Sjalusi - det mørke og ødeleggende

[Gjest *utenfor*]

Har noen av dere opplevd at partneren er sjalu? Litt er flatterende og faktisk ganske smigrende når forholdet er nytt og spennende - men etter at man har blitt bedre kjent og har vært sammen lenge nok til å si at man tror man kjenner hverandre..

Hva skjer da når man blir klar over at sjalusien faktisk ikke er bare overfladisk men stikker dypt, er mørk og direkte ødeleggende? Hvordan opplever andre dette sett utenfra?

Når man er sjalu er det som om man retter fokuset inn i sin egen usikkerhet og sjalusi - der leter man på en måte etter en bekreftelse på at man har rett i sine mistanker - og det er helt uavhengig av hva den andre sier eller gjør for å overbevise en om at en tar feil.. Der og da er man bare så sikker - så overbevist at man faktisk ødelegger for seg selv og vet det.. men klarer alikevel ikke å se ut av sitt eget mørke.. Og for den som blir mistenkeliggjort og beskylt er dette en måte å ødelegge kjærligheten på. For en som ikke er sjalu i den grad det er sykelig skjønner bare ikke - de har ingen forutsetning for å forstå...

Så sitter man da på hver sin gren, klamrer seg fast og er livredde for å falle ned.. Dersom man hadde funnet et fokus ville man kanskje se at det ikke var så ille langt ned - og at det kunne bli bedre av å slippe taket... At man da kunne "redde stumpene" og "bygge noe nytt"..

Jeg er ikke sjalu av meg.. men en jeg kjenner er - fryktelig.. Så ille at han går til fysisk angrep på de han mener ser på hans kone på en upassende måte. Det hjelper ikke hva noen sier eller gjør i et slikt "anfall" han skal ta dem - koste hva det koste vil...

Kona er en stille jente, preget av han har hun "visnet" på en måte - venner rundt dem ser det men kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Hun sitter på grenen og klorer seg fast i håp om at "hvis bare".. Hvordan i alle dager kan et menneske bli så blendet? At man ikke ser sin egen elendighet?

Jeg fatter det ikke...

Kanskje det er noen her inne som har levd det? Som vet og kan forklare??

[Suzy]

Jeg har vært kona (eller i mitt tilfelle samboeren) til den sjalu mannen og det gikk med meg som du beskriver det har gått med henne. Jeg mistet all glede og spontanitet i skrekk for å støte ham.

I forholdet vårt var det nemlig meg det gikk ut over og ikke de som eventuelt så på meg. Om noen så på meg var det min skyld i hans øyne.

Han trodde jeg var utro mot ham bare han snudde ryggen til og tilslutt var jeg det fordi det ikke lenger spilte noen rolle og fordi jeg ikke hadde noen tillit hos ham.

Jeg fikk klokkeslett jeg måtte være hjemme til, klare regler for hvem jeg fikk være sammen med og måtte fortelle alt hva jeg hadde gjort om jeg hadde vært borte uten ham. Han mistenkte meg for alt mulig og han kontrollerte meg til og med i drømme - en gang sa jeg nemlig et guttenavn høyt mens jeg sov og da snakket han ikke til meg på uker... Jeg vet ikke hva jeg hadde drømt engang

Jeg gikk fra denne mannen og det er det klokeste jeg har gjort. Han var syk og han innså det ikke sjøl.

Sykelig sjalusi må behandles i terapi og sykelig sjalusi tar knekken på ethvert forhold.

Er denne karen en venn av deg bør du råde ham til å komme seg til psykolog snarest mulig om han vil beholde kona... :-?

[Gjest glamourgirl]

Henger meg på SUzy sin her. Har vært i lignende situasjon som henne, og det er helt jævlig. Du mister all selvtillit og blir en skygge av deg selv. Send vennen til terapeut!

[Mossa]

Henger meg på SUzy sin her. Har vært i lignende situasjon som henne' date=' og det er helt jævlig. Du mister all selvtillit og blir en skygge av deg selv. Send vennen til terapeut![/quote'] :enig_animasjon: Kan ikke si noe mer enn det disse to har sagt!!

[Quinden]

Så flott at dere tar et opprør dere som har vært utsatt for det!! :D

[Gjest *utenfor*]

Hva når man da står på utsiden og "ikke har noe med det"? Hvordan skal man da trå inn på andre sine enemerker for å "rette" på noe man ser er fryktelig galt? Dere råder til psykolog - forsåvidt greit det - men hvordan kan man si til noen som ikke ser at de har en svakhet at de trenger hjelp?

Og for ikke å glemme - hva sier man til den det går utover?

Det virker så lett for dem som har vært igjennom det og kommet ut av det - eller for de som står på utsiden og ser inn.. Men det er ikke lett - det er alt annet enn lett....

[Suzy]

Hva når man da står på utsiden og "ikke har noe med det"? Hvordan skal man da trå inn på andre sine enemerker for å "rette" på noe man ser er fryktelig galt? Dere råder til psykolog - forsåvidt greit det - men hvordan kan man si til noen som ikke ser at de har en svakhet at de trenger hjelp?

Jeg har ingen fasit til hva du kan gjøre, men om du kjenner denne mannen vet du kanskje om han kan hjelpes eller om han ikke har noe potensiale for bedring.

Problemet med kontrollerende personer KAN nemlig være at de har visse psykopatiske trekk og ett av dem er "det er aldri min feil". Har han dette særtrekket er det neppe noen håp for bedring av situasjonen, fordi han ikke vil være villig/istand til å innse problemet og dermed gå inn for å endre seg.

Er han ikke slik - da er det håp.

Jeg vet ikke hvor du står i forhold til ham, men jeg tror jeg ville gått for den direkte konfrontasjonen.

Si til ham (i en edru og nøytral setting - viktig!!) at du har sett oppførselen hans og reagerer negativt på den. Si at du mener han går over både sin partners og andre menneskers grenser på en svært negativ måte når han beskylder og angriper slik han gjør. Si at du ikke vil finne deg i at han behandler menneskene rundt seg på den måten mer og gi ham råd om å gjøre noe med det.

Du kan jo også si at du finner det vanskelig å oppholde deg på samme sted som de to så lenge han har denne typen oppførsel.

Er han et kjærlig og vettugt menneske vil han se alvoret om du skisserer hva det vil gjøre med kona hans om han fortsetter på denne måten (ødelagt selvtillitt, angst osv osv..). Si også at han kommer til å ende i alvorlige problemer om han fortsetter å angripe mennesker omkring seg på denne måten - det kan ende med fengsel og vil han det???

Dette blir bare teorier, men det er da noe... Og for the record - du har noe med det. Du er et medmenneske og en person i hans omgivelser som denne sykelige sjalusien går utover. Det gir deg all mulig rett til å reagere! :-?