem.

[AnonymBruker]

Det var jeg som nevnte dette. Skjønner ikke helt hvorfor det er så irrelevant? Jeg studerer kreativ skriving og "show, don't tell" var en av tingene som ble nevnt av foreleser i introduksjonsemnet. Jeg sier ikke at man må følge alle "reglene" for skriving, men med mindre man bruker andre teknikker bevisst er det lurt å være obs på dem.

Joda, det er greit å vite hva "show, don't tell" er, kanskje, men det er ikke sånn at all god litteratur er "show", som enkelte kanskje hevdet på 90-tallet. Den populære samtidslitteraturen er ikke typisk "show" litteratur, tvert imot og heldigvis. F.eks. Knausgård og Jonathan Franzen. Selvfølgelig er det begge deler, og det i det hele tatt å skille mellom og snakke om show og tell er litt banalt, mener iallefall jeg, og det kan du selvsagt være uenig i.

Jeg synes bare det blir feil å gi en ung jente råd om å "show don't tell" i den fasen hun er i, skriveglede og ærlighet er mye viktigere.

Forlagsredaktørene driter i show/tell; det de vil ha er nerve, originalitet, fres, potensiale, en god historie, noe helt spesielt. Om noen "forteller" en hel historie, kan det være eksplosivt om man har den rette stemmen. Men ærlighet må til.