Tungt å bli alene

[Gjest Anonymous]

Det ble slutt mellom meg og typen for 2 mnd siden, vi var sammen i 4 år. Det var jeg som ville ut av forholdet, og jeg mener fortsatt at det var riktig å gå. Men i ettertid har jeg slitt med humørsvingninger og vært hissig til tider. Det kjennes av og til ut som om jeg har masse sinne som vil ut!? Kan jo nevne at jeg er en temperamentsfull dame, men dette er litt rart, er det ikke?

Jeg kan også sitte med tanker om at jeg ikke kommer til å finne noen nye, er for gammel til å begynne på nytt å lete (28 år), og at jeg aldri kommer til å kunne stifte familie og få barn. Dette er tanker som kommer ofte og bekymrer meg.

Alle sier at hvis man vil ut av et forhold og bryter, så vil man få en enorm lettelse og frihetsfølelse etterpå. Men dette har jeg ikke kjent noe til. Har bare vært trist og lei meg for at det ikke fungerer mellom oss. Jeg tror ikke jeg vil tilbake til han, fordi vi har grunnleggende forskjeller som ikke kan løses over natta.

Er jeg unormal? Noen som har opplevd det samme? Jeg er ofte ensom, selv om jeg har venner. Er vel redd for å forbli alene, og aldri få en kjæreste igjen..

[Gjest Anonymous]

Du er veldig normal med normale reaksjoner og normale tanker. Sinne, frustrasjon, anger, ensomhet, redsel - dette er stadier jeg gikk igjennom selv. Det viktigste er å holde fast på avgjørelsen du har tatt og holde deg i aktivitet - ikke isoler deg, da kommer depresjon i tillegg!!

Etterhvert (det varierer) vil du føle deg bedre og se lysere på fremtiden. Du vil stå sterkere i forhold til hva du vil ha og ikke ha. Du vil ha kommet ut av episoden som et sterkere og bedre menneske!

[Gjest Anonymous]

men hvorfor alt dette innebyggede sinnet?? Jeg har ikke lyst til å være sinna!! :evil:

[Xora]

Hvordan vi reagerer ved brudd og andre følelsesmessige situasjoner er jo forskjellig fra person til person. Ikke noe unormalt med å føle sinne og aggresjon heller. Selv vil jeg vel heller si at jeg har gått inn i en litt apatisk rolle... Har ikke fått flyttet enda, regner med at jeg får en reaksjon igjen når tingene har roet seg og jeg får tid for meg selv. Nå holder jeg meg litt "oppe" og sterk for å holde ut de siste dagene, og for omverdenen, jobb, studier, venner og familie. Alle vet jeg er en følsom sjel, som lett viser hva og hvordan jeg føler ting. MEN alikevel, jeg vil ikke gråte, jeg vil ikke tillate meg å reagere for mye. Ikke enda iallefall...

Men du har jo kommet et steg lenger i prosessen enn meg, la deg selv få lov til å kjenne på følelsene dine, en måte å "sørge" på det også...

Og husk; Det går mot våren og lysere tider....

[Gjest Vega]

Skuffelsen over at det ikke gikk, kanskje, som kommer ut i sinne? Følelser kan komme ut ad omveier.

Det er gått tre, fire måneder og du er ennå trist, det er helt normalt. Når man har satset og trodd på noe, for så å oppdage at hele fundamentet man har bygget på er feil/ikke virket - da er det ikke lett. Man må starte helt på ny, og det tar tid.

Du er 28 år, og er redd do føler deg for gammel snart - sier du. Slapp litt av, du kommer til å føle deg ung enda når du er 50 +, hvis du har den rette innstillinga...

Ikke fordi jeg har vært 50, men jeg kjenner da noen.

Og jeg er 38, og ung!

Ta tida til hjelp - og ikke isoler deg. Begynn på kurs, eller noe nytt - og sats på å være single en stund framover. Begynner du å "lete", blir det bare stress, og du er kanskje ikke klar for det ennå. Sats på deg selv en stund - det er veldig positivt, og du vil komme styrket ut av det.

[Gjest Anonymous]

jeg er også en følsom sjel som gråter lett og viser mye følelser..

Det er bare så slitsomt å gå og føle at man er litt i ubalanse, håper at det går over snart..Har veldig lyst til å forelske meg igjen, se at noen andre vil ha meg..Det tror jeg hadde hjulpet meg veldig. Er ikke akkurat proppet med selvtillit heller..

[Gjest Anonymous]

Vega; takk for svar..

Jeg føler meg ikke gammel i alderens forstand, men jeg er redd jeg kan bli for gammel for barn hvis jeg ikke finner noen innen et par år.. Det er det som bekymrer meg. Og jeg ønsker virkelig å få barn, men man skal jo helst ha ting litt på plass i livet sitt først og det har jeg jo absolutt ikke per i dag..

Kanskje jeg skal slutte å fokusere på hva jeg ikke har og hva jeg ønsker, og heller glede meg over andre ting? Kanskje ting vil skje lettere da?

Jeg tror det er normalt å tenke slike ting når man er i etableringsalder og går fra hverandre i stedet for å gå videre. Har jeg rett?

[Gjest som Factor]

Du har rett. Dette med alder og tanken på barn er noe som plager veldig mange rundt 30. For min egen del prøver jeg å slappe litt av på den fronten. Jeg er 32 og er ennå ikke "stresset".

Vil råde deg til å se på dette som en ny mulighet. Hva med å skifte frisyre/ farge? Ta et kurs i noe du har hatt lyst til å gjøre lenge? Marker dette som inngangen til en ny epoke i livet ditt. Bruk disse siste månedene av vinteren til å fokusere på deg selv, skaffe deg selvtillit gjennom ting du selv gjør/ er. Tror ikke løsningen ligger i å kaste seg inn i et nytt forhold (se annet tema her inne). Du kan jo alltids anskaffe deg en elsker eller ha et par one nights stand for å piffe opp selvbildet, men jeg tror ikke du skal basere Ditt Nye Jeg på det.