Oisann!

[Tallhodet]

Her ser det ut til å ha skjedd noe uventet gitt. Går på p-piller. Glemte en pille på 17. mai, men tenkte ikke noe mer over det. Har jo skjedd før, og det har alltid gått bra. Èn pille liksom???

Skal sies at jeg ikke har testet enda, men kroppen føles veldig annerledes enn andre ganger jeg har innbildt meg at jeg har vært gravid (hvem har ikke gjort det innimellom mener jeg?). Skal i teorien få mensen i dag, så jeg får kjøpe test etter jobb og ta den i ettermiddag. Kan selvfølgelig hende at tanta dukker opp som vanlig, men det ville overraske meg mye.

Passer absolutt dårlig å blir gravid nå, men det gjør det vel alltid? Har en haug med argumenter for at dette aldri burde skjedd, men på den andre siden er det jo ingen krise heller. Har verdens mest fantastiske kjæreste, og kan ikke tenke meg noen bedre far til barna mine. Imidlertid har vi bare vært sammen i snart fem måneder, så dette er jo alt for raskt. I tillegg har jeg akkurat blitt forfremmet (eller hva man skal kalle det) på jobb, og skal bygge opp en ny avdeling. Har bare vært i jobben i snart et år, og hadde jo en illusjon om at jeg skulle være gift og ha hus, bil, båt, hytte og alt det andre på plass først. Jeg mener - det er jo en grunn til at jeg går på p-piller, og det er at jeg vil VENTE med å bli gravid. Men skjedd er skjedd, abort er ikke et alternativ. Er tross alt 32 år gammel, og ønsker meg barn på et tidspunkt. Kjæresten blir 38 i høst, og ønsker seg barn han og. Men antakelig ikke enda... Har ikke fortalt han noe, og sitter her og lurer veldig på om jeg skal teste først eller fortelle han om mistanken og la han være med når jeg får resultatet?

Grunnen til at jeg er "sikker" på at jeg er gravid er alle symptomene. Tanken hadde ikke streifet meg før de dukket opp, så det er neppe fordi jeg har gått og kjent etter (som jeg har gjort flere ganger før). Begynte for en uke siden med pms-smerter i magen. I og for seg litt uvanlig, siden jeg sjelden har nevneverdig vondt når jeg går på piller. I tillegg begynte det å krible veldig i brystvortene, men det skjer jo innimellom. Tenkte bare at den ville komme som vanlig i/over helga, og at jeg kanskje hadde litt vondt pga den glemte pilla.

Var på fest med kjærestens venner på fredag. Kjenner bare noen av dem, og det gikk som det måtte gå - drikker med begge hender når jeg ikke har noen å snakke med som jeg føler meg trygg på. Ble en del øl, ei flaske rødvin, litt mer vin av ymse slag og noen tyrkershot. Tenkte det var derfor jeg våknet og følte meg uggen i hele kroppen på lørdag, ville jo ikke vært så rart... Imidlertid har den rare følelsen bare vedvart siden. Magen er fortsatt vond, og stikker til innimellom. Nesa er potte tett selv om jeg ikke er forkjølet, jeg tisser hele tiden, alt lukter og jeg har for en gangs skyld IKKE lyst på sjokolade. Ikke mat heller for den sakens skyld, men jeg er konstant sulten likevel. Hormonkvisene spruter, og har gjort det i ei uke. Har noen kviser til vanlig, og får gjerne noen til rett før mens, men ikke SÅ ekstremt. Og det der med å ikke være snopsugen uka før mensen skal komme har vel aldri skjedd meg før.

Når jeg leser hva jeg skriver blir jeg bare enda mer overbevist om at jeg er gravid. Passer absolutt ikke, jeg er overhodet ikke glad for det (men blir det nok om kort tid hvis alt går bra) og jeg er "redd" for hva kjæresten kommer til å si. Gruer meg til å fortelle det til han, selv om jeg "vet" at han vil ta det pent.

Det eneste som taler mot at jeg er gravid er det folk sier om at jeg skal være så trøtt og sove hele tida. Finnes ikke! Dvs er absolutt trøtt, men det er fordi jeg ikke sover. Kan det ha med graviditeten å gjøre? Begynte også i forrige uke. Ligger våken og vrir meg til både ett og to om natta, og våkner tidlig om morgenen. Dvs var vanskelig å komme seg opp i dag, men da hadde jeg bare sovet ca 5 timer. I går (søndag) var jeg lys våken klokka åtte, selv om jeg hadde sovnet rundt to. Er dovendyr til vanlig, så dette er noe som har kommet nå.

Mange tanker ja... Har siden lørdag kveld tenkt såpass mye på dette at det på et vis blir en nedtur hvis jeg tester negativt nå. Får vel ta den testen før jeg tenker så mye videre, men det er ikke så lett. Kroppen er urolig og tankene spinner hele tiden. Litt (mye) noia og litt spent på hvordan dette skal gå. Blir det baby på oss i februar?

Kjenner at jeg gjerne skulle sendt en melding til ei venninne for litt psykisk støtte, men synes det ville blitt helt feil i forhold til min kjære. Han må nok bli den som får vite det først, så får vi se hvor mange sekunder jeg klarer å holde meg etter det...