å være stemor

[Gjest nisa]

Har nå vært stemor i 3 år - trodde aldri det skulle være så vanskelig. En liten skjønn gutt - 4 år da jeg kom inn i livet hans. Med en far og mor som selvfølgelig elsker han over alt på jord. Jeg kan aldri elske han på samme måte. Jeg er heldigvis blitt veldig glad i ham - men den betingelsesløse kjærligheten som jeg føler for vårt felles barn - den kan jeg nok aldri føle for min stesønn.

Gutten bor mesteparten av tida hos oss, men er også mye hos mor.

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er å høre erfaringer fra andre stemødre.

Hvordan gjør dere det rent praktisk i hverdagen. Har dere like mye ansvar for "mine og dine barn"? Jeg mener at vi må dele det hverdagslige ansvaret fullt ut. Det bør være like naturlig for meg som for faren å feks kjøre han til kamerater, følge han til sengs om kvelden, kjøpe klær osv. Dette er vi egentlig enig om, men det er ikke så lett å gjennomføre. Far har vært vant til å ha full kontroll på alt - og det er ikke så lett å gi slipp på det. Men jeg tror det er en nødvendighet for at ting skal fungere.

Og greier dere virkelig å elske stebarn(huff for et navn) på samme måte som egne barn?

Får litt dårlig samvittighet når jeg kjenner at jeg ser fram til periodene han skal være hos sin mor. Har nok mest med det å gjøre at vi da får litt voksentid for oss selv. Heldigvis gleder jeg meg også til at han skal komme hjem igjen. Og heldigvis er han en fantastisk gutt som er lett å bli glad i.

Uansett - selv om det har vært og fortsatt er vanskelig - så mye tanker og følelser som stadig dukker opp. Følelser som jeg ikke kan snakke med så mange om. Kjenner ikke mange som er i samme situasjon.

Har snakka mye med mannen min om dette, men han kan uansett ikke sette seg helt inn i min situasjon.

Håper det finnes noen stemødre der ute som vil dele erfaringer og kanskje komme med noen gode tips til en enda bedre hverdag i en stefamilie?

[La Guapa]

:D Hei.

Det å være stemor er en vanskelig oppgave.

Vi har akseptert at jeg aldri kan elske min stedatter som mitt eget barn.Jo før begge i et parforhold aksepterer dette faktum jo bedre.

Det betyr ikke at man skal ta mindre ansvar for dette barnet enn det en er biologisk mor for, men det er tross alt en annet bånd med en liten du har hatt siden h*n var baby.

Dessuten vil stebarnet føle dette på samme måte ettersom det har en far og en mor.

Jeg ville aldri ønske å ta over morens rolle på noen måte.

Det tror jeg heller ikke min stedatter på snart 8 hadde likt noe særlig.

Jeg har valgt å støtte hennes far i oppfostring og oppdragelse.

Har kjent henne siden hun ble født og har vært sammen med faren hennes siden hun var nesten tre år.

Hun er hos oss annhver uke.

Vi venter vårt første barn i mai og jeg gleder meg til å bli mamma til et eget barn sammen med mannen min.

Vi legger nå vekt på ikke å gjøre forskjell, hverken i favør av vårt felles barn eller min manns datter.

Klemmer fra Guapa

[Ulrikke]

Jeg har kjent mine tre stebarn i to år, og flyttet i hus sammen med dem og pappa'n for et år siden. De er mye her, men mest hos mor.

Det ER vanskelig å være stemor. Ungene her er nå 3, 4 og 8 år. Jeg er fryktelig glad i dem, og vil gjøre hva som helst for dem. MEN: jeg har enda ikke noe eget barn. Jeg vet at følelsene for mitt eget barn vil bli annerledes. Jeg gleder meg egentlig til å oppleve det, for da vet jeg mer om hvordan min samboer og barnas mor føler det i forhold til barna. Nå vet jeg med "fornuften" at uansett hvor glad jeg er i ungene, så kan jeg aldri føle det samme for dem som det sambo gjør. Dette er både han og jeg klar over - som fakta, liksom, ikke som noen sak... Jeg er uansett veldig bevisst på at, dersom vi er så heldige å klare å lage et barn, så skal mine stebarn aldri føle at de er tilsidesatt av meg på noen som helst måte.

I det daglige er det stort sett 50-50 hvem som gjør hva her. I og med at de er tre barn, så må man gjerne "dele seg" uansett. Når flere trenger hjelp/vil ha oppmerksomhet på en gang, mener jeg... Jeg kjører til kompiser og fotballtrening, henter i barnehagen/SFO, kjøper klær, lager matpakke, tar på pysj, sier natta, trøster, tuller og kjefter Det samme gjør pappa'n deres... Men, det er klart - til 7. og sist er barnas hans ansvar. Jeg har på en måte "lov" til å si at "i dag er jeg sliten, jeg tar med meg hunden og blir borte i et par timer"... Det skjer veldig sjelden, men både han og jeg er klar over at jeg faktisk har rett til å si dette. Når det er sagt, så skjer det mye oftere at f.eks. jeg går før fra jobben for å rekke å hente/arrangere/fikse noe for hans barn, enn det gjør at jeg "stikker av" noen timer... Hehe...

Det er mange ting man må bli enige om og som må gå seg til i en sånn familie. Vi er allerede bestemt på at hvis vi får en baby, så skal jeg også ta med hans barn på kino f.eks. mens han er hjemme med babyen - sånn at det ikke bare blir han og dem, og jeg og babyen... Dette er like mye hans ønske, heldigvis!

Jeg synes ting kan være vrient innimellom, men noe må vi gjøre riktig allikevel. Ungene er kjempefine, og de og jeg har et utrolig godt forhold som jeg er veldig takknemlig for. Men dette betyr ikke at jeg ikke kan kjenne at det er deilig at de skal til mamma'n sin. Det er viktig med voksentid sammen for sambo og meg også... Men jeg føler meg ikke "ond" som føler det sånn. Jeg er ikke mindre glad i ungene for det - også er det jo SÅ deilig når de kommer hit igjen

Det største hinderet for sambo var å la meg få "lov" til å bli drittlei dem, jeg også. Han har liksom "lov" til å bli lei ungene, når de f.eks. har dager der de bare maser, krangler, bråker osv (heldigvis veldig sjelden). Ingen tviler på at han som far er glad i barna sine fordi om han har lyst til å slenge dem veggimellom! Men det tok en stund før han forsto, og godtok, at jeg også måtte få lov til å bli møkklei. I starten trodde han at det betydde at jeg hadde fått nok - helt til jeg klarte å "ta ham" når han reagerte som jeg hadde gjort, og han så at det var likt... Skal jeg behandle barna som om de er mine, så må jeg få lov til å oppføre meg som om de er mine også...

I dag er dette null problem heldigvis! Men som sagt - det er mye man må finne ut av og som må gå seg til når man er "ste"!

[la Flaca]

Jeg har ei stedatter på 6, som flyttet fra pappa da hun var 1. Året etter kom jeg inn i livet hennes. Hun er bare hos oss hver 3 uke, pga. at mor bor 25 mil unna.

Forholdet oss imellom har endret seg gjennom de årene vi har kjent hverandre. Den første tiden følte jeg et stort ansvar for å "ta henne til meg" og prøve å elske henne like mye som mamman og pappan hennes gjør. Jeg har faktisk tatt mesteparten av ansvaret for henne når hun har vært hos oss (bleieskift, påkledning, frokostservering, lek osv. osv). Hun har vært veldig opptatt av meg, og blant annet presset på veldig for å få lov til å kalle meg mamma osv. Likevel er det ikke til å komme unna at man stadig føler "dette er ikke mitt barn". Særlig i tilfeller der det skorter på oppdragelse.

Nå som hun har nådd skolealder derimot, er det tydelig at det er vanskelig å håndtere stebarn/ stemor situasjonen for oss begge. Det siste året har hun vært veldig opptatt av hvorfor mamma og pappa ikke er sammen, og gjort det klart at jeg ikke er en del av hennes familie. Jeg på min side har kommet til at jeg aldri kommer til å føle det samme for henne, som jeg vil overfor vårt barn når det kommer i August.

Ingen pålegger en stemor å føle morskjærlighet overfor et barn som ikke er ens eget. Det er utrolig deilig å kunne få lov til å være ærlig på det punktet. Jeg syns ellers det er rimelig at pappa tar mye av ansvaret for barnet sitt (når det kommer til å tilbringe kvalitetstid sammen). Og når det gjelder halvsøsken syns jeg de bør behandles likt hele veien!

[Gjest pepper]

Liker ikke ordet så lenge foreldre lever.

Men har vært "ste" i 11 år.Først ok og tenker.Greit de vokser til.NO 25,og det har blitt verre.Hjelp....orker ikke mere snart.Skal barna få kvele forholdet,når ikke pappan SER....og skjønner at det er problemer.Lykke til med ditt.

[Snorkie]

Jeg er vel i en gansk lik situasjon som deg. Har vært "stemor" for min samboers datter siden hun var 3 1/2. Nå er hun 7, og vi har også en felles datter på 1 1/2. Hun er hos oss 50% av tiden (annenhver uke).

Jeg har også selv vokst opp med både stemor og stefar, så jeg føler at jeg kan sette meg inn i hennes situasjon i mange tilfeller også.

Jeg tror ikke det er naturlig å elske sitt stebarn like mye som sitt eget barn. Man kan (og bør) være umåtelig glad i det, interessert i å oppdra barnet på aller beste måte, støtte det, respektere det osv MEN en stemor skal ikke på noen måte ta over mammarollen. Hun er da heller ikke forpliktet til å føle eksakt det samme for sitt eget barn og sitt stebarn (og ikke tror jeg at noen klarer det heller, selv om de gjerne vil).

Det som er viktig for meg er at jeg behandler barna våre likt, at de har samme regler å gå etter, at begge føler at de har et trygt og godt hjem osv. Vår (ste)datter anser seg som heldig (hun er glad for å ha fire "foreldre", to rom, dobbelt med ferier, to lillesøstre osv). Det er viktig for oss at hun ikke får følelsen av å være "midt i mellom" to familier (den følelsen hadde nemlig jeg en del, etter som mamma og pappa startet nye familier på hvert sitt hold).

Det som kanskje ikke fungerer helt bra er enighet med mor/stefar om regler/retningslinjer (samarbeidet i seg selv fungerer bra, bortsett fra på dette området). Vi ønsker at hun skal ha noen retningslinjer å forholde seg til, fordi vi anser det som viktig og betryggende for henne. Moren vil ikke høre om sånne ting, og det resulterer i at det blir mye masing. "Jeg får sove i mamma og xxxs seng hos mamma", "Mamma lar meg få lov til å ha med leker på skolen", "Mamma skraper ikke rutene på bilen hvis jeg har skrevet navnet mitt, selv om vi skal ut å kjøre (sidevinduene riktignok)" osv. Dette blir en utfordring i lengden, og pappan har nå gitt litt opp å snakke med mamman om dette

Utover dette så tror jeg at man må tenke igjennom hva en "steforeldre" rolle innebærer, for det er en utfordring å være med på å oppdra en annens barn, spesielt siden man egentlig har sisteretten når et gjelder å ha et ord med i laget. Heldigvis er jeg og sambo enige om at begge bestemmer. Forøvrig hjelper jeg ihvertfall til med halvparten, om ikke mye mer av oppfølgingen. Levere/hente på skole, lage skolemat, badde henne, kjøpe klær, levere på håndball osv osv.

Lykke til :D

[Gjest Mona]

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over hva jeg føler eller ikke føler for mine stebarn. Jeg tar det som en selvfølge at mine følelser ikke vil være de samme som foreldrenes, og at jeg vil føle noe annet for mine egne barn. Mine barn blir jo MINE, og vil sannsynligvis være langt mer lik meg enn disse barna. Jeg tror mye av kjærligheten man føler for egne barn, henger sammen med at de er et produkt av en selv... ”Se hva JEG har skapt”, liksom.. En annen ting er at jeg nok vil tørre å vise langt mer kjærlighet for mine egne barn, og vil også få mye mer kjærlighet tilbake... Akkurat det har nok mye å si! Samtidig kan det bli vanskelig, siden stebarna kanskje kan bli sjalu?

Jeg vet at jeg er veldig glad i dem, men jeg vet også at de aldri vil føles som mine. Kanskje først når de blir voksne? I hvert fall er det slik mellom stemoren min og meg. Jeg tror at det ble mye enklere for henne å ta 100 % del i meg etter at jeg ble voksen.. Nå trenger hun ikke tenke på at hun egentlig ikke har noe hun skulle sagt, eller være redd for at hun trakker på mamma (eller pappas) såre tær.

Jeg tror ikke vi skal ha dårlig samvittighet for at vi ikke klarer å føle genuin morskjærlighet. Men jeg ser at dette byr på problemer med tanke på f.eks. oppdragelse. Mannen min sier ofte ”bare vent til du får egne barn, så kan du se hvor enkelt det er”. Han har vel et poeng. Det er mye enklere å sitte på sidelinjen og si/se hvordan ting og tang bør gjøres. Tålmodighetsterskelen er nok også en helt annen overfor egne barn. Jeg gleder meg veldig til vi får vår felles baby, for da får jeg på en måte mer legitimitet i forhold til de meningene jeg har om barneoppdragelse... Kanskje vil jeg også oppleve at mine egne barn vil tvinne meg like mye rundt fingeren som jeg føler at hans barn gjør med ham i dag... Og i så fall har han jo helt rett... :-)

[Gjest Nicoline]

Fenomet med stemødre kjenner jeg kun fra barnets side - etter å ha hørt på utallige historier fra sønnen min på 17. Her er det snakk om to av hans kamerater hvor fedrene har flyttet sammen med nye kvinner - kvinner som så absolutt ikke takler det å plutselig bli "mor" til en gutt på 16 og 17 år. Det har faktisk gått så langt at en av disse guttene ikke orker være hos faren sin. Tror nok kanskje mange foreldre bør tenke seg lenge og vel om før de innlemmer nye personer i livet sitt - og spesielt når det er snakk om litt eldre barn. Må man for envher pris flytte sammen med kjæresten ? Jeg kommer ikke til å ta en ny mann inn i mitt hus før barna er flyttet hjemmefra. Kommer helt sikkert til å få meg en kjæreste - men kommer til å være steil på å bo hver for oss. Har en venninne som ble skilt for flere år siden - da var barna 10 og 12 år. Hun fikk ganske snart en kjæreste - men de var kun sammen når barna var hos faren sin - dette praktiserte de i mange år - synes det er helt glimrende, jeg - og så absolutt noe mange andre også bør vurdere. Istedet så flytter det ofte inn en ny partner før den andre har flyttet ut - og alle forventer at barna skal fortsette livet sitt som ingenting. I tillegg hører vi uendelige klager på stebarns oppførsel osv ... kanskje snart på tide å tenke over hvem som er mest egoistisk ?

[Gjest gjesta]

Slettet

Endret 26. januar 2006 av Persille

[Gjest Anonymous]

Jeg er stemor og har vært det i snart ni år. Og kan skrive under på mye av det som står her. Det er sannelig ikke alltid enkelt, men det er viktig at man prøver!!

Det som har vært grunnleggende for meg er tanken på at det faktisk er snakk om hjemmet til et barn. (Selv om det "bare" er snakk om 50 % av tida eller annen hver helg)

Et barn har ikke mange arenaer å ta av... i det man gjør hjemmet "utrygt" så rokker man i fundamentet, og barnet kan ikke som voksne finne en annen arena... eller bryte ut.

Og med utrygt mener jeg egentlig utrivelig. Et hjem er et sted der man er elsket for den man er, betingelsesløs. Man kan jo tenke seg selv hvordan man som barn hadde trivdes i et hjem der man ble vurdert med kritiske øyne. Der noen irriterte seg over det man gjorde og ikke gjorde. Der man ikke hadde vissheten om at man var elsket; uavhengig av om det var rotete på rommet eller ikke.

(Jeg sier ikke at det er slik andre stemødre er... jeg sier bare av egen erfaring at jeg har måttet jobbe med dette)

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan forplikte meg til å elske barnet like høyt som foreldrene gjør det. Men jeg har en forpliktelse til å prøve å elske barnet så høyt som jeg klarer. Til å respektere at der pappaen til et barn bor har barnet også et hjem med alt det innebærer. Og til å innse at jeg er den som er voksen og som må svelge flest kameler.

Mine råd er:

Ikke still for høye krav til dere selv: sett et ideal og ha det som en ledestjerne, men ikke forvent av deg selv at du skal være ideal-stemammen til en hver tid.

Skaff dere en ventil som IKKE er mannen deres... Irritasjoner om barna kan være vonde å høre for ham som er far og som så gjerne vil at det skal fungere veldig bra. Gjerne en nær venninne som skjønner at du trenger en ventil og hvorfor.

Det er lov å stille krav. Men overlat den virkelige alvorspraten til pappa. Og ikke vær "to mot en" i konfliktsituasjoner.

[Gjest Mona]

Takk, gjest, for ditt innlegg. Det ga meg virkelig noe å tenke på.. Både det du skriver om at et hjem er et sted man skal føle seg sikker på at man blir elsket, og at vi stemødre må finne andre ventiler enn pappaene..

Jeg er nok litt for opptatt av oppdragelse selv... Jeg er så redd for å være vitne til at barna vokser seg opp til å bli to personer jeg ikke liker.. og prøver derfor å påvirke slik at de blir de to flotte personene jeg ser de egentlig er... Men det er kanskje for tidlig å legge seg for mye borti dette... for samtidig som JEG er veldig usikker på hva de føler for meg, er nok de minst like usikker på mine følelser... Og da blir det helt feil av meg å irritere meg... Trygghet... Hmmm.. skal tygge litt på dettE..

Skal også prøve å snakke med andre enn pappaen om mine tidvise frustrasjoner... Ser jo at han blir lei seg og redd.. Men problemet er at det er ingen rundt meg som jeg føler for å dele dette med. Alle synes jo jeg er rimelig smågal som har begitt meg ut på dette... Men.. det har gått i halvannet går, og jeg trives jo! Stort sett!