Jeg er så bitter...

[Gjest Katarine]

Som jeg har nevnt tidligere på KG, har jeg etter nesten 12 år fått ny kontakt med min fars familie. Jeg har ikke fått ha noen som helst kontakt med dem etter at han døde, fordi min mor ikke tillot det.

Vel, nå har vi møtt hverandre og pratet mye sammen, og ett er sikkert - det er veldig fine, hjertevarme mennesker som jeg allerede er blitt glad i, spesielt min tante. Snakket med henne igår og hun er temmelig sjokkert over hvordan jeg har hatt det i alle disse årene, og hvordan min mor har oppført seg. Og så kommer de bitre tankene - hvorfor kunne vi ikke ha kontakt tidligere? Hvorfor ble jeg nektet kontakt med familien? Jeg er så rasende og bitter på min mor at jeg nesten ikke får konsentrert meg om annet, og jeg er fryktelig lei meg for alle de årene jeg har levd i et helvete mens det fantes en familie der ute som mer enn gjerne ville være der for meg og som nå prøver å støtte meg så godt de kan. Jeg må tilføye at jeg ikke har noen negative følelser overfor dem, det er på ingen måte deres feil at vi ikke har hatt kontakt, og jeg har aldri klandret dem for det.

Jeg er dessuten utrolig redd for å miste dem, for det er noen som ikke er helt unge lenger. Prøver å la være å tenke på det, men det er ikke så lett.

Hvordan i all verden kommer jeg over denne enorme bitterheten? Jeg vet jo at den ikke ødelegger for andre enn meg selv.

[Gjest Madam Felle]

Det er bare din mor som kan hjelpe deg her. Snakk med henne, og forklar henne hva du nå føler. Men prøv å forstå henne også. Det kan være mye som ligger bak der som du egentlig ikke har en anelse om.

Ønsker deg lykke til, og håper du får de svarene du leter etter.

[Gjest Katarine]

Det er bare din mor som kan hjelpe deg her. Snakk med henne, og forklar henne hva du nå føler. Men prøv å forstå henne også. Det kan være mye som ligger bak der som du egentlig ikke har en anelse om.

Ønsker deg lykke til, og håper du får de svarene du leter etter.

Jeg kan ikke snakke med henne, for vi har ikke noe kontakt, og jeg begynner å lure på om hun ikke er ganske så psykisk ustabil. Jeg vet med sikkerhet at hun ikke har noen akseptabel grunn for å ha holdt meg unna dem - de er helt normale, snille mennesker som aldri har gjort hverken henne eller pappa noen verdens ting.

[Gjest Mayamor]

Men hun er jo din mor og har stilt pp for deg i alle disse årene.

Det bør vel bety at hun bryr seg om deg vel?

Skjønner godt at du ikke har det lett.

Har en venninne som fikk besøk på trappen på 18 års dagen sin:

"Hei - jeg er din kusine. Din pappa er min mors bror."

Det var ikke lett for henne å tilgi moren.

Tid tok det og lett var det ikke.

Jeg setter likevell et spørsmålstegn med hvorfor din fars familie

ikke klarte ta kontakt med deg dersom de hadde villet det...

Men jeg har jo ikke all bakgrunnsopplysningen du sitter inne med selv.

Ønsker deg lykke til - og for som du selv sier:

Det er jo deg selv dette ødelgger...

Klem fra Mayamor :blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

Håper ting ordner seg for deg, og at alle har rett til å ha all den kontakten de vil med familien sin.

Klem.

Men en ting vil jeg bare få si til andre mødre her inne, tenk over hva dere gjør når dere nekter dine barn kontakt med far og fars familie. Og selvfølgelig omvendt. Det kommer en dag da barnet skjønner hva du har gjort.