Når starter livet?

[frøkna]

Usikker på om jeg poster på riktig sted, følte ikke at det hørte helt hjemme noe sted.

Problemet mitt er at jeg aldri føler at det ordentlige livet mitt starter. Nå er jeg fortsatt ung (22) men lurer på om man egentlig alltid føler det sånn? Jeg føler alltid det er noe jeg må gjøre før jeg kan slappe av å alt i livet mitt er på plass og er egentlig aldri fornøyd med hvordan ting er nå. Føler jeg bare går rundt å venter på at livet mitt skal begynne, men hva om det aldri gjør det? Har det gjort det for deg?

Eller er det ingen som skjønner hva jeg mener og jeg er helt på bærtur :gjeiper:

[Gjest Applecore]

Usikker på om jeg poster på riktig sted, følte ikke at det hørte helt hjemme noe sted.

Problemet mitt er at jeg aldri føler at det ordentlige livet mitt starter. Nå er jeg fortsatt ung (22) men lurer på om man egentlig alltid føler det sånn? Jeg føler alltid det er noe jeg må gjøre før jeg kan slappe av å alt i livet mitt er på plass og er egentlig aldri fornøyd med hvordan ting er nå. Føler jeg bare går rundt å venter på at livet mitt skal begynne, men hva om det aldri gjør det? Har det gjort det for deg?

Eller er det ingen som skjønner hva jeg mener og jeg er helt på bærtur :gjeiper:

Skjønner veldig godt hva du mener!

Jeg gikk rett derfra til å plutselig føle at den beste delen av livet er over uten at jeg har kommet igang!

[Gentle]

Jeg skjønner også veldig godt hva du snakker om.

Mitt liv startet i en alder av 39

Jeg har selvsagt gode minner fra tiden før, men nå har jeg virkelig følelsen av at jeg lever...på alle måter

Jeg tror det handler om å ta ansvar for vårt eget liv, ikke bry seg så mye om hva andre mener, finne ut hva vi vil i livet... og, ikke minst: gjøre det!!

Mulig man må nå en viss modenhet før man kommer så langt...

Du må søke svaret i deg selv, det er bare du som vet hva som er viktig i ditt liv.

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg, og har følt akkurat det samme... Men nå som jeg begynner å faktisk få litt fortid og minner, ser jeg at jeg burde satt mer pris på de øyeblikkene jeg hadde mens jeg faktisk hadde dem. Er veldig redd for at hele livet mitt kun skal være venting på at livet skal begynne. Så jeg prøver etter beste evne å sette pris på hvert eneste øyeblikk, nyte hver dag jeg har på denne planeten (prøver å variere og bryte litt i det som ellers bare er kjedelige, rutinebestemte hverdager. Høre på noe ny musikk på vei til skolen, spise noe jeg aldri har spist før, lese noe nytt, osv.). Livet er ikke så langt, men det er en fantastisk gave, i alle fall for oss som bor i et land som Norge! Livet er nå.