i kampens hete, diskusjoner omkring alenemammaer, overgangstønader mm

[lulle]

Som alenemamma til to, nå voksne barn, kan jeg ikke unngå å legge merke til alle diskusjoner det er omkring stønader til enslige foreldre. Jeg har selv i min tid mottatt en del av disse. Likevel blir jeg veldig forundret over de som mener at slike stønader er å utnytte staten, at overganstønader skal forsvinne osv.

For det første så trenger dette landet at det fødes barn.Disse barna skal være med å drive landet videre, de skal jobbe og betale skatt etterhvert. Noen av disse barna er dessverre ikke planlagt og de blir født av foreldre uten utdanning. Ved å gi foreldrene støtte i en begrenset periode gir vi foreldre og barn mulighet til å ta en utdannelse som vil gi dem normal livsstandard, de kan leve et normalt liv, man unngår fattigdom og alle de utgiftene staten faktisk har med det.

Dere som mener at man ikke skal motta støtte fra staten, hvorfor mener dere det? Ser dere ikke at ved å gi hjelp til disse familiene så forebygger man negative langtidskonsekvenser. Slik jeg ser det er det faktisk billigere å forebygge enn å reparere...

[Muscae]

Landet vårt (og kloden vår) trenger IKKE disse barna for å drive landet (og verden) videre. Det fødes allerede altfor mange barn i verden! Det fødes så mange barn at mange av dem dør før de vokser opp pga underernæring og mangelsykdommer! Så kom ikke med den!

Men når barna først er her, så synes jeg at man skal gjøre det man kan, som samfunn, for at barna skal få det best mulig. Om det koster staten noen (mange) kroner å gi foreldrene utdannelse, å støtte foreldrene til å gi barnet den best mulig oppveksten, så er det småpenger i forhold til hva det ville koste samfunnet om de ikke fikk denne støtten i oppveksten. Så jeg støtter det at de aleneforeldrene som trenger det får den hjelpen de trenger, for å overleve dersom de må ta utdannelse, har en lavtlønnet jobb osv. Men jeg støtter ikke det at aleneforeldre får masse penger for å sitte på rumpa, mens alle andre foreldre sliter seg ut for å forsørge egne barn, i fulltidsjobb, med en utdannelse de selv har betalt for.

[AnonymBruker]

Landet vårt (og kloden vår) trenger IKKE disse barna for å drive landet (og verden) videre. Det fødes allerede altfor mange barn i verden! Det fødes så mange barn at mange av dem dør før de vokser opp pga underernæring og mangelsykdommer! Så kom ikke med den!

Jeg synes det er rart at mange mener at det omtrent bare er analfabeter fra den tredje verden som skal få lov til å få barn. Til og med innad i Norge er det forskjeller på de som har foreldre med og uten høyere utdannelse, så hvorfor skal ikke vi få barn som faktisk kan tilby dem utdannelse foran gruvearbeid og slit på plantasjene? (Ja, jeg overdriver noe her, men dere skjønner poenget.) Vi (hele verden) trenger ingeniører og fagfolk som kan løse framtidens utfordringer, og det er tross alt kortere vei til eksamenspapirene her i vår del av verden.

(Nei, jeg mener ikke at "våre" barn er mer verdt enn "deres", jeg kjøper bare ikke argumentet om at det er "våre" barn det er mest naturlig å ofre. La oss heller kjøre på med utdannelse i hele verden, slik at andre også kan velge to-tre barn i stedet for ti.)

[Gjest Gjest]

Dere som mener at man ikke skal motta støtte fra staten, hvorfor mener dere det? Ser dere ikke at ved å gi hjelp til disse familiene så forebygger man negative langtidskonsekvenser. Slik jeg ser det er det faktisk billigere å forebygge enn å reparere...

Dette er jeg helt enig med deg i, men det jeg reagerer på er at alenemødrene kan finne på å klage over sin egen økonomiske situasjon oppi alle disse stønadene. Norge er verdens beste land å være mor i, og er trolig verdens aller beste land å være aleneforsørger i, også. Det er ikke vanskelig å forstå at det vekker reaksjoner at noen får utdannelsen støttet mens andre må leve på studielån pluss deltidsjobber.

[Gjest Gjest]

Når en setter dette temaet opp mot andre befolkningsgrupper a/s landet vårt bruker penger på blir dette med alenemødre kanskje ikke så ille.

Handler ikke temat overgangsstønad mer om likestilling mellom foreldre. Hvorfor skal en ikke ut i jobb i stedet for å være hjemme med overgangsstønad. Dette gir. bl.a også er høyere bidragsgrunnlag. Dette når bidragsmottakers inntakt blir lav.

Dette handler faktisk om likestilling da det er flest kvinner som er hjemme med barn ved samlivsbrudd.

EU mener som kjnt med at det et liketillingspørsmål selv når loven er kjønnsnøytral men brukes i mest av det ene kjønnet.

Dette er noe Norge må forholde seg til.

Tror som sagt ulikheter/ skjevfordelingen mellom det en bidragsmottaker får i støtte fra det offentlige og når bidragsyter stiller opp hundre prosent skaper mye av de holdninger som er ute i samfunnet.

Når begge foreldre stipulert. dvs utregnet gjennom levekårskostnader bruker mer på barnet/barn etter samlivsbrudd enn før stiller en seg noen spørsmål.

Det er mange familier i parforhold der en lever sparsommelig og klarer seg bra. Når det blir samlivsbrudd i de samme familier øker kostnader på barnet utfra det som er regnet ut men ikke faktisk det d ehar burkt på barnet før samlivsbruddet.

Det er veldig mange i Norge føler urettferdigheten ved at den som har bosted på barn får mer støtte fra det offenlige. Den som har samvær eksempelvis 40 prsent trenger samme bolig som den som har bosted og barn 60 prosent.I mange sentrale strøk med høye boskostnader slår dette ekstra ille ut for forldre og ikke misnt for en forelder som er bidragsyter som ikke har mulighter til samme støtteordninger som dens om har barnebosted registrert hos seg.

Jeg mener derfor at dette er modent for revisjon da dagesn ordninger er laget slik at en foravnter at dens om ikke bor med barn flytter rett inn i et nytt parforhold. Dete var svært vanlig på 70 tallet. Slik er det ikke i dag og bidragsyter deltar mye mer i barnest liv enn på den tiden da modeller runt sosiale ordninger ble til.

Litt snakk her og der, og råtne epler også blant bidragsmottakere skaper fort rykter

(en manns tanker).

[Gjest "gjest"]

Kvinner som ikke har opptjent seg permisjonsrettigheter har ingenting med å sette på en unge, mener jeg. Det er ikke vi andre som skal betale for deres utdanning.

[AnonymBruker]

I andre land får de ikke ei krone for å føde barn, mens i Norge så får man alt?

[lulle]

ts her. Jeg ser de samme argumentene går igjen her som i andre diskusjoner. Norge trenger disse barna, det er svært få av barna fra andre deler av verden som blir adoptert hit. Det er riktig at verden har nok av barn, men det blir jo en annen diskusjon. Å sette foreldre uten utdannelse i jobb gjør at de som regel ender opp i en dårlig betalt jobb som igjen øker sjansen for at denne familien forblir fattig. Og dere som mener at foreldre uten opptjent permisjonsrettigheter ikke skal sette barn til verden.. hallo kom ned fra din høye hest. Uhell skjer, og da er det faktisk til samfunnets beste på lang sikt at man gir disse foreldrene en plattform til å ta seg av barna på en skikkelig måte.

Jada jeg vet at i andre land får de ikke en krone når de føder barn, men tenkt på alle andre rettigheter man også har i dette landet som andre land ikke har. Vi har bl.a. en svært god egenmeldingsrettighet. Hvor mange her inne har ikke benyttet den, og fått lønn fra jobben når de ligger syke hjemme. Er det bedre å ta i mot noen rettigheter enn andre.

En del her inne på KG trenger modenhet, evnen til å reflektere og en god del empati.

[Muscae]

Norge trenger disse barna, det er svært få av barna fra andre deler av verden som blir adoptert hit.

Adoptert ja, men har du sett innvandringstatistikken i det siste? Det kommer mennesker fra hele Europa for å jobbe her, og flyktninger fra alle verdenshjørner for å ta del i vår fredelige verden. Klarer vi å opprettholde dette så vil ikke befolkningsveksten i Norge å være noe problem. De innvandrere (uansett grunn for at de kommer) får samme goder som vi har, og vil derfor også lage barn (og selv om de holder seg på "våre 1,8 barn pr mor") og dermed gi ønsket befolkningsvekst. Skyt meg om jeg tar feil, men mener jeg har hørt at innvandrerbarn har høy andel av utdannelse over videregående nivå.

Endret 8. juni 2012 av Kjemi

[AnonymBruker]

Det som mange ser ut til å ha misset i debatten om "rike" alenemødre, er at stønaden er tidsbegrenset. Da jeg fikk mitt "alenebarn" i 1999, hadde det nettopp skjedd en innstramming på det feltet, nemlig at overgangsstønaden er begrenset oppad til tre år. Før det, derimot, kunne du leve 10 år på statens regning kun ved å være mamma.

Tre år er nok til å skaffe seg et fotfeste i tilværelsen. Samtidig er tre år ganske kort tid, så om man får barn for å tjene penger på stønader er man rimelig tett i pappen, jeg vil tro det er et svært lite mindretall som spekulerer i det. En overgangsstønad på tre år er etter mitt syn ikke noe incentiv til å få barn, i motsetning til den på ti år. Og det er faktisk en svært viktig forskjell.

Ved å ha støtte i mange år til alenemødre, skaper man et klima der barnet er en vei til å forsørge en. Det er jeg helt sikker på at Norge ikke er tjent med- bare se på England, der det er i ferd med å danne seg svære underklasser der fedre er et ukjent fenomen og ingen i familien noen sinne har vært i jobb. Det er viktig at støtten når de som trenger det, og gir dem nok til å komme seg ovenpå- men heller ikke mer, for det skal ikke være en livsvei. Jeg synes den norskr ordningen per i dag klarer dette ganske bra.

SOm en kuriositet: jeg fikk omtrent 12000 utbetalt som alenemor, i tillegg fikk jeg en tusenlapp i bostøtte. Er i dag i jobb, og har over det dobbelte utbetalt- pluss goder som reise- og livsforsikring, gratis avis og telefon, jobbjulegaver og jobbfester. Jeg tenker fremdeles at de som virkelig går inn for å bli mødre for å tjene til livets opphold, antagelig er personer som ikke hadde hatt store valget uansett. For oss andre er det bare et steg på veien til en vanlig tilværelse.

[Gjest Gjest]

Det som mange ser ut til å ha misset i debatten om "rike" alenemødre, er at stønaden er tidsbegrenset. Da jeg fikk mitt "alenebarn" i 1999, hadde det nettopp skjedd en innstramming på det feltet, nemlig at overgangsstønaden er begrenset oppad til tre år. Før det, derimot, kunne du leve 10 år på statens regning kun ved å være mamma.

Tre år er nok til å skaffe seg et fotfeste i tilværelsen. Samtidig er tre år ganske kort tid, så om man får barn for å tjene penger på stønader er man rimelig tett i pappen, jeg vil tro det er et svært lite mindretall som spekulerer i det. En overgangsstønad på tre år er etter mitt syn ikke noe incentiv til å få barn, i motsetning til den på ti år. Og det er faktisk en svært viktig forskjell.

Ved å ha støtte i mange år til alenemødre, skaper man et klima der barnet er en vei til å forsørge en. Det er jeg helt sikker på at Norge ikke er tjent med- bare se på England, der det er i ferd med å danne seg svære underklasser der fedre er et ukjent fenomen og ingen i familien noen sinne har vært i jobb. Det er viktig at støtten når de som trenger det, og gir dem nok til å komme seg ovenpå- men heller ikke mer, for det skal ikke være en livsvei. Jeg synes den norskr ordningen per i dag klarer dette ganske bra.

SOm en kuriositet: jeg fikk omtrent 12000 utbetalt som alenemor, i tillegg fikk jeg en tusenlapp i bostøtte. Er i dag i jobb, og har over det dobbelte utbetalt- pluss goder som reise- og livsforsikring, gratis avis og telefon, jobbjulegaver og jobbfester. Jeg tenker fremdeles at de som virkelig går inn for å bli mødre for å tjene til livets opphold, antagelig er personer som ikke hadde hatt store valget uansett. For oss andre er det bare et steg på veien til en vanlig tilværelse.

Som mann synes jeg dette var et kosntruktivt og bra innlegg. Ser dine poeng men må få si at 12000-13000 ubetalt i 1999 var ikke så ille. Jeg var i full jobb den tiden og hadde ikke mer 14000 utbetalt. I dag har jeg også nesten det dobbelte utbetalt. Synes støtten den gangen som du fikk var bra jeg.

Noe annet som du tar opp inndirekte er at utdanning er viktig. Det å få utdannet de som har trådd feil enten det å bli gravid ung urfrivillig eller med vilje kan være lønnsømt for samfunnet og de selv senere.

Det samme gjelder også for de som har kommet skjevt ut med andre ting.

Noe annet som er glemt bort er far denne situsjonen. Han får klare seg selv, det er mye vanskelig for han og få starte opp utdanning om han ikke er student når han blir far.

Som en da skjnønner vises forkjellen mellom far og mor tydelig mens de begge er like viktige for barnet.En kan si far blir tvunget i jobb om han ikke skal opparbeide bidragsgjeld om han starter studier etter han er blitt far.

Par som holder sammen unge uten bolig og utdanning får ikke samme stønad. De blir tvunget til et samlivsbrudd slik at mor skal få støtter. De siste ytringer her ikke riktig håntert fra det offentlige. Synes dette vitner om et kvinnefeminstisk innslag.

Dette er systmer som gjør at menn blir skjøvet til siden samtidg som våre politikere roper på at far skal delta aktivt med barnet.

[Gjest]

Det som mange ser ut til å ha misset i debatten om "rike" alenemødre, er at stønaden er tidsbegrenset. Da jeg fikk mitt "alenebarn" i 1999, hadde det nettopp skjedd en innstramming på det feltet, nemlig at overgangsstønaden er begrenset oppad til tre år. Før det, derimot, kunne du leve 10 år på statens regning kun ved å være mamma.

Nye regler fra i fjor gjør at man nå bare får overgangsstønad 1 år.

Kilde

Endret 9. juni 2012 av Iza'bella

[nuvel]

Det stemmer ikke at man bare får overgangsstønad ett år. Det er fortsatt tre år, men det er et krav til aktivitet fra barnet er ett år. DVD at man må jobbe, studere eller være registrert arbeidssøker.