Er vi for ettergivende med barna våre?

[AnonymBruker]

Jobber på sykehus, på en avdeling hvor vi tar forskjellige prøver av barn (blodprøver, blodtrykksmåling osv). Og jeg ser dessverre ofte at barna er svært flinke på å manipulere foreldrene sine, og at foreldre er dårlige på å grensesette og irettesette sine barn. Det fascinerende er, at når vi har inne barn fra andre kulturer, som f eks polske/litauiske barn, så har foreldrene generelt veldig god kontroll på sine barn; om forelderen bestemt forteller barnet sitt at "slik er det, nå sitter du stille", så hører barnet. Jeg vil påstå at i 9,5 av 10 tilfeller, så sitter østeuropeiske barn rolige på foreldrenes fang, fordi forelderen er bestemt og tar kontroll over situasjonen og har respekt hos barnet sitt. Mens i kanskje 4/10 tilfeller med norske barn, så må oss helsepersonell overta situasjonen og ta kontrollen, da forelderen ikke klarer å grensesette barnet sitt.

Jeg vil understreke at jeg er svært glad i alle barn, jeg har barn selv. Og vi er dyktige i jobben vår, og jeg ser jo at alle foreldre, uansett nasjonalitet, gjør sitt beste hos oss. Likevel er dette fascinerende, og jeg håper jeg selv klarer å fremme nok trygghet og respekt ovenfor barna mine, til at de vil stole på meg og adlyde meg i slike situasjoner, uten at fremmede mennesker må ta over kontrollen.

Noen med meninger om dette?

[Gjest Mama]

Vi har familie hvor barna bestemmer absolutt alt, foreldrene kommer bak som to nikkedukker.

Pga dette dårlige eksempelet sørger jeg selv for å bruke visse situasjoner for å vise barna mine hvem som bestemmer hjemme. Det kan være så barnslig som at barna MÅ flytte seg om de sitter i min stol. På den andre siden så flytter jeg meg også om jeg sitter i deres stol.

For meg handler barneoppdragelse om gjensidig respekt, ærlighet og klare grenser. Det skaper trygge gode barn.

Og for å referere til hi, så har mine barn allid oppført seg fint hos leger og på sykehus. Ved et lenger opphold på sykehuset for en stund siden, kranglet faktisk personalet om å ha ansvar for mitt barn

[AnonymBruker]

Et stort problem i Norge i dag, er mangel på grensesetting.

Foreldrene opptrer som kelner, vaske og ryddehjelp, sjåfør. Det kreves ingenting av ungene.

Skulle en lærer ta de for noe, så er det baluba.

Er det rart unger dropper ut fra vgs? De makter ikke kravene,ansvaret. De har jo aldri lært det.

[AnonymBruker]

Ja, de aller fleste er for ettergivende. Tror det kommer av at veldig mange foreldre er ute i full jobb nå, og den lille tiden de har sammen med barna vil de bruke positivt. Ikke "kjefte" eller sette strenge grenser. + MASSE dårlig samvittighet ovenfor barna. Snakk om å gjøre barna en bjørnetjeneste.

Jobber selv med barn, og er uenig i det du sier om østeuropeiske foreldre. Jeg opplever at de i større grad enn norske foreldre kjøper seg fri for problemene. Dersom du gjør sånn, så skal jeg kjøpe godteri/leker osv til deg.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i det du skriver.

Senest i forrige uke var jeg et foreldremøte der flertallet seriøst hevdet at det var "slemt" at tiåringene måtte legge seg klokka halv elleve på en skoletur. "Den fighten orker jeg ikke ta" var gjennomgangstonen, eller "De må jo få kose seg de også". Som om turen hadde blitt verre av at de måtte legge seg halv elleve

Eller unger som spiser på buffet, og oppfører seg som griser, eller unger som må vente på tur, og må bestikkes av mor og far for å stå stille. Det er vel omtrent en kvart million eksempler.

Jeg tror også at det handler om lite tid og mye penger, samt en veldig barnefokusert struktur. Jula er barnas høytid, og 17. mai er barnas dag, og vi må for all del danse etter barnas pipe. Før i tiden var barna en del av familien, nå er de små skatter vi vanner og gjødsler ihjel...

[AnonymBruker]

rungende JA! utrolig mange bortskjemte og helt ufordragelige barn i dag, med foreldre som ikke har peiling på oppdragelse og grensesetting

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/familieliv/--Barna-blir-sma-filmstjerner-2708807.html#.T8IiMFIWLIZ

[Kittykat]

Jeg kan være enig i hva du skriver, men hva når barnet er redd for situasjonen og ikke vil la seg roe ned? Jeg tok datteren min til legen og hun måtte ta blodprøve. Datteren min HATER sprøyter og er rett og slett livredd alt som har med nåler og gjøre. Uansett hva jeg sa og gjorde, så ville hun ikke roe seg og sitte i ro. Det måtte 3 voksne til ( inkludert meg selv ) for å få tatt det bittelille stikket i fingeren.

Dette gjelder jo ikke alle tilfeller, så dette er jo et ekstremt tilfelle da. Men en grunn til at barna ikke vil sitte i ro, kan jo være fordi de er redde for situasjonen og da kan man ikke skylde på foreldrene.

Litt off topic da, men det er jo flere vinkler og se det fra.

Man har jo de foreldrene som lar seg manipulere av barna og, og så har man de som har en redsel for situasjonen.

[AnonymBruker]

hvis et barn er kjemperedd for sprøyter og lignende, er det ikke ofte at foreldre da forsterker angsten, ved å trøste veldig mye og si stakkars og huff, gjør det bare verre

[Kittykat]

hvis et barn er kjemperedd for sprøyter og lignende, er det ikke ofte at foreldre da forsterker angsten, ved å trøste veldig mye og si stakkars og huff, gjør det bare verre

Jeg gjorde ikke det. Jeg prøvde og forklare på best mulig måte at dette måtte gjøres. Jeg snakket rolig til henne, holdt henne ikke fast med det samme. Det var legen og assistenten som begynte og holde henne fast etter mye prat og snakk.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med ts. Altfor mange ettergivende foreldre.

Og så er det fascinerende at i slike debatter så er veldig ofte mange enige i dette, men svært få innrømmer at de selv er ettergivende. Hvorfor? Er det fordi de ikke ser at de selv er ettergivende? Eller er det bare for pinlig å innrømme?

[Lilac]

De fleste undervurderer barn syns jeg.

[Gjest imli]

Jeg er helt enig med ts. Altfor mange ettergivende foreldre.

Og så er det fascinerende at i slike debatter så er veldig ofte mange enige i dette, men svært få innrømmer at de selv er ettergivende. Hvorfor? Er det fordi de ikke ser at de selv er ettergivende? Eller er det bare for pinlig å innrømme?

Alle KG-foreldre er jo perfekte Set grenser, gjev ungane sunn, heimelaga mat og passar på at dei får fysisk aktivitet. I tillegg hjelper ungane sjølvsagt til med husarbeid utan å kny, og dei masar aldri i butikken. KG-foreldra er alltid konsekvente, og har ei pedagogisk forklaring på alle vala dei tek for ungane sine - visste du ikkje det?

[AnonymBruker]

Alle KG-foreldre er jo perfekte Set grenser, gjev ungane sunn, heimelaga mat og passar på at dei får fysisk aktivitet. I tillegg hjelper ungane sjølvsagt til med husarbeid utan å kny, og dei masar aldri i butikken. KG-foreldra er alltid konsekvente, og har ei pedagogisk forklaring på alle vala dei tek for ungane sine - visste du ikkje det?

Oi, nei, det visste jeg ikke. Min feil. Tenk å antyde at KG-foreldre er som andre foreldre, altså ikke perfekte. Takk for info!

[AnonymBruker]

Jobber på sykehus, på en avdeling hvor vi tar forskjellige prøver av barn (blodprøver, blodtrykksmåling osv). Og jeg ser dessverre ofte at barna er svært flinke på å manipulere foreldrene sine, og at foreldre er dårlige på å grensesette og irettesette sine barn. Det fascinerende er, at når vi har inne barn fra andre kulturer, som f eks polske/litauiske barn, så har foreldrene generelt veldig god kontroll på sine barn; om forelderen bestemt forteller barnet sitt at "slik er det, nå sitter du stille", så hører barnet. Jeg vil påstå at i 9,5 av 10 tilfeller, så sitter østeuropeiske barn rolige på foreldrenes fang, fordi forelderen er bestemt og tar kontroll over situasjonen og har respekt hos barnet sitt. Mens i kanskje 4/10 tilfeller med norske barn, så må oss helsepersonell overta situasjonen og ta kontrollen, da forelderen ikke klarer å grensesette barnet sitt.

Jeg vil understreke at jeg er svært glad i alle barn, jeg har barn selv. Og vi er dyktige i jobben vår, og jeg ser jo at alle foreldre, uansett nasjonalitet, gjør sitt beste hos oss. Likevel er dette fascinerende, og jeg håper jeg selv klarer å fremme nok trygghet og respekt ovenfor barna mine, til at de vil stole på meg og adlyde meg i slike situasjoner, uten at fremmede mennesker må ta over kontrollen.

Noen med meninger om dette?

Jeg tenker at du treffer foreldre og barn i en ikke-dagligdags og ofte stresset situasjon og egentlig ikke har peiling på hvordan disse familiene fungerer i det daglige. Du har tydligvis heller ikke aning om hvordan barneoppdragelse foregår i andre land, f.eks. er det helt vanlig å bruke fysisk avstraffelser i de landene du nevner så at ungene er lydige er nødvendigvis ikke så beundringsverdig... Jeg har flere bekjente fra østeuropeiske land og de har alle lav terskel for å slå barna.

Generelt kunne nok mange foreldre vært bedre på grensesetting og oppdragelse av barna sine, men samtidig blir det helt feil å trekke de konklusjonene og parallellene du gjør. Innimellom er mine unger helt håpløse ute blant folk og sånne som deg tror vel da helst at jeg mangler kontroll over de, men heller det enn å rise de til rompa er rød og sår for å oppnå den samme kustusen som de østeuropeiske foreldrene du er så begeistret for...

[Gjest Haaploes]

De fleste unger i dag eier ikke oppdragelse, og det plager tydeligvis ikke foreldrene i det hele tatt. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har blitt sjokkert av oppførselen til unger! Her om dagen f.eks. lå jeg i parken og solte meg, da jeg plutselig ble sprutet ned av et barn. Greit nok at det (sannsynligvis) var et uhell, men i stedet for en unnskyldning fikk jeg et stygt flir av barnet, og moren som åpenbart hadde sett hele opptrinnet sa ingenting.

Jeg mister lysten på barn fordi jeg ser hva slags venner de eventuelt vil få.

[Gjest Gjest]

Jobber på sykehus, på en avdeling hvor vi tar forskjellige prøver av barn (blodprøver, blodtrykksmåling osv). Og jeg ser dessverre ofte at barna er svært flinke på å manipulere foreldrene sine, og at foreldre er dårlige på å grensesette og irettesette sine barn. Det fascinerende er, at når vi har inne barn fra andre kulturer, som f eks polske/litauiske barn, så har foreldrene generelt veldig god kontroll på sine barn; om forelderen bestemt forteller barnet sitt at "slik er det, nå sitter du stille", så hører barnet. Jeg vil påstå at i 9,5 av 10 tilfeller, så sitter østeuropeiske barn rolige på foreldrenes fang, fordi forelderen er bestemt og tar kontroll over situasjonen og har respekt hos barnet sitt. Mens i kanskje 4/10 tilfeller med norske barn, så må oss helsepersonell overta situasjonen og ta kontrollen, da forelderen ikke klarer å grensesette barnet sitt.

Jeg vil understreke at jeg er svært glad i alle barn, jeg har barn selv. Og vi er dyktige i jobben vår, og jeg ser jo at alle foreldre, uansett nasjonalitet, gjør sitt beste hos oss. Likevel er dette fascinerende, og jeg håper jeg selv klarer å fremme nok trygghet og respekt ovenfor barna mine, til at de vil stole på meg og adlyde meg i slike situasjoner, uten at fremmede mennesker må ta over kontrollen.

Noen med meninger om dette?

Det er jo ikke rart de norske ikke greier å sette grenser. De overlater jo bestandig sånt til barnehagen og andre- sånne som deg, TS. De gjør det aldri selv, sånn som andre foreldre i verden.

Rart at nordmenn vil ha barn, for de parkerer dem bort til andres omsorg så fort de har fått dem.

Kanskje de får dem bare fordi "det er sånt man skal få seg"?

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart de norske ikke greier å sette grenser. De overlater jo bestandig sånt til barnehagen og andre- sånne som deg, TS. De gjør det aldri selv, sånn som andre foreldre i verden.

Rart at nordmenn vil ha barn, for de parkerer dem bort til andres omsorg så fort de har fått dem.

Kanskje de får dem bare fordi "det er sånt man skal få seg"?

Eventuellt sånne som meg!

Jeg oppdrar barn hver dag.

Jeg forklarer dem at man ikke kan prate i munnen på hverandre. Jeg forklarer dem hvorfor man skal rydde opp etter seg. Jeg forklarer hvorfor man skal sitte når man spiser og ikke løpe rundt med mat i munn. Jeg forklarer hvorfor man skal være høflig.

Jeg må være konsekvent da jeg forholder meg til mellom 80-100 barn om dagen.

Jeg jobber på barneskole- og lurer stadig på hvorfor ikke veldig mye av disse tingene jeg stadig vekk forklarer og lærer opp barna til ikke allerde er innarbeidet.

[Gjest imli]

Jeg tenker at du treffer foreldre og barn i en ikke-dagligdags og ofte stresset situasjon og egentlig ikke har peiling på hvordan disse familiene fungerer i det daglige. Du har tydligvis heller ikke aning om hvordan barneoppdragelse foregår i andre land, f.eks. er det helt vanlig å bruke fysisk avstraffelser i de landene du nevner så at ungene er lydige er nødvendigvis ikke så beundringsverdig... Jeg har flere bekjente fra østeuropeiske land og de har alle lav terskel for å slå barna.

Generelt kunne nok mange foreldre vært bedre på grensesetting og oppdragelse av barna sine, men samtidig blir det helt feil å trekke de konklusjonene og parallellene du gjør. Innimellom er mine unger helt håpløse ute blant folk og sånne som deg tror vel da helst at jeg mangler kontroll over de, men heller det enn å rise de til rompa er rød og sår for å oppnå den samme kustusen som de østeuropeiske foreldrene du er så begeistret for...

Eg er litt einig i dette. TS treff ikkje ungane i normale situasjonar, og ho veit heller ingen ting om korleis oppdraginga er heime.

De fleste unger i dag eier ikke oppdragelse, og det plager tydeligvis ikke foreldrene i det hele tatt. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har blitt sjokkert av oppførselen til unger! Her om dagen f.eks. lå jeg i parken og solte meg, da jeg plutselig ble sprutet ned av et barn. Greit nok at det (sannsynligvis) var et uhell, men i stedet for en unnskyldning fikk jeg et stygt flir av barnet, og moren som åpenbart hadde sett hele opptrinnet sa ingenting.

Jeg mister lysten på barn fordi jeg ser hva slags venner de eventuelt vil få.

Ungar spruta jo aldri vatn på folk ved uhell i gamle dagar, så klart. Då var alt så mykje betre. No skal du høyre...

Det er jo ikke rart de norske ikke greier å sette grenser. De overlater jo bestandig sånt til barnehagen og andre- sånne som deg, TS. De gjør det aldri selv, sånn som andre foreldre i verden.

Rart at nordmenn vil ha barn, for de parkerer dem bort til andres omsorg så fort de har fått dem.

Kanskje de får dem bare fordi "det er sånt man skal få seg"?

For Noreg er det einaste landet i verda som puttar ungane i barnehage? Det gjer dei i større eller mindre grad over heile den vestlege verda. At folk er avhengige av barnehage i vestlege land, har jo samanheng med at kvinnene tek utdanning og jobbar, i motsetnad til i mindre utvikla land. Vil ikkje akkurat seie større valfridom for kvinner er negativt. Noreg (og dei andre nordiske landa) er dessutan dei landa i verda med best ordningar for småbarnsforeldre 8mtp permisjonsordningar osv).

[AnonymBruker]

Eventuellt sånne som meg!

Jeg oppdrar barn hver dag.

Jeg forklarer dem at man ikke kan prate i munnen på hverandre. Jeg forklarer dem hvorfor man skal rydde opp etter seg. Jeg forklarer hvorfor man skal sitte når man spiser og ikke løpe rundt med mat i munn. Jeg forklarer hvorfor man skal være høflig.

Jeg må være konsekvent da jeg forholder meg til mellom 80-100 barn om dagen.

Jeg jobber på barneskole- og lurer stadig på hvorfor ikke veldig mye av disse tingene jeg stadig vekk forklarer og lærer opp barna til ikke allerde er innarbeidet.

spørs om dine anstrengelser er bortkasta når barna kommer hjem til curlingforeldrene sine.

[Gjest Gjest]

Norske foreldre tror at barn er født ferdig oppdratt og at man ikke trenger å foreta seg noe overfor dem. Hvis noen sier disiplin forbinder dere det øyeblikkelig med slag og spark.

Men disiplin handler om å respektere at man er en del av et større hele og må innordne seg i dette, ta hensyn til andre og sette til side egne behov.

Dette er en ukjent tankegang i det norske samfunnet, der man er oppsatt og innstilt på at hvert enkelt individ skal få akkurat det som det individet vil ha. Det er en "invividet må få" kultur.

Samtidig er det barnehagene og skolene som skal oppdra folk, og ikke foreldrene.

Foreldrene er nemlig opptatt av å fylle egne behov, og ofte kjenner de ikke en gang sitt eget barn særlig bra.

De ser dem mellom henting i barnehagen/SFO og sengetid. Og da skal man ikke oppdra for da er det "kvalitetstid".

Etter det sender man dem til den andre forelderen. For i dette landet skiller man seg jo såklart, så fort man ikke får det man vil ha i eksteskapet.(Tilpasning til en situasjon er nemlig ikke bra for et norsk individ, så derfor bytter man heller ut partneren..)

Og hos den andre forelderen skal det ikke oppdras, for da er det "kvalitetstid" selvfølgelig. Og barnet må få det det vil ha og mange penger og gaver til å kompensere for at de er så mye aleine..

Norske barn utagerer fordi de aldri blir satt grenser for av andre enn pedagoger i institusjonene de er i om dagene. Og de utagerer for å få oppmerksomhet fra voksne som er opptatt med sitt eget liv.

Foreldrene har selv vokst opp sånn, og ble aldri satt grenser for de heller. Så derfor vet de ganske enkelt ikke hvordan det gjøres... I tillegg til at de såklart kun vil kose med barna sine. Det heter "Fredagskos".