Når den ene forelderen snakker stygt om den andre

[AnonymBruker]

Hva gjør man når den ene foreldren snakker stygt om den andre?

Her har dette pågått i noen år - det går i alt 'forvridde sannheter' til direkte løgner og ufinheter, plyss mye 'sympatisanking'.

Hva gjør jeg med dette? Til nå har jeg bare snakket godt om den andre, men nå virker det som at barnet begynner å 'holde med' den andre og jeg føler at jeg samtykker ved å tie..

Dette er en tap-tap situasjon slik jeg ser det..

Erfaringer eller tips mottas med stor takk!

[Gjest Mintha]

Er litt usikker på hvilken plass du har i livet til dette barnet, og er også usikker på hvilken siden du får høre ting fra, og om du har rett i at det er direkte løgner.

Jeg for min del synes det er greit å avklare direkte løgner når man VET hva som er sant og ikke sant. Kanskje litt vanskelig når man står midt opp i det, særlig om det er snakk om den ene foreldren til barnet. Alder til barnet har også litt å si. En tenåring kan godt tåle sannheten, mens et lite barn bør bli skånet.

Enkelte voksne glemmer hvilken del de har hatt i samlivsbrudd, og hvilken urettmessigheter de gjør både før, under og etter. Enkelte voksne glemmer også at de har sin del av problemene som oppstår, og at de er både direkte og indirekte skyld i den andre forledrenes problem. Det kan være alt fra å gjøre hverdagen til far vanskelig (ved alt fra å opptre jævelig mot far når ingen andre hører på, til å ikke levere barnet når det skal, ikke hente barnet når det skal, ikke tillate samvær osv) til at far er skyld i mors nerveproblem (ved vold, alkoholmisbruk osv)

Jeg har opplevd en far som ikke skjønner hvilke problem han skaper for barnet og mor, og det er veldig vondt å alltid skjule sannheten, men ting vil komme frem før eller senere... Jeg har også opplev en mor som kjøper barna sine, og som lar det skinne gjennom at far ikke betaler nok, dog i hennes øyne....

Velg dine ord med omhu, og vær sikker på at du vet HELE sannheten. Ta en prat med den foreldren som lyver, og se hva du kan få ut av dette (siden du sier du vet)

[Gjest TS]

Er litt usikker på hvilken plass du har i livet til dette barnet, og er også usikker på hvilken siden du får høre ting fra, og om du har rett i at det er direkte løgner.

Jeg for min del synes det er greit å avklare direkte løgner når man VET hva som er sant og ikke sant. Kanskje litt vanskelig når man står midt opp i det, særlig om det er snakk om den ene foreldren til barnet. Alder til barnet har også litt å si. En tenåring kan godt tåle sannheten, mens et lite barn bør bli skånet.

Enkelte voksne glemmer hvilken del de har hatt i samlivsbrudd, og hvilken urettmessigheter de gjør både før, under og etter. Enkelte voksne glemmer også at de har sin del av problemene som oppstår, og at de er både direkte og indirekte skyld i den andre forledrenes problem. Det kan være alt fra å gjøre hverdagen til far vanskelig (ved alt fra å opptre jævelig mot far når ingen andre hører på, til å ikke levere barnet når det skal, ikke hente barnet når det skal, ikke tillate samvær osv) til at far er skyld i mors nerveproblem (ved vold, alkoholmisbruk osv)

Jeg har opplevd en far som ikke skjønner hvilke problem han skaper for barnet og mor, og det er veldig vondt å alltid skjule sannheten, men ting vil komme frem før eller senere... Jeg har også opplev en mor som kjøper barna sine, og som lar det skinne gjennom at far ikke betaler nok, dog i hennes øyne....

Velg dine ord med omhu, og vær sikker på at du vet HELE sannheten. Ta en prat med den foreldren som lyver, og se hva du kan få ut av dette (siden du sier du vet)

Tusen takk for langt og fint svar. Barnet er desverre (?) så liten at det egentlig ikke er aktuellt å si/forklare henne noe. Jeg syntes det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon. Nå har det som sagt gått så langt at hun begynner å bli påvirket av alt hun får høre.. Og jeg merker på henne at hun tar det som bekreftelse på at det hun gjenforteller er sant så lenge jeg ikke sier i mot. Men, jeg akter ikke å være med på å sette henne i denne lojalitetskonflikten. Problemet er bare at jeg, som klarer å holde hodet kaldt og være voksen og skånende, virker til å tape på det i det lange løp..

[AnonymBruker]

Uff...

vi er i samme type situasjon, men vi har "holdt kjeft" til barna kom i tenårene. Vi har valgt å svare at "da tar mamma feil" eller "det er det mamma mener" i mange år.

Da barna var små sa vi ofte at "vi er ikke enige i det" når vi ble konfrontert med ting - ofte etterfulgt av "men synes du egentlig at jeg/vi/situasjonen er slik som mamma sier?" og en diskusjon rundt det som moren hadde sagt, uten at vi sa noe negativt om moren, men hvor barna fikk tenke høyt til situasjonen roet seg ned og det virket som om de ikke lenger var usikre.

Da de ble eldre (over ti år) begynte vi med "Vi er ikke enige med mammaen deres, men vi synes egentlig ikke dere skal blandes inn i denne saken og vi ønsker ikke å si noe negativt. Dette er noe mellom oss voksne. Dere kan heller ikke kan påvirke hva som blir avgjørelsen i saken så da synes vi det er best at dere ikke får delvis informasjon fra forskjellige kanter om hva vi mener om hverandre/situasjonen".

Da de ble tenåringer gikk vi over til "Dette er hva deres mor mener. Vi mener noe annet". Så forklarte vi vårt syn på saken, uten å si noe negativt om moren.

Et par år etter begynte vi å dokumentere vår side av saken ved å vise dem skriftlige beskjeder fra moren. Hvis hun løy om noe, så bare viste vi dem hva som egentlig sto i SMSen/mailen osv.

----

Vi har hele veien vært HELT klare på at det er forskjellige syn på saken hos mor og far, og at "feilinformasjon" sett fra vår side ikke nødvendigvis løgn (selv om løgn faktisk er en stor del av det - igjen sett fra vår side), og at presentasjonen av informasjonen ofte er påvirket av følelser.

Vi har hele tidne vært HELT klare på at vårt synspunkt kun representerer ett synspunkt, og at de har lov til å diskutere det. Vi har også hele tiden vært helt klare på at barna har lov til å si "Ikke dra meg inn i dette" og gjort dem veldig klare på at de kan uttrykke at de blir satt i lojalitetskonflikt (lært dem å si at "Nå blir jeg lei meg pga. det du sier om mamma/pappa") slik at de selv kan kommunisere hvordan de oppfatter situasjonen.

Vi har hele tiden vært HELT klare på at ALT som blir sagt hos oss kan gjentas hos moren og diskuteres med henne. Hun er nok ikke enig i det, men det er ingenting av det vi sier som skal hemmeligholdes ovenfor henne (hun ga motsatt beskjed, og sa ofte til barna at "dere må ikke fortelle pappa om dette, men..."

----

Resultatet er et par oppvakte barn som stiller spørsmål ved uttalelser i begge ender, og minner oss voksne på å holde oss på "riktig side", samtidig som de vet at de ikke trenger å ta side i konflikten. Det er heller ikke til å komme unna at de har fått sett at den ene voksne kan lage sin egne virkelighet og presentere informasjon på en meget spesiell måte, men de er store nå, og de virker som om de forstår at dersom noe informasjon blir presentert "feil" fra en som er sint, så har de fortsatt lov til å være glade i den personen. De har også forstått at "vår" konflikt ikke er deres konflikt, selv om de stadig blir dratt inn i den...

[Gjest Mintha]

Som i innlegg nr 3; all dokumentasjon på e-post kan vise seg å være nyttig, veldig greit å ha ting svart på hvitt... Har erfart at det kan faktisk være gull verdt! Forstår at det er er far som forteller løgner, og selv om du ikke kan avsløre de, så kan mye som har vært avtalt (og blir brutt) være greit å ha skriftlig. Har også erfart at dette er gull verdt i forhold til diskusjoner på feks familievernkontor....