Noen her som har lært barnet flere språk

[AnonymBruker]

Når barnet vårt blir gammelt nok til å lære og prate og alt det der så har vi tenkt å lære barnet engelsk samtidig som norsk. Dette fordi det er så viktig med engelsk kunnskaper senere i livet og vi vil at dette skal komme inn med "morsmelka". Er det noen her som har gjort dette før? Altså ingen av oss er engelsk/amerikanske, så er ikke noe derfor vi gjør det, men kun fordi det er veldig kjekt å være god i det senere i livet. Og dere som har lært barnet flere språk pga familie eller andre ting, hvordan har det vært? Er det noe spesielt man må tenke på? Blir det mye "klussing" ettersom man lærer to ting samtidig?

[AnonymBruker]

vet om en på 6 som kan 3 språk(ikke engelsk),og ho snakker alle tre like bra,så tror at dette skal gå fint;)

[AnonymBruker]

Jeg passa to barn som hadde 1 engelsk foreldre og 1 norsk. Begge barna snakker både norsk og engelsk flytende nå, men tror de brukte litt lenger tid å på snakke klart enn normalt, da det var litt mer for de å lære

[Nerdemamma]

Her er vi tospråklige. Har bare blitt det uten at vi har tenkt stort over det.

Barne-TV er kun Engelsk fordi vi syntes det er bedre kvalitet på seriene. Vi snakker en blanding av norsk og engelsk her hjemme uten å tenke over det. Youtube og cbeebies dataspill osv.

Språket går litt senere enn andre, men han kan like mye norsk som engelsk.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg hadde skjønt det om det var et språk man ikke lærer på skolen, men engelsk har man jo i 12 år, seks år fra eller til der har ikke mye å si. Om noe så risikerer dere vel bare at ungen syns det er dritkjedelig i engelsktimene på barneskolen fordi h*n kan det grunnleggende fra før.

[kaprifolen]

Jeg kjenner flere hvor mor og far bruker hvert sitt morsmål til barna. Barna håndterer dette utmerket.

Jeg ser detimot større fare for knoting når engelsk ikke er et morsmål for noen av dere, vanskeligere å legge om rutinen.

Jeg kommer til å bruke de samme engelske bøkene, filmene og sangene som jeg hadde da jeg var liten, og gjøre barnet mitt språkvant på den måten... Og håpe at min unge får like stor interesse for det som jeg hadde!

[AnonymBruker]

Hvis dere mener at dere er gode nok i engelsk til å lære det bort, så bare kjør på. Her snakkes det både norsk og nederlandsk i heimen, så vi skal bruke begge med barna også, etterhvert som de kommer. Men siden ingen av oss har engelsk som morsmål drøyer vi den til skolen tar det opp, eventuelt får de plukke opp noe fra TV.

[Gjest PinkLeaf]

Dersom dere skal la barnet vokse opp med to språk, så må dere være sikre på at dere kan språket godt nok. Utover det er det bare å kjøre på! Jeg har tenkt samme, og vil også tilby barnetv/bøker/spill på engelsk så de blir vant med språket.

[AnonymBruker]

Har lyst til å lære han både engelsk og norsk samtidig når han blir stor nok til å snakke. Er tospråklig selv (engelsk og norsk), og ser at det er en kjempefordel, særlig muntlig. Som engelsklærer i VGS kan jeg også si at generelt kan norske elever altfor dårlig engelsk, særlig sett i forhold til hvor mange det er som tar høyere utdanning senere både i Norge og i utlandet (engelskspråklig faglitteratur brukes i økende grad også ved norske høgskoler/universitet). Det er ikke nok å kunne lese en roman på engelsk og se en film uten tekst, som mange av mine elever tydeligvis tror.

Dersom man da føler at man har nok kompentanse til det, tenker jeg det er bare bra å lære dem noe engelsk fra begynnelsen av. Så får heller grunnskolen gjøre som de er juridisk forpliktet til å gjøre, nemlig tilpasse undervisningen til nivået til hver enkelt!

[AnonymBruker]

Barn har stor kapasitet for å lære språk, men dersom de simultanlærer to språk vil de nødvendigvis bruke lengre tid på språkutviklingen. Mao, barn som lærer feks engelsk og norsk samtidig, vil snakke norsk flytende senere enn barn som bare får fokusere på norsken.

Men om dere lærer barnet engelsk bare for "moro skyld", uten at dette brukes noe særlig hjemme, er jeg redd det ikke vil ha mye effekt.

Selv har jeg vokst opp tospråklig pga utenlandsk mor (et annet europeisk språk), og jeg tok engelsk svært kjapt da jeg først begynte å lære dette på skolen. Snakker i dag mao tre språk tilnærmet flytende, og syns dette er inmari praktisk.

Men, jeg brukte andrespråket mitt gjennom hele oppveksten, fordi jeg hadde familie som ikke snakket norsk. Jeg håper å kunne gi barnet mitt samme muligheten når det blir født.

[Gjest Gjest]

Jeg har en ganske internasjonalt orientert familie, og en av mine slektninger, som jobber utenlands, bor i ett europeisk land og er gift med en kvinne fra et annet europeisk land. De har et barn som er trespråklig, og det går bra. Barnet var heller ikke forsinket i innlæring av språk. Barnet snakker norsk til far (og farens norske familie), morens morsmål med mor og bostedslandets språk i barnehage/skole. Ingen av språkene er for øvrig engelsk.

Far og mor kommuniserer seg imellom på engelsk. Barnet har plukket opp en del engelske ord også, uten at man kan si at det snakker engelsk på samme måte som de andre tre språkene ennå (barnet er 6 år gammelt nå).

Før barnet ble født rådførte foreldrene seg med språkpedagoger for å forberede seg på hvordan de skulle forholde seg til alle språkene når barnet kom. De ble rådet til å være konsekvente i språkbruken. Mor skulle alltid snakke sitt språk med/til barnet, far skulle snakke sitt språk, og det ble egen språktrening i barnehagen. De ble advart mot å "blande" språkene, da dette ville kunne forvirre barnet.

Barnet lærte lett å forstå at det var forskjell mellom "mammaspråk", "pappaspråk" og "barnehagespråk".

Et eksempel på forvirring ved språkblanding opplevde de da de besøkte noen venner fra morens hjemland som er bosatt i Norge. De snakket både mamma- og pappaspråk til barnet. Denne språkblandingen forvirret barnet.

Med dette som bakgrunn ville jeg frarådet å forsøke å gjøre barnet tospråklig så lenge dere begge har norsk som morsmål. Det vil kunne forvirre barnet og virke mot sin hensikt så lenge dere ikke kommer til å være konsekvente med å snakke engelsk til barnet hjemme, men trolig bruke både engelsk og norsk. Med mindre dere er spesielt gode i engelsk selv, vil dere trolig også ha språklige mangler som kan overføres til barnet. Lek gjerne med engelske ord og uttrykk den dagen barnet forstår at det finnes flere språk i verden enn norsk, men ikke fra dag 1. Da er det bedre å vente til barnet har et visst grep om norsken først.

Å anbefale å lære et lite barn engelsk pga faglitteratur under høyere utdanning er for øvrig det verste sludderet jeg har lest på lenge. Fagterminologi avhenger av hvilke fag man studerer og har fint lite å gjøre med tidlig språkinnlæring. Jeg har en mastergrad der faglitteraturen i 90% av tilfellene var på engelsk, og det var virkelig ingen sak å tilvenne seg dette, selv for en som begynte med engelsk som tiåring. På to uker var vanen der.

Jeg tok deler av utdannelsen i utlandet med engelsk som undervisningsspråk, skrev en utmerket masteroppgave på engelsk, og hadde en amerikansk veileder som var svært fornøyd med språkføringen min. Og dette på tross av at jeg ikke snakket engelsk som ettåring

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en 2,5-åring med tre språk som veksler uten problem både hjemme, med venner og i barnehagen.

[SemperFi]

Det enkleste er å begynne med de andre språkene før norsk.

[Wonders]

for barnet blir det ikke kluss, men om foreldrene ikke snakker språket like godt blir det surr.

Noen venner av meg gikk på en liten smell. Far er arabisk og mor snakker en del arabisk etterhvert.

Mor var hjemme med datter på 2 år. Datter hadde gått å spurt om en ting hele dagen. Når far kom hjem sa hun ordet igjen og det var; Vann.

Mamma visste ikke hva vann var på det språket det gjaldt, jentungen ville bare ha vann

Endret 8. juni 2012 av Wonders

[Gjest Gjest]

for barnet blir det ikke kluss, men om foreldrene ikke snakker språket like godt blir det surr.

Noen venner av meg gikk på en liten smell. Far er arabisk og mor snakker en del arabisk etterhvert.

Mor var hjemme med datter på 2 år. Datter hadde gått å spurt om en ting hele dagen. Når far kom hjem sa hun ordet i gjen og det var; Vann.

Mamma visste ikke hva vann var på det språket det gjaldt, jentungen ville bare ha vann

Jeg er gjest #11 med det lange svaret, og dette eksempelet viser hvor viktig det er å være konsekvent.

Her har foreldrene blandet språk slik at barnet ikke er blitt istand til å forstå at det er forskjell mellom mammaspråk og pappaspråk.

[Rosebud]

Min samboer er født i Canada, men oppvokst i Norge og han norsk som morsmål, så vi har egentlig ikke behov for å lære datteren vår på 17 mnd begge språk. Men vi gjør det litt allikevel, fordi vi har lyst Han er engelsklærer, og jeg snakker også veldig godt engelsk med familie i england og masse erfaring med språket både privat og i jobbsammenheng.

Vi snakker det ikke flytende rundt henne da (med det mener jeg at vi ikke bytter helt over og bare snakker engelsk med henne), men vi øver på noen ord og fraser. Hun forstår en hel del, og kan si noe selv. På norsk både forstår og snakker hun mye, så virker ikke som hun blir forvirret av det. Hun vet for eksempel av nese og nose er det samme, og at pappa og daddy er samme person. Hun ser Drømmehagen på engelsk også, mest fordi vi ikke taklet den norske dubbingen, så der sier hun navnene på alle karakterene på engelsk Tenker det ikke skader med litt ekstra språkkunnskaper.

[Anciol]

Ja har vist sønnen min på nå 5 og datteren min på 4 Big Muzzy in Gondoland:)Et herlig program på engelsk om en svær grønn teddybjørn fra rommet som spiser klokker og parkometer:)

Endret 8. juni 2012 av Anciol

[AnonymBruker]

Barna lærer norsk og rakripa hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg er tysk og snakker utelukkende tysk med mitt barn. Nå anses tysk å være et nyttig språk å beherske, men jeg hadde også brukt swahili dersom det var mitt morsmål. Jeg snakker norsk flytende og tilnærmet uten aksent, men likevel er det ikke mitt morsmål, og spesielt følelser er lettest å uttrykke på tysk, det føles kunstig å snakke norsk til mitt eget barn.

Min tyske familie, dvs ungens besteforeldre, tanter, onkler, fettere osv snakker heller ikke norsk og jeg hadde vært veldig lei meg hvis han ikke kunne kommunisere med dem.

Sønnen min er 6 år nå, norsk behersker han bedre enn tysk, det var en stund han vegret seg å snakke tysk da han ikke ville skille seg fra vennene sine, men det har forandret seg totalt etter han begynte i skolen. Nå er det stas å kunne noe de andre ikke kan.

[AnonymBruker]

for barnet blir det ikke kluss, men om foreldrene ikke snakker språket like godt blir det surr.

Noen venner av meg gikk på en liten smell. Far er arabisk og mor snakker en del arabisk etterhvert.

Mor var hjemme med datter på 2 år. Datter hadde gått å spurt om en ting hele dagen. Når far kom hjem sa hun ordet igjen og det var; Vann.

Mamma visste ikke hva vann var på det språket det gjaldt, jentungen ville bare ha vann

Kunne ikke barnet på to år gå bort til vasken og peke?