Er det barnemishandling?

[Gjest Anonymous]

Er det barnemishandling å ta litt hardt i ungene sine? Jeg personlig synes ikke det ,når gjentatte ganger snakk ikke fører hen. Det å ta ungen hardt i armen eller sette det bestemt på en stol. Jeg karaktiserer barnemishandling som utøvelse av voksen makt for å få ungen til å oppføre seg slik den voksene vil, ved slag og totur. Hadde vært intressant å høre hva andre mener om emne.

Da jeg var liten hendte det ofte at jeg fikk meg en ørefik, kan ikke si at det har ødelagt meg fysisk eller psykisk. Jeg er ikke spesielt aggresiv mot ungene mine av den grunn. Det er faktisk veldig sjeldent jeg tar hardt i dem, men noen ganger må man jo bare.

[Gjest salma]

Det hender jeg tar tak i ungen min. Jeg kan ha bedt henne gå til et sted i lang tid, og da kan jeg bli sint og bære henne dit. Jeg kan også ta tak i henne, snu henne og dytte henne i den retningen hun skal gå. Men aldri så hardt at hun faller eller får vondt.

Jeg skader henne aldri, og gjør aldri ting som gjør at hun mister balansen eller får vondt, eller som nedverdiger henne på noen måte. Men tester hun meg for mye, bruker jeg min fysiske overmakt på den måten jeg beskrev ovenfor. Hun syns det er blodig urettferdig, men hun vet AKKURAT hvor den grensen går og da er det hennes eget valg om hun tråkker over den.

[Lille Rosin]

Det hender jeg også tar i ungene mine med litt kraft , men hvis jeg er urimlig hardhent ber jeg alltid om unnskyldning etterpå, så prater vi om det. Både det at ungene ikke hører og at mamma må ty til ting hun ikke har lyst til for å få slutt på situasjonen.

Uff dette er et tungt tema :-? Men klart, vold løser jo ingen ting.

[Harvey]

Det som er så vanskelig her, og i andre lignende diskusjoner, er at ulike ting oppfattes så ulikt for forskjellige mennesker.

For å forklare meg blant venner, ville jeg ha sagt at det å ta tak i ungen dersom det er behov, er helt OK.

Det er ikke like lett å si det her - for hvem definerer "å ta tak i", og hvem bestemmer hvor grensen for behovet går?

Noen her inne er kanskje selv mishandlet, og er derfor uhyre sensitive på det å ikke røre et barn.

Andre har opplevd litt røffere omgang, uten at det er snakk om mishandling over hodet.

Under min egendefinerte "normale omstendigheter" er det derfor greit å ta tak i barnet - lett - ved behov.

Generelt sett vil jeg si at regelen skal være å ikke gjøre det.

[Gjest salma]

Det er jo helt klart et etisk dilemma at man bruker sin fysiske overmakt. Men jeg mener at det er greit å gjøre ting som jeg nevnte i forrige innlegg hvis

- man ikke skader ungen

- ungen ikke får vondt

- maktbruken ikke på noen måte er nedverdigende for barnet

- barnet vet VELDIG godt hvor grensen går og hvor langt h*n må strekke det før h*n kan forvente en slik reaksjon

Barn tester grenser. Det er da vår jobb som foreldre å vise dem hvor grensene går. Av og til er det bare maktbruk som viser nettopp det.

[Gjest Seleena]

Enig med dåke!

[la Flaca]

Jeg ser ikke noe galt i det du beskriver. Men kommer det ikke litt an på ungen? Som liten var jeg veldig følsom, forsiktig og stort sett svært veloppdragen. Likevel kan jeg huske at mamma "tok tak" i armen min og ristet meg litt ved et par anledninger da jeg hadde vært uskikkelig, så den hadde blåflekk-fingermerker etterpå - det er faktisk vanskelig å kontrollere sånt, selv om man sier at ungen "ikke skal få vondt". Det gjorde meg rett og slett skikkelig såret og redd, og jeg husker følelsen av at mamma umulig kunne være glad i meg. Det har brent seg fast i minnet.

Til dags dato har jeg aldri vært fysisk med stedatteren min, uansett provokasjon. Jeg liker bare ikke tanken, selv om hun sikkert hadde tålt det.

[Gjest Anonymous]

Alle mødre får vel litt dårlig samvittighet etter å ha tatt tak i ungen sin, men samtidlig så må barna lære at det må da gå an å høre etter.

Ja, jeg har tatt tak i ungene mine og satt de på plass, men ikke værken slått eller brukt makt.

Men når et barn nekter å komme eller står å "træmer" så hender det at jeg tar tak i barnet og setter de på plass.

Synes ikke det er noe galt.

[Gjest Mayamor]

Leste denne artikkelen i morges:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/02/02/389852.html

Jeg tror ikke vi tok skade som barn å bli tatt i armen med beskjed om at nå er det NOK.

Jeg tror vi er i ferd med å la barna ta over styringen - og kan de oppdra seg selv?

Kan vi la et barn finne sine egne grenser ved å snakke pent til dem?

Nå snakker ikke jeg om fysisk mishandling - men hvilke muligheter har foreldre?

"Dersom du ikke skjerper deg - da - ja da kjefter jeg en gang til...!"

Mayamor

[Soul]

Synes ikke det er noe galt å holde et barn i armen eller dytte/bære det i riktig retning hvis det er nødvendig, men som dere skriver, så lenge barnet ikke får vondt eller tar skade. Derimot er jeg uenig med første innlegg om at ørefik er ok, min erfaring fra jeg selv var liten er at det er både vondt og ydmykende. Og enda mer å få ris på rompa, det opplevde jeg som veldig krenkende og ubehagelig. Heldigvis er det ikke mange gangene jeg fikk det, men har ikke glemt de gangene det skjedde!

[Suzy]

Jeg er enig med dere andre!

Det er ikke noe galt i å ta en unge i armen, bære unna, sette på en stol etc om det er nødvendig - og nødvendig er det etter min mening når advarsel og streng stemme er brukt og grensene forlengst er nådd..

Oftest er det jo nok å gå et skritt mot dem så hopper de opp og gjør som de skal uansett. Trusselen om strenge tiltak er verre enn gjennomføringen

[Gjest ragnhils ikke innlogget]

Oftest er det jo nok å gå et skritt mot dem så hopper de opp og gjør som de skal uansett. Trusselen om strenge tiltak er verre enn gjennomføringen

Helt enig! Men det forutsetter selvfølgelig at barnet er veldig klar over at trusselen vil bli gjennomført hvis h*n ikke hører etter. Det verste jeg ser er unger som lukker ørene for foreldrene, og som stadig får høre "hvis ikke du gjør som jeg sier blir mamma sint asså", og de VET at det er tomme trusler og at mamma gir etter - og smiler og ler om et minutt eller to.. Type "nei, du får ikke godteri i dag, nei du får ikke, nei du får... Nei har jeg sagt.. Okei da, ta deg litt og slutt å mas..."

[Gjest Hilde K S]

Det er utrolig ydmykende både for voksne og barn å få en ørefik.

Jeg har aldri slått barna mine, men jeg har løftet dem opp og satt dem på en stol, eller bøyd meg ned til dem og holdt fast i armene.

Nå er de blitt så store at det ikke er nødvendig lenger. I tre til seksårsalderen synes jeg de var verst å håndtere når det gjelder å prøve ut grenser.

Nå har vi bare en igjen som skal igjennom denne perioden og den har nettopp begynt. Sukk.

[Suzy]

Helt enig! Men det forutsetter selvfølgelig at barnet er veldig klar over at trusselen vil bli gjennomført hvis h*n ikke hører etter. Det verste jeg ser er unger som lukker ørene for foreldrene, og som stadig får høre "hvis ikke du gjør som jeg sier blir mamma sint asså", og de VET at det er tomme trusler og at mamma gir etter - og smiler og ler om et minutt eller to.. Type "nei, du får ikke godteri i dag, nei du får ikke, nei du får... Nei har jeg sagt.. Okei da, ta deg litt og slutt å mas..."

Det er HELT sant, men når de skjønner at du gjør alvor av advarslene så fungerer det fint

[aline]

Jeg har ikke barn selv, og vet ikke hvordan jeg vil tenke hvis jeg en gang får det , men jeg har vært barn.

vi ble snakket til, først fornuftig, så strengt, og vi ble "tatt tak i" i armen dersom vi ikke hørte etter/oppførte oss ufint.

Søstern ble tatt i øret (ikke fiket til, men tatt tak i øreflippen på) og jeg har fått ris en gang. Personlig husker jeg ikke at jeg fikk ris, og har aldri tenkt over det, jeg hadde dratt det laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaangt over grensen, og fortsatte bare.

Jeg vet ikke hva jeg synes om slik behandling idag, selv om jeg ikke tok skade av det selv.

Men, dersom vi ikke skal kunne ta tak i barna våre bestemt, og da mener jeg med ett fast og bestemt grep, ikke så hardt at det blir merker men heller ikke så løst at det bare er å riste seg løs, hvordan skal vi da irettesette barn som ikke vil høre og oppføre seg?

Selvfølgelig skal vi gjøre vårt beste for at barnet skal gjøre det rette ved å snakke til det, men når det ikke fungerer? Det er vel ganske vanlig for de fleste barn å utprøve grenser, finne ut hva som er lov og ikke, finne ut hva som er å gå for langt og konsekvenser på de forskjellige "for langt-ene"? Og dersom vi ikke lærer dem det, hvor skal de lære det da?

Mener IKKE at man skal slå eller gjøre barna vondt, men mener vi skal være de voksne og la barna være barn så lenge de er små. Og den som bestemmer, må sette grenser og sørge for at de blir holdt.

Konsekvenser er også viktig at de lærer seg.

[Gjest Anonymous]

Og enda mer å få ris på rompa' date=' det opplevde jeg som veldig krenkende og ubehagelig. Heldigvis er det ikke mange gangene jeg fikk det, men har ikke glemt de gangene det skjedde![/quote']

Trodde ikke slikt forekom lenger. Det høres ut som noe man holdt på med for veldig lenge siden.

Undrende