Jeg finner ikke ut av om jeg har lyst på barn eller ikke!

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sagt at barn ikke er noe for meg, det skal jeg aldri ha. Helt til nå; er straks 30 og er samboer med et bonusbarn, og noe har skjedd med meg.

Fra å gå til en som ikke har hatt lyst på egne barn, har jeg nå blitt veldig i tvil. Jeg tenker veldig mye på om jeg har lyst på barn eller ikke, og finner rett og slett ikke ut av det. Jeg prøver å tenke på positive og negative sider ved det å ha barn, og jeg kjenner jeg blir stressa fordi jeg bør finne ut av det nå, helst før... Jeg er som sagt straks 30 og har gått på p-piller sammenhengende de siste 14 årene. Jeg har lest meg fram til at hvis jeg slutter på pillen nå kan det ta opptil ett år før jeg kan bli gravid. Da er jeg 31. Og da vil jeg være 32 når barnet kommer. I tillegg bør vi kanskje vente litt, siden vi ikke har vært sammen så veldig lenge. Men samtidig bør vi jo heller ikke vente siden jeg er i den alderen jeg er, og samtidig sier mins samboer at om han skal ha et barn til, vil han gjerne at det skjer i nærmeste framtid, siden han ikke vil bli for gammel når det skjer.

Stressa! Ikke stressa for å bli gravid, men stressa fordi jeg finner ikke ut av om dette er noe jeg vil eller om det er hele den nye familiesituasjonen som spiller meg et puss (jeg, samboer og hans barn som gjør at vi har blitt en liten slags familie). Jeg må jo innrømme at jeg smelter litt når jeg får klemmer av barnet og når jeg vasker de små t-skjortene og strømpebuksene, og får dagens jevnlige doser av filosofiske spørsmål

Kan legge til at samboer har en stabil jobb, jeg derimot har en god utdannelse men bare tilkallingsjobber som aldri blir noe av på dette bittelille stedet. Jeg skulle gjerne hatt fast jobb, men dette er forferdelig vanskelig å få her

Hvordan skal jeg/vi finne ut av dette?

[Silfen]

Man kan angre på barna man aldri fikk, men sjeldent angrer man på dem man fikk.

[AnonymBruker]

Man kan angre på barna man aldri fikk, men sjeldent angrer man på dem man fikk.

Altså du mener at jeg heller burde få barn, enn å ikke få, når jeg er usikker. Fordi man sjelden angrer på det i ettertid. Jeg vet ikke, det høres litt risky ut det og...

Kan nevne at jeg også har legeskrekk og tenker veldig mye på selve fødselen og at dette også er noe av grunnen til at jeg alltid har sagt at jeg aldri skal ha barn

-ts

[Silfen]

Er man i god form med normalt svangerskap kan man føde hjemme. Se episoden på jordmødrene med henne som har sykehusskrekk.

[Gjest Gjest]

Du har det slett ikke travelt. Bare stress ned. Det at det er så vanskelig å få barn straks man har fylt 30, og i tillegg har gått på pillen, er bare en myte. Jeg tror de fleste kjenner til eksempler på det stikk motsatte. F.eks var et par jeg kjenner sikre på at de skulle være barnløse helt til de ombestemte seg som 41-åringer. De fikk et flott og velskapt barn helt på egen hånd og uten å bruke mange forsøk.

I min omgangskrets var de fleste godt voksne (30-35 år) når første barn kommer, og alle har gått på pillen i årevis. De fleste har blitt gravide på første-tredje forsøk etter at de har sluttet på pillen. Ett av parene brukte 6 mnd, men det var det lengste noen har prøvd. Tre av mine venninner rakk aldri å begynne på pillen igjen før de var gravide med nr 2!

Jeg kjenner dessuten utallige damer på 40+ som er blitt uplanlagt gravide fordi de tror på det tullet om at det er såååå vanskelig å bli gravid når man er så gammel. Vel, for de fleste er det ikke det.

Derfor trenger du slett ikke stresse når du er under 30!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner dessuten utallige damer på 40+ som er blitt uplanlagt gravide fordi de tror på det tullet om at det er såååå vanskelig å bli gravid når man er så gammel. Vel, for de fleste er det ikke det.

Derfor trenger du slett ikke stresse når du er under 30!

Hei, joda, jeg er 30 om få måneder, men min samboer er litt eldre og har allerede et barn. For han er det ikke noe om å gjøre å få enda et barn mye seinere enn første, slik at han blir en "gammel far" med lite tid og energi til en ny en. Derfor har han uttalt seg slik at han godt kan få et barn til, men at han da ser for seg innen få år. Det er jo med på å øke stressfaktoren med at jeg er bare nødt til å finne ut av dette innen en viss tid.

Takk for oppmuntrende svar ellers

-ts

[AnonymBruker]

Nå har jeg sett på Jordmødrene sesong 1 på nett-tv, noe jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre. Men jeg tenkte at jeg må vite mer om hvordan en fødsel egentlig foreløper og hvordan det kan være. Nå har jeg sittet og grått, noe jeg heller aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg blir tydeligvis helt rørt av alt dette, så noe slags morsinstinkt må jeg vel ha i meg..

Jeg har blitt helt obsessed med tanken om graviditet de siste månedene, jeg greier ikke la vær å fundere meg i hjæl på dette... Jeg burde tenke på alt som kommer etter en fødsel også, men jeg føler liksom at ingenting av det er noe vits hvis jeg ikke greier å se for meg meg som gravid og som fødende..

I morgen starter jeg på nytt brett med p-piller igjen. Og en liten del av meg har faktisk ikke lyst..

[Gjest gjest ts]

Ts her igjen:)

Kjenner jeg er i ferd med å gli innti en slags tung tilværelse,nesten som de slags spesifikk depresjon. Min samboer har tross alt et barn så for han er det ikke så mye å tenke på om han vil ha barn eller ikke,for han har jo funnet ut hva han ville og fått det. For meg er det mye vanskeligere,og jeg kjenner jeg veksler mellom skrekk og tristhet og håpløshet.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan annerledes jeg skal tenke for å finne ut av dette.

[Kahlan Amnell]

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som deg. Jeg og eksen bestemte oss for at vi ikke ville ha barn, men det forholdet tok jo slutt. Så ble jeg samboer med en mann som er veldig glad i barn, og som har noen fra før. Da ble jeg etterhvert litt mer i tvil, men tenkte som du på alt det negative, hvordan kroppen forandrer seg, fødselen, det å ikke kunne gjøre hva man vil når man vil osv.

Men så ble jeg da uplanlagt gravid i fjor høst, og da var det plutselig veldig enkelt å bestemme seg for å beholde.

Det rare er at alle motforestillinger og redsler jeg måtte ha hatt før har helt forsvunnet! Jeg har nesten blitt en helt annen person. Som da vi uke 8 fant ut at vi venter tvillinger ble vi bare veldig overrasket og glade.

Nå er det jo ikke lenge igjen til fødselen, og jeg er bare spent og gleder meg faktisk. :kgbaby:

Det ser for meg ut som om vi er nokså like, og jeg tror at hvis du bestemmer deg for å prøve å bli gravid etterhvert kommer du nok ikke til angre.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

Endret 14. juni 2012 av Kahlan Amnell

[Gjest alett]

La oss si at du faktisk er gravid nå. Rent hypotetisk. Hva ville du valgt? Der har du svaret.

[AnonymBruker]

La oss si at du faktisk er gravid nå. Rent hypotetisk. Hva ville du valgt? Der har du svaret.

Det er der problemet ligger; jeg aner ikke.. Jeg ville sannsynligvis vurdert abort att og fram i og med at jeg ikke er sikker på om jeg er i stand til å gjennomføre en fødsel. Jeg tror det er der hovedproblemet ligger; er jeg ikke i stand (mentalt først og fremst) til å føde så kommer jeg ikke lengre enn det punktet..

-TS

Anonym poster: b4fbca1981ea58346b67796519669c3b

[AnonymBruker]

Tenk at du kan få 6mnd til å tenke på det, du trenger ikke stresse akkurat i dag liksom:) Se an litt hvordan det går med forholdet osv..

Akkurat det med fødsel, så må jeg bare si at jeg var veldig lik som deg. Men ville ha barn da. Vil bare si at det skjer MYE mentalt i løpet av en graviditet som forbereder deg på fødsel. Man blir glad i den lille man kjenner inni seg og gleder seg til å møte han/henne:) I tillegg er graviditeten tung mot slutten, og man gleder seg til å bli ferdig;)

Er også mye hjelp man kan få av jordmor osv.

Jeg ville vært veeeldig sikker på at jeg ikke vil ha barn, dersom jeg skulle droppet det. Men du må kjenne på hva som er rett for deg. For de fleste har jo ikke lyst på barn før de møter han som de vil ha barn med;)

Anonym poster: 4adde082ad32fdde2f5083926a0ed7be

[Gjest Wolfmoon]

Jeg har av og til en biologisk trang til å få barn, spesielt når jeg er rundt søte barn, og tenker på at det sikkert hadde vært litt fint.

Når jeg tenker videre rundt det så innser jeg imidlertid at jeg fortsatt er en av de som ikke ønsker meg barn.

Det er vanlig at biologien slår inn, og etter en samtale med noen som har barn, og ikke hadde valgt det samme igjen (selv om vedkommende er en god forelder og elsker barnet), så synes jeg ikke man skal ta lett på det å si "man angrer ikke på de barna man får".

Det står respekt av å ta et nøye gjennomtenkt valg, også når det gjelder å få barn.

Endret 15. juni 2012 av Wolfmoon

[AnonymBruker]

Dytter på denne og håper at flere svarer....

Hilsen ei som heller ikke klarer bestemme seg helt...

Anonym poster: e45c87361596bb0409bf2d9a9ca8dd01

[AnonymBruker]

Nå er jeg ei som alltid har ønsket seg barn så kanskje ikke den rette å svare....?

Men ser du for deg et liv uten barn? Altså nå tenker jeg også fremover. Se for deg juler og bursdager, også etter dine egne foreldre er gamle/døde og søsken kanskje ikke er så mye i livet ditt fordi de er opptatt med egne familier (Nå vet jeg jo ikke situasjonen din, så jeg synser)

tenkt der du og så finner du kanskje ut om du har lyst å vere barnløs

Anonym poster: 7b7d9dbf3c992ea74784a1e041ec9a76

[AnonymBruker]

Se for deg juler og bursdager, også etter dine egne foreldre er gamle/døde og søsken kanskje ikke er så mye i livet ditt fordi de er opptatt med egne familier (Nå vet jeg jo ikke situasjonen din, så jeg synser)

tenkt der du og så finner du kanskje ut om du har lyst å vere barnløs

Anonym poster: 7b7d9dbf3c992ea74784a1e041ec9a76

Nå bør man vel ikke få barn fordi man ikke vil være alene på julaften.

Anonym poster: b4fbca1981ea58346b67796519669c3b

[Rainbow]

Jeg er en av dem som aldri har ønsket meg barn og som alltid har vært hundre prosent sikker på at det er rett for meg. For meg er det så naturlig å ikke skulle ha, og så absurd rart å skulle få, at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å ønske graviditet, fødsel og småbarnstid.

Men, hvis du kan tenke på de tingene jeg syns er negativt og tenke "hmm, det er da ikke så ille, det positive veier garantert opp for det", så er det kanskje riktig for deg å få barn?

Jeg er livredd for at det skal vokse noe inni meg. Syns det er ekkelt å tenke på. Og at alt forandrer seg, og da tenker jeg ikke hovedsaklig på utseende, men på at man får mye smerter, og det skjer noe man ikke ha kontroll på. Og så skal det ut! Alle de smertene og alt som kan skje av komplikasjoner skremmer meg veldig.

Men mest av alt blir jeg skremt av tanken på å ha en unge. Som krever noe døgnet rundt, som griner, sutrer, hyler, kan bli kjempesyk, trasser, tar over hele livet ditt, er der konstant og skal gjennom masse sammen. Et enormt ansvar du aldri blir fri for. Jeg har dyr, og vet hva det vil si å ha mye ansvar for et annet individ, men det å ha ansvar for et menneske er enormt mye mer og krevende. Skummelt. Det blir en ny person som trenger masse oppmerksomhet, og som man må være en god omsorgsperson for. For alltid!

Men når du blir rørt av jordmødrene har du kanskje mer lyst på enn ikke? Jeg blir bare skremt av den serien, hehe!

[Gjest Myndig]

Jeg er en av dem som aldri har ønsket meg barn og som alltid har vært hundre prosent sikker på at det er rett for meg. For meg er det så naturlig å ikke skulle ha, og så absurd rart å skulle få, at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å ønske graviditet, fødsel og småbarnstid.

Men, hvis du kan tenke på de tingene jeg syns er negativt og tenke "hmm, det er da ikke så ille, det positive veier garantert opp for det", så er det kanskje riktig for deg å få barn?

Jeg er livredd for at det skal vokse noe inni meg. Syns det er ekkelt å tenke på. Og at alt forandrer seg, og da tenker jeg ikke hovedsaklig på utseende, men på at man får mye smerter, og det skjer noe man ikke ha kontroll på. Og så skal det ut! Alle de smertene og alt som kan skje av komplikasjoner skremmer meg veldig.

Men mest av alt blir jeg skremt av tanken på å ha en unge. Som krever noe døgnet rundt, som griner, sutrer, hyler, kan bli kjempesyk, trasser, tar over hele livet ditt, er der konstant og skal gjennom masse sammen. Et enormt ansvar du aldri blir fri for. Jeg har dyr, og vet hva det vil si å ha mye ansvar for et annet individ, men det å ha ansvar for et menneske er enormt mye mer og krevende. Skummelt. Det blir en ny person som trenger masse oppmerksomhet, og som man må være en god omsorgsperson for. For alltid!

Men når du blir rørt av jordmødrene har du kanskje mer lyst på enn ikke? Jeg blir bare skremt av den serien, hehe!

FEIL! Du er, ifølge loven, kun ansvarlig for barnet frem til dets 18 årsdag. Da kan du bare hive ut barnet, med loven i hånd.

[Rainbow]

FEIL! Du er, ifølge loven, kun ansvarlig for barnet frem til dets 18 årsdag. Da kan du bare hive ut barnet, med loven i hånd.

Joa, men du vil jo alltid FØLE et ansvar, du er glad i personen og vil alltid bekymre deg og tenke på ham eller henne.

Og 18 år er altfor lenge med ansvar, for meg. Men er glad så mange andre vil ha barn, så verden kan fortsette å gå rundt!

[AnonymBruker]

Vel, du kan ikke la være å få barn fordi du har en imaginær fødselsangst.

Du kan la være å få barn fordi du absolutt ikke vil ha barn, men fødselen er jo tross alt bare noen timer i barnets - og absolutt hele ditt liv.

Har du ekstrem fødselsangst kan du få keisersnitt - og uansett kan du få epidural, smertestillende, psykolog for å jobbe med angsten etc.

Savner etter barn du egentlig ønsker er noe du aldri kan gjøre noe med, og det varer resten av livet.

Dersom det viser seg at du ikke kan få barn - at du er steril eksempelvis; er dette en lettelse for deg(ikke i sammenheng med fødselsangst, men ifht å aldri kunne ha barn) - eller er det en sorg i det?

Anonym poster: 62c47193488ca3eb3dd136b0152112d2