Noen som vet?

[AnonymBruker]

Jeg skreiv et innlegg her for en stund siden, om tispa mi som utagerer mot fremmede og får "panikk-anfall" hvor hun blir helt borte i øynene og glefser vilt rundt seg. Anfallene kommer også når vi er på steder hun ikke kjenner seg igjen i.

Vil også si tusen takk til dere som kom med gode råd! Jeg setter veldig stor pris på det.

Jeg er i ferd med å kollapse helt... ikke bare pga tispa mi, det er jo selvfølgelig andre ting i livet som også tapper energien min... Men tispa mi tapper all energien min i hverdagen. På slutten av dagen etter endt arb. dag og lange turer med tispa mi og lek, så er jeg helt gele i kroppen.

Jeg har vært i kontakt med 2 hundetrenere (for å få ulike synspunkt, og for å se hvem treningsmetode som kanskje ville funke). Hun ene sa jeg skulle fortsette å trene som jeg gjorde, så ville hun bli fin. Dette kunne ta noen få år, mange år, eller hele livet til hunden. Hun visste ikke. Han andre hundetreneren sa jeg burde avlive henne, eller omplassere henne. Omplassering er uaktuelt, for jeg hadde ikke klart tanken på å lure på hvordan hun har det osv.

Avlivning er egentlig uaktuelt det også... for jenta mi er virkelig spesiell, og de stundene hvor vi er her i hjemmet har vi det perfekt! Da er hun verdens fineste og flotteste hund. Men vi kan jo ikke låse oss inne her hele tiden heller...

Tispa mi og resten av søskenflokken var ikke noe planlagt kull. Moren er en veldig utrygg og redd tispe, og faren er jeg usikker på hvordan er. Jeg har vært i kontakt med 2 andre som kjøpte valp fra det kullet, og de sier hundene deres har samme oppførsel som tispa mi.

Så det jeg lurer på- Er det noen som har sjekket hunden sin for om de kan ha "genefeil", "hjernefeil" eller lignende? Vet på en måte ikke hva jeg skal spørre dyrlegen om.... Føler også at de fleste mener "Det er eierens skyld, aldri hundens"... Men jeg har virkelig prøvd alt, og jeg vil kun det beste for jenta mi. Men jeg er samtidig så redd for at det er noe som kanskje gjør henne vondt fra innsiden.

Tispa mi er 1år og 6mnd.

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett at valpene bare har arvet det fra moren (og faren?) og/eller at de har blitt påvirket av moren i valpekassen. Det kan også ha noe med for lite sosialisering å gjøre, i kombinasjon med det de fikk med seg fra moren. Det er ikke en genfeil, men en vanlig arvelig og/eller miljøpåvirket egenskap på lik linje med stødighet, miljøberørthet, stress osv.

Om hun hadde hatt fysisk vondt hadde hun nok vært små aggressiv hele tiden, og ikke bare fått anfall ute blant folk.

Jeg har ikke lest den forrige tråden din, men jeg ville fortsatt og trent positivt enda en stund fremover. Hun er bare et og et halvt år og ikke ferdig utviklet i toppen enda, så det er mye som enda kan forandre seg på et år.

[AnonymBruker]

Kom deg til dyrlegen!!! Ærlig talt!

[AnonymBruker]

Kom deg til dyrlegen!!! Ærlig talt!

Hva mener du? Å sjekke henne for hjernefeil o.l?

Hun er jo fulgt opp med alle vaksiner og ormekurer, og sist hun var der (da hun fylte 1 år) sa dyrlegen hun var frisk som en fisk fysisk. Vi snakket litt om psyken hennes, men følte ikke jeg fikk noen ordentlige svar fra han.

Skal også nevnes at jeg overtok hun da hun var ca 7 mnd, hvor hun var blitt lite sosialisert med både mennesker og verden. Så det er ikke uten grunn at hun er redd for alt nytt, men jeg vil være sikker på om det ikke er noe fysisk feil innvendig hos hun....

TS

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett at valpene bare har arvet det fra moren (og faren?) og/eller at de har blitt påvirket av moren i valpekassen. Det kan også ha noe med for lite sosialisering å gjøre, i kombinasjon med det de fikk med seg fra moren. Det er ikke en genfeil, men en vanlig arvelig og/eller miljøpåvirket egenskap på lik linje med stødighet, miljøberørthet, stress osv.

Om hun hadde hatt fysisk vondt hadde hun nok vært små aggressiv hele tiden, og ikke bare fått anfall ute blant folk.

Jeg har ikke lest den forrige tråden din, men jeg ville fortsatt og trent positivt enda en stund fremover. Hun er bare et og et halvt år og ikke ferdig utviklet i toppen enda, så det er mye som enda kan forandre seg på et år.

Ja, jeg også trur at det har mye med morens oppførsel iom resten av søskenflokkens lignende oppførsel. Jeg overtok tispa mi da hun var ca 7 mnd, og da var hun blitt svært lite sosialisert med fremmede og verden generelt, dessverre.... Så jeg er fult klar over at alt dette kan spille en stor rolle for hvorfor hun reagerer som hun gjør- men jeg er bare så redd for at det faktisk skal være noe "kræsj" som har skjedd innvendig hos henne også, og at dette muligens gjør vondt...

Men du har nok kanskje rett, hadde hun hatt konstant vondt ville hun jo være aggressiv hele tiden også... og det gjør hun jo ikke, for her i hjemmet er hun helt perfekt.

Ja, jeg vet hun er veldig ung, men derfor jeg gjerne skulle ønske jeg kunne få noen konkrete svar på HVA som er feil. Er det faktisk noe fysisk feil med henne- eller vil hun bli finere med åra? (Vet jo at det sannsynligvis ikke finnes noe konkret svar..) Jeg bruker all energien min på hun, både psykisk og fysisk, og er helt ubeskrivelig utslitt.

Takk for svar

[AnonymBruker]

Akkurat HVA som er feil er at hun ikke føler seg trygg i enkelte situasjoner. Det varierer fra hund til hund hvordan de reagerer når de blir redde og usikre, men fryktaggresjon (som det høres ut som at din hund driver med) er blant de vanligste reaksjonene. I mange tilfeller har hundene også lært inn at om de oppfører seg slik så vil det skumle forsvinne, noe som er svært selvforsterkende hver gang hun opplever ønsket effekt.

Om hunden din ble dårlig sosialisert samtidig som hun har en nervøs mor, så er jo dette med stor sannsynelighet årsaken til utryggheten. At hun er dårlig sosialisert forandrer jo også hvordan man må legge opp treningen. Med hunder som dette må man starte fra begynnelsen med sosialiseringen før man kan trene på noe annet, - introdusere nye miljøer og situasjoner gradvis, utforsk ting hun er skeptisk til, mye ros og godbiter når hun oppfører seg pent og våger å snuse på ting hun mener er skumle osv. En voksen hund som er dårlig sosialisert må man gå mye langsommere frem med da de ikke er like åpne for nye ting som unge valper.

Men om hun ikke har sosialiseringen i boks, så kan du heller ikke forvente at hun skal oppføre seg rolig i situasjoner hun ikke har blitt tilvendt. Godt sosialiserte hunder blir sosialisert med byen, nabolaget, trafikkerte veier, forskjellige dyr, store folkemengder, skogen, bondelandet, fjøs/stall, støyete fotballkamper, forskjellige lyder, kaia osv (alt som stort sett er relevant for eiers livssituasjon). Alt dette ble de kjent med på et stadium i livet mens de var ekstra tillitsfulle til nye miljøer og situasjoner, og dermed oppfører de seg helt vanlig i disse situasjonene/miljøene som voksne ettersom de kjenner til og har positive erfaringer med dem. Din hund kjenner ikke til alt dette på samme måte som de godt sosialiserte hundene, og hun vil derfor være skeptisk og muligens redd da hun ikke helt vet hva som skjer og hva alt dette nye er.

For øvrig er det jo ingenting galt i å snakke med en veterinær og høre om det er noe fysisk som kan ligge til grunn, men jeg personlig synes det høres mer ut som hunden har en dårlig psyke, og i kombinasjon med dårlig sosialisering har dette blitt veldig forsterket.

[AnonymBruker]

Akkurat HVA som er feil er at hun ikke føler seg trygg i enkelte situasjoner. Det varierer fra hund til hund hvordan de reagerer når de blir redde og usikre, men fryktaggresjon (som det høres ut som at din hund driver med) er blant de vanligste reaksjonene. I mange tilfeller har hundene også lært inn at om de oppfører seg slik så vil det skumle forsvinne, noe som er svært selvforsterkende hver gang hun opplever ønsket effekt.

Om hunden din ble dårlig sosialisert samtidig som hun har en nervøs mor, så er jo dette med stor sannsynelighet årsaken til utryggheten. At hun er dårlig sosialisert forandrer jo også hvordan man må legge opp treningen. Med hunder som dette må man starte fra begynnelsen med sosialiseringen før man kan trene på noe annet, - introdusere nye miljøer og situasjoner gradvis, utforsk ting hun er skeptisk til, mye ros og godbiter når hun oppfører seg pent og våger å snuse på ting hun mener er skumle osv. En voksen hund som er dårlig sosialisert må man gå mye langsommere frem med da de ikke er like åpne for nye ting som unge valper.

Men om hun ikke har sosialiseringen i boks, så kan du heller ikke forvente at hun skal oppføre seg rolig i situasjoner hun ikke har blitt tilvendt. Godt sosialiserte hunder blir sosialisert med byen, nabolaget, trafikkerte veier, forskjellige dyr, store folkemengder, skogen, bondelandet, fjøs/stall, støyete fotballkamper, forskjellige lyder, kaia osv (alt som stort sett er relevant for eiers livssituasjon). Alt dette ble de kjent med på et stadium i livet mens de var ekstra tillitsfulle til nye miljøer og situasjoner, og dermed oppfører de seg helt vanlig i disse situasjonene/miljøene som voksne ettersom de kjenner til og har positive erfaringer med dem. Din hund kjenner ikke til alt dette på samme måte som de godt sosialiserte hundene, og hun vil derfor være skeptisk og muligens redd da hun ikke helt vet hva som skjer og hva alt dette nye er.

For øvrig er det jo ingenting galt i å snakke med en veterinær og høre om det er noe fysisk som kan ligge til grunn, men jeg personlig synes det høres mer ut som hunden har en dårlig psyke, og i kombinasjon med dårlig sosialisering har dette blitt veldig forsterket.

Dette jeg markerte, er det jeg har drevet med siden dag 1 jeg fikk hun. Jeg gikk rolig frem og prøve å tilvenne hun alle de daglige tingene. Det som er greia, er at når hun begynner å bli litt bedre så kan det plutselig snu helt den andre veien en annen dag. Det virker som om hun "glemmer" hvor fint ting kan være. Dette har jo gjort selvtilliten min i forhold til treninga veldig tungt, for jeg føler all energien og kreftene jeg har lagt i treninga har vært forgjeves.

Jeg og samboer har ei annen tispe også, som vi har hatt som valp. Hun er snill mot absolutt alt og alle, fordi vi var veldig nøye med å sosialisere hun med alt. I tillegg hadde hun 2 flotte foreldre med fantastisk gemytt, og alle søskna har blitt like fine.

Så jeg selv trur det kan ha mye med hvordan mora var til den tispa jeg overtok, og selvfølgelig at hun ble altfor dårlig sosialisert hos de forrige eierne. Men jeg kan liksom ikke skjønne, at jeg nå i 1 år har jobbet hardt fra dag 1 og gjort alt jeg kan for at tispa skal ha det bra, men likevel ser det ut som om hun ikke klarer å forstå.

Jeg vet om mange som har vært i lignende situasjoner som meg (som har overtatt en lite-sosialisert hund), og som har trent hardt i flere år. Hun ene jeg vet om klarte å holde ut med hunden i 6 år- uten at hunden ble det grann bedre. Alle har de avlivet hundene fordi de ikke ble noe bedre, men de sjekket aldri om det var noe fysisk galt innvendig på de.

Så det er derfor jeg er veldig usikker..... skal jeg fortsette og trene henne hardt slik jeg gjør, hver dag i muligens 6-7-8 år til? Jeg føler jeg har ofret mye av gledene i hverdagen pga tispa.... ikke missforstå meg helt, jeg ELSKER jenta mi, og hun betyr så utrolig mye for meg. Men jeg trur jeg selv kommer til å bli et nervevrak dersom jeg skal fortsette med denne hverdagen jeg har nå - i 7 år fram i tid.

Men tusen takk for svar.

[AnonymBruker]

Hva mener du? Å sjekke henne for hjernefeil o.l?

Hvis du går til en god dyrlege vil denne gi hunden en skikkelig undersøkelse? En hund som er syk vil fort bli aggressiv. Mye kan ha endret seg på et halvt år.

[AnonymBruker]

Hvis du går til en god dyrlege vil denne gi hunden en skikkelig undersøkelse? En hund som er syk vil fort bli aggressiv. Mye kan ha endret seg på et halvt år.

Hva mener du med "mye kan ha endret seg på et halvt år"? Når jeg var på 1 års kontroll, sa dyrlegen hun så frisk ut utvendig (altså kropp, tenner osv.) Men det er dette jeg lurer på da: kan man be dyrlegen ta en skikkelig undersøkelse, og evt finne ut om det er noen indre plager?

[Nalaya]

Dårlig gemytt er svært arvelig, og trenger ikke ha hatt så mye med sosialisering å gjøre. Visse hunder kan plutselig bli aggresive mot f.eks samme kjønn når de når en viss alder selv om de har blitt supersosialiserte fra valpealder.

Jeg ville nok ha fått en skikkelig sjekk hos veterinær ja, også grundig sjekk av hodet. Først tar de nok røntgen, og så ct scan.

Er dette en stor eller liten rase? De små rasene blir som oftest fortere voksne enn de store.

Jeg vil også legge til at slik hunden din har det nå hverken høres bra ut for hunden eller deg. Jeg ville nok avventen noen måneder til hunden runder 2 år. Men for en hund å være så usikker og redd kan umulig være kjekt. Så jeg hadde nok helt ærlig vurdert avlivning.

Endret 31. mai 2012 av Nalaya

[Majott]

Hva slags rase/blanding er hun? Det kan være mye instinkter der, særlig hvis hun er av vakt/vokter-rase.

Jeg ahr selv to hunder av samme rase, vakthunder. Den ene hadde jeg fra hun var 8 uker, den andre overtok jeg da han var 9 mnd. Kullsøsken, hadde samme oppvekst hos oppdretter. Ser på tispa mi at det hun ble sosialisert på før hun var 14 uker, det sitter som et spor i hjernen hennes. Det hun ble lært opp til da, og tilvendt da, er noe hun gjør på automatikk nå, F.eks noe så enkelt som at hun alltid hopper opp på steiner eller balanserer på stokker ute i skogen. Det er slike ting jeg ser det tydelig på. Også det å omgås andre, der ser jeg tydelig at det hun opplevde av sosialisering som valp, sitter oppi hodet hennes. Hun er snart 4 år, og ennå har hun det hun lærte som 14 uker gammel som en selvfølge.

Hannen min fikk jeg som sagt da han var 9 mnd. Han var ikke sosialisert på samme måte, heller ikke lært samme ting som henne. Han er mye mer skeptisk på folk og andre hunder, det kommer ikke like naturlig for han som det gjør for henne.

Det har vist meg at valpetiden, og den første tiden med nye eiere, altså fra valpen er 8 uker og videre, har mye å si. Hvis valpemoren er nervøs og engstelig, vil hennes oppførsel prege valpene i ettertid. Derfor må man velge oppdretter og valpemor med omhu. Mye legges til grunn når valpene er bittesmå, og har de en nervøs mor, vil valpene bli preget av dette for resten av livet.

Du kan trene hunden din til å bli velfungerende, men du må yte mye mer nå enn om du kunne trene på dette og sosialisert fra valpen var liten.

Dårlig gemytt er også arvelig. Både mht til gener og det valpene opplever av sin mor. Jeg har vakthunder, og jeg kan ikke trene bort vaktinstinktet. Like lite som jeg kunne trent bort jaktinstinkt hos en jakthund. Er foreldrene aggressive, så vil gjerne valpene bli det også.

Din hund høres ut som hun er usikker. Du overtok henne da hun var 7 mnd, og hun var ikke særlig sosialisert da.

Når hunder kommer for nært noe de utagerer på, blokkerer de, og du får ikke kontakt. Da er du jo for nært. Skal du trene på dette, må du holde god nok avstand til det hun utagerer på, slik at hunden blir tilvendt på en avstand som er god nok for læring. Du bør heller ikke trene mer enn 2-3 ganger i uka, fordi hun vil bygge opp stress hvis dere trener for ofte. Hunder trenger 48 timer før stresset går ut av kroppen, og all trening før det vil bygge opp nytt stress.

Når du trener, la henne ha nok avstand til at hun ikke utagerer (f.eks romslige parkeringsplasser utenfor butikk), la henne betrakte. Belønn når noen går forbi uten at hun reagerer. Etterhvert kan dere korte inn avstanden. Dette kan ta tid, kanskje mnd. Du kan også oppleve at hun aldri blir trygg på andre. Da må dere ta en beslutning om dere orker å leve med det eller ikke. Vi lever med det, men opplever at vår hund gir oss så mange gleder at det at han ikke kan omgås fremmede er en bagatell. Vi tilrettelegger, og har vi besøk han ikke kjenner eller trenger å kjenne, så er han på et annet rom.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg ville tatt henne med til adferdsspesialist, undersøk og finn den flinkeste. Den personen kan også fortelle deg hvor veien din videre bør gå. En vanlig veterinær som ikke er spesialist kan ikke mye om spesifikke sykdommer på hund, en hund bør sjekkes for mere enn hva en ordinær veterinær kan sjekke den for.