Utrolig vanskelig samværssituasjon

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på 9 som egentlig skal være hos far annenhver helg. Annenhver helg er far sitt ønske, da han ikke vil ha mere selv om vi i utgangspunktet hadde tenkt å gå for 50/50 når jenta ble eldre (ble slutt mellom oss for 8 år siden).

Men far er så utrolig ustabli i samværet, han avlyser over en lav sko, så i realiteten er hun hos han i snitt en gang i måneden.

Likedan har hun ikke det så greit når hun er hos far, så det er kanskje liksågreit at det er så sjeldent samvær....... Problemet er at far har fått "ny familie", dvs samboer og nye barn. Samboer til far har store vansker med å forholde seg til jenta mi (dette er IKKE en hat-stemor-tråd, dette er et bestemt menneske som ikke er helt grei. Hadde selv ei super stemor da jeg var lita, som jeg er oppriktig glad i). Samboer til far var kjempegrei mot jenta vår i begynnelsen, helt til hun og far flyttet sammen og de fikk egne barn, da skar det seg helt. Hun har selv sagt til jenta mi at hun er bare gjest når hun er hos far. Dette synes jenta er vondt, for hun vil ikke være gjest. Hun driver og å kaller jenta vår "Den stygge andungen", dette har hun sagt høyt så jeg har hørt også......(ikke skjønner jeg hvorfor, jenta vår er ei meget sjarmerende jente som alltid kommer i god kontakt med andre, har mange venner og er godt likt).

Far har dessverre skikkelig tøffeltendens og stiller ikke opp for jenta. Stemor er veldig sjalu (far selv har sagt det som ei forklaring til meg), så far får aldri være med på skoleavslutninger, arrangementer iforbindelse med skole og idretten. Hun får heller aldri være med på ferieturer.

Jenta har og spurt mannen min om hun kan kalle han pappa siden hun savner en pappa.

I det siste har jenta slitt skikkelig i etterkant av samvær. Læreren ringte meg nå på mandag, da hadde jenta grått hele skoledagen og åpnet seg for læreren etter ei helg som ikke hadde vært så grei (far leverer henne på skolen mandags morgen). Ikke hadde hun spist eller drukket heller, så jeg måtte hente henne.

Det som skremmer meg stort er at hun denne uken har skadet seg selv med vilje, i frustrasjon! Hun bet seg bl.a skikkelig hardt i tungen så blodet rant....... Nå er det heldigvis bedre, men det har tatt noen dager å bygge opp tryggheten hennes igjen.

Har prøvd hele uken å komme igjennom til helsestasjonen for å få hjelp, jeg tror jenta vår trenger å snakke med noen profesjonelle. Har og prøvd å snakke med far, men han reagerer bare med å gå i forsvar og sinne.

Så; hva gjør jeg nå?? Far og jeg har vært uendelig mange ganger på familievernkontoret, så det er det ikke vits i. Har snakket med helsestasjon tidligere, med familieteamet i kommunen. Dessverre så ringte da far og sa at alt var bra nå, noe det ikke er.......

Unnskyld for langt innlegg............

[Gjest regine]

Ditt fremste ansvar er å beskytte jenta. Dokumenter det som har skjedd - har du f.eks. vært hos lege med skadene hennes? Ta evt. bilder, og skriv ned nøyaktig, med dato etc. hva som har skjedd. Det kan være godt å ha dersom far skulle hevde både at det ikke har skjedd og at du saboterer samvær. Tenk også over hva som har skjedd tidligere og noter det.

Så forteller du jenta at hun IKKE må til far og fars nye familie. Du skal ikke sende jenta til et sånt sted - og du må ikke si at hun kan "velge" å bli hjemme, du må bestemme. Du er voksen, hun er et barn og trenger din beskyttelse. Ettersom far avlyser samvær etter eget forgodtbefinnende, så er det ingenting i veien for at du gjør det samme.

Som sagt: her er det et barns ve og vel som er viktigst, ikke fars evt. sårede følelser.

[AnonymBruker]

Ditt fremste ansvar er å beskytte jenta. Dokumenter det som har skjedd - har du f.eks. vært hos lege med skadene hennes? Ta evt. bilder, og skriv ned nøyaktig, med dato etc. hva som har skjedd. Det kan være godt å ha dersom far skulle hevde både at det ikke har skjedd og at du saboterer samvær. Tenk også over hva som har skjedd tidligere og noter det.

Så forteller du jenta at hun IKKE må til far og fars nye familie. Du skal ikke sende jenta til et sånt sted - og du må ikke si at hun kan "velge" å bli hjemme, du må bestemme. Du er voksen, hun er et barn og trenger din beskyttelse. Ettersom far avlyser samvær etter eget forgodtbefinnende, så er det ingenting i veien for at du gjør det samme.

Som sagt: her er det et barns ve og vel som er viktigst, ikke fars evt. sårede følelser.

Ts her;

Takk for svar:-)

Det med at hun bl.a beit seg i tunga som blodet rant skjedde her hjemme i etterkant av sist samvær. Skjedde etter at hun hadde lagt seg, det har siden mandag vært et stort problem med å legge seg og dårlig søvn. Var ikke til lege, men tok bilde. Pluss vi hadde besøk som kan bevitne det (både stefar og jeg jobber i helsevesenet, så det var ikke behov for å sy på tunga. Gror heldigvis raskt).

Nå skal hun ikke til far igjen før i juli.

Det er litt vanskelig det med å holde igjen samvær.......da jeg snakket med helsesøster sist så forsto jeg det sånn at jeg er nesten pliktig til å sørge for at samvær skal skje. Dessverre så virker det ikke som om at far er pliktig til å følge samme regelen, da han kan skalte og valte som han vil.

Helsestasjonen her har en psykolog som jeg prøver å få tak i, da jeg vil stille sterkere til å holde henne hjemme fra samvær.

Problemet er at jenta så innmari gjerne vil være sammens med faren sin, hun savner han mye, men forholdene hjemme hos far er ikke gode for henne.

Jeg har og hørt via omveier at stemor er ganske "brutal" mot egne barn og, når det kommer til barneoppdragelse. Bl.a ble de spylet med kaldt vann i stumpen hvis de hadde uhell og ikke tisset på potta......så det er ikke bare jenta mi. Men det er jenta mi som har det tøffest psykisk, da stemor forguder egne barn.

Skal iallefall bruke disse dagene frem mot ferien til å finne ut av et eller annet, men det er vanskelig da fars rettigheter er ganske sterke.

[Løvetanten]

Uff uff, jeg får helt vondt av å lese dette.

Jeg er jo veldig for at samvær skal opprettholdes, men ikke for enhver pris.

Hadde dette vært mitt barn så hadde jeg holdt henne hjemme fra samvær helt til vi hadde kommet til bunns i dette. Jeg synes det er bra at du forsøker å få kontakt med helsestasjon og psykolog.

Far må jo såklart på banen her også.

[Gjest regine]

Når det gjelder samvær: Ja - du er pliktig å ikke motarbeide samvær, men du skal ikke tvinge gjennom et samvær som er vondt for barnet!

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Som bostedsforelder så har du ansvar for å tilrettelegge for samvær. Samtidig er det DIN plikt å beskytte barnet - også når det er på samvær. Dvs. at i siste instans så gjøres DU ansvarlig om barnet mishandles ol. når det er på samvær.

Det er en vanskelig situasjon - men min konklusjon er at barnet er viktigst. Og tenk litt kynisk: hvis du nekter samvær - hva gjør far da? Siden han ikke er særlig interessert pr i dag (avlyser samvær når det passer han, er ikke i stand til å ivareta jentas interesser ifht. stemor) - er det sansynlig at han f.eks. går til retten? Neppe..... og da er det faktisk ikke så farlig.

Tror det er lurt om jenta får snakket med noen - syns og det var bra at hun snakket med læreren sin. Du kan kanskje be vedk. dokumentere det og - hvis det ikke allerede er gjort.

Og selvsagt - du skal ikke snakke stygt om faren, men du skal heller ikke skjønnmale. Han ER ikke særlig opptatt av ungen sin når han oppfører seg som han gjør. Og hun må få lov til å uttrykke såre følelser over det, uten å få høre at "jamen, han er jo glad i deg". Du trenger ikke forklare hans adferd, det er helt legitimt å si til henne at du ikke vet hvorfor han gjør som han gjør, men at sånn er det.

[Gjest annemor30]

Det du burde gjøre er å kontakte barnevernet og rådfør deg;) Det er smart og ha de i ryggen til senere hvis det skulle bli noen sak utover dette. Siden du jobber i helsevesenet så er du og stefar sikkert kjent med at barn gjerne finner på ting litt utover sannheten hvis de føler seg urettferdigbehandlet,jeg sier ikke at jenta lyver,men greit å ha i bakhodet;) Så lenge jenta vil til faren så høres det vel ikke ut som om hun lider så fælt der heller og du plikter jo å legge til rette for samvær til barnets beste,altså hun skal ha det bra der.

[AnonymBruker]

Ts her;

Takker for alle svar:-)

Jenta vår har et dilemma, og det er at hun vil så gjerne være sammen med far, for hun er såklart glad i han. Problemet er at hun ikke har det godt hjemme hos far, men pga følelsene til far så er det ikke ville protester når hun skal dit. Hun får heller en reaksjon etter samvær. Det er denne reaksjonen som blir verre og verre, bl.a nå det siste nye med at hun skader seg selv.

Jeg har absolutt gjort mitt for at samvær skal skje. Tilbyr og far å ta mi helg hvis han ikke kan ha henne på si helg. Likedan kan aldri mannen min og meg planlegge noe de helgene jenta skal til far uten å ta høyde for at hun blir med, siden far fort kan ringe å si at "det ikke passer". Vi drar sjelden bort egentlig, for jeg har opplevd at far leverer henne søndag istedet for på skolen mandag. Han har bare satt henne av i oppkjørselen, så det var flaks at vi var hjemme. Nå har jenta egen nøkkel i skolesekken i tilfelle det skal skje. Likedan har hun fått mobil, så hun kan nå meg hvis det skulle være noe (måtte engang hente henne akutt fordi stemor og far brakte sammen).

Hvis far velger å ta det til retten hvis jeg nekter samvær til ting bedrer seg så må han bare gjøre det, jeg tviler på at jeg har noe å frykte. Både skole og helsestasjon kan bevitne hvor vanskelig forholdene har vært de siste årene...

Ble anbefalt av helsesøster sist å snakke med barnevernet, men jeg er redd det blir som å åpne et vepsebol iht til stemor, men jeg vurderer det nå...

[Gjest Turid]

Forferdelig! For vondt i magen av å tenke på den dama, utrolig at menn holder sammen med slike damer, og ofrer sine egne barn. Men, nok om det!

Samvær med far er ikke til jenta di sitt beste, selv om hun gjerne vil være sammen med han. Hun har det jo ikke godt der, og det beste for henne (selv om hun kanskje ikke skjønner det selv) er å holde seg unna. Det hjemmet bryter henne ned. Bra at du er en utrolig god mamma, som gjør alt for å gi jenta di tryggehet. Det at du blir hjemme i fall han plutselig leverer henne før avtalt tid, sier meg at du tar alle tenkelige hensyn. Så jenta di er heldig, tross alt, fordi hun har en mamma som deg:).

Ikke vær redd for å kontakte barnevernet, de er mye bedre enn sitt rykte, og de aller fleste du kommer i kontakt med der, er flotte folk. Jeg har erfaring, etter mange år som fostermor. Du kommer i kontakt med folk som kan gi deg gode råd, og det trengs nå som du skal stake ut veien videre.

Er din mann som en pappa for din datter? Hennes biologiske pappa stiller ikke opp, hvorfor ikke la mannen din ta denne rolle, om han og hun vil det? Adopsjon, er det aktuelt?

[femme_pilot]

Stakkar jente. Får helt vondt inni meg av å lese dette.

Har egentlig ikke noen tips men vil virkelig ønske deg lykke til

Jenten din er kjempe heldig som har en så flott mor som bryr seg og er villig til å kjempe for hun

Håper også at din datter kan finne trygghet i din mann og at han kan være et bra mannlig forbilde for henne siden hennes egen far er totalt håpløs!

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg hadde tilbudt far samvær på dagtid Uten overnatting i en periode. Jenta bør bli hørt og du bør ta kontakt med barnevernet. Også for situasjon ang søskene!

Selv om faren har rett på samvær er det barnets beste som bær stå i sentrum. Hun er også så gammel at hun har rett til å bli hørt.

Er far imot dagsamvær får han innkalle til mekling. Stå på å gå kontakt med noen jenta kan snakke med.

[AnonymBruker]

Forferdelig! For vondt i magen av å tenke på den dama, utrolig at menn holder sammen med slike damer, og ofrer sine egne barn. Men, nok om det!

Samvær med far er ikke til jenta di sitt beste, selv om hun gjerne vil være sammen med han. Hun har det jo ikke godt der, og det beste for henne (selv om hun kanskje ikke skjønner det selv) er å holde seg unna. Det hjemmet bryter henne ned. Bra at du er en utrolig god mamma, som gjør alt for å gi jenta di tryggehet. Det at du blir hjemme i fall han plutselig leverer henne før avtalt tid, sier meg at du tar alle tenkelige hensyn. Så jenta di er heldig, tross alt, fordi hun har en mamma som deg:).

Ikke vær redd for å kontakte barnevernet, de er mye bedre enn sitt rykte, og de aller fleste du kommer i kontakt med der, er flotte folk. Jeg har erfaring, etter mange år som fostermor. Du kommer i kontakt med folk som kan gi deg gode råd, og det trengs nå som du skal stake ut veien videre.

Er din mann som en pappa for din datter? Hennes biologiske pappa stiller ikke opp, hvorfor ikke la mannen din ta denne rolle, om han og hun vil det? Adopsjon, er det aktuelt?

Ts her;

Takk for svar:-)

Jeg har faktisk ringt barnevernet nå, de skal drøfte saken og ringe meg opp igjen. Men jeg fikk iallefall bekreftet at jeg kan holde igjen samvær, for det er min plikt å beskytte barnet.

Ja, det er nok mannen min som er pappa for henne i hverdagen, han har vært stefar i 7 år, og de har et utrolig nært og godt forhold. Han behandler henne og føler for henne som om hun er hans eget kjøtt og blod. Da jeg var innlagt på sykehus for en stor operasjon for ei stund siden så var det han som tok ansvar for henne, han tok henne fri fra skolen for å besøke meg på sykehuset 40mil unna. Det er han som stiller opp og følger henne til speideren hvis jeg ikke kan, han som er med på skoleforestillinger... Og da hun var innlagt på sykehus ifjor så tok han og jeg annenhver natt på flatseng sammens med henne. Faren kom ikke på sykebesøk engang.....(bor i samme kommune). Hun spurte han for ei stund siden om hun kunne si pappa til han, for hun savnet en pappa. Av og til gjør hun det (hvis hun f.eks er lei seg).

Hun er ei ressurssterk jente, skoleflink og har mange venner.

Nå skal hun "heldigvis" ikke til faren før uti juli (han ga nylig beskjed om det), så jeg regner med det blir en rolig måned med ei stabil og blid jente.

Skal og fortsette å prøve å få tak i hun som er psykolog på familieteamet på helsestasjonen, og få ordnet det sånn at jenta mi får noen andre å snakke med. Problemet er at det tar lang tid før hun sier noe vondt som har skjedd hos far, for hun er livredd for at faren skal få vite at hun har sagt noe, for da vanker det straff fra stemor. I vinter fikk hun bl.a straff der hun måtte sitte ute på trappa i kulde og snø til hun hadde "angret seg" for å fortelle meg om en episode.

Nok engang; dette er ikke en Slem Stemor-tråd. Ja, hun er stemor til mitt barn, men dette går på hun som person og menneske, ikke alle stemødre. Har full respekt for gode steforeldre!

[Gjest Turid]

Kjempefint at du nå er i kontakt med folk som garantert har vært borti slike situasjoner tidligere. De kan hjelpe deg og jenta di videre.

Mange som er i din situasjon, forsøker å pynte på situasjonen for sine barn, selvfølgelig for å få dem til å føle seg bedre. Sier ikke at det gjelder deg, men jeg har en venninne som i årevis har kommet med uttalelser ovenfor sin datter, som har gitt henne grunn til å leve i håpet.

Det kan være uttalelser som "Pappaen din elsker deg selvfølgelig over alt på jord, og han VIL så gjerne stille opp for deg, men han har det så travelt på jobb". Eller "Pappa får sikkert mye mere tid senere til å ha besøk av deg".

Jeg mener det er bedre å la jenta få vite realiteten, så hun får startet en sørgeprosess som hun antagelig må gjennom uansett, i forhold til det å ha en far som egentlig ikke bryr seg nok.

Skal selvfølgelig ikke si "Faren din bryr seg ikke" eller lignende, men la henne vite at situasjonen dessverre er slik at han prioriterer den "andre" familien sin og at han nok vil gjøre det i fremtiden også. Det har ingenting med henne å gjøre, viktig å la henne forstå det. La henne også få vite at hun likevel er heldig, fordi hun har 2 mennesker som elsker henne over alt og alltid vil være der for henne; du og din mann...

[AnonymBruker]

Kjempefint at du nå er i kontakt med folk som garantert har vært borti slike situasjoner tidligere. De kan hjelpe deg og jenta di videre.

Mange som er i din situasjon, forsøker å pynte på situasjonen for sine barn, selvfølgelig for å få dem til å føle seg bedre. Sier ikke at det gjelder deg, men jeg har en venninne som i årevis har kommet med uttalelser ovenfor sin datter, som har gitt henne grunn til å leve i håpet.

Det kan være uttalelser som "Pappaen din elsker deg selvfølgelig over alt på jord, og han VIL så gjerne stille opp for deg, men han har det så travelt på jobb". Eller "Pappa får sikkert mye mere tid senere til å ha besøk av deg".

Jeg mener det er bedre å la jenta få vite realiteten, så hun får startet en sørgeprosess som hun antagelig må gjennom uansett, i forhold til det å ha en far som egentlig ikke bryr seg nok.

Skal selvfølgelig ikke si "Faren din bryr seg ikke" eller lignende, men la henne vite at situasjonen dessverre er slik at han prioriterer den "andre" familien sin og at han nok vil gjøre det i fremtiden også. Det har ingenting med henne å gjøre, viktig å la henne forstå det. La henne også få vite at hun likevel er heldig, fordi hun har 2 mennesker som elsker henne over alt og alltid vil være der for henne; du og din mann...

Takk igjen:-)

Jeg sier jo såklart til henne at faren hennes er glad i henne, for det er han jo. Men dessverre så har han en overmakt hjemme. Jeg fratar absolutt ikke far for ansvaret, det er like mye han sin skyld at han lar dette skje, at han ikke har ryggrad nok til å stille opp for datter si. Men samtidig så sier jeg aldri at det blir sikkert bedre neste gang, for det blir det ikke.

Fokuserer heller på ting hun får oppleve sammens med oss, og at vi er utrolig glade i henne og er glad for å ha henne her. Vi skal f.eks ut å reise noen dager neste uke, faren hadde sagt at hun kunne være hos han, men det ble det selvfølgelig ikke noe av. Jenta ble lei seg, men da satte vi heller fokus på hvor kjekt det skal bli å dra på tur nå når hun kunne bli med, og alt vi skal finne på i den byen vi skal til:-) Så nå gleder hun seg på tur:-)

[Gjest Turid]

Fins tusenvis av menn som din eks - dessverre. De er glad i barna sine, men som du sier, overmakten hjemme blir for stor til at de gjør de rette valgene.

Kjempefint å fokusere på fine opplevelser, og at DERE er glade for all tid sammen med henne! Hun er en heldig jente, det vil helt sikkert gå henne godt i livet, med sånne ressurser som dere rundt seg!

Klem fra meg - håper alt ordner seg til det beste for dere!

[Gjest O___o]

Jeg synes du skal kontakte barneverntjenesten i din kommune.

Det høres kanskje skummelt og dramatisk ut, men det er det ikke.

Jeg tror de vil kunne gi deg god hjelp.

Selv kunne jeg tenke meg at jenta fikk noe fast oppfølging hos BUP eller samtaler hos helsesøster.

Rett og slett fordi jeg tror hun vil kunne trenge noen profesjonelle utenforstående som hun kan prate fritt med.

Selv om ting i en periode vil bedre seg mellom deg og far - så tror jeg fortsatt jenta bærer på veldig mye.

[AnonymBruker]

Ts her;

Da har barnevernet ringt meg opp igjen, og jeg har hatt en lang samtale med ei koselig dame:-)

Det som skjer nå er at de skal drøfte dette litt, hun jeg snakket med syntes jeg bør legge inn ei melding på hjemmesituasjonen til far da det var såpass bekymringsverdig. Hun sa at jeg og bør holde jenta hjemme fremover og ikke utsette henne for dette. Så det skal jeg gjøre. Likedan skal hun og ringe hun psykologen jeg ikke har fått tak i, for å få jenta inn til samtale hos henne, så skal hun vurdere om jenta skal gå videre til Bup.

Hun jeg snakket med skjønte at jeg syntes dette var vanskelig, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd for faren sin reaksjon..........han klikket jo bl.a i vinkel da jeg fikk nok av tull og tøys med den private bidragsavtalen og sendte inn søknad via Nav i stedet.......så jeg tør ikke tenke på hvordan det kan bli nå. Jeg skal alltid stå for en støyt, men ha tar det dessverre ut over barnet......

Men dette skal vi stå igjennom, både mannen min og meg er ressurssterke og vi har et godt familiesamhold her i huset, så selv om det kommer til å storme nå så skal jentungen føle seg trygg!

[Gjest O___o]

Ts her;

Da har barnevernet ringt meg opp igjen, og jeg har hatt en lang samtale med ei koselig dame:-)

Det som skjer nå er at de skal drøfte dette litt, hun jeg snakket med syntes jeg bør legge inn ei melding på hjemmesituasjonen til far da det var såpass bekymringsverdig. Hun sa at jeg og bør holde jenta hjemme fremover og ikke utsette henne for dette. Så det skal jeg gjøre. Likedan skal hun og ringe hun psykologen jeg ikke har fått tak i, for å få jenta inn til samtale hos henne, så skal hun vurdere om jenta skal gå videre til Bup.

Hun jeg snakket med skjønte at jeg syntes dette var vanskelig, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd for faren sin reaksjon..........han klikket jo bl.a i vinkel da jeg fikk nok av tull og tøys med den private bidragsavtalen og sendte inn søknad via Nav i stedet.......så jeg tør ikke tenke på hvordan det kan bli nå. Jeg skal alltid stå for en støyt, men ha tar det dessverre ut over barnet......

Men dette skal vi stå igjennom, både mannen min og meg er ressurssterke og vi har et godt familiesamhold her i huset, så selv om det kommer til å storme nå så skal jentungen føle seg trygg!

:klemmer:

[AnonymBruker]

:klemmer:

Takk