Kan man leve lenger ved hjelp av psyken?

[Gjest Nuppdupp]

Jeg tenkte på en ting.

Ofte hører man om dem som ikke gir opp livet sitt lett. Når de enten havner i kunstig koma, koma eller er bevisste. Og at de gir etter så fort de får hjelp eller en slags form for bekreftelse.

Jeg har hørt mange forskjellige tilfeller. I avisa står det om en som holdt seg bevisst til han visste legene kom til å gjøre alt de kunne for han http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid=10070584

Et annet eksempel er min far. Han havnet i kunstig koma og legene sa at de aldri hadde sett noen som kjempet så hardt for livet. Kjæresten sa til meg at det siste min far hadde sagt før de var nødt til å legge han i koma, var «Jeg kan ikke dø nå, min datter trenger meg.»

Dagen før han døde var han ifølge legene ganske bevist. Jeg så han bevege på ansiktet og fingerene. Vi spurte om han kunne bevege på pekefingeren hvis han hørte oss. Noe han gjorde. Da sa jeg at alt kom til å ordne seg og at både jeg og broren min var til stedet. Sa også at jeg er glad i han. Så, ga han opp da? Han ble nok veldig beroliget av ordene mine.

Spørsmålet som jeg stiller meg selv er: Er det virkelig mulig at mennesker kan leve lenger på grunn av at man kjemper? Eller er det bare noe mennesker forteller seg selv? Jeg har hørt det så mange ganger av leger at jeg begynner å lure på om det er tilfelle man kan leve lenger på grunn av psyken.

[Gjest Elyssa]

Jeg har ikke noe godt og vitenskapelig riktig svar til deg, lurer på det samme.

Men jeg tror det. Ikke at man nødvendigvis er svak hvis man bukker under, men jeg tror nok noen havner i det grenselandet hvor man kan styre litt selv.

"Ikke gå mot det hvite lyset!" ikke sant?

[Gjest Nuppdupp]

Jo, men nå tror ikke jeg det er noe lys akkurat. Er mye man kan gjøre ved hjelp av psyken Jeg har til og med hørt noen påstå at de aldri har blitt forkjøla i det voksene liv, fordi de har bestemt seg for å ikke bli forkjøla psykisk. Vi får vel bare fortsette å undre over det.

Endret 25. mai 2012 av Nuppdupp

[Gjest norah]

Jeg tror ikke på det sånn generelt sett.

Det ville jo betydd at noen ikke har "lyst" til å overleve - eller ikke "vil det nok". Det er jo en ganske trist tanke.

Men helt klart er det nok enkelte som vet hva de skal gjøre i krisesituasjoner(eksempelvis om de går seg vill på fjellet i snøstorm/gjør alt for å holde seg våken ved skader/faller gjennom is og vet at de skal svømme mot det som er mørkt, ikke lyst etc).

Jeg kjenner til mange som har dødd av kreft og diverse som sterkt ønsket å leve(unge mødre eller fedre eksempelvis), men slik gikk det ikke. Ingen ønsker vel å dø fra mennesker de elsker, og spesielt ikke barna sine.

Man hører jo flere overlevende fra Utøya forklare det samme - at de "bestemte seg for å leve", og på den måten gjorde noen grep som eksempelvis å snakke med andre.

Men vi får jo aldri sånn sett vite hva de som omkommer generelt i alle slags ulykker og tragedier tenker rett før de dør. De eneste som kan fortelle oss noe er jo de som faktisk overlever.

Så: ja, jeg tror de med kunnskap om skader - som i tillegg blir skadd på en grense av kritisk til dødelig muligens kan styre det ved å ikke sovne/ikke gjøre at blodtapet blir enda større etc - men dette handler vel like mye om grad av skadeomfang som egen vilje.

[-Ishtar-]

Hvis du leser "Døden er livsviktig" av Elisabeth Kübler-Ross, så vil du se at hun påpeker det at mennesker som skal dø gjerne holder tilbake av forskjellige grunner. Noen føler at de trenger de nærmestes "velsignelse" til å dra fra dette livet.

Hun skriver også om dette med at døende føler at de må bli for sine pårørendes skyld. Veldig interessant bok, anbefaler deg å lese den, du vil nok få mange gode svar på spørsmål du sitter igjen med.

Endret 25. mai 2012 av -Ishtar-

[Alvina]

Nuppdupp, jeg vet ikke enda siden jeg enda lever, men når det gjelder forkjølelse f.eks. så kan jeg også gå upåvirket fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke har tid til å bli syk.

Men etterpå kan jeg bli syk, men hver gang jeg får influensa går det ti år omtrent og vaksinering er jeg i mot (en annen historie), men når det gjelder å overleve, hvis man ligger på det siste, eller ...da tror jeg man får tilgang til sin indre styrke, men det har mye med tankegangen å gjøre.

Jeg kan ikke vite, og vil helst ikke vite hvordan det er å ligge på det siste. Jeg har mistet og ikke kunne gjøre noe. Da føler man seg helt knust, som om tiden har stanset helt opp, men samtidig klarer man å arrangere begravleggelse og praktiske ting.

Tror hjernen ordner opp og at man har mer kapasitet når det gjelder. Og har kjent mange og heldigvis noen som er på randen pga kreft men som fremdeles holder motet oppe selv om de vet at legene har sagt farvel til mer hjelp.

Hva jeg da gjør og hva man sier, jeg bruker å oppføre meg normalt og ringe og spørre hvordan det går. Jeg hater å miste venner og familie. Jeg er så lei at jeg ikke har ord. Men man overlever det meste, helt til det blir hjertestans.

Da er vi solgte.

edit: da er vi solgte og alt går i knus. Men noe svar på noe har jeg ikke. Jeg hater bare å tenke på at andre er så syke, at de er fullstendig klar over at nå skal de dø snart, fordi det har jo legene sagt... kreft.

Oppgitt og eneste og neste tilbud er morfin og smertelindring på dødsleiet. Men heldigvis går det bra med begge to, og de er så sta og dyktige på å ikke havne i depresjonen, selv om noen venner har feiget ut.

Endret 25. mai 2012 av Alvina

[Gjest Nuppdupp]

Jeg tror ikke på det sånn generelt sett.

Det ville jo betydd at noen ikke har "lyst" til å overleve - eller ikke "vil det nok". Det er jo en ganske trist tanke.

Men helt klart er det nok enkelte som vet hva de skal gjøre i krisesituasjoner(eksempelvis om de går seg vill på fjellet i snøstorm/gjør alt for å holde seg våken ved skader/faller gjennom is og vet at de skal svømme mot det som er mørkt, ikke lyst etc).

Jeg kjenner til mange som har dødd av kreft og diverse som sterkt ønsket å leve(unge mødre eller fedre eksempelvis), men slik gikk det ikke. Ingen ønsker vel å dø fra mennesker de elsker, og spesielt ikke barna sine.

Man hører jo flere overlevende fra Utøya forklare det samme - at de "bestemte seg for å leve", og på den måten gjorde noen grep som eksempelvis å snakke med andre.

Men vi får jo aldri sånn sett vite hva de som omkommer generelt i alle slags ulykker og tragedier tenker rett før de dør. De eneste som kan fortelle oss noe er jo de som faktisk overlever.

Så: ja, jeg tror de med kunnskap om skader - som i tillegg blir skadd på en grense av kritisk til dødelig muligens kan styre det ved å ikke sovne/ikke gjøre at blodtapet blir enda større etc - men dette handler vel like mye om grad av skadeomfang som egen vilje.

Ja, det var det siste der jeg mente. Altså minuttene, timene eller dagene før man dør eller besvimer. Jeg stusser så veldig på det fordi både leger og andre sier dette både i norge og utlandet.

Har ikke hatt muligheten til å spørre legen til f.eks min far om hvorfor han sa det. Eller jeg tenkte ikke på det akkurat da og legen kunne ikke engelsk, så vi hadde tolk.

Hadde vært interessant å høre fra en lege om dette Om det er tro/overtro eller hva det er som får dem til å si dette. Eller kanskje det er så enkelt som at de vil skape ro blandt pårørende.

[Lutetium 71]

Dette har nok med det man kaller placeboeffekt å gjøre. Noe homeopater baserer en hel karriere på. Når livet henger i en tynn tråd, er det heller ikke mye som skal til, for å vippes i den ene eller andre retningen.

To interessante videoer om placeboeffekten her.