tilgi eller gå??

[Gjest Anonymous]

Jeg har et kjempe problem. Typen min og jeg har vært sammen i snart fire år nå. Vi forlovet oss for ca et halvt år siden. Han jobber i nordsjøen og kom hjem fire dager siden. Dagen før han kom hjem måtte de overnatte på hotell før de kunne reise videre hjem. Det ble en del drikking med de han jobbet med.

Natt til i går fortalte han meg at han hadde snakket en stund med en dame som nettop var begynnt på platformen han jobber på. De hadde danset og så hadde de kysset. Han sa at han trakk seg tilbake med en gang dette skjedde. Men likevel ble han jo med til dette punktet....Han sa at han fortalte at han hadde dame og sier at hun har type.

Jeg er så forferdelig usikker på hva jeg skal gjøre. Vi har det kjempefint sammen ellers og han er virkelig mannen eg vil dele livet mitt med. I allefall før dette skjedde.. Vet ikke om jeg klarer å stole på han etter dette. Men han var jo ærlig og fortalte meg det.. Jeg har alltid sagt at jeg ikke hadde godtatt noe sånt, men nå er jeg ikke sikker lenger.

For første gang mens vi har vært sammen gren han i går. Han angrer og ber at vi prøver å fortsette det gode forholdet vi har i lag...

Sier at det er meg han er glad i og vil dele livet med, at det var en kjempe feil han gjorde.

Men det gjør så forferdelig vondt, jeg klarer ikke la vær å tenke på dette og det verker i meg. Jeg vet jeg ikke fortjener å ha det slik, men jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han.. Vi har det virkelig fint sammen(iallefall inntil dette..)

Har noen noen gode råd?? Hjelp meg.

[klara]

kjære deg,

det er vondt å oppleve slikt, det vet jeg.

Det er bra at han er lei seg og engstelig for å miste deg. Det siste han kan gjøre nå, er å ta deg for gitt. Litt usikkerhet og ydmykhet er på sin plass.

Og så vil jeg si: Hva er vel et kyss mot det å dele hverdagene, livet og kjærligheten? Nada...

Hvis han sier at det bare var et kyss og ingenting mer, så synes jeg du skal rase sinnet, sjokket og sjalusien av deg, og så gå ham i møte igjen.

Er du derimot usikker og utrygg, lurer på om han snakker sant; "kanskje de hadde sex i timesvis på hotellet???" - så må du bare spørre ham ut. Be ham være ærlig. Og kjenne etter om han er det.

Hvis mannen din er en ålreit mann, så har dette satt en støkk i ham. Og du kan risikere at han aldri noensinne vil finne på å gjøre noe sånt igjen .

Såså, jeg skjønner at det er trist og vondt, men jeg tror nok at det ordner seg. Nå ringer du til en venninne og prater med henne. Kanskje går du ut og tar noen øl, gå på en kino, glem ham litt. Kanskje du kan overnatte hos henne? Fortell det til ham, ikke true, men bare si at du må være litt uten ham og tenke deg om. Sortere tanker.

La ham få svette litt! Og så roer du deg ned imens sånn at dere kan snakke ålreit med hverandre etterpå. Gå ut og lufte deg og tankene dine nå....

*trøsteklem*12

[Thea]

Jeg er helt enig med Klara.Et kyss kan være ille nok,men om du tror han er oppriktig lei seg for det som skjedde så synes jeg du skal tilgi ham dette.

Lykke til 12

[Gjest Janna]

Hmmmm... kommer egentlig an på hvor hardt du står på prinsippene dine når det gjelder kjærligheten. Du vet snart selv hva du vil gjøre.

Jeg ville nok tilgitt et kyss, men han hadde måttet holde på med kryping og tigging ganske lenge da

Ellers hadde Klara et veldig fint innlegg som du bør lese en gang til 12

[Gjest Anonymous]

Det var godt å høre noen synspunkter på dette..

Det er mye sant i det du sier Klara, tusen takk for at du "minnet meg på" dette. Jeg vet at han snakker sant at han ikke gikk lenger enn dette kysset. Likevel er det vondt. Og det er opp til meg hva som skjer videre. Vi har snakket mye og lenge om det, men det er vanskelig - følelsene mine går opp og ned hele tiden.

Men kjærlighet er ikke lett- og siden ærlighet er en del av ordet kjærlighet må vel dette være viktig. Han var iallefall ærlig mot meg. Ingen har vel heller overlevd et livs samliv uten tilgivelse?

Man lærer stadig mens man lever... Kanskje vi kan vokse på dette- uansett hvilken vei det går?

[Kylie]

Mannen min har også vært utro mot meg. 5 ganger... På samme måten som din, ikke samleie eller lengre forhold, men litt koing og klining LANGT over de grensene vi begge har for hva som er greit.

1. gangen tilga jeg og ble

2. gangen tilga jeg og ble

3. tok det lenger tid, jeg kunne tilgi, men jeg visste ikke om jeg kunne fortsette i forholdet jeg bestemte meg for å prøve igjen

4. gangen (3 mnd etter 3.)var det nok, jeg prøver ikke mer, vi går i rådgivning og skal flytte fra hverandre. Idag fortalte han meg at han hadde hatt seg litt forrige uke også (=5.gangen). Jeg forsvarer han for folk som jeg forteller det til for han er ikke "sånn". HAn er kjempesnill og jeg vet at han er glad i meg. Hadde forholdet vårt utenom utroskapen vært trygt og stabilt og godt vet jeg ikke om jeg hadde gått.

Clouet er: han har gjort en feil, det er ikke verdt å ødelegge et godt forhold for en dum feil. Gjør han en feil til bør du kanskje revurdere hele greia, men jeg tror ikke han kommer til å gjøre det hvis han ikke er notorisk utro, slik min mann tydeligvis er, og det ville du vel ha sett tidligere.

Lykke til!12

[LilleBille]

Føler med deg, og vet at du har det vondt. Det er ikke noe som er så sårende som at den du elsker og stoler på svikter. Men se likevel det "positive" - han fortalte deg det selv - det tyder jo på at det virkelig er deg han vil ha.

Du må nå tenke på deg selv og finne ut hva du ønsker. Uansett hva du velger vil du ha det vondt. Du kan enten velge det "opplagte" - droppe ham som kunne gjøre dette mot deg - for du fortjener ikke at partneren din er uærlig. Eller du kan velge den vanskeligste veien - prøve å tilgi - evt. lære deg å leve med det han har gjort.

Uansett valget ditt vi du få en tung tid, men hvis du føler at han er verd å satse på - gjør det. Du kommer sikkert til å trenge tid - og kommer sikkert lage et "helvete" ut av en del situasjoner. Det er helt naturlig. Men hvis han forstår at dine reaksjoner er på grunn av hva han har gjort -og prøver å gjøre situasjonen lettest mulig for deg - vil dette om en stund kanskje kunne legges bak dere.

Jeg ønsker deg uansett lykke til.

Klem fra

LilleBille

12

[Gjest Anonymous]

Åh, fikk bare lyst å si at jeg føler med deg.

Alt som lukter av slikt, gir meg en fysisk reaksjon i mellomgulvet.

Men det som allikevel var ganske så unikt med historien din, var at han fortalte deg om dette. DET er faktisk ganske sterkt, noe du selv sier. For min del har jeg gjort meg opp et ufravikelig prinsipp som går på at jeg skal vite. Det er en forutsetning. Vi får ALDRI en garanti for at slike ting ikke kan skje. I et yrkesaktivt liv, i tillegg kombinert med endel reising, så sier det seg nesten selv at vi vil bli påvirket av andre mennesker. Men hvis dere sammen greier å bygge opp en garanti og et kvalitetstempel på deres forhold om at dere skal sette ærlighet i høysetet, så er jeg sikker på at dette vil bli en styrkefaktor som svææært mange andre mennesker kan se langt etter.

En populær variant, som du leser mye om her inne, går ut på at det partneren ikke vet om, har h*n heller ikke vondt av. Med andre ord, så spiller det liten rolle hva som skjer, så lenge partneren er forskånet fra sannheten...

Dette er helt greit SÅFREMT dette er en overenskomst. Hvis et par sammen er enige om at de ikke skal la den andre få vite ting som måtte være sårende, så er dette tross alt en del av fundamentet.

MEN hvis dette enten ikke har vært et samtaleemne eller regelen blir brutt så har hele fundamentet allerede blitt sviktet. Løgn begynner å snike seg inn, sannheter blir holdt tilbake, snakket rundt, andre vet ting om partneren din som du ikke gjør etc etc...

Derfor ville jeg bare si at jeg synes det var godt å se (misforstå meg nå rett) at samboeren din i det aller minste tok ubehaget som det nok var å fortelle deg om denne episoden. Et slikt forhold har jeg selv, og for min del er dette den eneste måten å bygge opp tillit på. Tillit bygges IKKE på løfter, men på konkrete handlinger.

Utfordringen din blir vel to ting (vil jeg tro):

* Å la være å spinne tankegangen febrilsk rundt hvordan hun så ut, hva som var opptrinnet og hvordan han reagerte på henne. Hvis dette plager fantasilivet ditt akkurat nå, så kan jeg kanskje få snu det litt rundt. Tenk selv på tidligere episoder i livet ditt (dette har jeg selv prøvd med hell) Sett at du skulle fortalt om en tidligere elsker f.eks. Sannsynligvis vil dette høres mer eksotisk ut enn det egentlig var, fordi den som lytter ikke VAR der. Slik er det som regel.

* hva skjer neste gang han kommer for sent til land pga tåke etc? Og må overnatte på et hotell igjen. I hans bransje, så er transportbiten av den heller ustabile sorten. Reiser han i samme rotasjon som denne andre jenta? I såfall bør dere rett og slett prate mest mulig om dette. Få det ut av blodet ditt, OG: du har lov å reagere på dette.

Kan ikke gi noen andre råd enn de over har gjort. La ham svi i sitt eget fett og forstå at du ikke aksepterer at du ikke kan stole på ham. Samtidig så bør han vel på ett tidspunkt få en tilbakemelding på at dette dem å være ærlig er noe du vil satse videre på.

Som Vinga sier, så er det DINE grenser du må ta hensyn til, men innerst inne så tror jeg nok at et sprekt og sunt kjærlighetsforhold tåler en slik episode. Kanskje har han lært en lekse eller to selv.

Tenk på deg selv. Vær litt egoistisk og plei dine egne behov for en stund. Smak på selvstendighetsfølelsen din. I samme slengen vil jeg bare tilføye hvor viktig det er at du bestandig har en retrettmulighet som du kan takle. Altså: sørg for at du alltid har noe å falle tilbake på. Det er utrolig viktig!!!

Lykke til

Klem fra Maiken

[Gjest Anonymous]

Hei Maiken!

Takk for et fint svar. Jeg vet også at det var unikt av han og fortelle meg om det som skjedde. Dette er en av grunnene til at jeg fremdeles sitter der jeg sitter før dette skjedde. jeg VET at det ikke er altfor mange av de som hadde fortalt hva som hadde skjedd.

Og ja, jeg har gitt han tilbakemelding om dette,- selv om det ikke akkurat "frister" å rose/skryte av han på noen måte i denne situasjonen:(

Håper du ser innom her igjen for jeg lurer på hva du mente med en retrett mulighet- noe å falle tilbake på?? Du påpekte at dette var veldig viktig... Kan du forklare hva du mente med dette?

Det er viktig for meg å ha noe råd å holde fast i, for dagene går så veeeldig opp og ned. Og det er belastende for hele forholdet.

Men slik blir det jo..Håper det roer seg på en eller annen måte!

Klem

[OppNed]

Heia, du

Ble anonym i forrige innlegg, det var ikke meningen.

Jo, jeg skjønner så absolutt at du ikke føler for å rose ham Det jeg mente, og som du (puh!!) også ser tydelig, er dette med verdien av ærlighet. Det er en av de, kanskje DEN største, kvalitetene som jeg virkelig har respekt for. Fordi det ofte er veldig vanskelig, og krever en god del. For å ta en ubetydelig sammenlikning, så blir det for dumt å spørre elsklingen om han likte den nye frisyren, for så å bli pissed off hvis han drar på svaret. Men DET ble jo en betydningsløs greie midt oppi dette. Du skjønner hva jeg mener.

Vi kan ikke oppfordre til ærlighet, for så å straffe ærligheten som sådan når oppfordringen blir etterfulgt. Men dette er krevende greier. Og jeg føler veldig med deg, og VET at du har det vondt akkurat nå.

Retrettmuligheten, ja. Jeg skal forklare dette. Men da må du samtidig forstå at dette er basert på MINE erfaringer. Og kan fort tolkes som et kynisk utgangspunkt for et samliv.

Jeg er selv skilt, og årsaken var utroskap. Utøvd av ham. Med en rekke løgner involvert, og benekting og en langdryg greie med å snøre opp sannheten. Som i seg selv var verre enn verst. Vi hadde to små barn, og dillemmaet var et faktum når alt kom for en dag. Han var en annen enn den jeg trodde, og hele utgangspunktet vårt ble på kort tid snudd trill rundt.

Jeg kjenner flere kvinner som har opplevd tilsvarende, og som ikke har sett andre muligheter enn å fortsette forholdet. Den offisielle versjonen har i noen av disse tilfellene vært at hensynet til barn og øvrig familie er avgjørende. For min del så var dette "kjempeuaktuelt"

MIN retrettmulighet var at jeg for det første hadde kapasitet til å selv forsørge familien. Jeg var ikke økonomisk avhengig av ham. Noe som var utrolig viktig for selvfølelsen og det rent praktiske.

For det andre så hadde (har) jeg en sterk familie i ryggen, som backet opp når det trengtes. Der andre gjorde hva de kunne for å fortelle meg at jeg var en egoistisk overdriver som valgte å skille ham ut av mitt liv (ikke ungenes, de har jevnlig og hyppig kontakt med ham), så visste jeg at dette var en avgjørelse som jeg absolutt kunne kneise med nakken av. Hvis noen hadde lagt dette forholdet i ruiner, så var det ham. Ikke meg. Jeg var bare enkelt og greit den som tok en beslutning.

For det tredje, så visste jeg at jeg, i regi av en person, hadde både ressurser, stahet og utholdenhet nok til å takle oppdragelsen av nurkene våre. Det at han har kontakt med dem er en tillegsressurs for dem. Som jeg er glad for å se at har godt av.

For det fjerde, så hadde jeg mitt å gå til i form av et kollegium, en utfordrende og krevende jobb, hagen min, bøkene mine, CD'ene mine som han hatet (:-)), styrken i det å trives med mitt eget selskap. M.a.o. så levde jeg ikke hele mitt mentale liv gjennom ham. Mine egne (om enn kjedelige) interesser ble hele tiden dyrket.

Altså, anonym: det jeg prøver å si (veldig vanskelig uten å høres for kynisk ut) er at det er viktig å vite med deg selv at du kan stå på egne ben, når det måtte passe deg. Uansett hvor glade vi blir i noen, hvor infiltrerte livene blir i hverandres, så har jeg en urokkelig tro på at det er viktig å vite med seg selv at et eventuelt brudd ikke vil slå bena under deg for lengre tid enn en eventuell sorgfølelse måtte ta...

Derfor oppfordrer jeg alle de som måtte gidde å høre på om å ha egne plattformer å stå på. Ikke minst økonomisk. Det praktiske viser seg som regel å være uhyggelig mer viktig når det kommer til stykket enn den romantiske visjonen som florerer i jenteblader og lignende forum.

Jo sterkere du er i deg selv, jo mer mener jeg at du har å bidra i et forhold med.

Hmmm, høres ut som jeg har horn, men jeg elsker en annen med full intensitet, bare så det er sagt. Men vet samtidig at jeg har mine egne kammer, både emosjonelt og praktisk som ikke vil knekke hverken meg eller de som trenger meg

Kanskje dette ble helt gresk for deg, men jeg vil bare godt med dette. Og håper at du finner roen på et tidspunkt. Du høres ut som en fin person, som selv i tordenskrallene greier å se litt rasjonelt på tingenes tilstand. Det er en beundringsverdig kvalitet i seg selv

Klem fra Maiken

[Gjest Anonymous]

Hei igjen Maiken!

Takk for at du tok deg tid til å fortelle litt mer rundt dette. Det var nok dette jeg tenkte du mente.. men det var bra du presiserte det slik du gjorde her!

Jeg synes absolutt ikke det er kynisk og tenke slik! Samfunnet vi lever i ER i mange tilfeller kynisk. Det er ikke å se bort fra at så mange som nesten halvparten skiller seg..

Det er alltid viktig i et forhold og føle og kjenne på sin egenverdi både i forholdet og hos seg selv! Å vite at du har ressurser og egenskaper som gjør at du har muligheten til å klare deg selv- uavhengig av den andre.

Jeg er så heldig at jeg har nettop avsluttet en god utdannelse som gjør at jeg ville klart meg selv økonomisk sett. Jeg har også en sterk og støttende familie bak meg slik som du har.

Det er godt og det er viktige ting å huske på!!

[AnonymBruker]

Gjest Anonymous skrev (På 27.5.2002 den 18.08):

Jeg har et kjempe problem. Typen min og jeg har vært sammen i snart fire år nå. Vi forlovet oss for ca et halvt år siden. Han jobber i nordsjøen og kom hjem fire dager siden. Dagen før han kom hjem måtte de overnatte på hotell før de kunne reise videre hjem. Det ble en del drikking med de han jobbet med.

 

Natt til i går fortalte han meg at han hadde snakket en stund med en dame som nettop var begynnt på platformen han jobber på. De hadde danset og så hadde de kysset. Han sa at han trakk seg tilbake med en gang dette skjedde. Men likevel ble han jo med til dette punktet....Han sa at han fortalte at han hadde dame og sier at hun har type.

 

Jeg er så forferdelig usikker på hva jeg skal gjøre. Vi har det kjempefint sammen ellers og han er virkelig mannen eg vil dele livet mitt med. I allefall før dette skjedde.. Vet ikke om jeg klarer å stole på han etter dette. Men han var jo ærlig og fortalte meg det.. Jeg har alltid sagt at jeg ikke hadde godtatt noe sånt, men nå er jeg ikke sikker lenger.

 

For første gang mens vi har vært sammen gren han i går. Han angrer og ber at vi prøver å fortsette det gode forholdet vi har i lag...

Sier at det er meg han er glad i og vil dele livet med, at det var en kjempe feil han gjorde.

 

Men det gjør så forferdelig vondt, jeg klarer ikke la vær å tenke på dette og det verker i meg. Jeg vet jeg ikke fortjener å ha det slik, men jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han.. Vi har det virkelig fint sammen(iallefall inntil dette..)

 

Har noen noen gode råd?? Hjelp meg.

De lå garantert sammen. Dump han

Anonymkode: 9b563...c58