Det er noe som skurrer i vårt samfunn mht barn og jobb

[Majott]

Jeg tror jeg kommer til å fable litt her, men bær over med meg.

I dyreverdenen er det sånn at mye tid brukes på å få barna til å vokse opp og bli i stand til å klare seg selv. Der legges det vekt på å lære barna de ferdigheter de trenger for å takle voksenlivet, som jo varierer fra art til art. Ser jo også at det er flere innen "familien" som har ansvar for de unge.

Hos oss er det sånn at jobben teller foran alt, og både mor og far skal være i full jobb. Deretter er det fritidsaktivitetene som teller, og etter det er det mulig å være sammen med barna en time før leggetid. Og da er det lekser.

Når er det ungene våre skal lære seg de ferdighetene de trenger for å fungere bra som voksne? Er 20 minutter av dagen nok? De blir skolert i fag, og det er vel og bra. Det er jo også en forberedelse til voksenlivet. Men hva med verdier og holdninger, kunnskaper om matlaging, renhold? Det å bli selvstendig og stole på seg selv? Det å gjøre ting selv om det er ubehagelig. Det å ta ansvar selv for at ting skjer. Det trengs trening i det også. Og ikke alt kan trenes og oppleves i fritidsaktivitetene. Det trengs nære voksne, som bruker tid med barna. Voksne som står i det når barna ikke vil, og som kan pushe på litt i de områder det trengs ekstra trening. Voksne som ser barna og er til støtte på en annen måte enn en fotballtrener er.

Vi outsorcer for mye når det gjelder lærdom om hvordan klare seg som voksne. Og mye av det de lærer gjennom oppveksten, er hvordan de kan ha det gøy der og da. Fotballtrening dreier seg om trim, lagspill, og å ha det gøy i øyeblikket. Også om å kunne planlegge hvordan de skal legge opp neste kamp i forhold til motstander. Men det har ikke så stor verdi i voksenlivet.

Mye av jobben med å oppdra barn til å bli selvstendige voksne, er det andre enn foreldrene som gjør. Og mye av tiden som brukes utenom skole, brukes til organiserte akitiviterer som er gøy der og da, og kanskje nyttig på få områder senere. Ungene blir aktivisert og organisert fra de er 1 år og til de blir voksne. Hvordan skal de lære selvstendighet hvis de alltid blir aktiviserte? Og styrt av regler og andre voksne?

Vi voksne opplever å ha travle dager på jobb, gjerne med mye ansvar. Deretter er vi i skytteltrafikk som sjåfører og heiagjeng mellom ulike aktiviterer som barna er med på. Vi er slitne, vi har hus som skal holdes i orden, lekser som skal følges opp, dugnader, fritidsaktiviteter vi skal være med på omtrent på lik linje med barna. Når skal vi ha tid til å bruke tid på barna på egne premisser? Når skal vi ha tid til å lære dem hvordan de skal takle voksenlivet?

Endret 2. juni 2012 av Majott

[Tolly]

Så enig med deg. Særlig det du sier om verdier og holdninger. For oss blir det ikke riktig at fremmede voksne skal ta seg av den opplæringen. Jeg tror mange barn tidlig institusjonaliseres uten at noen stiller spørmål ved om dette er riktig og ønskelig.

[Gjest Haaploes]

Jeg synes det blir feil å påstå at organiserte aktiviteter ikke gir verdi senere. Lagidrett f.eks handler om mye mer enn det som skjer på banen der og da, det handler også om å ta vare på hverandre, å fungere i sosiale settinger. (På jentelag handler det gjerne også ofte om å innse at man ikke kan like alle mennesker i verden, og det er greit...)

Ellers er det andre ting som handler mye om selvdisiplin; instrumenter, kampsport, andre individuelle aktiviteter. Det handler om å pushe seg selv og å yte maks for å bli best mulig. Det er viktige verdier å ha med seg videre! Det er dessuten ingenting i veien for å bli med ungene på aktivitetene; melde seg som trener, begynne å spille cello sammen med poden (flere musikkskoler praktiserer dette - Suzuki-metoden), etc.

Jeg har vokst opp med to søsken og begge foreldre i full jobb. Vi har alle tre blitt selvstendige mennesker som klarte oss fint, og mor og far har gitt meg haugevis av inspirasjon til hvordan jeg vil oppdra mine barn. Blant annet har måltidene alltid vært "hellige" hjemme hos oss. Frokost i helgene, hverdagsmiddager o.l. De hjalp oss alltid med lekser, og hadde alltid tid.

For mange er jobben en viktig del av dem selv, en del av det å være lykkelig. Jeg tror lykkelige foreldre er en forutsetning for lykkelige barn.

[AnonymBruker]

Kanskje barna blir selvstendige av å ikke bli holdt i hånda av foreldrene overalt? Kanskje foreldrene er gode forbilder ved å være ute i jobb?

[Gjest Mamma]

Kjempeenig med deg, Majott!

[AnonymBruker]

Ang fritidsaktiviteter, vil jeg bare skyte inn at jeg vokste opp som speider. Og der lærte jeg å lede meg selv, og andre. Jeg ble selvstendig, løsningsorientert, fikk gode verdier, fikk felleskapsfølelse (og venner for resten av livet), konkurranseinnstinktet fikk noe å bryne seg på og mye mye mer. Og ikke minst fikk jeg oppleve masse!

Og da jeg var barn var det som Carali sa - måltider skulle spises sammen.

[Majott]

Jeg synes det blir feil å påstå at organiserte aktiviteter ikke gir verdi senere. Lagidrett f.eks handler om mye mer enn det som skjer på banen der og da, det handler også om å ta vare på hverandre, å fungere i sosiale settinger. (På jentelag handler det gjerne også ofte om å innse at man ikke kan like alle mennesker i verden, og det er greit...)

Ellers er det andre ting som handler mye om selvdisiplin; instrumenter, kampsport, andre individuelle aktiviteter. Det handler om å pushe seg selv og å yte maks for å bli best mulig. Det er viktige verdier å ha med seg videre! Det er dessuten ingenting i veien for å bli med ungene på aktivitetene; melde seg som trener, begynne å spille cello sammen med poden (flere musikkskoler praktiserer dette - Suzuki-metoden), etc.

Jeg har vokst opp med to søsken og begge foreldre i full jobb. Vi har alle tre blitt selvstendige mennesker som klarte oss fint, og mor og far har gitt meg haugevis av inspirasjon til hvordan jeg vil oppdra mine barn. Blant annet har måltidene alltid vært "hellige" hjemme hos oss. Frokost i helgene, hverdagsmiddager o.l. De hjalp oss alltid med lekser, og hadde alltid tid.

For mange er jobben en viktig del av dem selv, en del av det å være lykkelig. Jeg tror lykkelige foreldre er en forutsetning for lykkelige barn.

Ja, jeg er enig i at det har verdi. Og at man fører med seg viktige verdier fra aktiviteter. Men jeg synes at foreldre får/har en for liten rolle i dagens samfunn. For mye av foreldrenes rolle outsorces til andre. Av mangel på bedre ord. Det er fint at ungene kan få disse verdiene fra andre, men det bør komme i tillegg til det foreldrene kan gi. Familieverdier er viktige, og jeg tror at unger som har foreldre som har tid nok til dem, opplever mer støtte enn unger som må hente støtte og verdier fra fritidsaktiviteter. Mye lærdom bør gå i arv, og det gjør det ikke når man kun er sammen med folk på sin egen alder. Selv om en også lærer mye av det.

[AnonymBruker]

Hvilket alternativ har du da?

Bolig er dyrt, transport koster penger og selv om det er mulig å klare seg på en lønning foretrekker jeg å tjene mine egne penger fremfor å be mannen min om lommepenger.

[Majott]

Kanskje barna blir selvstendige av å ikke bli holdt i hånda av foreldrene overalt? Kanskje foreldrene er gode forbilder ved å være ute i jobb?

Ja, det er sant. Det er en balansegang, som en hele tiden må vurdere.

Men jeg ser en forskjell på det å ha barn nå og den gangen jeg hadde småbarn. Vi fikk ikke barnehageplass før ungene var 3 år den gangen. Jeg jobbet natt, og hadde derfor mer fritid enn de som jobbet fullt på dagtid.

Nå virker det som at det er et eneste kjør. Ungen blir plassert i barnehage fra den er 10 mnd, deretter er det fritidsaktiviteter fra h*n er 3-4 år. Ungene blir aktivisert og organisert omtrent fra de blir født og til de blir voksne. Og foreldre har rollen som de som koordinerer det hele, men deltar på sidelinjen.

Jeg er klar over at dette ikke gjelder alle, men mange nok til å bli bekymret.

Jeg vil forresten ikke påstå noe, men jeg vil skape en debatt. Jeg vil belyse dette, og vise til at man ikke er nødt til å være med på kjøret som har utviklet seg.

Endret 2. juni 2012 av Majott

[Majott]

Hvilket alternativ har du da?

Bolig er dyrt, transport koster penger og selv om det er mulig å klare seg på en lønning foretrekker jeg å tjene mine egne penger fremfor å be mannen min om lommepenger.

Som du sier, samfunnet er lagt opp til at både mor og far skal være i jobb. Det var både jeg og mannen da ungene var små. Og det er blitt mer tydelig med årene, i og med at det er blitt jobbet bevisst for å få full barnehagedekning. Det er visst meningen at ungene skal være i barnehage fra de er 10 mnd.

Det du kan velge på, er om du vil følge kjøret med alle fritidsaktivitetene. De stjeler tid fra familien, tid som ofte blir stress, og som godt kan brukes på andre måter. Det er en verdi at unger er med på fritidsaktiviteter, men det kan være sunt å begrense det. For meg virker det som at foreldre er blitt sjåførslaver på ettermiddagstid. De kjører hit og dit, og overlater barna til enda flere voksne som skal ta hånd om dem. Gjerne fra de er 3-4 år.

[melly666]

Jeg har - siden foreldrene mine er i full jobb - kommet meg til og fra skolen på egenhånd + smørt egen matpakke, pakket sekken min selv osv fra 2 klasse. Leksene mine ble gjort på egenhånd og uten tilsyn (og veldig ofte ikke gjort ) og fikk likevel full score på tester og lignende. Jeg var svært selvstendig som ungdom og klarte meg svært godt da jeg flytter for meg selv - til tross for at jeg ikke har fått opplæring i økonomi, rengjøring eller matlaging fra foreldrene mine. Poenget er - barn kan gjøre mye mer enn det voksne ofte tror hvis de bare får sjansen til å prøve seg selv. Å takle voksenlivet lærer man bare av å få slippe til

[Majott]

Jeg har - siden foreldrene mine er i full jobb - kommet meg til og fra skolen på egenhånd + smørt egen matpakke, pakket sekken min selv osv fra 2 klasse. Leksene mine ble gjort på egenhånd og uten tilsyn (og veldig ofte ikke gjort ) og fikk likevel full score på tester og lignende. Jeg var svært selvstendig som ungdom og klarte meg svært godt da jeg flytter for meg selv - til tross for at jeg ikke har fått opplæring i økonomi, rengjøring eller matlaging fra foreldrene mine. Poenget er - barn kan gjøre mye mer enn det voksne ofte tror hvis de bare får sjansen til å prøve seg selv. Å takle voksenlivet lærer man bare av å få slippe til

Veldig enig med deg i det. Man lærer mye ved å få prøve seg selv. Likevel mener jeg at unger har godt av at foreldrene er sammen med dem. Det du beskriver er ting du lærte på egen hånd, bl.a lekser uten tilsyn og oppfølging. Jeg tror det er bedre om foreldre følger opp på det.

Nå når du flytter for deg selv, hadde det blitt lettere for deg om du hadde kunnskap og vaner mht økonomi, renhold og matlaging. Tror jeg.

Men får unger nå for tiden slippe til? Har inntrykk av at de blir kjørt til skolen, deretter til og fra fritidsaktiviteter, hvor man ikke er god mor hvis man ikke er til stede under treningen.

[Gjest Haaploes]

Men får unger nå for tiden slippe til? Har inntrykk av at de blir kjørt til skolen, deretter til og fra fritidsaktiviteter, hvor man ikke er god mor hvis man ikke er til stede under treningen.

Da jeg trente et lag med barn mellom fem og seks år, kastet jeg ut alle foreldrene. Det tok ikke lange tiden før jeg oppdaget at ungene konsentrerer seg mye bedre når foreldrene ikke var der, pluss at alle hønene på sidelinjen stormet ut på banen så fort en av ungene slo seg litt

Det endte med at de mest ihuga foreldrene som nektet å oppholde seg mer enn femti meter fra barna sine, satte seg i garderoben. Det gikk på rundgang å ta med kaffe, siste treningen jeg hadde disse ungene bakte jeg boller og sa takk for forståelsen

[ViljaH]

Jeg er ikke enig med deg i at foreldre idag prioriteter barna helt etter jobb og fritidsaktiviteter, og ser dem bare 20 min om dagen. Alle jeg kjenner, som har krevende jobber, satser på å ta seg av barna mest mulig selv. Går ned i stilling, foreldrene jobber skjevt eks en 7-15 så kommer hjem tidlig, kjøper seg vaskehjelp så tiden hjemme kan brukes på barna ikke enda mer arbeid. Reduserer jobbreiser mest mulig, begrenser overtid, om noe overtid gjøres det etter barnas leggetid. Jeg synes foreldre jeg ser strekker seg langt for ungene sine, når begge må jobbe. Og der er jeg også. Jobber redusert for å ha barnet mitt med meg/oss, kortest mulig bhg-dag, mye av helgene er uten store aktiviteter, da er vi bare sammen.

[Mafalda]

Jeg er både enig og uenig, Majott.

For meg blir det feil å skyte fotballtrener og stressede foreldre, i forhold til at vi ikke har tid til å oppdra våre egne barn og outsourcer oppdragelsen. Jeg tror og mener bestemt at fritidsaktiviteter lærer barna masse, og at det er sunt å forholde seg til flere forskjellige voksne og flere sett regler og ressurssentra.

Det jeg ser som den store stygge ulven i dagens barnesamfunn, er verken tidsklemma eller for mange aktiviteter, men foreldre med dårlig samvittighet. Sånn sett går det ut på det samme som det du er bekymret for, bare med et annet fortegn. Jeg ser nesten daglig foreldre som lar seg tråkke på, som lar seg overkjøre, som rister oppgitt på hodet på foreldremøter og sier "det er jo umulig å få tiåringen i seng før klokka tolv, det er jo tross alt ferie" og "jamen, han må jo få spille det samme dataspillet som alle andre, selv om jeg ikke liker det". Eller foreldre som overkompenserer noe voldsomt- som skilsmisse-enebarnet som får trippelt opp av moteklær og teknisk utstyr, fordi "det må han jo ha". Og det er da foreldre som på sitt merkelige vis kompenserer for at de ikke kan følge opp gullungenes minste hint og vink ellers- så da må vi jo være "snille" når de er hjemme.

Lære seg voksenliv og familiegrunnlag? Det gjør de da godt nok ved å faktisk bli involvert til daglig, uansett hvor stappa timeplanen er. Men også her lar mange foreldre den dårlige samvittigheten bestemme, og enda verre: tror at en ferie på hytta er ideell hvis du slipper å gjøre noe som helst. Som om det ikke er hyggelig å stå og ta oppvasken sammen, og som om det ikke er bra nok å ha et rom å rengjøre hver uke istedenfor at foreldrene kjøper vaskehjelp og i steden drar på Tusenfryd eller badeland hver helg, for "kvalitetstid". I mitt hode blir dette litt latterlig, men jeg sitter jo selvsagt ikke på fasiten heller

Vi er en sånn familie du sikkert er skeptisk til, slik di skriver hovedinnlegget. Vi har fire barn, og en av dem var forrige helg i Spania på fotballcup og denne helgen i Sandefjord (han har for øvrig fem treninger i uka pluss kamp, og spiller to instrumenter). Og det er bare den ene! Vi bruker vanvittig med tid, penger og ressurser på barnas aktiviteter, men vi er MED, og vi slutter ikke å stille krav. Mine unger kan manøvrere alene i storbyen, de må sykle alene, de må holde rommet i orden, de må hjelpe sine søsken og bidra i familien, og også vaske do innimellom. Jeg tror og håper (men vet selvsagt ikke sikkert) at de vokser opp til å bli relativt harmoniske og ikke minst ansvarsbevisste, selv om vi jobber fulltid begge to og familiens timeplan er hektisk.

Når jeg leser feks Si;D i Aftenposten, blir jeg matt over sutrenivået blant norsk ungdom. Det virker som de forventer at livet er en lang, behagelig ferie. Det er selvsagt ikke deres feil, det er foreldre som har cashet ut, curlet veibanen, og lagt til rette i huet og ræva. Da oppdrar du ungdom som forventer at mamma ringer til universitetet for å ordne opp, og det er ingen tjent med. Som sagt er jeg veldig enig i problemstillingen din, men jeg er ikke enig i hva som forårsaker den. Jeg tror det er fullt mulig å ha et funksjonelt og oppdragende familieliv selv om man har masse jobb og tidsklenme- men foreldrene må slutte å ha så innmari dårlig samvittighet for at de ikke er til stede hele tiden (det var de ikke på 50-tallet heller, for øvrig- husmødrene var for det meste hjemme med huset, ikke med barna. De gikk på selvstyr utenfor blokkene mens mødrene kastet matpakker ned fra vinduene innimellom. Akkurat det har dog gått i glemmeboka for dagens mødre med dårlig samvittighet...).

[Gjest Gorgonzola]

Selvsagt betaler vi, som nasjon, en pris i forhold til den vekst og velstand vi opplever.

Olje og gass får ta sin del av "skylden" men den aller viktigste årsaksforklaringen ligger i kvinners yrkesdeltagelse, som er unik i global målestokk.

Jeg er ikke enig i at vi kan se bort fra tidsklemma som en viktig årsak. Foreldres dårlige samvittighet, unnfallenhet og manglende energi og kompetanse til å iverta oppdragerrollen på skikkelig vis handler selvsagt om tidsklemma. Har du ikke tid har du ikke overskudd. Er det ikke tid tas det snarveier og det er lett å henfalle til quick wins og lettvinte løsninger.

Å oppdra et barn starter fra dag én og varer i 15-18 år. Det er mer krevende enn en vanlig yrkeskarriere, der bytter man gjerne jobb når nok er nok. Det funker ikke med egne unger.

Det betyr allikevel ikke at mor må tilbake i heimen for å lykkes med barn. Svært mange fikser kombinasjonen full jobb og skikkelig barneoppdragelse. Men slett ikke alle. Og det må være rom for løsninger som passer den enkelte, enten det er hjemmeværende, jobbe halv stilling, jobbe redusert stilling en periode eller jobbe full stilling.

Endret 2. juni 2012 av Gorgonzola

[Gjest uAnonymBruker]

Da jeg var barn for 20 år siden gikk jeg på håndball, fotball, ski, orientering, korps, speidern, musikkskole og svømming, sånn som de aller fleste av vennenne mine. Jeg lærte meg disiplin, hard jobbing, organisering, lagarbeid, selvstendighet, og å lytte, kommunisere med mennesker, ta vare på mennesker, tålmodighet og omtanke og å stole på egne og andres evner- i tillegg til at jeg hadde det kjempegøy. Alle de tingene har jeg tjent på og hatt nytte av i voksenlivet, uten tvil!

[Solskinnsbolla]

Jeg tror jeg kommer til å fable litt her, men bær over med meg.

I dyreverdenen er det sånn at mye tid brukes på å få barna til å vokse opp og bli i stand til å klare seg selv. Der legges det vekt på å lære barna de ferdigheter de trenger for å takle voksenlivet, som jo varierer fra art til art. Ser jo også at det er flere innen "familien" som har ansvar for de unge.

Hos oss er det sånn at jobben teller foran alt, og både mor og far skal være i full jobb. Deretter er det fritidsaktivitetene som teller, og etter det er det mulig å være sammen med barna en time før leggetid. Og da er det lekser.

Når er det ungene våre skal lære seg de ferdighetene de trenger for å fungere bra som voksne? Er 20 minutter av dagen nok? De blir skolert i fag, og det er vel og bra. Det er jo også en forberedelse til voksenlivet. Men hva med verdier og holdninger, kunnskaper om matlaging, renhold? Det å bli selvstendig og stole på seg selv? Det å gjøre ting selv om det er ubehagelig. Det å ta ansvar selv for at ting skjer. Det trengs trening i det også. Og ikke alt kan trenes og oppleves i fritidsaktivitetene. Det trengs nære voksne, som bruker tid med barna. Voksne som står i det når barna ikke vil, og som kan pushe på litt i de områder det trengs ekstra trening. Voksne som ser barna og er til støtte på en annen måte enn en fotballtrener er.

Vi outsorcer for mye når det gjelder lærdom om hvordan klare seg som voksne. Og mye av det de lærer gjennom oppveksten, er hvordan de kan ha det gøy der og da. Fotballtrening dreier seg om trim, lagspill, og å ha det gøy i øyeblikket. Også om å kunne planlegge hvordan de skal legge opp neste kamp i forhold til motstander. Men det har ikke så stor verdi i voksenlivet.

Mye av jobben med å oppdra barn til å bli selvstendige voksne, er det andre enn foreldrene som gjør. Og mye av tiden som brukes utenom skole, brukes til organiserte akitiviterer som er gøy der og da, og kanskje nyttig på få områder senere. Ungene blir aktivisert og organisert fra de er 1 år og til de blir voksne. Hvordan skal de lære selvstendighet hvis de alltid blir aktiviserte? Og styrt av regler og andre voksne?

Vi voksne opplever å ha travle dager på jobb, gjerne med mye ansvar. Deretter er vi i skytteltrafikk som sjåfører og heiagjeng mellom ulike aktiviterer som barna er med på. Vi er slitne, vi har hus som skal holdes i orden, lekser som skal følges opp, dugnader, fritidsaktiviteter vi skal være med på omtrent på lik linje med barna. Når skal vi ha tid til å bruke tid på barna på egne premisser? Når skal vi ha tid til å lære dem hvordan de skal takle voksenlivet?

Jeg tenker mye som deg

Selv så synes jeg noe av det viktigste foreldre kan lære barna sine, er den gode samtalen: der man reflekterer og lærer å uttrykke meninger og følelser-drøfte og få tilbakemeldinger, bekreftelse på selvet etc... Jeg liker å tenke på at bhg, skole og fritidsaktiviteter hjelper meg som forelder å oppdra barnet, men min oppgave er å lage et barn som kan prosessere det store samfunnet der ute, lage et trygt rede der selvet kan få "hvile" og tid til å utvikle seg i sitt tempo. Hjemme lærer barnet om nære relasjoner og relasjonsbygging og det er helt kritisk og den største og viktigste plattformen for videre utvikling og det å bli en selvstendig voksen etterhvert med stabil selvfølelse med empati og kjærlighet som basis og å mestre å sortere tanker og følelser på en verdifull måte...

huff ble rotete dette her...

[Mafalda]

Jeg er ikke enig i at vi kan se bort fra tidsklemma som en viktig årsak. Foreldres dårlige samvittighet, unnfallenhet og manglende energi og kompetanse til å iverta oppdragerrollen på skikkelig vis handler selvsagt om tidsklemma. Har du ikke tid har du ikke overskudd. Er det ikke tid tas det snarveier og det er lett å henfalle til quick wins og lettvinte løsninger.

Det er det nok, men det er ikke umulig å unngå så lenge man har et bevisst forhold til egne reaksjoner og hvorfor de oppstår. Nå gjør jeg meg sikkert fryktelig upopulær, men de lettvinte løsningene er faktisk ikke et direkte resultat av travelhet, men et resultat av latskap (ikke "latskap" per se, for mange kan stå på til de stuper, men med en tendens til å unnvike det som koster enda litt).

Ett nydelig eksempel: En far i barnehagen må hver dag bestikke jenta si med popcorn for at hun skal gå hjem. Det er helt sikkert effektivt. Han er helt sikkert sliten etter jobb. Men hva i alle dager slags situasjon er det han legger opp til? Han må jo være på grensen til sprø? Eller er dette bare en logisk reaksjon på tidsklemma?? Jeg tror ikke det, det er faktisk ikke spesielt vanskelig å oppdra ungene sine til relativt hensynsfulle mennesker, uavhengig av livssituasjon.

Bare for å gi enda et OT eksempel

[Gjest Gorgonzola]

Mafalda - det var ikke et OT eksempel. Det var et godt, og beklageligvis litt for typisk, eksempel på mange foreldres unnfallenhet og misforståtte snillhet overfor egne barn. Vi snakker bjørnetjeneste de luxe.

Jeg tror, som deg, at lettvinte løsninger ikke nødvendigvis handler om tidsklemma men like mye om inkompetanse, latskap, manglende forståelse og rett og slett litt lite mellom øra. Men det kan like godt handle om tid og/eller en kombinasjon, hvis du forstår meg.

Vi skal heller ikke underslå det faktum at samfunnet vårt i dag har mildt sagt lave terskler i forhold til hva som oppfattes som overtramp/overgrep den "andre veien", altså hva foreldre kan tillate seg før det ropes på en eller annen institusjonell innblander. Silkehansker og pusestemme er det som gjelder, tror litt for mange.

Omsorgssvikt, mishandling og overgrep er utvannet og benyttes tvert en mor eller far holder krapylet i fast grep, er litt bestemt både i stemmen og med fysikk.

Pluss at det meste ofte har en androgyn innpakning, mange unger "oppdras" med nøytralitet, de evner knapt å skille roller, enten det er mor, far, førskolepedagog, assistent eller kontaktlærer. Kanskje en av grunnene til at mange unger i dag har et svært tydelig og nært forhold til besteforeldre, den rollen (eller skal vi heller våge å si de rollene - bestefar er noe annet enn bestemor) er i alle fall preget av et klart rammeverk, akkurat det unger både trenger og setter pris på.