Identitetskrise?

[Gjest Forvirra]

Jeg har et bra liv. Jeg holder på med den utdannelsen jeg har lysst til, er gift med en flott mann som tar godt vare på meg, og har et hus sammen med han der vi begynner å få ting til sånn som vi ønsker å ha det. Vi har gode venner og et bra sosialt liv.

Men jeg er forvirra og deppa. Jeg har vært deppa en stund nå uten å skjønne helt hvorfor. Så detaljer som vanligvis blåser forbi uten å plage meg tårner seg nå opp til store (overdimensjonerte) kriser i hodet mitt. Kjenner meg så tom, grubler på alt og ingenting. Blir sliten av å være sosial, for da "må" jeg late som om alt er bra, smile til folk og være hyggelig. Tar meg selv i å "ramle ut" og bli sittende og gruble på cafe eller fest sammen med venner.

Smiler til mannen min og gir nok intrykk av at ting er bedre enn de er. Har snakka litt med han om hvordan jeg har det, men er også redd for å såre han fordi noe av det jeg grubler på er livet vårt og hvordan vi har det sammen. Har det _egentlig_ veldig fint sammen med han, men plutselig føles det som om det ikke er nok. Som om jeg vil ut i verden, være singel igjen og reise jorda rundt. I stede for å sitte her med de trauste studiene i det trauste landet og det trauste hjemmet vårt. I neste øyeblikk blir jeg livredd for å miste det jeg har, for at jeg skal gjøre noe dumt langt nede i disse depresjonene og grubleriene sånn at jeg mister både han og det vi har sammen. For jeg elsker han jo av hele mitt hjerte.

Jeg skjønner rett og slett ikke hva som skjer med meg. Har vært forvirra lenge, men det føles etterhvert som om alle grubleriene kretser rundt "hva vil jeg egentlig med livet mitt". Hvem er jeg egentlig. Hva vil jeg egentlig?

Hva gjør jeg med dette? Hvordan kommer jeg ut av grubleriene? Hvordan finner jeg ut hva jeg egentlig vil? Hvordan tar jeg vare på mannen min uten å ofre det "egentlige" meg, som jeg kanskje ikke har funnet enda, som jeg kanskje ikke engang vet hvordan er? Hvordan finner jeg meg selv uten å ofre det flotte jeg har for et gress som sikkert ikke er grønnere hverken her eller der?

[Gjest Anonymous]

Har dere flyttet? hatt mye arbeid i tillegg til studiene dine?

[Gjest Forvirra]

Han har hatt mye arbeide, og vi har pussa opp en del nettopp. Jeg har vært sykemeldt fra studiene på grunn av stressplager. Det har ikke vært så mye tid til å hente overskudd, men det har roa seg ned de siste par månedene.

Skjønner hva du sikter til, men er det ikke litt voldsomt å begynne å tvile på hele vår tilværelse sammen fordi hverdagen har vært hektisk?

[Elle Melle]

Hvis man har det for slitsomt, så kan man bli utbrent.

Synes du skal ta deg en tur til legen din og ikke holde tilbake noen informasjon, bare si det som det er.

Det er alltid lurt å få litt hjelp og omsorg før ting blir for ille.

Kanskje du bare trenger noen lure tips for hvordan du skal forholde deg til en tøff hverdag?

Men ta det på alvor, det er ikke bare tull når man føler det slik!

Lykke til!

[Gjest Forvirra]

Jeg føler egentlig ikke at en lege har så mye å hjelpe meg med, men kanskje jeg tar feil? Litt av tankten med dette innlegget var nettopp å kanskje få tilbakemeldinger fra noen her, noen som kanskje har opplevd det samme eller noe liknende, på hvordan jeg selv kan jobbe med tankene mine og følelsen mine. Tips om hvordan takle alle disse grubleriene på en bra måte...

Glemte forresten å si at jeg er en fast bruker her. Men som dere sikkert skjønner blir dette litt vel personlig å skrive om for meg :-?

[Saeria]

Slenger meg på Elle Melle og sier at en tur til legen ville være lurt. Han eller hun kan sikkert hjelpe deg, eller henvende deg videre til noen som kan gjøre det bedre.

Lykke til.

[Gjest Forvirra]

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvordan dere mener at en lege skal kunne hjelpe meg. Synes ikke dette er "nok" til å gå til lege. Jeg er jo ikke engang skikkelig deppa, ikke trist. Er bare tom innvendig, føler hverken glede eller sorg, og grubler masse. Må da være noe jeg kan gjøre selv for å finne ut av ting. Det er jo MITT liv!

Ikke meninga å være vanskelig her altså, jeg skjønner bare rett og slett ikke hva jeg har hos en lege å gjøre. Og jeg VIL klare meg selv!

[Gjest Miss Marple- ikke innlogg]

Hei!

Jeg skjønner at dette plager deg, og dette må du få gjort noe med det! Jeg har vært gjennom noe av det samme, giftet meg ung og trodde jeg hadde det helt topp, men egentlig så følte jeg at noe manglet. For all del, mannen min er helt topp, men en god del år eldre enn meg og følte det ikke på samme måten som meg i det hele tatt! Har du en eller flere gode venninner? Det hjalp meg masse. Jeg skjønte at jeg på en måte ikke hadde prioritert nok tid sammen med venninner, og jeg ser at det er så viktig for meg at jeg ikke alltid er sammen med mannen min, for å si det sånn så setter jeg min venninne like høyt som mannen min. Jeg har selvsagt snakket med ham om dette, og han føler det på samme måte med hans bestekamerat,men kanskje ikke i like stor grad som meg da hans kamaerater er litt mer etablert med barn o.l. Men jeg er er enig me de andre at snakk med legen din, og ikke minst med mannen din - han er der jo for deg og ønsker deg alt godt! Og han har helt sikkert merket at noe ikke er som det skal...

[Nabodama]

Uff, veldig vanskelig å svare på dette her, men jeg kjenner meg litt igjen!

Det ser ut til at du har nådd mange av dine mål i livet. Mens vi jobber for å nå disse målene, f.eks hus, jobb, etablering osv, har vi noe å se fram til. Men når vi har nådd disse, finnes det liksom ingen spennende utfordringer igjen, og vi begynenr å lete etter nye.

Jeg tror vi stadig er på søken etter noe nytt, noe mer, noe som gir mening og nye utfordringer. Da kan det vi allerede har oppnådd virke traust og kjedelig.

Det kan vel hende mannen din har noen av de samme tankene, men at han på en måte har avfunnet seg med tingenes tilstand. Når en endelig har rukket å etablere seg, har man jo også økonomiske forpliktelser som ikke alltid kan kombineres med nye sprelske ting!

Det er jo også slik at enkelte perioder av livet er roligere enn andre, som f.eks småbanrstiden, da en selv settes mer i bakgrunnen.

Tror du må snakke med mannen din om dette, fortell ham hvordan du føler det, slik at han forstår at du kanskje vil ha mer ut av livet enn dere har nå, men at dette også inkluderer ham.

Kanskje dere kan finne muligheter sammen til noe nytt og spennende!

En mulighet er jo å leie ut huset, og dra ut på reise. Ta strøjobber her og der osv. Vær kreative!

Jeg hadde også en slik periode i livet, hvor det endte med at jeg gikk fra mannen min. Det var flere årsaker til det, forholdet var jo nærmest dødt fra før. Likevel har jeg kjent mye på følelsen av utrygghet versus følelsen av trygghet. Det var veldig utrygt, selv om det også var spennende, å begynne på nytt! Jeg visste jo ikke hvor livet gikk. Alt som før var forutbestemt, var ikke der lenger. Det brakte også savn etter det som hadde vært. Singellivet i seg selv var ikke så spennende! Jeg hadde jo heller ikke så god råd, kunne ikke reise noe særlig og gjøre som jeg ville. Livet var fortsatt bestemt av økonomien, og det at jeg måtte forholde meg til jobb og barn som før.

Nå er jeg etablert med ny mann, som jeg har det veldig godt sammen med.

Det jeg vil fram til er at jeg tror du og mannen din kan få til mye mer spennende ting sammen, enn det du kan alene. I tillegg slipper du den følelsesmessige påkjenningen et brudd fører med seg hvis du så smått har begynt å komme inn på den tanken.

Lykke til!

[Elle Melle]

Her er en link om utbrenthet:

http://www.lommelegen.no/art/art895.asp

Det finnes mye stoff om dette på nettet.

Det er jo slett ikke sikkert at det er dette som plager deg, det kan ingen av oss som ikke kjenner deg vite noe om.

Jeg synes likevel det er noe å tenke over, for å forsikre seg om at du i tilfellet IKKE er utbrent.

Hvis man er utbrent er man ikke nødvendigvis deprimert, det er ingen "sykdom". Man er rett og slett blitt for sliten av de kravene man har stilt til seg selv. Man har ofte vært stresset i forkant, veldig engasjert og opptatt av å være flink og gjøre sitt beste. Til slutt kan man distansere seg slik at man føle seg "tom" og nummen/følelsesløs.

Som sagt, jeg kjenner ikke deg og jeg er ikke verken psykolog eller lege, så du må ta dette med all mulig forbehold. Du kan jo lese litt på nettet om utbrenthet og deretter vurdere selv.

Det er uansett sikkert en god ting hvis du kan bruke litt tid på deg selv til å gjøre positive og oppmuntrende ting som gir deg krefter og overskudd! Å være med gode venner kan både gi deg pusterom og noen å snakke med.

Lykke til!

[Gjest Forvirra]

Takk for at dere orker å svare meg! Linken om utbrenthet var interessant. Faktisk var stiv nakke/rygg årsaken til at jeg ble sykemeldt i en lengre periode, og legen mente at stress var årsaken. De skriver om å ta seg tid til å tenke, og finne ut hva man egentlig vil. Det er jammen ikke lett det! Føler at jeg ikke gjør annet enn å tenke, men at jeg ikke blir noe klokere i forhold til hva jeg vil likevel. Det er selvfølgelig begrensa hva dere her inne kan si om meg, siden dere ikke kjenner meg i virkeligheten, men det er godt å få skrevet ting ut sort på hvitt her, som jeg kanskje ikke engang tør tenke halvhøyt for meg selv ellers.