Dødsangsten kveler meg

[-baremeg-]

Hei. Jeg er ei jente på 16 år, og jeg er så utrolig redd for døden.

Jeg er redd for det faktum at vi dør, og hva som kommer etterpå. Jeg er så utrolig, utrolig redd for hva som skjer, er det kun tomrom, ingenting? I tillegg er jeg så redd for å miste familien min at jeg blir kvalm.

Disse anfallene da jeg tenker på det kan komme plutselig, og jeg får helt panikk. Jeg får frysninger i hele kroppen, blir nesten litt kvalm og gråter til det vrenger seg inni meg. Dette skjer nesten hver kveld. Psykolog er ikke noe jeg vil gå til. Er det noen som har/har hatt det slik som meg, og kan hjelpe meg å bearbeide dette? Det er jo ikke noe vits å gå å ha angst for døden, når jeg ikke kan gjøre noe med den. Jeg ber dere på mine knær, hjelp meg!

[Bernardette]

Har du noe svar på hvorfor en psykolog ikke er ønskelig, men at du gjerne "går gjennom dette" med ukjente og uprofesjonelle mennesker på et nettforum?

[Gjest snoopy_93]

En psykolog kan nok hjelpe deg bedre enn vi på KG.

[-baremeg-]

Har du noe svar på hvorfor en psykolog ikke er ønskelig, men at du gjerne "går gjennom dette" med ukjente og uprofesjonelle mennesker på et nettforum?

Nei, absolutt ikke. Jeg følte bare at jeg kanskje kunne spørre her først, før jeg eventuelt søker en psykolog. :-)

[Maestro]

Slik hadde jeg det fra jeg var 12 til 18 år, ble bedre med psykolog. Katastrofeangsten har jeg enda da Men ikke like ille.

Så, kom deg til psykolog, det anbefales!

[-baremeg-]

Slik hadde jeg det fra jeg var 12 til 18 år, ble bedre med psykolog. Katastrofeangsten har jeg enda da Men ikke like ille.

Så, kom deg til psykolog, det anbefales!

Jeg skal se hva jeg gjør, men jeg tviler ikke på at det er verdt det. Men hva var vendepunktet for deg, hva gjorde at du ble bedre?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det til tider selv, og jeg er 30 år. Har opplevd å miste en del nær familie og venner brått og uventet, og i perioder tenker jeg mye på det og da blusser angsten opp. Jeg klarer ikke helt å forsone meg med at jeg en dag ikke skal eksistere mer - og det til evig tid. Som du skjønner tror jeg ikke på at det er noe etter dette livet. Men jeg skulle egentlig ønske at jeg klarte å tro på et liv etter døden, for jeg tror døden hadde vært enklere å forholde seg til da.

For meg hjelper det å prøve å avlede meg selv når tankene kommer. Som regel er det på kvelden/natten, og da hjelper det å stå opp, slå på lyset, lese tegneserier, høre på lydbok eller musikk. Hjelper ikke det, får man bare bite tennene sammen og gå gjennom angstanfallet. For én ting er sikkert - du dør ikke av et angstanfall. Ellers trøster jeg meg med at vi alle - alle mennesker du ser rundt deg i verden - går mot samme skjebne. Og så gir det meg motivasjon til å leve et så godt og rikt liv som mulig, nå som jeg har sjansen.

[Celestia]

Uff, disse tankene kjenner jeg meg veldig godt igjen i...

[lykkeknotten]

Jeg sliter med akkurat det samme selv. Men en dag sa samboeren min til meg at "du må ikke være så redd for å dø, at du glemmer å leve", og det hjelper meg til en viss grad Jeg blir selvfølgelig ikke kvitt tankene, så jeg er nå i en prosess med lege og "angstsenter" hvor jeg skal få hjelp til å jobbe med tankene. Jeg orker ikke å se tilbake på livet mitt når jeg ligger for døden, og ikke huske noe annet enn bekymring. Ikke minst alt jeg kunne gjort hvis det ikke var for den dumme angsten.

Lykke til

edit: endring av tekst

Endret 25. mai 2012 av lykkeknotten

[Luremegpå]

Hei

Dette er noe jeg har slitt med selv, og det ble trippelt opp når jeg fikk barn.

Min Mamma sa til meg; du må ikke la angsten vinne, da går du å gnager og gnager på de tankene, som kun gjør deg vondt.

Jeg gikk til en klinisk rådgiver, og det er skummelt å gå til slike personer, men jeg lover deg at når du går ut den døren, er du evig takknemlig for at slike folk eksisterer. De hjelper deg å se ting i et annet perspektiv. For meg hjelper det å ikke tenke på det, og hvis jeg tenker det, er det viktig å tenke ferdig tanken.

Alle skal dø, det er fakta, klarer du å forsone deg med det er det et steg videre, men jeg vet det er utrolig vanskelig.

Jeg har siste mnd bare blitt enig med meg selv at jeg skal ikke tenke på det, kjenner jeg et angstanfall komme snikende tenker jeg må alt som gjør meg glad, hva jeg har oppnådd i livet, mennesker som gjør gode ting mot meg, og hva jeg har gjort for andre.

Kom deg opp fra dalen, du er så ung, og har så mye i vente kjære deg!

Kan jeg spørre: er det slik at du tørr å google angst for døden, eller blir du mer skremt. Er det slik at du har angst hver dag?

[frøkna]

Tror de fleste kjenner seg igjen i dette, men virker som om din situasjon er litt mer ekstrem.

Jeg slet mye med slike tanker selv, spesielt om verdensrommet, men har til slutt bare blitt noe jeg har "akseptert".

[-baremeg-]

Hei

Dette er noe jeg har slitt med selv, og det ble trippelt opp når jeg fikk barn.

Min Mamma sa til meg; du må ikke la angsten vinne, da går du å gnager og gnager på de tankene, som kun gjør deg vondt.

Jeg gikk til en klinisk rådgiver, og det er skummelt å gå til slike personer, men jeg lover deg at når du går ut den døren, er du evig takknemlig for at slike folk eksisterer. De hjelper deg å se ting i et annet perspektiv. For meg hjelper det å ikke tenke på det, og hvis jeg tenker det, er det viktig å tenke ferdig tanken.

Alle skal dø, det er fakta, klarer du å forsone deg med det er det et steg videre, men jeg vet det er utrolig vanskelig.

Jeg har siste mnd bare blitt enig med meg selv at jeg skal ikke tenke på det, kjenner jeg et angstanfall komme snikende tenker jeg må alt som gjør meg glad, hva jeg har oppnådd i livet, mennesker som gjør gode ting mot meg, og hva jeg har gjort for andre.

Kom deg opp fra dalen, du er så ung, og har så mye i vente kjære deg!

Kan jeg spørre: er det slik at du tørr å google angst for døden, eller blir du mer skremt. Er det slik at du har angst hver dag?

Dette var kloke ord! Skal prøve å tenke på dette neste gang angsten sniker seg innpå meg. Angsten kommer oftest når jeg er alene, og da er jeg nesten forsvarsløs. I går fikk jeg endelig mot nok til å snakke med moren min om dette, siden jeg synes det selv er teit å tenke på slikt i så ung alder( Noe hun ikke gjorde, hun prøvde å hjelpe meg så godt hun kunne) Jeg har jo så mye igjen å oppleve!

Det å akseptere døden er det jeg sliter mest med, og jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde en tro å støtte meg til, men det har jeg da ikke. Det ble bedre av å snakke med noen, få satt ord på følelsene mine. Men bra er det ikke. Jeg får prøve en stund til før jeg eventuelt henvender meg til noen profesjonelle :-) Når det gjelder spørsmålet ditt, har jeg søkt veldig mye om angst for døden, men jeg vil nok si at det heller virker mot sin hensikt ja. Det eneste som kan hjelpe meg er vel å akseptere døden, og lære meg å fortrenge slike tanker.

Tusen takk for alle som har svart og brydd seg, det varmer og hjelper virkelig!

[Gjest MrsOcta]

Psykolog, psykolog, psykolog

Det hjalp meg utrolig mye selv om jeg fortsatt jobber med problemet

[Luremegpå]

Dette var kloke ord! Skal prøve å tenke på dette neste gang angsten sniker seg innpå meg. Angsten kommer oftest når jeg er alene, og da er jeg nesten forsvarsløs. I går fikk jeg endelig mot nok til å snakke med moren min om dette, siden jeg synes det selv er teit å tenke på slikt i så ung alder( Noe hun ikke gjorde, hun prøvde å hjelpe meg så godt hun kunne) Jeg har jo så mye igjen å oppleve!

Det å akseptere døden er det jeg sliter mest med, og jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde en tro å støtte meg til, men det har jeg da ikke. Det ble bedre av å snakke med noen, få satt ord på følelsene mine. Men bra er det ikke. Jeg får prøve en stund til før jeg eventuelt henvender meg til noen profesjonelle :-) Når det gjelder spørsmålet ditt, har jeg søkt veldig mye om angst for døden, men jeg vil nok si at det heller virker mot sin hensikt ja. Det eneste som kan hjelpe meg er vel å akseptere døden, og lære meg å fortrenge slike tanker.

Tusen takk for alle som har svart og brydd seg, det varmer og hjelper virkelig!

Off, jeg vet så godt hvordan det er, men jeg klarer nå å google f.eks angst for døden, men det er ikka sånn at jeg tør å lese alt, leser kun f.eks om bøker så finnes på markedet osv.Hvis du tør å lese , så er det en bok jeg ble anbefalt, som heter sjef i ditt eget liv. Det at du tør å google, viser på en måte at du er et steg nærmere å akseptere det at du er redd tenker jeg. Vet du hva, dette kan gå over, og det er det viktigste, men du må ikke la det går for langt, for da blir det kun verre!

Godt du har noen å snakke med,. da er det lettere å se et annet perspektiv på det man tenker.

Jeg må jo bare si at dette har hjulpet for meg, det er ikke garanti for at det hjelper for andre!!

jeg synes det er skummelt å gå inn på vi som sørger forumet,men når jeg så hva du slet med ville jeg dele litt erfaring, bare husk at du er ikke alene, og foreldrene dine skal for alt det du vet leve lenge

[-baremeg-]

Off, jeg vet så godt hvordan det er, men jeg klarer nå å google f.eks angst for døden, men det er ikka sånn at jeg tør å lese alt, leser kun f.eks om bøker så finnes på markedet osv.Hvis du tør å lese , så er det en bok jeg ble anbefalt, som heter sjef i ditt eget liv. Det at du tør å google, viser på en måte at du er et steg nærmere å akseptere det at du er redd tenker jeg. Vet du hva, dette kan gå over, og det er det viktigste, men du må ikke la det går for langt, for da blir det kun verre!

Godt du har noen å snakke med,. da er det lettere å se et annet perspektiv på det man tenker.

Jeg må jo bare si at dette har hjulpet for meg, det er ikke garanti for at det hjelper for andre!!

jeg synes det er skummelt å gå inn på vi som sørger forumet,men når jeg så hva du slet med ville jeg dele litt erfaring, bare husk at du er ikke alene, og foreldrene dine skal for alt det du vet leve lenge

Tusen takk for at du delte erfaring, og jeg skal se om jeg finner den boka! Jeg er fortsatt ikke bra, og noen ganger er det skikkelig ille. Det verste er at denne angsten hindrer meg i å nyte livet og hverdagen slik den er, og det å sitte med gråten i halsen ofte sliter psykisk. Men moren min hjelper meg så godt hun kan, og det beroliger meg til en viss grad. Døden er jo noe som kommer uansett, og jeg skulle ønske jeg hadde en religion å støtte meg til. Jeg kommer muligens til å sette meg inn i en religion, og se om det fungerer. For jeg håper så inderlig at det er noe mer etter døden enn ingenting :-)

Endret 10. juni 2012 av -baremeg-

[Luremegpå]

Heia! Men mammaen din er god støttespiller,men jeg tror eller vet det er viktig og vinkle det fra en person du ikke kjenner altsä

kan du ikke prøve en time?

[AnonymBruker]

Det er umulig å vite hva som er når man dør.

Jeg tror personlig på at det er noe mer, en ny reise, og at vi blir tatt imot med kjærlighet av de som har gått før oss.

Min besta har besøkt meg i drømme, så det er det jeg velger å tro. Jeg tror det er som å "komme hjem"

Beklager at jeg blander inn min tro her, men jeg tenker sånn og det er så klart ikke nødvendigvis rett. Men sånn har nå jeg valgt å tro da.

Anonym poster: fa0f16f6e495d1ec26cb7d3e2f1dbc52

[SoftKitty]

Istedet for å gå rett til psykolog (det kan være vanskelig å få time raskt, og det er dyrt, du trenger kanskje hjelp av foreldre og vil ikke fortelle det til dem) så kan du gå til Helsestasjonen for ungdom eller til fastlegen din. Førstnevnte skal være gratis og finnes i kommunen din. Der kan du snakke med en helsesøster og noen ganger har de andre helsepersoner der (som feks psykolog). Legen eller helsestasjonen kan også hvis det er nødvendig hjelpe deg videre så du kan få kontakt med psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier.

Du kan se mer her: http://www.ung.no/helse/668_Helsestasjon_for_ungdom_.html

Vil ellers si at jeg vet hvordan du har det, for meg så hjalp medisiner men jeg vil ikke anbefale å forsøke det før du har prøvd andre ting når du er så ung

[AnonymBruker]

Du må absolutt snakke med noen, men jeg vil anbefale noen bøker likevel:

Ingvald Wilhelmsen

Kanskje du kan gå på biblioteket og låne alle bøkene av han?

Han jobber på sykehuset i Bergen og tar mot pasienter som blir henvist fra fastlegen sin. Anbefaler han og bøkene hans på det sterkeste!

Du ser kanskje at det i hovedsak er hypokonderi han er ekspert på, men hele tankegangen han beskriver har hvertfall hjelpt meg masse

Anonym poster: ff537a6a2316b89033b95edc59884ea7

[-baremeg-]

Heia! Men mammaen din er god støttespiller,men jeg tror eller vet det er viktig og vinkle det fra en person du ikke kjenner altsä

kan du ikke prøve en time?

Jo, jeg vurderer en time. I det siste har jeg søkt mye på hva folk tror skjer etter døden, spesielt nær-døden-opplevelser. Dette beroliger meg bittelitt, men jeg tenker fortsatt mye på døden. Tar meg selv i å tenke på at alle skal dø midt på dagen av ingenting, og kan raskt få tårer. Jeg bør nok skaffe meg en time, ja. Tusen takk for svar!