går å venter på sorgen

[closeup]

Da jeg var 7 år gammel døde mammaen min av kreft, jeg knyttet meg raskt til min bestefar som bodde like over veien og var ofte med å hjelpe til på gården, bygge ting eller bare være hos bestefar (og bestemor som er min mamma nr 2). 7 år senere (14 år) dør min bestefar etter noen mnd syk av hjerneslag. Ikke bare er jeg knust, men hjernen min har valgt å stenge ute nesten alle minner både fra min mor og min bestefar som var de to nærmeste jeg hadde i min familie.

i år, 2012, er det 7 år siden "sist" og jeg har en gnagende angst for at det skal skje noe med en av mine kjære igjen. jeg har sikkert ingen grunn til bekymring og jeg vet at det ikke fins forbannelser (jeg er tross alt 21 år), men at noen har dødd som har stått meg så nær hvert 7 år tar knekken på meg. Trengte bare å få ut litt sprø tanker. Kanskje noen der ute har noen lignede tanker?

[Tullepia]

Det er ikke godt å bære med seg en slik angst. Særlig tankevekkende er hukommelsessvikten som du beskriver. Det kan hende at det å snakke med noen, en psykolog eller annen profesjonell, kunne vært forløsende for deg. Hvis vi snakker om det vi frykter og får "trollet" opp i lyset, da har trollet en tendens til å sprekke.

Det er helt naturlig å få slike tanker som du har, det er menneskelig å se slike "tegn". Det er nok en del av vårt behov for kontroll og forutsigelse, men at det her tipper over i angst.

Snakk med legen din og få råd til hva du bør gjøre.

[Gjest Adriane]

Vondt å lese at du har opplevd så mye tung sorg i ditt unge liv Det er ikke så uvanlig at man får slike "hull" i hukommelsen i forbindelse med traumer, spesielt ikke om de har skjedd i barndommen. Men minnene er nok der, de er bare undertrykt. Jeg tenker også at du kanskje kan ha godt av samtaleterapi; enten alene, eller i gruppe med andre unge som har opplevd noe av det samme som deg. Det er utrolig hvor mye trøst det er i felles skjebne, og hvor mye det har å si at man oppdager at man ikke er alene om de tanker, følelser og redsler man har.

At du frykter et nytt dødsfall nå, 7 år etter det foregående er heller ikke så rart. Man leter etter mønster i "galskapen", kanskje for å finne en slags mening, eller for å prøve å forberede seg selv? Jeg kjenner det godt igjen, da jeg også har opplevd et "mønster" når det gjelder dødsfall i nær familie, og som jeg frykter skal skje igjen. Det er nok helt normalt, men også veldig skremmende vet jeg av egen erfaring.

Jeg syns også at du skal ta en prat med fastlegen din, og høre om h*n kan hjelpe deg med å finne en samtalegruppe/sorggruppe du kan gå i (sorgen trenger ikke være fersk for at man skal kunne delta).

Til slutt, min dypeste medfølelse for de tap du har lidd, og mange varme tanker og klemmer