Om å være prøver

[Solsikke]

Jeg vet at som prøver bør man ikke stresse med å bli gravid, men jeg synes at det å være prøver er veldig mentalt stressende. Å bli gravid er det første jeg tenker på når jeg står opp, og det siste jeg tenker på når jeg legger meg. Aldri har jeg hatt så mye symptomer som etter jeg ble prøver, og aldri har jeg gledet meg så mye til å bli gravid og til å ble forelder.

Jeg opplever det som ganske frustrende å ikke klare og legge fra meg tankene, da de opptar veldig mye av hverdagen min.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker med dette innlegget, men jeg trenger å få ut litt frustrasjon. Flere ganger har jeg lest om de som først ble gravide når de klarte å slappe av i situasjonen, og det er godt kjent at stress i det lange løp påvirker kroppen negativt.

Hvis det er noen som har noen tips eller kjennskap til noen mestringsstrategier; del de gjerne med meg.

Takk for at du leste frustrasjonsinnlegget mitt.

[AnonymBruker]

De aller fleste blir gravid etter kortere eller lengre tid, med mindre det er medisinske grunner til at det blir vanskelig. Om det tar en måned eller et år avhenger av flaks og tilfeldigheter, og lite av stress. Unntaket er ekstreme stressituasjoner, men da snakker vi ikke om at du tenker mye på å bli gravid. Det er ikke sånn at jo mer du tenker på å bli gravid, jo mindre blir sjansen for å bli det. Det som skjer når man har prøvd en liten stund er at man tenker mer på hvorfor det ikke skjer og så lage seg årsakssammenhenger som forklarer det - når det egentlig bare er sånn kroppen fungerer.

[Kakaoen]

Jeg skjønner godt hvordan du har det.. Fikk og beskjed om å prøve å slappe av. Men sånt er lettere sagt enn gjort!

Tror du må finne ut av det selv. Komme til et punkt hvor hodet ditt faktisk tenker det som skjer det skjer!

Hjelper ikke at andre sier at du må slutte å stresse.

Noe som hjalp litt for meg var å kutte ut all EL testing og graviditetstesting. Ingen test før mens faktisk uteblir.

Også tok jeg er lang pause fra prøver forumet. Ble litt sprø av å lese om andre som var ulykkelige, eller som fikk det til hele tia.

Klarer du til og med slutte å vite nøyaktig når du har EL og bare pule når dere føler for det tror jeg du har kommet langt.

Men er noen slitsomme tanker du bærer på. Har bært på de samme. Og når spira endelig satt (etter to år), ble hue fylt med nye bekymringer og tanker..

Lykke til uansett

[Athene]

Jeg har vært prøver i over tre år, inkludert noen runder med prøverør. Jeg er på en ganske fin plass med meg selv, og tankene mine. Jeg har hatt noen nedturer de siste årene, men har lært meg å mestre det å leve med situasjonen, i stedet for å la situasjonen styre livet og tankegangen min.

Fokuser mer på hvor godt det er å bare være dere to. Dere har stort sett bare dere selv å tenke på, får sove hele natten, stikke ut og spise eller på kino, kan sitte timesvis ved middagsbordet og god vin, og dra på spontane helgeturer. Det å gå gravid er for de fleste ikke en positiv opplevelse, og det første året som spedbarnsforeldre er utrolig tøft. Nyt tosomheten så lenge dere kan. Gravid og baby kommer fort nok, og vil være med dere resten av livet. Og ikke mal det å gå gravid og det å ha småbarn rosenrødt, for det er det ikke.

Dersom du har vært prøver en stund er det viktig at du ikke planlegger som om du snart er det. Bestill ferier og planlegg opplevelser uten å tenke på at "da er jeg sikkert gravid". Bytt jobb om du føler for det, kjøp møbler og andre ting uten å tenke på at det er barnevennlig, og så videre. Det å leve som om det skal skje vært øyeblikk gjør deg sprø, det erfarte jeg første året som prøver.

Ikke tenk for mye på at stress ødelegger sjangsene dine. Stress har ingenting med saken å gjøre, selv om det er en seiglivet myte.

[Solsikke]

Takk for svar dere!

Jeg ønsker virkelig gå inn for å endre tankegangen min noe; det er jo det kognitive aspektet i dette som er belastende, og derfor bør nok endringen skje der. Vi har jo ikke vært prøvere lenge (kun i tre måneder) så jeg gjør nok lurt i å ta noen aktive grep.

Dere har nok helt rett; det er noe med den måten en tenker rundt sin egen situasjon: skal en tenke og planlegge etter håpet og planen om å bli gravid, eller skal en planlegge for her og nå? Jeg håper jeg kan gå for det sistnevnte og slappe av i stituasjonen her og nå, endringene kommer nok tidsnok.

[Strix]

Jeg må si meg veldig enig med Athene. Jeg har vært prøver i over 5år med alt det har innebært hittil... Og dersom man lar prøvingen bli altoppslukende(og da mener jeg ikke bare at man tenker mye på det), men at man lar livet sirkulere rundt det å prøve. Da bør man bevisst prøve å endre tankegangen tror jeg. Det er ingenting galt i å stumpe røyken og drikke mindre når man prøver, men å gå inn i en slags "prøveboble" og slite seg selv ut kan man til en viss grad klare å minimere tror jeg.

Skulle jeg gått sånn i kjelleren som noen prøvere gjør etter 1 og 2 og 3mnd, eller latt prøvingen være alt jeg levde for den gangen da jeg begynte og fram til i dag, da hadde jeg vært fullstendig utslitt i dag, fullstendig!!!

Cirka 90% blir gravide innen 1år, 95% innen 2år og det finnes alternativer som kan prøve å hjelpe de uheldige 5% også.

Lykke til

[Amber]

Jeg er fersk prøver; er nettopp inne i PP3 nå. Jeg kjenner at jeg klarer å ikke fokusere så mye på det, og når de foregående to tester har vært negative, har det gått helt greit. Jeg har innstilt meg på at det kan ta tid, for jeg orker ikke å bli så skuffet... Jeg vil så inderlig at det skal skje raskt; men det er skummelt å ta det for gitt. Leser jo om mange her så må prøve lenge.. det må være ganske tøft tenker jeg. Håper jo at jeg ikke er en av dem; men jeg vil heller bli positivt overrasket om det går kjapt.

Mitt første barn ble til på PP1 men det er nå ni år siden og jeg er blitt eldre :gjeiper:

Du må nok sikkert jobbe litt for å endre på tankegangen din, men det klarer du

Edit: skrivefeil

Endret 29. mai 2012 av Amber

[Eurybia]

Jag er nå inne i PP6, har flere ganger tenkt på at det kan ha noe med stress å gjøre, for jeg stresser veldig, av forskjellige grunner. Men, har det egentlig noe å si hvor stresset man er mentalt for når det klaffer?

Endret 29. mai 2012 av Eurybia

[AnonymBruker]

Jag er nå inne i PP6, har flere ganger tenkt på at det kan ha noe med stress å gjøre, for jeg stresser veldig, av forskjellige grunner. Men, har det egentlig noe å si hvor stresset man er mentalt for når det klaffer?

Nei, det har ingenting å si.

[AnonymBruker]

Jag er nå inne i PP6, har flere ganger tenkt på at det kan ha noe med stress å gjøre, for jeg stresser veldig, av forskjellige grunner. Men, har det egentlig noe å si hvor stresset man er mentalt for når det klaffer?

Nei. Det er en veldig seiglivet myte at stress forhindrer graviditet.

[AnonymBruker]

Jeg og gammelkjæresten prøvde i totalt 1,5 år uten å lykkes fordi jeg gikk uten mensen etter p-pille slutt. Legene fant ingen ting galt med meg, og de ville at kroppen skulle rydde opp i dette selv. Dette tærte på forholdet, og jeg følte at "alle" andre ble gravide og ikke vi.

Da vi hadde prøvd i 1 år fikk vi beskjed om at søsteren hans og hennes kjære ventet barn, og vi prøvde så godt vi kunne å glede oss på deres vegne, men fra min side ble det preget mye av sjalusi. Da barnet kom til verden og jeg så hvor glad min kjære ble i det barnet og hvor mye han koste seg sammen med det, følte jeg at jeg ikke strakk til fordi jeg ikke kunne gi han barn. Og jeg flyttet fra han...

Vi begge har det bra den dag i dag, og jeg venter barn med nåværende kjæreste i desember.

Jeg vet absolutt hvor frustrert man kan bli. Jeg slet fremdeles med ustabile sykluser da jeg og min nåværende kjæreste begynte å prøve, men vi prøvde ikke intenst, snakket ikke om barn og koste oss med sexen. Etter 9 måneder satt spiren - og denne gangen var det behadelig å prøve.

Jeg vil bare anbefale deg å slappe av. Tenk at din tur kommer snart. Det jeg imidlertid kan råde deg til er å prøve don quai med damiana - uten at jeg skal si for sikkert at dette fungerer. Jeg ble gravid etter 2 måneder med don quai Dette kan være tilfeldig. Ikke vet jeg. Men gravid ble jeg, selv etter alle disse årene!

[mammamy]

Jeg har fra vi ble enige om å slutte med p-piller tenkt at det kommer til å ta tid. Jeg har aldri hivd meg på bølgen av EL tester, temperaturtesting, telling av dager og alt annet mange stresser med. Har hele tiden vært streng på ikke å ta gravi test før 5 dager ETTER jeg ventet mensen. Tror dette har hjulpet meg til å unngå stress.

Jeg kan ikke skjønne at all denne testingen mange her inne driver med, gjør noe annet enn at man blir stressa.

Har hatt 2 SA de siste 2 syklusene så vet jeg kan bli gravid, men jobber fortsatt med IKKE å begynne å stresse nå fordi jeg vet jeg kan bli gravid, men at problemer ligger i å få spiren til å sitte. Men jeg vet det kommer PLUTSELIG :gjeiper:

[Athene]

Jeg kan ikke skjønne at all denne testingen mange her inne driver med, gjør noe annet enn at man blir stressa.

De fleste som holder på med det har vært prøvere i lang tid. På et tidspunkt har man behov for å vite at kroppen virker som den skal. Hos meg påviste temping at jeg kun har eggløsning ca annenhver syklus, og at jeg ofte hadde progesteronsvikt etter eggløsning slik at ett befruktet egg ikke hadde klart å feste seg uansett.

[Mafalda]

Det er jo veldig stor forskjell på å ha prøvd i årevis, og å være ganske fersk. At den første gruppa tester det som testes kan, er helt naturlig og jeg ville helt sikkert gjort det samme.

Det som jeg synes er litt rart, er når et ungt, friskt par som ikke har noen indikasjoner på at noe er galt, setter i gang med EL-testing og alt mulig rart. Hva med å bare skippe prevensjonen en stund, og se hva som skjer? Det kan jo faktisk hende at det ikke er noen problemer?

Hvordan man takler å være prøver er vel både individuelt, og avhengig av hvor lenge man har prøvd. Jeg har inntrykk av at de som er helt i starten av prøvingen, er de mest "fundamentalistiske" (i mangel av bedre ord, men dere skjønner helt sikkert hva jeg mener ). Hvis man er uheldig og må prøve i flere år, sier det seg selv at det ikke fungerer å sette livet helt på vent. Kanskje man må jobbe mer med seg selv?

Tror uansett alle har godt av å ikke bare tenke baby... men det er klart det er vanskelig, særlig når bestemmelsen nettopp er tatt og man er superspent!

Endret 8. juni 2012 av Mafalda

[Athene]

Tja, det er jo en veldig spennende fase å være i da. Jeg trur man tenker mye på det, og at det føles gøy å ta eggløsningstester og graviditetstester. Og prøve å gjette på eggløsning og symptomer. Det har jo ingenting å si for resultatet.

Det passer ikke for det - fair nok. Men de fleste gjør jo dette fordi det er nødvendig (skjelden sex) eller spennende, eller fordi de er langtidsprøvere. Så jeg forstår godt at mange tester og temper.

[mammamy]

Jeg mener nå at jeg har lest i overkant mange innlegg her inne av folk som skal begynne å prøve eller er inne i sine første 6 måneder med prøving som tester og styrer veldig.

Har man prøvd i flere år har jeg FULL FORSTÅELSE for at man tester. Da må man jo undersøke sykluser ol.

Men oss tidlig i prøvefasen skjønner jeg ikke hvorfor skal teste og styre. Vitsen med å teste 4 dager før mensen da? Ja man er spent, men jeg mener det bygger i overkant mye stress hos oss når det dukker opp en negativ test og da må man inn her å høre om det fortsatt KAN finnes en LITEN mulighet for at en er gravid selv så tidlig?? Og man har jo selvfølgelig alle symptomer man kan få. Nei, sånt blir i overkant for mye for meg.

Men igjen, dette er ikke ment for dere som har prøvd i mange år.

[AnonymBruker]

Prøvde i 3 år. Ingen eggløningstester, max 10 graviditetstester totalt og et par besøk hos gynekologen for å sjekke at alt var ok. Jeg stresset ikke i det hele tatt før det begynte å dra ut i tid, og jeg plutselig begynte å tenke på "hva om jeg ikke kan bli gravid?"? Da kom stresset. Midt i utredningen for PCOS ble jeg gravid