Dødsangsten kveler meg

[-baremeg-]

Det er umulig å vite hva som er når man dør.

Jeg tror personlig på at det er noe mer, en ny reise, og at vi blir tatt imot med kjærlighet av de som har gått før oss.

Min besta har besøkt meg i drømme, så det er det jeg velger å tro. Jeg tror det er som å "komme hjem"

Beklager at jeg blander inn min tro her, men jeg tenker sånn og det er så klart ikke nødvendigvis rett. Men sånn har nå jeg valgt å tro da.

Anonym poster: fa0f16f6e495d1ec26cb7d3e2f1dbc52

At du blander inn tro virker heller beroligende på meg, og jeg tror det muligens finnes liv etter døden. Noe jeg naturligvis håper på! :-)

[-baremeg-]

Istedet for å gå rett til psykolog (det kan være vanskelig å få time raskt, og det er dyrt, du trenger kanskje hjelp av foreldre og vil ikke fortelle det til dem) så kan du gå til Helsestasjonen for ungdom eller til fastlegen din. Førstnevnte skal være gratis og finnes i kommunen din. Der kan du snakke med en helsesøster og noen ganger har de andre helsepersoner der (som feks psykolog). Legen eller helsestasjonen kan også hvis det er nødvendig hjelpe deg videre så du kan få kontakt med psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier.

Du kan se mer her: http://www.ung.no/helse/668_Helsestasjon_for_ungdom_.html

Vil ellers si at jeg vet hvordan du har det, for meg så hjalp medisiner men jeg vil ikke anbefale å forsøke det før du har prøvd andre ting når du er så ung

Tusen takk for svar! Moren min sa at hvis ikke dette ordnet seg, skulle jeg snakke med en psykolog som har spesialisert seg på dødsangst. Jeg har kanskje ikke dødsangst, men psykologen kan forhåpentligvis hjelpe meg. Å kontakte helsepersonell er ikke en dum tanke, den skal jeg tenke over! Medisiner er ikke noe for meg, og håper det ordner seg før jeg må ty til medisiner :-) :-)

[-baremeg-]

Du må absolutt snakke med noen, men jeg vil anbefale noen bøker likevel:

Ingvald Wilhelmsen

Kanskje du kan gå på biblioteket og låne alle bøkene av han?

Han jobber på sykehuset i Bergen og tar mot pasienter som blir henvist fra fastlegen sin. Anbefaler han og bøkene hans på det sterkeste!

Du ser kanskje at det i hovedsak er hypokonderi han er ekspert på, men hele tankegangen han beskriver har hvertfall hjelpt meg masse

Anonym poster: ff537a6a2316b89033b95edc59884ea7

Bøker er noe jeg absolutt er villig til å lese, jeg er egentlig litt av en lesehest, hehe! :-) Tusen takk for tipsene!

Må bare si at jeg er så takknemlig for at dere alle har tatt dere tid til å svare meg, blir helt varm om hjertet :-)

[AnonymBruker]

At du blander inn tro virker heller beroligende på meg, og jeg tror det muligens finnes liv etter døden. Noe jeg naturligvis håper på! :-)

Det var fint å høre.

Jeg tror at det er enten bare fred, eller så går sjelen videre. For å være ærlig så tror jeg mer på dette med at sjelen går videre, spesielt pga dette med besta mi da. Når jeg feks var veldig stresset en gang, så drømte jeg at hun ville jeg skulle ta en pute og legge meg ute i gresset.

Om det er noe etter døden så er det bare kjærlighet og fred og jeg tror ikke vi vil være alene.

Anonym poster: fa0f16f6e495d1ec26cb7d3e2f1dbc52

[AnonymBruker]

Ta deg en time hos en psykolog, eller en annen som har evner til å hjelpe deg, snakk ut om det.

Jeg er ikke redd for døden. Jeg tror absolutt at man kommer til et annet sted som er bedre å være på, og at "alle" andre er der og har det godt. De passer på oss, og ser på oss.

Leser du i enkelte ukeblader,virkelighets-fortellinger, vil du finne endel med nær døden-opplevelser, eller åndelige opplevelser i form av at en død person viser seg fram og sier at alt er bra, du må gå videre...

Jeg var en gang veldig nær ved å ta livet mitt, men så følte jeg det var ei lita jente som holdt meg igjen, hun var da to og et halvt år. Men før hun "ropte" på meg, var jeg et sted imellom livet og døden, det er jeg ganske sikker på. Noen på den andre siden "dytta meg tilbake", og det var da den lille jenta kom og "henta meg". Dette var ingen skummel opplevelse, det må ha vært noe inderlig godt på den andre siden. Men jeg er glad jeg ikke kom så langt den gangen, og tror fornuften sier at det ikke er verdt det før jeg må. Og da skal det ikke være selvbestemt.

Anonym poster: c0c32984023163cdc2d9c3f0ff6fb807

[-baremeg-]

Det var fint å høre.

Jeg tror at det er enten bare fred, eller så går sjelen videre. For å være ærlig så tror jeg mer på dette med at sjelen går videre, spesielt pga dette med besta mi da. Når jeg feks var veldig stresset en gang, så drømte jeg at hun ville jeg skulle ta en pute og legge meg ute i gresset.

Om det er noe etter døden så er det bare kjærlighet og fred og jeg tror ikke vi vil være alene.

Anonym poster: fa0f16f6e495d1ec26cb7d3e2f1dbc52

Jeg er mest redd for hvordan det vil være hvis det ikke er _noe_ etter døden, kun stillhet og ikke-eksistens. Er klar over at jeg kanskje ikke vil føle dette, men det skremmer meg så ufattelig mye. Må vel bli psykologbesøk på meg. :-)

[-baremeg-]

Ta deg en time hos en psykolog, eller en annen som har evner til å hjelpe deg, snakk ut om det.

Jeg er ikke redd for døden. Jeg tror absolutt at man kommer til et annet sted som er bedre å være på, og at "alle" andre er der og har det godt. De passer på oss, og ser på oss.

Leser du i enkelte ukeblader,virkelighets-fortellinger, vil du finne endel med nær døden-opplevelser, eller åndelige opplevelser i form av at en død person viser seg fram og sier at alt er bra, du må gå videre...

Jeg var en gang veldig nær ved å ta livet mitt, men så følte jeg det var ei lita jente som holdt meg igjen, hun var da to og et halvt år. Men før hun "ropte" på meg, var jeg et sted imellom livet og døden, det er jeg ganske sikker på. Noen på den andre siden "dytta meg tilbake", og det var da den lille jenta kom og "henta meg". Dette var ingen skummel opplevelse, det må ha vært noe inderlig godt på den andre siden. Men jeg er glad jeg ikke kom så langt den gangen, og tror fornuften sier at det ikke er verdt det før jeg må. Og da skal det ikke være selvbestemt.

Anonym poster: c0c32984023163cdc2d9c3f0ff6fb807

Det hørtes veldig oppmuntrende ut at det finnes noe etter døden, og jeg er virkelig åpen for det! For å få håp, og fordi jeg tror det er mulig. Men som nevnt, er jeg så redd for det andre alternativet, at det er ingenting.. :(Jeg skal ordne meg time til psykolog, det er vel det beste. Takk for svar!

[-Ishtar-]

Hei TS,

dette som du beskriver er vanlig, jeg har selv opplevd dette og vet flere andre rundt meg som også stiller seg selv disse spørsmålene i de stille timer

Det blir bedre etterhvert, men i enkelte perioder er det tøft, spesielt når angsten slår til for fullt.

Prosessen er vel slik at man til slutt kommer til en form for aksept av situasjonen, når man har grublet og tenkt ferdig på dette.

Ingen av oss slipper ut herfra i live, og det som trøster meg mest er at noen spurte meg om jeg virkelig ville være her når alle andre jeg kjenner og er glad i har forlatt dette livet.

Først svarte jeg ja på dette spørsmålet, fordi jeg var så fokusert på å unngå selve døden. Men i ettertid har jeg tenkt over det og kommet frem til at jeg ikke ønsker å være uten de jeg elsker. Det er vel kanskje det du er mest redd for også?

Hos meg ble denne angsten utløst av en traumatisk periode. Kan du komme på om det har skjedd noe lignende i ditt liv som kan ha utløst denne angsten hos deg?

Det er viktig at du får snakket om det, men vær nøye med hvem du snakker med. Noen folk vil ikke forstå og kanskje midlertidig forverre tankegangen din, mens andre vil kunne gi deg gullkorn som får deg til å tenke litt annerledes.

Uansett, de fleste av oss stiller seg spørsmål før eller siden rundt meningen med livet. Hele vår eksistens er jo ganske tilfeldig og mange opplever at de får det bedre når de finner en mening med sitt liv, gjerne gjennom religion. Du får prøve ut hva som passer for deg.

La ikke frykten styre livet ditt, det er jo ingen av oss som vet helt sikkert hva som venter på den andre siden. Kanskje bare noe enda bedre enn livet her?

[-baremeg-]

Hei TS,

dette som du beskriver er vanlig, jeg har selv opplevd dette og vet flere andre rundt meg som også stiller seg selv disse spørsmålene i de stille timer

Det blir bedre etterhvert, men i enkelte perioder er det tøft, spesielt når angsten slår til for fullt.

Prosessen er vel slik at man til slutt kommer til en form for aksept av situasjonen, når man har grublet og tenkt ferdig på dette.

Ingen av oss slipper ut herfra i live, og det som trøster meg mest er at noen spurte meg om jeg virkelig ville være her når alle andre jeg kjenner og er glad i har forlatt dette livet.

Først svarte jeg ja på dette spørsmålet, fordi jeg var så fokusert på å unngå selve døden. Men i ettertid har jeg tenkt over det og kommet frem til at jeg ikke ønsker å være uten de jeg elsker. Det er vel kanskje det du er mest redd for også?

Hos meg ble denne angsten utløst av en traumatisk periode. Kan du komme på om det har skjedd noe lignende i ditt liv som kan ha utløst denne angsten hos deg?

Det er viktig at du får snakket om det, men vær nøye med hvem du snakker med. Noen folk vil ikke forstå og kanskje midlertidig forverre tankegangen din, mens andre vil kunne gi deg gullkorn som får deg til å tenke litt annerledes.

Uansett, de fleste av oss stiller seg spørsmål før eller siden rundt meningen med livet. Hele vår eksistens er jo ganske tilfeldig og mange opplever at de får det bedre når de finner en mening med sitt liv, gjerne gjennom religion. Du får prøve ut hva som passer for deg.

La ikke frykten styre livet ditt, det er jo ingen av oss som vet helt sikkert hva som venter på den andre siden. Kanskje bare noe enda bedre enn livet her?

Vet du, det er veldig sant. Jeg har garantert sagt at jeg ville leve videre først, men etter litt betenkningstid ville jeg ikke ha gjort det. For livet mitt ER jo de jeg elsker, og det å ikke ha et liv blir vel på en måte som å være død?

Det er ingen traumatisk hendelse som jeg kan komme på, men hverdagen min var utrolig stressende med tanke på skole da dette brøt ut. Jeg har alltid satt høye krav til meg selv, som har blitt gjennomført, men det tærer på psyken. Den dagen jeg fortalte alt til moren min hadde jeg nådd bunnen, jeg var helt fra meg. Hun trøstet meg så godt hun kunne, og sa at hun trodde dette komme av alt stresset. Nå er det ikke så stressende lenger, og jeg jobber med å akseptere alt.

Jeg var så dum/smart at jeg søkte rundt om dette temaet på diverse forum. I en periode trodde jeg virkelig på et liv etter døden, at sjelen levde videre osv. Så leste jeg en annen tråd som knuste alt jeg hadde bygget opp, og gjorde alt verre. Så det er sant det du sier! Jeg tror religion er veien for meg, ihvertfall det overnaturlige. Kanskje ikke spøkelser og slikt, men det med at sjelen lever videre, at vi fortsetter å leve uten kroppen vår. Dette hørtes sikkert veldig sært ut, men det trøster meg.

Jeg prøver å ikke la frykten styre livet mitt, og det har blitt bedre! Og ja, ingen vet sikkert hva som er etter døden. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke nytter å bruke opp livet mitt på å frykte døden. Den kommer jo uansett.

Tusen takk for svar, det fikk meg virkelig til å tenke! På en positiv måte :-)