Ikke-oppdratte barn på 8 og snart 11

[AnonymBruker]

Det er to barn i nær relasjon som rett og slett ikke er oppdratt, de er rett og slett et resultat av slike curlingforeldre som koster alt foran barna vekk. La meg gi dere en liste over egenskapene...

- Sier ikke takk - ALDRI. Ikke for gaver, mat eller noe som helst. Sier vi "hva sier man da?" vet de svaret godt, men de sier det ikke allikevel.

- Tør ikke spørre/vil ikke spørre "kan dere sende smøret?", blir bare sittende apatiske ved bordet. (foreldrene sender de jo tilslutt smøret uten at barna må spørre, og barnet lærer ingenting.)

- Drikker UHORVELIG mengder saft!!!! BARE saft, aldri rent vann, men aller helst drikker de kaffe. (igjen: 8 og snart 11 år gamle)

- Kan ikke spise med kniv og gaffel. Får mat skåret opp på tallerken.

- Spiser ikke grønnsaker eller potet. Får tilbudet, men sier "ææsj" og spytter ut. Tacoen består av lefse, ost, kjøtt og rømme.

- Klarer ikke sette seg selv i lek. Altså sitter de ved sine foreldres føtter og venter på å bli satt i lek av de så de kan ha noe å gjøre. Hvis du ikke setter de i lek er de i hælene på deg. De vet rett og slett ikke at de kan finne på noe å gjøre selv.

- Snakker med små babystemmer. Man kan virkelig ikke høre hva de sier med mindre de er rett ved deg.

- Har ikke lært håndhygiene. Ikke vasker de seg på hendene, de trekker ikke opp etter seg eller lukker døren til toalettet.

- STÅR ved middagsbordet/på stolene.

- Har vansker for å skaffe seg venner begge to, jobber greit på skolen. Som følge av ingen grønnsaker har de utrolig dårlig immunforsvar og er støtt og stadig syke med både omgangssyke osv. Det er normalt på barn - men ikke å ha det så ofte som de har.

Hele min familie reagerer fryktelig på hvordan disse barna oppfører seg og vi er veldig glad i de. Vi kjenner både barna og foreldrene godt, og vi ønsker ikke å se at disse vokser opp uten å kunne ta vare på seg selv. Hva kan man egentlig gjøre i en slik sak? Hva er deres tanker om sånne barn og foreldre?

Før noen skriver at dette ikke er vår sak å legge seg opp i så vil jeg svare at JO, det er det, når det handler om barn som rett og slett ikke blir lært opp til å leve. Barn er jo barn, men når de bikker 8 og 10 syns jeg de skal kunne klare mer enn dette? Hva syns dere?

[AnonymBruker]

havnet i feil emne, kan noen flytte den dit den hører hjemme?

[lashara]

dere får prate med foreldrene da. det er jo de som er det største problemet åpenbart.

[AnonymBruker]

dere får prate med foreldrene da. det er jo de som er det største problemet åpenbart.

Det har vi prøvd, ingen resultat. De er veeeldig "stolte" av barna sine og nekter å tro at andres meninger kan være bedre.

Men jeg lurer rett og slett på hva dere syns om denne "oppdragelsen"? Hadde dere også reagert? Barna får såvidt lov til å være ute uten våtdrakt... Og de har hytte langs kysten...

[Gjest WendyClear]

Jeg synes faktisk ikke barna hørtes så uoppdragne ut, sikker på at ikke du har litt høye standarer? Selvfølgelig er det enkelte punkter de kunne forbedret seg på, men det er da svært vanlig (hos voksne også). Forøvrig ser det ut som mange av punktene kan komme av sjenanse, og det er da ikke unormalt når du gjerne bare har observert disse barna i et besøks-setting.

[AnonymBruker]

jeg reagerer på det meste her ja..eneste jeg ikke reagerer på er det sende smøret.for jeg var veldig sjenert da jeg var yngre å jeg turte ikke spørre om noe ved bordet. jeg spiste faktisk kun det som var i nærheten.

men alt det andre hadde jeg reagert på...de er såpass store at det skal de klare. tante barna mine er 3 og 5 og har lenge hatt oppgaver på toalettet (skylle ned og vaske hender) uten problem.så i den alderen disse barna er kommet til burde de klare det for lengst.

[The Kitten]

Det er to barn i nær relasjon som rett og slett ikke er oppdratt, de er rett og slett et resultat av slike curlingforeldre som koster alt foran barna vekk. La meg gi dere en liste over egenskapene...

- Sier ikke takk - ALDRI. Ikke for gaver, mat eller noe som helst. Sier vi "hva sier man da?" vet de svaret godt, men de sier det ikke allikevel.

- Tør ikke spørre/vil ikke spørre "kan dere sende smøret?", blir bare sittende apatiske ved bordet. (foreldrene sender de jo tilslutt smøret uten at barna må spørre, og barnet lærer ingenting.)

- Drikker UHORVELIG mengder saft!!!! BARE saft, aldri rent vann, men aller helst drikker de kaffe. (igjen: 8 og snart 11 år gamle)

- Kan ikke spise med kniv og gaffel. Får mat skåret opp på tallerken.

- Spiser ikke grønnsaker eller potet. Får tilbudet, men sier "ææsj" og spytter ut. Tacoen består av lefse, ost, kjøtt og rømme.

- Klarer ikke sette seg selv i lek. Altså sitter de ved sine foreldres føtter og venter på å bli satt i lek av de så de kan ha noe å gjøre. Hvis du ikke setter de i lek er de i hælene på deg. De vet rett og slett ikke at de kan finne på noe å gjøre selv.

- Snakker med små babystemmer. Man kan virkelig ikke høre hva de sier med mindre de er rett ved deg.

- Har ikke lært håndhygiene. Ikke vasker de seg på hendene, de trekker ikke opp etter seg eller lukker døren til toalettet.

- STÅR ved middagsbordet/på stolene.

- Har vansker for å skaffe seg venner begge to, jobber greit på skolen. Som følge av ingen grønnsaker har de utrolig dårlig immunforsvar og er støtt og stadig syke med både omgangssyke osv. Det er normalt på barn - men ikke å ha det så ofte som de har.

Hele min familie reagerer fryktelig på hvordan disse barna oppfører seg og vi er veldig glad i de. Vi kjenner både barna og foreldrene godt, og vi ønsker ikke å se at disse vokser opp uten å kunne ta vare på seg selv. Hva kan man egentlig gjøre i en slik sak? Hva er deres tanker om sånne barn og foreldre?

Før noen skriver at dette ikke er vår sak å legge seg opp i så vil jeg svare at JO, det er det, når det handler om barn som rett og slett ikke blir lært opp til å leve. Barn er jo barn, men når de bikker 8 og 10 syns jeg de skal kunne klare mer enn dette? Hva syns dere?

Hva har dette med å være uoppdratt å gjøre? Jeg er enig i at det ikke er sunt, men det sier ingenting om hvor høflig barna er.

Forøvrig hadde jeg så absolutt reagert på mye av det andre du forteller. Dessverre er det lite du kan gjøre om foreldrene nekter å høre.

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk ikke barna hørtes så uoppdragne ut, sikker på at ikke du har litt høye standarer? Selvfølgelig er det enkelte punkter de kunne forbedret seg på, men det er da svært vanlig (hos voksne også). Forøvrig ser det ut som mange av punktene kan komme av sjenanse, og det er da ikke unormalt når du gjerne bare har observert disse barna i et besøks-setting.

I nær relasjon - jeg ser de oftere enn i "besøkssetting". Tilbringer ofte flere dager med de om gangen. Og det er ikke sjenanse- men sånn det er. Dessverre

Høye standarder? Når ble folkeskikk (også blant barn) høye standarder? De lærer rett og slett ikke folkeskikk, og det er de dessverre nok ikke alene om. Trist, men sant. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon?

[AnonymBruker]

Hva har dette med å være uoppdratt å gjøre? Jeg er enig i at det ikke er sunt, men det sier ingenting om hvor høflig barna er.

Forøvrig hadde jeg så absolutt reagert på mye av det andre du forteller. Dessverre er det lite du kan gjøre om foreldrene nekter å høre.

De er ikke oppdratt, rett og slett? De har ikke gått gjennom sosialiseringsprosessen, de kan ikke forholde seg til andre mennesker rundt seg osv. De kan ikke si takk; DET er mangel på oppdragelse av folkeskikk.

Barna er jo ikke høflige når de står og ser dumme ut fordi de ikke har lært hva de skal si... Selvfølgelig er dette foreldrenes feil og IKKE barnas, men det går mest utover de små. Trist. Har opplevd at folk rister på hodet når de prøver å prate med barna osv.

[AnonymBruker]

De er ikke oppdratt, rett og slett? De har ikke gått gjennom sosialiseringsprosessen, de kan ikke forholde seg til andre mennesker rundt seg osv. De kan ikke si takk; DET er mangel på oppdragelse av folkeskikk.

Barna er jo ikke høflige når de står og ser dumme ut fordi de ikke har lært hva de skal si... Selvfølgelig er dette foreldrenes feil og IKKE barnas, men det går mest utover de små. Trist. Har opplevd at folk rister på hodet når de prøver å prate med barna osv.

Beklager, så ikke at du hadde fetet EN setning, trodde du mente at hele innlegget ikke handlet om oppdragelse. Da er jeg mer med!!

Det er usunt, og foreldrene gir ikke barna den næringen osv de trenger for å vokse ordentlig. La meg føre til at yngstemann har lagt på seg MASSE. Kan være valpefett, det finner vi vel ut av om det ikke går bort om et par år

[The Kitten]

De er ikke oppdratt, rett og slett? De har ikke gått gjennom sosialiseringsprosessen, de kan ikke forholde seg til andre mennesker rundt seg osv. De kan ikke si takk; DET er mangel på oppdragelse av folkeskikk.

Barna er jo ikke høflige når de står og ser dumme ut fordi de ikke har lært hva de skal si... Selvfølgelig er dette foreldrenes feil og IKKE barnas, men det går mest utover de små. Trist. Har opplevd at folk rister på hodet når de prøver å prate med barna osv.

Edit så svaret ditt under.

Endret 26. mai 2012 av The Kitten

[Gjest Gjest]

- Tør ikke spørre/vil ikke spørre "kan dere sende smøret?", blir bare sittende apatiske ved bordet. (foreldrene sender de jo tilslutt smøret uten at barna må spørre, og barnet lærer ingenting.)

Hvis man er sjenert så kan det være vanskelig å spørre.

- Drikker UHORVELIG mengder saft!!!! BARE saft, aldri rent vann, men aller helst drikker de kaffe. (igjen: 8 og snart 11 år gamle)

Det er jo ikke "uoppdratthet", men foreldrene burde likevel lære dem til å drikke noe annet enn sukkerholdig saft. Sukkerfri saft er enda mindre sunt, og kaffe?!? Kaffe har forholdsvis høyt koffeininnhold og skal ikke gis ukritisk til barn under 14 år.

Jeg kjenner ei som er i den situasjonen der, men hun drikker da sukkerfritt istedet og er smellfeit fordi hun spiser all mulig annen fet mat fordi sukkerfritt ikke gir metningsfølelse på samme måte som sukker. I tillegg er hun ufattelig mye syk.

- Kan ikke spise med kniv og gaffel. Får mat skåret opp på tallerken.

- Klarer ikke sette seg selv i lek. Altså sitter de ved sine foreldres føtter og venter på å bli satt i lek av de så de kan ha noe å gjøre. Hvis du ikke setter de i lek er de i hælene på deg. De vet rett og slett ikke at de kan finne på noe å gjøre selv.

Vil tro at overnevnte er en god grunn til at de har problemer med å skaffe seg venner, og det kommer ikke til å bli enklere hvis de er 15 år med samme problem. Det kan lett føre til mobbing og utfrysning når man ikke oppfører seg på lik linje med andre "normale" barn.

- Spiser ikke grønnsaker eller potet. Får tilbudet, men sier "ææsj" og spytter ut. Tacoen består av lefse, ost, kjøtt og rømme.

Her lurer jeg på hvordan foreldrene selv ser på grønnsaker. Spiser de det selv eller blir det valgt bort?

[AnonymBruker]

Jeg synes ut i fra det du skriver at det høres ut som du verken liker ungene eller foreldrene deres. Mange av de tingene du nevner har ingenting med dårlig oppdragelse å gjøre, men du ramser opp alt i en samlet saus. Samtidig passer du selvsagt på å skrive hvor glad du er i dem og bruker flertallsgrep ("alle er så bekymret for dem").

Mitt råd blir derfor å fokusere på det positive ved barna. Det du fokuserer på, det får du mer av. Og ikke snakk om dem bak ryggen deres, se dem og elsk dem eller finn deg noe annet å gjøre.

[AnonymBruker]

Det er to barn i nær relasjon som rett og slett ikke er oppdratt, de er rett og slett et resultat av slike curlingforeldre som koster alt foran barna vekk. La meg gi dere en liste over egenskapene...

- Sier ikke takk - ALDRI. Ikke for gaver, mat eller noe som helst. Sier vi "hva sier man da?" vet de svaret godt, men de sier det ikke allikevel.

- Tør ikke spørre/vil ikke spørre "kan dere sende smøret?", blir bare sittende apatiske ved bordet. (foreldrene sender de jo tilslutt smøret uten at barna må spørre, og barnet lærer ingenting.)

- Drikker UHORVELIG mengder saft!!!! BARE saft, aldri rent vann, men aller helst drikker de kaffe. (igjen: 8 og snart 11 år gamle)

- Kan ikke spise med kniv og gaffel. Får mat skåret opp på tallerken.

- Spiser ikke grønnsaker eller potet. Får tilbudet, men sier "ææsj" og spytter ut. Tacoen består av lefse, ost, kjøtt og rømme.

- Klarer ikke sette seg selv i lek. Altså sitter de ved sine foreldres føtter og venter på å bli satt i lek av de så de kan ha noe å gjøre. Hvis du ikke setter de i lek er de i hælene på deg. De vet rett og slett ikke at de kan finne på noe å gjøre selv.

- Snakker med små babystemmer. Man kan virkelig ikke høre hva de sier med mindre de er rett ved deg.

- Har ikke lært håndhygiene. Ikke vasker de seg på hendene, de trekker ikke opp etter seg eller lukker døren til toalettet.

- STÅR ved middagsbordet/på stolene.

- Har vansker for å skaffe seg venner begge to, jobber greit på skolen. Som følge av ingen grønnsaker har de utrolig dårlig immunforsvar og er støtt og stadig syke med både omgangssyke osv. Det er normalt på barn - men ikke å ha det så ofte som de har.

Hele min familie reagerer fryktelig på hvordan disse barna oppfører seg og vi er veldig glad i de. Vi kjenner både barna og foreldrene godt, og vi ønsker ikke å se at disse vokser opp uten å kunne ta vare på seg selv. Hva kan man egentlig gjøre i en slik sak? Hva er deres tanker om sånne barn og foreldre?

Før noen skriver at dette ikke er vår sak å legge seg opp i så vil jeg svare at JO, det er det, når det handler om barn som rett og slett ikke blir lært opp til å leve. Barn er jo barn, men når de bikker 8 og 10 syns jeg de skal kunne klare mer enn dette? Hva syns dere?

Vil nok tro dette merkes på skolen,noe annet er utenkelig. Har de ekstra tiltak der?

Ja kjenner unger på 8 som har sluppet bestikk ved bordet, spiser med fingrene. Foreldrene orker ikke bråk ved matbordet.

[AnonymBruker]

Jeg synes ut i fra det du skriver at det høres ut som du verken liker ungene eller foreldrene deres. Mange av de tingene du nevner har ingenting med dårlig oppdragelse å gjøre, men du ramser opp alt i en samlet saus. Samtidig passer du selvsagt på å skrive hvor glad du er i dem og bruker flertallsgrep ("alle er så bekymret for dem").

Mitt råd blir derfor å fokusere på det positive ved barna. Det du fokuserer på, det får du mer av. Og ikke snakk om dem bak ryggen deres, se dem og elsk dem eller finn deg noe annet å gjøre.

Selvfølgelig liker jeg både barna og foreldrene, har jo vært med foreldrene hele mitt liv og blitt kjent med barna da siste 10 årene. Noe annet er tull - jeg er jo BEKYMRET for barna og deres utvikling, og jeg lurer på hvordan dere ser på situasjonen.

Vi(altså min familie og jeg) har prøvd å snakke med foreldrene det gjelder, uten suksess. Og nå står jeg rådløs og vet ikke hva jeg skal gjøre....

[AnonymBruker]

Synes ikke dette er normalt. Barnet mitt har sagt "takk" siden han var rundt 2... Når vi gir ham noe, så slipper vi ikke tingen før han sier "takk" som løsenord. De første par gangene måtte vi hinte hvorfor vi ikke slapp, så tok han fort poenget. Og sa fort "takk" uoppfordret deretter Det er slike triks som må til tror jeg.

Du kan prøve å snakke med foreldrene litt tydeligere. Sett deg ned med dem. Men det kan bli veldig vanskelig. Eller du kan prøve å oppdra litt når du er der, selv om foreldrene blir sure. Be de gå og leke. Ikke si hva de skal gjøre. Etterhvert vil de skjønne de må bruke egen nøtt. Ikke slipp det du gir dem før de sier takk. Sier de ikke det, får de ikke tingen. osv osv osv.

[xinnia]

Om det er så ille.. hvorfor har dere ikke reagert tidligere?

Og hva med skolen? reagerer de?

[AnonymBruker]

Haha, stedatteren min på fire år er jo kommet milevis lenger enn dem i utvikling! De høres jo helt tilbakestående ut? Stakkars barn, de kommer til å få sjokk når de blir litt eldre og blir bevist på hvor uselvstendige de er

[AnonymBruker]

Om det er så ille.. hvorfor har dere ikke reagert tidligere?

Og hva med skolen? reagerer de?

TS her. Vi reagerte første gang for 5 år siden, da eldste skulle begynne på skolen. Hun merket hvor langt bak hun lå med "alt" (hun er lynende intelligent, så fagene går bra. Men skolen er MER enn fag). Da snakket vi med foreldrene, men de bare så rart på oss og sa "det ordner seg sikkert". Altså, er det mulig.

Nå er det ikke så mye vi får gjort, nå er det mest det at vi prøver å lære dem ting (de burde ha lært for flere år siden hjemme.......) mens vi passer på de. Men det nytter jo ikke i lengden, hvis vi bare passer på de 2 uker i året. Da glemmer de jo alt igjen med en gang de kommer hjem.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med ts i at dette virker bekymringsverdig.

Dere som mener barna ikke høres uoppdratte ut: Tenker dere at oppdragelse kun handler om å lære barna å ikke være frekke?

Oppdragelse handler jo om så mye mer enn bare det at barn ikke skal være frekke/uhøflige. Oppdragelse innbefatter jo all den læringen, veiledningen og omsorgen foreldre gir sine barn. Og her virker det som om foreldrene har sviktet. Selvsagt kan man argumentere med hvisomatte dersomatte ts har misforstått eller fremstiller saken feil osv, men med utgangspunkt i at ts beskriver situasjonen riktig så er det bekymringsverdig.

Jeg er imidlertid usikker på om det er noe ts kan gjøre. Et alternativ er å be barnevernet om råd. Og før folk flyr i taket og kaller meg idiot fordi jeg vil at barna skal tas ut av hjemmet pga bagateller: Jeg mener IKKE at barna skal tas hjemmefra. Men barnevernet kan tilby veiledning og opplæring. De fleste barnevernstiltak skjer i hjemmet, omsorgsovertakelse er siste utvei i alvorlige tilfeller der ingenting annet hjelper.