En mors lodd i livet....

[Gjest Helen78]

er å være bekymret for barna sine. Far er også bekymret men ikke like bekymret som mor. Og du har lov å være bekymret, for det er helt normalt! Sa legen til meg i dag, da jeg hadde med min snart femårige øyensten til legen, helt sikker på å få høre at han hadde kreft. Men det hadde han altså ikke. Ble så glad at jeg nesten :kysse: legen.

Da hadde jeg ligget søvnløs hele helga etter ett besøk på legevakten, med henvisning til barnelege som ble grundig lest. Et av alle de vanskelige ordene som sto i henvisningen, søkte jeg etter på internett, og kom rett inn på kreft. no sine hjemmesider :o Trodde hjerte skulle stoppe! Det vanskelige ordet, kunnle legen fortelle i dag, var det latinske navnet på der hvor ribbebeina slutter

Å være mor er ikke bare bare. Følelsen jeg får når jeg tenker enn om jeg mister dem, eller enn om noe hender dem, er helt grusom. Hvordan klarer folk seg gjennom slike ting? Hvor henter de styrken i fra?

En litt heftig påstand som sikkert vekker harme hos noen, men; De som ikke har fått følt å elske et barn, vet ikke hvor dyp kjælighet kan føles. Elsker jo mannen min og, men det jeg føler for barna mine er følelser ingenting annet kan gi meg. På godt og vondt!

Ja, ja.... Det var noen tanker fra meg om å være mor...

[Gjest Kajsa-krabat]

Hmmm....tror det er en mødre ting ja, jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet for at vi ikke tilbringer nok tid sammen... Det er så psykisk tungt! Sambo syntes jo og at jobb og skole tar mye tid men han sier det en gang, også gnager det liksom ikke så på han... Mens jeg går rundt med en gnagende pinne i hjertet for dette pikebarnet som jeg elsker så utrolig høyt. Rart at det er slik, noen kaller meg hønemor og hysterisk mor, men jeg mener jeg ikke er det heller, men dårlig samvittighet for ALT... JA!

[Gjest Anonymous]

Vi er bekymret for barna hele livet. Vil nok aldri stoppe opp.