Migrene, mann og barn

[AnonymBruker]

Frustrerte tanker og behov for innspill. Beklager alle ordene

Jeg vet at jeg stort sett er til plage for de rundt meg.

Jeg ser at folk himler med øynene når jeg forteller at jeg har vondt i hodet.

Folk tenker at det er noe jeg bruker som unnskyldning for å slippe unna noe.

Jeg ser eller føler at folk tenker at det er noe jeg sier for å få medlidenhet.

Fortvilelsen over å kjenne de første symptomene på et anfall.

Hodet blir tungt.

Smerter i nakken, skulderen, i ansiktet på venstre side.

Sterke smerter i tinningen og på hele venstre side av hodet.

Det blir vanskelig å tenke, det har det gjerne vært kanskje i flere dager uten at jeg har satt det i sammenheng.

Alt blir så vanskelig.

Alt som skal gjøres blir et ork. Jeg klarer ikke å tenke, kan ikke konsentrere meg. Ord blir borte.

Jeg ser at folk blir utålmodige når jeg snakker.

Fortvilelsen skyller over meg. Jeg blir fortvilet over den minste ting.

Folk rundt meg begynner å bli irritert. Og folkene er stort sett familien min.

Til vanlig er jeg den som har oversikt over detaljer i hverdagslivet, i familien. Som ser hvem som har behov for hva. Og hva som trengs å gjøres.

Jeg tenker på det jeg skulle ha gjort. Enten det er noe hyggelig eller noe som bare skulle være til nytte blir jeg veldig lei meg for at jeg må kutte det ut på grunn av migrenen.

Kan jeg ikke bare gjøre det likevel? Kan jeg bare ignorere det? Med smerter kommer kvalmen, og kombinasjonen lammer. Så det kan jeg ikke.

Jeg tar en ibux. Kanskje det bare er vanlig hodepine og går over. Det gjør det ofte ikke.

Ny fortvilelse.

Jeg ser at jeg virker negativt på folk rundt meg. Etter fem dager sammenhengende helvete ser jeg at de jeg er glad i hadde hatt det bedre uten meg. Ja. Jeg vet at jeg er deprimert. Men bare i tilknytning til anfallene. Jeg tror også at det er tilknyttet maxalt. Depresjonen altså. Men jeg har testet mange forskjellige migrenemedisiner, noen som ikke virket og andre jeg ble grusomt kvalm av.

På såkalte vanlige dager ser jeg lyst på livet og tenker at jeg må leve fornuftig for å unngå anfallene. Vet jeg må sove, spise, trene, ha det ganske ryddig og ikke stresse.

Det er ikke godt å ha vondt og være fysisk dårlig, slapp, uopplagt og handlingslammet. Men det verste er å tigge om forståelse. For det er det jeg gjør. Hensyn. Jeg vil at de rundt meg skal se at jeg lider, si noe fint til meg og tilby å ta seg av det jeg skulle ha gjort.

I stedet blir jeg bare masete, sur, kjerring - og lat. Hvorfor skal andre gidde hvis ikke jeg gidder? Skal jeg bare sitte der og se på tv? Det som ikke blir sagt ser jeg. Dessuten blir jeg overfølsom. For jeg føler det så nedverdigende å hele tiden forklare at jeg ikke har det bra.

Jeg har også sagt til Han at jeg ikke orker å snakke om alvorlige ting eller diskutere eller krangle om noe når jeg har migrene. Siden jeg vrir på ting og vet at hodet mitt ikke funker som det skal. Og som det faktisk gjør mellom anfallene. Dette er forferdelig vanskelig for ham å se og akseptere. Og siden jeg blir lat og fortvilet hver gang jeg får et anfall, krangler vi skikkelig hver gang. Og jeg blir så lei meg. Sånn hadde det ikke trengt å være. Eller? Og jeg har selvinnsikt nok til å se at jeg er en pest og en plage. Jeg ser jo alt negativt og lyser sikkert av selvmedlidenhet.

Av og til tenker jeg på dem som er rammet av noe som er alvorlig. Noe livstruende for eksempel. Hvordan klarer de det? Er det lettere for ektefellen å forstå og ta hensyn da? Hvis man sitter i rullestol? Eller mangler en arm.

Jeg tenker at før jeg begynte med medisin mot anfallene, var ikke migrenen et problem i parforholdet eller familien. Da lukket jeg meg inne på soverommet og dro for gardinene. Han kom med cola og loff med skinke og majones. Og Donald og småbolle. Og så sa han at jeg måtte gi beskjed hvis det var noe jeg trengte. Både han og jeg syntes synd på meg. Så gikk det 24 timer og så stod jeg opp og livet fortsatte. Nå trenger jeg ikke ligge og spy. Og de rundt meg ser meg på beina. Sånn noenlunde som de pleier. Bare at jeg ikke orker noe, at jeg blir oppbrakt over den minste ting og griner for ingenting. De klarer ikke å se at det er fordi jeg er syk. Derfor mine stadige nedverdigende foklaringer og påminninger på hvor ille jeg har det og om de ikke kan være så snill å ta litt hensyn. Det er nedverdigende. Og hvis de ikke tar hensyn elelr viser forståelse, så blir jeg fryktelig lei meg, og sånn går det. Rundt og rundt.

Hvis jeg griner mer enn noen tårer, noe jeg ofte gjør, kan jeg være sikker på at det utløser et nytt anfall.

Og så bekymrer jeg meg for alt mulig rart i min svartsyntilstand. Og ligger våken om natten og tenker, grubler og plager livet av meg selv. Når jeg sitter her i dagslys i noenlunde oppegående tilstand, er det lett å tenke at det må jeg ikke gjøre. Men hallo. Det hjalp ikke mye når mørket senket seg. I tillegg til at maxalt også forstyrrer søvnen. Og søvnløshet = nytt anfall.

Det kan gå flere uker mellom anfallene. Men som sagt baller det på seg. Jeg gjør meg hatet, hater meg selv og lager nye anfall.

Jeg vil vise en typisk (konstruert) situasjon som illustrerer mine følelser og hvor viktig det er med de rundt meg sine reaksjoner.

Ibux funket ikke, jeg tar migrenemedisin maxalt. Den virker i løpet av en halv time. Da merker jeg at de sterke smertene slipper taket, både i nakken og i hodet. Det føles godt.

Så blir jeg trøtt. Veldig trøtt. Sånn at jeg plutselig sovner på bussen, i sofaen eller på gulvet hvis jeg setter eller legger meg ned.

Hvis jeg får sove i fred en stund og kan sitte og se på tv eller høre på radioen, har jeg det ikke så verst. Da kan jeg godt henge opp klær eller lage en kake. Eller kose meg med en film.

Men det må være enkelt. Og det må gå bra. Nå er jeg på en måte klar over at jeg reagerer annerledes enn vanlig. Men bare på en måte, for jeg kan ikke styre det.

Hvis jeg bestemmer meg for å henge opp klær på vaskerommet, kan disse to tingene skje. 1. Jeg kommer inn på vaskerommet, setter baljen under maskinen, tar de våte klærne oppi, setter baljen på benken, skrur på radioen og henger opp klærne.

2. Jeg kommer inn på vaskerommet, snur, går opp på soverommet, tømmer de rene, sammenbrettede klærne på sengen, tar med meg baljen ned på vaskerommet, setter baljen under maskinen, tar ut de rene klærne, skrur på radioen, rydder Han sine klær på benken fra treningen for to dager siden i skittentøyet, rydder vekk datteren min sine hårstrikk, rydder vekk sønnen min sine to bukser fra benken, rydder vekk kattemat, setter hårtrimmeren i laderen, vasker av benken som er full av sand mens jeg griner, setter baljen på benken, henger opp klærne.

Det første eksempelet er greit. Da har jeg en rimelig god følelse etterpå og kan gjøre mer av samme. I det andre eksempelet: Nå prøver jeg å høre etter det de snakker om på radioen. For jeg vet at fortvilelsen jeg føler ikke samsvarer med situasjonen. Hvis jeg klarer å høre etter kan det gå over, jeg henger opp klærne og etterpå er det greit. Hvis jeg er alene hjemme går det stort sett bedre enn hvis de andre er hjemme. Da begynner jeg å mase. Jeg går til ham og spør om han kan rydde vekk treningstøyet sitt selv like etter treningen. Han blir som oftest sur for et sånt spørsmål. Sønnen min triver buksene til seg og sier han skal skjerpe seg.

Av reaksjonen hans skyller en ny bøle av fortvilelse over meg. Nå mener jeg at jeg bør kunne spørre om han selv kan ta treningstøyet sitt uten at han blir sur, men jeg vet at måten jeg reagerer på, fortvilelsen, den lammende fortvilelsen ikke samsvarer, og jeg vet at jeg takler dette annerledes en vanlig dag. Hva er det som skjer? Hvorfor skjer det? Hva bør jeg gjøre annerledes?

Nå kommer sånne tanker som at når han vet at jeg har migrene, kan han ikke ta hensyn? Kan han la være å reagere på en måte som gjør at jeg blir verre? Jeg har ment det, og det gjør at jeg blir sint fordi han ikke bryr seg, at han ikke kan ta hensyn. Dette er vanskelig, og alvorlig. Er jeg urimelig? Ofte ender vi i en slik situasjon opp med en krangel. For min del handler det da mindre enn 5 % om utgangspunktet, nemlig treningstøyet, 35 % om reaksjonen jeg fikk på henvendelsen, og 60 % om mangel på forståelse. Måtte han krangle med meg?

Ond sirkel. Jeg bør men vet ikke hvordan. Og hva kan jeg forvente? Eventuelt forklare? Noen?

[AnonymBruker]

Det var så mye tekst og veldig langt,at jeg falt ut.

[Gjest GetOverIt]

Du burde ikke forvente at din mann skal være forståelsesfulle og si gode ord hele tiden. Hvorfor orker du å gå i diskusjon med han når du har vondt?

Hvorfor ikke ta medisin, si at du trenger en times fred og ligge deg inn på rommet?

For meg virker det ikke som om migrenen er hovedproblemet her, virker mer som om du er deprimert eller noe. Gå og snakk med legen og fortell hvordan du føler deg.

[Carrot]

- det finnes mye god medisin for migrene, og botox har mange veldig god langsiktig effekt av...

[Gjest Gjest]

Du burde ikke forvente at din mann skal være forståelsesfulle og si gode ord hele tiden. Hvorfor orker du å gå i diskusjon med han når du har vondt?

Hvorfor ikke ta medisin, si at du trenger en times fred og ligge deg inn på rommet?

For meg virker det ikke som om migrenen er hovedproblemet her, virker mer som om du er deprimert eller noe. Gå og snakk med legen og fortell hvordan du føler deg.

Selvfølgelig må du kunne forvente at mannen tar hensyn og er forståelsesfull hver gang du har smerter. Når du er så plaget, er det minste du kan forvente at mannen din gjør alt som er mulig for at smertene dine skal bli lindret.

Dessverre gir de aller fleste menn mer eller mindre blaffen i partnernes lidelser, og de vil nødig ta hensyn til andre enn seg selv. De fleste menn oppfører seg slik at kvinnenes plager blir verre. Hva skal vi egentlig med menn??

[Glorya82]

Ikke for å skremme deg men dersom du har prøvd mange forskjellige medisin mot migrene og ingenting funker så få tatt en MR av hodet for å utelokke langt alvorligere ting. Synes mannen din er urimelig som blir sur fordi han må rydde etterdet selv,- og ja han og barna bær ta hennsyn når du ersyk. Settdeg ned å snakk ordentlig med dem alle sammen. Et skikkelig familieråd og si at når mamma har

migrene må alle ta hennsyn. Har dette selv innimellom og jeg ligger rett ut. Gjør null husarbeid etc, kun ting som er 100% nødvendig, da får det bare flyte litt. Marker ordentlig når du får anfallene, legg deg å slapp av, snakk oordentlig med mann/fam om dette og legen din. Kan være godt å få luftet ting hos evnt psykolog eller fam terapi for du høres deprimert ut..:/

[Sweet77]

Unnskyld, men det virker som du har fullstendig mangel på delvrespekt. Du ser deg selv som et totalt offer.

Det eneste du kan gjøre er å bestemme deg for at det eneste du trenger, er forståelse fra deg selv. Ikke fra han han eller andre rundt deg. Og så tar du det rommet du trenger. Og tenker at om de ikke skjønner det, så er det deres problem. Ikke ditt. Fordi du vet hva du trenger, og at det er du faen meg i stand til å skaffe deg selv.

Det er greit å synes synd på deg selv - men det må være nok for deg, du kan faktisk ikke satse på at de rundt deg skal forstå. Hva verre er, hvor mye de enn forstår deg, så vil det ikke fjerne den nagende følelsen din som sier at du er en bydre for dem.

Det er det bare du som kan gjøre noe med, og det gjør du bare ved å bestemme deg for at å være i fred når du har migrene, det er din rett. Og så ved å handle deretter.

Tror faktisk ikke jeg kan hjelpe deg noe ut over dette, den eneste som kan hjelpe deg er deg selv. Og hva bedre er - ved å gjøre det, kan du bli en inspirasjon for andre i samme situasjon også.

All medlidenhet fra meg for smertene, men null for offerrrollen. Den må du gjøre noe med

[Tropic]

Kanskje du kan teste ut andre migrenemedisiner? Er ikke sikkert det vil gi seg helt, men kanskej verdt å prøve?

Ellers virker det på meg som hovedproblemet deres er kommunikasjon, eller mangel på dette. Noe som forverres når du er dårlig.

Kanskje dere bør dra på parterapi eller lignende sammen, slik at kommunikasjonen mellom dere kan bli bedre.

Skjønte ikke helt den vaskerom-greia de. Er problemet at du ønsker å gjøre en liten ting, men så blir oppgaven mye større enn planlagt og dermed klarer du ikke oppgaven uten å bli dårlig?

Endret 6. juni 2012 av Tropic