Foreldrene vår har forskjelllsbehandlet min søste rog meg

[Gjest Ts]

Jeg brast i gråt da min store drøm gikk i knas. Min søster derimot fikk prioritert sitt ønske selv om de kjente til min drøm så ble hun prioritert som så mange ganger før når det gjaldt mindre uvesentlige saker, men allikevel så viktige mellom søsken og for et barn når det blir mange nok av dem. Nå er vi voksne. En stor sak i livet dette,jeg ikke skal konkretisere nærmere her.Grov forskjellsbehandling slik jeg ser det. Jeg ga altså uttrykk for misnøyen overfor min far. Jeg brast i gråt og all innestengt frustrasjon over denne forskjellsbehandlingen bare fosset ut av den ellers så sindige rolige meg som nesten aldri pleier heve stemmen. "MISUNNELSE!!!", skrek min far, "er det verste som finnes!!!", "SE Å HA DEG BORT HERFRA" Og jeg sprang gråtende min vei. Jeg er ellers den stille tause piken som aldri pratet på skolen. Folk sier det alltid har vært så vanskelig å komme inn på meg. Det er vanskelig siden det hjemme bare var plass for de veloppdradde, snille følelsene. Jeg går og bærer på masse sinne nå.Hvor vanlig er det at fedre møter såre følelsesutbrudd på den måten? Jeg vet jo ikke annet, allikevel lengter jeg etter noe annet. Men nå er jeg voksen og skal stå på egne ben. Og jeg har stoe problemer med å finne menn som er gode for meg. Jeg skygger unna de oppegående farlige mennene fordi jeg orker ikke at de skal se mitt innerste i all sin utilstrekkelighet. Psykologstudenter, vitere...er det noen sammenheng i dette mønsteret? og hvordan ville dere håndtert denne situasjonen? Bare dukke nakken og bøye seg,som jeg alltid har gjort...?

[AnonymBruker]

"MISUNNELSE!!!", skrek min far, "er det verste som finnes!!!", "SE Å HA DEG BORT HERFRA"

Jeg hadde brutt kontakten.

[femme_pilot]

Jeg hadde brutt kontakten.

Helt enig med denne AB. Sånn skal ikke foreldre oppføre seg.

[AnonymBruker]

jeg orker ikke at de skal se mitt innerste i all sin utilstrekkelighet.

Du er ikke utilstrekkelig, det er forskjellsbehandlingen som har gjort at du føler deg mindre verdt enn andre. Som du sier så er du voksen og skal stå på egne ben, og da er det lov å kvitte seg med alle som prøver å holde deg nede. Bryt kontakten med folk som suger energi og selvtilliten ut av deg, og bygg deg sakte men sikkert ditt eget liv.

Hvis du aldri får økonomisk støtte hjemmefra, for eksempel, så begynn å spar på en konto til deg selv. Jeg kaller det "fuck you"-money etter et program jeg så på TV en gang. Penger som gjør at du kan si "fuck you" til kjipinger fordi du klarer deg selv!

Når det gjelder menn, så legg det på hylla et år eller to, fokuser på å bygge opp deg selv først. Du trenger ingen mann i år (med mindre drømmemannen skulle komme seilende på ei fjøl, da skal du få lov til å ta i mot ). Tenk gjennom hvem du er, hva du har å tilby (og det er mye mer enn du tror, og enda mer om et år når du har fått fokusere på deg selv en stund!), og hva du ønsker i en mann. Så finner du ham neste år eller noe. Men ikke i dag, i dag finner du deg selv, og styrken din!

[saltvann]

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å kommentere når det er såpass lite konkret. Som forelder synes jeg det må forskjellsbehandling til, barna har jo ulike behov. Men hvis det er snakk om økonomisk forskjellsbehandling f.eks - det er alvorlig!! Kunne ønske du konkretiserte litt mer.

Når det gjelder dette med følelser, vise hva man føler, være tydelig: du er sikkert ung og dette er en evne du kan trene opp. Ikke tenk på å finne en mann og slikt. Prøv å bygge opp deg selv heller, bygg en god selvfølelse, skaff deg selvtillit. Og: ikke gjør deg avhengig av andre!!! Har du en drøm? Ikke la mamma/pappa stå i veien for den. Trenger du penger: skaff deg en jobb. Spar penger. Be om lån, evt private lån, forskudd på arv... Mamma, pappa, evt mann : glem det: finn din egen styrke, din egen vei.

PS: Følelser: ok, du er skuffet, lei deg, såret, du er blitt avvist - nok en gang? - av den/de som skal være dine nærmeste. Men du må reise deg igjen, ta hånd om deg selv, et skritt om gangen.

[Gjest Ab]

Skaff deg en terapeut/coach slik at du kan få sortert tanker som jeg regner med du trenger for å komme ei videre. Du har levd i terrorregime siden dine tanker aldri har blitt anerkjent av dine foreldre. En dag treffer du en som tar deg på alvor. Fordi du fortjener å bli tatt på alvor. Tenker at du må ha det svært vondt så jeg ville begrense kontakten med dine foreldre til det minimale. Bygg deg opp sakte men sikkert. Andungen skal bli en svane. Uavhengig av dem. En dag ts..

[Nerdemamma]

Enig, kutt de ut. Av erfaring vet jeg at dette kan neppe fikses. Å kutte de ut vil ikke hjelpe forholdet deres, men det vil hjelpe deg.

Slike familier tapper deg for energi og glede. Hvis din far har den instillingen så kan den ikke forandres desverre. Min familie er lik det du beskriver. Og hadde en veldig lik opplevelse.

Føler meg sterkere nå uten de. De ringer ikke meg, og jeg ringer ikke de. De har sett mitt barn på tre år kanskje tre ganger. Og dette var under familieselskaper som vi alle var invitert til. Ikke krangler jeg med de eller tenker stort på de. De er mine foreldre og søsken men ikke mer enn det. Jeg har venner og nå en svigerfamilie som betyr utrolig mye mer for meg enn min biologiske familie som tærer meg ned.

Ikke ta et oppgjør med de eller noe slikt. Bare slutt å besøke de, ringe de, snakke til de osv. Hvis de ringer svarer du jo, men husk at du kan klare det på egenhånd uten de