Blir sliten av sosial kontakt

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om overskriften er treffende, men jeg blir så sliten av "sosial omgang", om jeg kan kalle det det.

Jeg har mange venner, noen nære, er glad i familien min, har deltidsjobb og studerer. Men jeg har slitt litt med å passe inn på studiet (er nå snart ferdig med 3 av 5 år), men snakker med folk og har det trivelig. Etter at jeg begynte med studiene og flyttet på hybel har jeg imidlertid slitt veldig med at jeg blir så utrolig sliten.

Dersom jeg bare er hjemme, på lesesalen, trener, er på jobb (kontorjobb uten særlig med menneskekontakt) eller generelt sysler for meg selv uten veldig mye sosialt, er jeg i storform. Å f.eks. holde foredrag, taler (er litt intr. i politikk) og andre ting med avstand er nada problem, og jeg gruer meg ikke for kontakt, det er bare så "vondt" etterpå!

Men med en gang dagene mine innebefatter familiemiddag, gruppearbeid, kundekontakt, vennekvelder, besøk og mye kontakt med ukjente, så blir jeg helt utslitt. Føler meg helt mør i kroppen, og er totalt utslitt. Dette selv om jeg spiser som vanlig, sover som vanlig og egentlig ikke gjør noe som helst annet enn at jeg har mer kontakt med folk.... Det skal utrolig lite til, og jeg er drit lei. Da jeg hadde kjæreste/samboer var det samme greia, jeg ble utslitt bare av å være sammen med han. Jeg sover godt om nettene, og setter av tid til sofa og egen-tid (bor i kollektiv), der jeg gjerne går tur, leser eller gjør andre hobbyer. Det er med andre ord mye "slappe av tid" i livet mitt.

Jeg har, som skrevet over, slitt litt med innpass på studiet, kan det ha vært en utløsende faktor? Jeg trives bra nå, med unntak av i gruppearbeid der jeg gjerne faller litt tilbake (har en kronglete dialekt og er litt sjenert) da jeg er på en gruppe med en lærer som er veldig streng og medstudenter som er veldig for seg. Men jeg har venner der, snakker med folk og gleder meg til å gå på universitetet.

Noen tips til hva dette kan være, og hva jeg eventuelt kan gjøre for å bli kvitt/redusere det? Jeg vet ikke om lege er noen vits?

Jeg har det bra, tenker positivt og har ingen angst overfor sosiale ting, føler jeg selv iallefall... Har gått endel i meg selv og lurt på om jeg kan ha det, men jeg gleder meg jo til å være med andre, men jeg blir helt tappet for energi veldig fort, og det henger igjen såpass lenge

Jeg er jente i tjueårene. Frisk ellers, tror og håper jeg.

Tips?

[AnonymBruker]

Du er introvert. Ikke noe du kan fikse, bare sånn du er

[AnonymBruker]

Du er introvert. Det må du bare leve med

[AnonymBruker]

Hva er det da? Slitsomt hvis jeg ikke kan gjøre noe som helst med det, gjør jo at jeg nesten ikke kan være sosial :S

TS

[AnonymBruker]

Basically, an introvert is a person who is energized by being alone and whose energy is drained by being around other people.

Introverts are more concerned with the inner world of the mind. They enjoy thinking, exploring their thoughts and feelings. They often avoid social situations because being around people drains their energy. This is true even if they have good social skills. After being with people for any length of time, such as at a party, they need time alone to "recharge."

When introverts want to be alone, it is not, by itself, a sign of depression. It means that they either need to regain their energy from being around people or that they simply want the time to be with their own thoughts. Being with people, even people they like and are comfortable with, can prevent them from their desire to be quietly introspective.

Being introspective, though, does not mean that an introvert never has conversations. However, those conversations are generally about ideas and concepts, not about what they consider the trivial matters of social small talk.

Introverts make up about 60% of the gifted population but only about 25-40% of the general population.

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Har ingen problemer med å være sosial, men blir fort sliten av det. Er introvent og vet det, og har liksom akseptert at det er sånn jeg er.

Jeg har tenkt at det er fordi jeg er vant med å være alene, at jeg derfor blir sliten etter sosial kontakt, men selv om det er et behov vi mennesker har, å være sosial, så har folk forskjellige nivå av dette behovet. Jeg er en person som har et lavt nivå av det behovet, mens andre trenger mye mer. Sånn er vi bare

[Gjest Yellow Taxi]

Støtter meg til de anonyme, - du er introvert!

[AnonymBruker]

TS her. Ok, og det er -ingenting- jeg kan gjøre? Hvordan fungere optimalt i jobb f.eks. når man er dette? Blæh.

[Gjest Cosette]

Jeg er også slik, det er helt normalt. Jeg er ikke typisk sjenert, tror folk flest ser på meg som morsom å være sammen med, jeg liker godt å være sammen med venner, gå på fest og slike ting. Har ikke noe problem med å snakke foran mange mennesker. Men jeg trenger også mye tid til å være alene, bare være meg, lese og tenke og ikke forholde meg til noen andre. Det føles helt livsnødvendig. Det virker som det ligger litt til familien min også, de fleste av oss har det slik.

Nå for tiden jobber jeg med noe som krever at jeg må gi mye av meg selv til nye mennesker konstant, og da merker jeg at jeg blir ekstra kjørt når ettermiddagen kommer. Jeg blir sliten av å smalltalke og være "på" hele tiden. Så da er jeg helt nødt til å koble ut alene på kvelden.

Du må akseptere at du trenger det du trenger, og så legge livet opp etter det. Trenger du alenetid for å trives, så er det uhyre viktig at du lytter til de signalene. Vi må alle akseptere at vi er individer og at vi fungerer ulikt. Jeg vet det kan være vanskelig, jeg har selv flere venner som er veldig ekstroverte og ikke kan forstå at jeg av og til må si nei til venninnekvelder og slikt (det har jo ingenting med dem personlig å gjøre!), eller at jeg trenger noen dager til å "komme meg" etter mye sosial kontakt. Vanligvis legger jeg opp helgene slik at den ene kvelden er jeg ute blant folk, den andre kvelden er jeg alene. Jeg kan også finne på å være alene i mange dager i strekk om muligheten byr seg. Helt fantastisk!

[Tabris]

Kjenner meg igjen, spesielt i innlegget som forklarer introverte. Med et lite unntak - stimulerende og givende samtaler med interessante mennesker gir meg energi. Men å være sosial på høflighets og "small talk"-nivå finner jeg utrolig slitsomt, og har jeg sosiale avtaler to dager på rad, så må jeg ha fred med meg selv etterpå.

[Gjest SnowLeopard]

Godt man kan kose seg i eget selskap også da...

Endret 1. juni 2012 av SnowLeopard

[Anje]

Det høres klassisk introvert ut, ja. Jeg er også det, men har blitt gradvis mer sosial med alderen. Jeg blir fortsatt utmattet av mye formell sosial omgang, men jeg har funnet en del mennesker som faktisk tilfører meg energi i stedet for å utmatte meg, så det er absolutt ikke nødvendig å "bare" være i eget selskap.

I forhold til jobb så blir det en vane - å jobbe mye med mennesker hadde nok ikke vært aktuelt for meg, men jeg blir ikke (lengre) sliten av kollegaene mine, og møter med folk jeg har regelmessig kontakt med.

Du kan ikke gjøre noe med at du er introvert, men introvert og usosial er slett ikke det samme.

[Gjest WendyClear]

Vil anbefale deg boken "the introvert advantage" av Marti Olsen Laney. Den tar for seg det positive aspektet ved å være introvert. Det finnes også en rekke andre bøker innenfor den positive bølgen av introverte. Det er ikke noe en får gjort noe med, det er bare personligheten din.

[Gjest Stille vann]

Jeg er introvert.

Før slet jeg med tanker om at jeg burde ha flere venner og burde være mer sosial osv. Jeg var ulykkelig og tenkte at folk ikke likte meg. Så gikk det opp et lys for meg. Folk tok kontakt med meg, ba meg med ut på ting osv. men jeg fant alltid på unnskyldninger for å ikke bli med. Jeg tok meg sammen, og ble med ut, var sosial. Men jeg ble ikke lykkelig av den grunn. Jeg ble bare sliten og så på small-talk som et ork. Så leste jeg om det å være introvert. Jeg aksepterte at jeg er det.

Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri selv om det kan gå langt tid mellom hver gang jeg snakker med venninner.

Jeg bare er slik, og det er helt ok!

[frøken_øst]

jeg er også sånn, selv om jeg er i hyggelig selskap med venner og familie, pause for å "lade" opp må jeg ha uansett:-) I oppveksten fikk jeg mange tilbakemeldinger på at jeg var for sjenert og stille, og jeg var mye lei meg pga dette. I dag trives jeg med dette og jeg synes ikke det er noe mål i seg selv å være utadvendt

[Armitage]

Jøss. Nå gikk det opp et lys for meg i hvertfall. Har alltid trodd at jeg hadde problemer med å være rundt folk pga. mobbing i grunnskolen. Men moren min sa at hun oppdaget at jeg var sånn fra jeg var liten.

Bestemora mi trodde det var noe galt med meg og mente at mora mi burde sjekke meg for autisme blant annet. Har også alltid trivdes best i mitt eget selskap. Og blir fort sliten i sosiale lag.

Kjenner jeg også er veldig mottakelig for hva andre mennesker føler. Jeg kan veldig fort plukke opp når noen i nærheten er sure, sinte, triste eller irriterte. Dette tapper meg også, for andres humør påvirker meg veldig.

[Gjest Kaxxy]

Så det er det det kalles! Visste det het noe. Veldig god beskrivelse av meg selv.

[AnonymBruker]

Haha, nå lærte jeg meg jeg et nytt ord. Jeg er altså introvert. Har alltid sett på meg selv som delvis sosialt tilbakestående, men introvert høres bedre ut :gjeiper:

Feks ikveld er jeg hjemme alene og koser meg med musikk. Har det STRÅLENDE.

[Zinnia]

Vil bare tilføye (om jeg ikke husker helt feil, har ikke psykologibøkene fra studier i nærheten her), at for meg var det i hvertfall en vesentlig oppdagelse å lære at introvert og ekstroverte tendenser er uavhengige av hverandre. Altså du kan score lavt på begge mål (mer flatt stemningsleie), høyr på begge (mer svingninger/både "topper og daler"), eller lavt på en og høyt på den andre (mer at man er enten i introvert eller ekstrovert stereotyp).

Man er ikke enten det ene eller andre i de fleste tilfeller. Mange fortalte meg i alle år at jeg var så stille og sjenert, og i og med at dette ikke er så verdsatt i vårt samfunn ble jeg fortalt at jeg måtte forandre meg, noe som selvsagt gjorde meg lei meg, og følte skam for at jeg var som jeg var. Og pga at jeg trodde på de som sa dette i barndommen, så ble det også delvis en selvoppfyllende profeti som fulgte meg videre.

Derfor ble det veldig befriende for meg da jeg for det første skjønte at dette bare er ekstreme stereotyper, og at bildet er langt mer nyansert. Introvert og ekstrovert er ytterendene, og de aller fleste mennesker har trekk fra begge og ligger et sted i mellom. Jeg har skjønt at jeg sannsynligvis scorer ganske høyt på begge, men litt høyere på introvert, og at dette sammen med dårlige barndomsopplevelser og miljøpåvirkning hemmet de mer ekstroverte sidene mine.

Poenget mitt som jeg egentlig ville frem til er uansett at man skal akseptere seg som man er og finne sine egne grenser for sosial kontakt, det er ikke noe rett og feil, samt at jeg synes man burde la vær å sette hverandre i bås og lage så mange merkelapper som bare fører til stigmatisering.

[Zinnia]

Jøss. Nå gikk det opp et lys for meg i hvertfall. Har alltid trodd at jeg hadde problemer med å være rundt folk pga. mobbing i grunnskolen. Men moren min sa at hun oppdaget at jeg var sånn fra jeg var liten.

Bestemora mi trodde det var noe galt med meg og mente at mora mi burde sjekke meg for autisme blant annet. Har også alltid trivdes best i mitt eget selskap. Og blir fort sliten i sosiale lag.

Kjenner jeg også er veldig mottakelig for hva andre mennesker føler. Jeg kan veldig fort plukke opp når noen i nærheten er sure, sinte, triste eller irriterte. Dette tapper meg også, for andres humør påvirker meg veldig.

Sorry for dobbeltpost.

Det kan være mange grunner til at man er mottagelig, men vil gjerne få tipse deg og andre i tråden om denne siden, mye fin og inspirerende informasjon der.