Folk som har PTSD, hva tenker du?

[Gjest Raggy]

Helt klart, og jeg irriterer meg over dem også, jeg diskriminerer ikke når det kommer til å irritere meg over folk

Ja nemlig fnise:) jeg kan irritere meg grønn faktisk, får mark, fnatt og utslett! Stoooore utslett!!!

Hvorfor tro? muligens fordi jeg har kommet så langt at bevisstheten har forstått at det handler om eget ansvar for eget liv og ikke minst egen helse. Ser at enkelte ønsker at "sammfunnet skal forstå og på et vis innrette seg etter deres behov, men det er så totalt urealistisk! Å rope at ingen forstå er totalat meingsløst.. Men det forandrer ikke på min nyskjerrighet for hva folk litt sånn automatisk tenker når de hører ptsd.. deeeet er noe jeg må forske på for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til omverdenen.

[AnonymBruker]

Det lurer jeg på.

Slik jeg har oppfattet det så er det mange som tenker at posttraumatisk stress lidelse er noe de som har vært i krig lider av og at de med diagnosen blir utagerende.

Virkeligheten er jo en litt annen da folk som blir utsatt for store påkjenninger generelt også kan får denne diagnosen. Jeg har den å lurer egentlig litt på hva dere tenker om det.

Ikke fordi jeg i utgangspunktet tenker så mye negativt om dette, mest fordi jeg er nyskjerrig på hva omverdenen tenker om meg når jeg har dette i baggasjen.

Er vi sinte og drikker for mye, eller er vi som folk flest individer med ulik livførsel på tross av diagnosen?

Hilsen nyskjerrigper, som ønsker seg ut igjen i arbeidslivet men tenker endel på hvordan jeg kan bli mottat visst det blir slik at jeg forteller om diagnosen min.

Først vil jeg bare: :klemmer: på deg

Jeg synes det er ekstremt vanskelig å akseptere at jeg har PTSD, og har lyst til å kaste noe hardt på psykologen min hver gang han prater om at mine problemer er 'traumereaksjoner'

For jeg er / var fast bestemt på at det bare er mennesker som har vært i krig som får en slik lidelse.

Og jeg har da ikke vært i noen krig. Ergo - jeg kan ikke ha en slik lidelse.

Min omverden merker ikke særlig til det. Og ingen vet om det.

Slik påvirker lidelsen meg:

Jeg har ofte mareritt, både om de konkrete hendelsene - og tilsvarende hendelser med ulike utfall.

Jeg har søvnvansker. Både ved å sovne inn - dårlig søvnkvalitet og sover kort / lite sammenhengende / våkner tidlig.

I perioder kan jeg skvette, hoppe i været og få hjertebank og kaldsvette - ved at en fugl flyr forbi vinduet eller ved at en bildør i det fjerne blir slamret igjen. ( Ekstrem var for lyder )

Jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg.

Jeg er deprimert og har periodevis selvmordstanker - uten å kunne helt gjøre rede for hvorfor.

( Jada, moderatorer, jeg får hjelp og neida. jeg skal ikke ta livet mitt - slapp av! )

Ingen vet om disse plagene og det påvirker ikke arbeidet jeg gjør.

Men jeg har nok et par sykedager fler i året enn Kari - og Ola Gjennomsnitts Nordmann.

[Gjest Raggy]

Først vil jeg bare: :klemmer: på deg

Jeg synes det er ekstremt vanskelig å akseptere at jeg har PTSD, og har lyst til å kaste noe hardt på psykologen min hver gang han prater om at mine problemer er 'traumereaksjoner'

For jeg er / var fast bestemt på at det bare er mennesker som har vært i krig som får en slik lidelse.

Og jeg har da ikke vært i noen krig. Ergo - jeg kan ikke ha en slik lidelse.

Min omverden merker ikke særlig til det. Og ingen vet om det.

Slik påvirker lidelsen meg:

Jeg har ofte mareritt, både om de konkrete hendelsene - og tilsvarende hendelser med ulike utfall.

Jeg har søvnvansker. Både ved å sovne inn - dårlig søvnkvalitet og sover kort / lite sammenhengende / våkner tidlig.

I perioder kan jeg skvette, hoppe i været og få hjertebank og kaldsvette - ved at en fugl flyr forbi vinduet eller ved at en bildør i det fjerne blir slamret igjen. ( Ekstrem var for lyder )

Jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg.

Jeg er deprimert og har periodevis selvmordstanker - uten å kunne helt gjøre rede for hvorfor.

( Jada, moderatorer, jeg får hjelp og neida. jeg skal ikke ta livet mitt - slapp av! )

Ingen vet om disse plagene og det påvirker ikke arbeidet jeg gjør.

Men jeg har nok et par sykedager fler i året enn Kari - og Ola Gjennomsnitts Nordmann.

Takk for gode klemmer:) sender mange tilbake:)

Ja det er som jeg sier at symptomene er veldig like, det hender jeg hopper i taket om jeg får meld på msn.. veeeldig var for inntrykk enkelte dager og tidvis temmelig amper og "iterresant som jeg kaller det, galgenhumor må til for å holde hodet over vannet!

Så herlig å høre at du er ute i jobb!!! Jeg har foreløpig ikke nok energi til det, svir av så mye på forsvar og gjennomføring av daglige gjøremål foreløpig.

Skjønner at du ikke liker å snakke om "det med behandleren din, jeg gruer meg som en gal til jeg skal begynne på behandlingen men jeg nekter å vegre for jeg vil bli bedre! Får bare fly faenskapet av meg i skogen i mellom øktene.

Vet hva du mener med å være deppa i perioder, man blir sliten og motløs når ingenting kan fungere ok på en måte, alt er utfordrende og det kreves stor utholdenhet og masse pågangsmot. Kudos til deg som er i jobb!!

Ønsker deg lykke til videre:)

[Gjest uAnonymBruker]

Ja nemlig fnise:) jeg kan irritere meg grønn faktisk, får mark, fnatt og utslett! Stoooore utslett!!!

Hvorfor tro? muligens fordi jeg har kommet så langt at bevisstheten har forstått at det handler om eget ansvar for eget liv og ikke minst egen helse. Ser at enkelte ønsker at "sammfunnet skal forstå og på et vis innrette seg etter deres behov, men det er så totalt urealistisk! Å rope at ingen forstå er totalat meingsløst.. Men det forandrer ikke på min nyskjerrighet for hva folk litt sånn automatisk tenker når de hører ptsd.. deeeet er noe jeg må forske på for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til omverdenen.

Det aller første som slår meg når jeg hører ordet PTSD er Krig, og så tenker jeg på ting som kidnapping og systematiske overgrep over tid, og så tenker jeg terrorangrep. Det er det aller første, og SÅ tenker jeg at de bør skaffe seg hjelp om det er noe de føler de ikke kan leve forholdsvis normalt med.

[Gjest SummerJudith]

faen tror jeg gir opp snart. jeg tror livet mitt ikke kommer til å bli noe bedre selvom jeg håper det.. fremtiden ser bare mørk ut :/ jeg hadde det jo så bra før, blir bare deprimert av å tenke på det.. jeg elska livet før men alt har bare blitt verre faen nå hater jeg det.

har til og med mista noen venner fordi de forstår ikke. nå høres jeg skikkelig sytete ut men jeg prøver så hardt jeg kan, men vanskelig når opplevelsene styrer livet mitt både når jeg er våken og når jeg sover .__.

Endret 2. juni 2012 av Bond

[(-:Aerius:-)]

Hva skal man tenke om det?

Jeg vet hva det står for, og at det kommer av traumatiske opplevelser.

Som en annen sa, så er vel dette en av de psykiske lidelsene som er mest akseptert å snakke om.

[Gjest uAnonymBruker]

Hva skal man tenke om det?

Jeg vet hva det står for, og at det kommer av traumatiske opplevelser.

Som en annen sa, så er vel dette en av de psykiske lidelsene som er mest akseptert å snakke om.

Jeg tror det er fordi at den generelle oppfatningen er at ved PTSD så har du på en måte vært sterk og overlevd noe eller vært sterk og modig, mens ved f.eks angst eller depresjon så er du er svak og pysete, og ved personlighetsforstyrrelser så er du er schizofren og farlig.

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for selvmordstanker. Vær så snill og ha forståelse for at vi ikke kan tillate slik diskusjon på KG. Det finnes andre steder man kan snakke om dette, der man kan også møte kompetente folk som kan gi gode råd.

Sjekk ut nettsiden http://www.sidetmedord.no/ eller ta kontakt på telefon 116 123.

Hilsen,

Bond, mod

[Gjest Raggy]

Jeg tror det er fordi at den generelle oppfatningen er at ved PTSD så har du på en måte vært sterk og overlevd noe eller vært sterk og modig, mens ved f.eks angst eller depresjon så er du er svak og pysete, og ved personlighetsforstyrrelser så er du er schizofren og farlig.

Det var en nyanse som jeg ikke har tenk over før, men det er jo en sannhet i det fordi man som oftest har overlevd no skikkelig drit for å få denne skaden.

[Gjest Raggy]

Hva skal man tenke om det?

Jeg vet hva det står for, og at det kommer av traumatiske opplevelser.

Som en annen sa, så er vel dette en av de psykiske lidelsene som er mest akseptert å snakke om.

Fint svar! Jeg søker disse innspillene for å få intrykk av hvordan jeg vil bli oppfattet av omverdenen med denne diagnosen. At det er slik du beskriver kjennes oppløftende ut:)

[AnonymBruker]

Nå synes jeg PTSD er så interessant at jeg skrev bachelor om det, og følgelig har jeg heller ingen negative tanker rundt det heller. Synes det er forferdelig trist at noen har opplevd så traumatiske hendelser at de har fått diagnosen, og kjenner også noen som har hatt det selv. Og håper inderlig man får god nok hjelp her, for jeg vet det skorter (eller i alle fall har skortet) på kunnskap på dette feltet.

[AnonymBruker]

Nå synes jeg PTSD er så interessant at jeg skrev bachelor om det, og følgelig har jeg heller ingen negative tanker rundt det heller. Synes det er forferdelig trist at noen har opplevd så traumatiske hendelser at de har fått diagnosen, og kjenner også noen som har hatt det selv. Og håper inderlig man får god nok hjelp her, for jeg vet det skorter (eller i alle fall har skortet) på kunnskap på dette feltet.

Mitt inntrykk som pasient er i alle fall at det er lite kunnskap om PTSD, og at det er vanskelig å få adekvat behandling/hjelp.

Hvilket studie gikk du da du skrev bachelor om PTSD?

[Gjest Raggy]

Nå synes jeg PTSD er så interessant at jeg skrev bachelor om det, og følgelig har jeg heller ingen negative tanker rundt det heller. Synes det er forferdelig trist at noen har opplevd så traumatiske hendelser at de har fått diagnosen, og kjenner også noen som har hatt det selv. Og håper inderlig man får god nok hjelp her, for jeg vet det skorter (eller i alle fall har skortet) på kunnskap på dette feltet.

Spennende! Jeg søker så mye kunnskap så mulig fordi det gir meg muligheten til å håndtere det best mulig.

Å få hjelp er en lang prosses, ventetiden er lang og veien er kronglete.

Det er et spenende felt fordi det handler om menneskets mekanismer og hvordan den beskytter seg selv, på et vis er kroppen smart. Men en ting jeg ikke forstår er hvorfor kroppen ikke klarer å slå av alarmen selv så lang tid etter at faren faktisk er over.. på det punktet er jeg skuffet over kroppens funksjoner.... jeg prøver å jobbe med div avspenninger for å overbevise kroppen om at alt er trygt nå, men den spenner seg automatisk og mobiliserer gradvis et høyere forsvar...

Antagelig er det individuelt og komplekst.

[AnonymBruker]

Synes du nevner noe veldig essensielt her, nettopp dette med at de fleste på et vis ønsker å gjøre noe med dette, det er jo en skade som tildels kan rettes opp. Men hjelp og tiltak så kan livkvaliteten økes.

Dette med åpenhet er jeg litt usikker på fordi jeg opplever at de som vet ofte kan være med på å forsterke symptomene, dette handler om den siden av diagnosen der man føler frykt og at denne frykten ofte er irasjonell. Når folk vet så kan de trøste og på et vis adoptere frykten isteden for at de beholder et realisktisk bilde av virkeligheten, det er på et vis denne realismen som er den drivkraften som gir friskhet.

Men det er klart at det nok er lurt å si fra visst man blir stående i en situasjon med panikk. Jeg drives mellom hva som er klokt, å si fra eller ikke... men det blir jo også en individuell avgjørelse.

Takk for fint svar, godt å lese at det finnes folk som vet endel om dette:) jeg kan noen ganger tenke at kanskje folk blir redd for at jeg skal være utagerende visst de vet....

Jeg formulerte meg muligens litt utydelig i første svaret mitt når det gjelder åpenhet. Det jeg ønsker å si er at jeg mener det er viktig at de lidende erkjenner ovenfor seg selv at de har et problem, og så velger å dele dette med andre. Det første er jo en forutsetning for det andre.. Enkelte jeg jobber med har tidligere gått i behandling for PTSD, har så avsluttet behandlingen når de selv tror de er frisk, for å så få få et "tilbakefall" som de nekter å innrømme. De jeg kjenner som er i den situasjonen i dag klarer desverre ikke å se seg selv i speilet og si at de er syk, selv om det er tydelig for andre rundt dem.

I noen tilfeller er dagens tilstand mye verre enn de opprinnelige plagene som de først gikk til behandling for, desverre. Det er synd å se.

[Gjest Raggy]

Jeg formulerte meg muligens litt utydelig i første svaret mitt når det gjelder åpenhet. Det jeg ønsker å si er at jeg mener det er viktig at de lidende erkjenner ovenfor seg selv at de har et problem, og så velger å dele dette med andre. Det første er jo en forutsetning for det andre.. Enkelte jeg jobber med har tidligere gått i behandling for PTSD, har så avsluttet behandlingen når de selv tror de er frisk, for å så få få et "tilbakefall" som de nekter å innrømme. De jeg kjenner som er i den situasjonen i dag klarer desverre ikke å se seg selv i speilet og si at de er syk, selv om det er tydelig for andre rundt dem.

I noen tilfeller er dagens tilstand mye verre enn de opprinnelige plagene som de først gikk til behandling for, desverre. Det er synd å se.

Å sånn ja.. nå er det jo slik at ptsd alltid kommer til å ligge latent i systemet til den som har fått diagnosen, det blir litt som en alkoholiker(jepp teit sammenligning) som kan være tørrlagt men at den det gjelder har en evig jobb med å holde seg så frisk som mulig.

Tilbakefall har jeg erfart er en prosses med en læringskurve der man gradvis lærer å kjenne egne reaksjoner for slik å kunne riste de av seg på best mulig måte.

Jeg vet det høres enkelt ut nå jeg beskriver det på denne måten siden det er sammensatt, men det er slik jeg ser det.

Personlig så opplever jeg det som veldig strevsomt å i det hele tatt få et behandlings og oppfølgingtilbud, det blir mye vakling på egenhånd og venting i kø.

På et vis har vi syke på to siden av et hinder tror jeg, det er de som innser eget ansvar for sin helse også er det de som ønsker at "systemet skal fikse dem.

Nå er jo unngåelse og fornektelse en veldig stor del av lidelsen så det at folk vegrer seg og på et vis lurer seg selv faller seg nok ganske naturlig.. med en dæsj paranoia opp i det hele er det litt av et puslespill.

Kunnskap=mestring:)

[AnonymBruker]

Det stemmer det, man kan få PTSD uten å ha vært direkte i krig. Jeg har denne diagnosen fordi jeg har opplevd terror på nærthold. Nei jeg har aldri vært soldat og kjempet, men har opplevd konsekvensene av krig: Terror

Det som er vanskeligst er å leve med det rundt folk som ikke forstår det. Jeg har bodd i utlandet, og når jeg da kom tilbake til Norge, var jeg bare 15. Å da gå på ungdomskole med en gjeng naive norske drittunger, er ikke lett.

PTSD er en "flau" stum lidelse som mange sjuler fordi ingen forstår dem. Psykologer er ikke alltid like til hjelp.