Kommer nok aldri til å finne noe mening i arbeidslivet

[AnonymBruker]

Etter å ha strebet etter å være noe jeg ikke er i mange år har jeg begynt å innse at jeg kanskje aldri vil finne noe mening i arbeidslivet. Det er vanskelig å ta innover seg.

Jeg har tatt en høy utdannelse som jeg ikke aner hvorfor jeg tok. Jeg fikk meg så en relevant jobb. Ble deprimert fordi jeg ikke trivdes. Hadde vært overbevist om at det var denne veien jeg skulle gå. Men det viste seg å ikke være det.

I en lang periode har jeg stoppet tiden, forsøkt å lytte til meg selv, den riktige versjonen av meg. Det er vanskelig. Jeg leter febrilsk etter en lidenskap, et engasjement som jeg kan bruke i arbeidslivet. Et bittelite engasjement. Finne noe jeg er god på, noe jeg kan bidra med. Det er blankt.

Jeg har mange interesser, men klarer ikke kanalisere de til å bli en arbeidsrelatert kompetanse. Alt jeg har er det studiet som var så feil.

Samtidig er jeg en person som lever litt på siden av samfunnet føles det ut som. Jeg trives inni meg selv og jeg føler mye. Er typen som tenker mer enn jeg snakker. Jeg opplever at de færreste har det slik og at jeg ikke passer helt inn. Det er både fint og vanskelig samtidig. Min personlighet passer ikke inn i samfunnets jag etter status, krevende jobber og stressende hverdager. Jeg trenger ro, å leve sakte og samtidig skape en mening i tilværelsen. En stor del av tilværelsen består av jobb, og det er her jeg ikke finner noe mening. Hva er meningen med meg?

Jeg er flink til å late som om jeg er noe jeg ikke er. Har hatt mange utadvendte, overfladiske, meningsløse jobber, som jeg opplever de fleste jobber er. Det er egentlig ikke noe problem i korte perioder. Men jeg sliter med å finne noe som jeg kan være tilfreds med i lengden, noe som er realistisk. Jeg kan ikke jobbe med å fordype meg i f.eks. litteratur, musikk eller film i mitt eget tempo. Det er de færreste som kan. Ikke er jeg flink med tall eller mennesker. Data, form og farge og humanistiske fag er interessant men dette har jeg ingen kompetanse på, og jobbmulighetene er dårlige. Sukk...... Jeg går i sirkel.

[iselin91]

Har du nok ansvarsoppgaver på din jobb var det første jeg tenkte på? Merket når jeg skiftet jobb, så fikk jeg mye mer å ha ansvar for, da ble aalt mye bedre, når jeg måtte bruke hodet å ta viktige avgjørelser

[AnonymBruker]

Du har et poeng i det du sier der. Ansvar er noe jeg sjeldent har opplevd å ha, og har heller ikke bygget opp en sterk mestringsfølelse, spesielt fordi jeg ikke har funnet noe å trives med enda.

[Gjest Yellow Taxi]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selvom jeg ikke har mye erfaring fra arbeidslivet.

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å gå tilbake på skolebenken å studere noe du er interessert i og deretter jobbe i maks 80% stilling.

[AnonymBruker]

Ja, det er det jeg tenker også, men vet virkelig ikke hva jeg burde satse på. Brent barn...

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv.

Har ikke noen gode råd, ville bare si at du er ikke alene om å ha det sånn.

Jeg er åpenbart født i feil århundre, hvis samfunnet fortsatt var sånn at folk fikk lov til å brødfø seg selv uten lønnskonto og skattekort så ville jeg hatt det som plommen i egget med fiskestang og drivhus. Det finnes muligens en ledig parsell i Ny Guinea men jeg er ikke riktig så eventyrlysten.

God kveld til deg og lykke til

[Måndagsbarn]

Etter å ha strebet etter å være noe jeg ikke er i mange år har jeg begynt å innse at jeg kanskje aldri vil finne noe mening i arbeidslivet. Det er vanskelig å ta innover seg.

Jeg har tatt en høy utdannelse som jeg ikke aner hvorfor jeg tok. Jeg fikk meg så en relevant jobb. Ble deprimert fordi jeg ikke trivdes. Hadde vært overbevist om at det var denne veien jeg skulle gå. Men det viste seg å ikke være det.

I en lang periode har jeg stoppet tiden, forsøkt å lytte til meg selv, den riktige versjonen av meg. Det er vanskelig. Jeg leter febrilsk etter en lidenskap, et engasjement som jeg kan bruke i arbeidslivet. Et bittelite engasjement. Finne noe jeg er god på, noe jeg kan bidra med. Det er blankt.

Jeg har mange interesser, men klarer ikke kanalisere de til å bli en arbeidsrelatert kompetanse. Alt jeg har er det studiet som var så feil.

Samtidig er jeg en person som lever litt på siden av samfunnet føles det ut som. Jeg trives inni meg selv og jeg føler mye. Er typen som tenker mer enn jeg snakker. Jeg opplever at de færreste har det slik og at jeg ikke passer helt inn. Det er både fint og vanskelig samtidig. Min personlighet passer ikke inn i samfunnets jag etter status, krevende jobber og stressende hverdager. Jeg trenger ro, å leve sakte og samtidig skape en mening i tilværelsen. En stor del av tilværelsen består av jobb, og det er her jeg ikke finner noe mening. Hva er meningen med meg?

Jeg er flink til å late som om jeg er noe jeg ikke er. Har hatt mange utadvendte, overfladiske, meningsløse jobber, som jeg opplever de fleste jobber er. Det er egentlig ikke noe problem i korte perioder. Men jeg sliter med å finne noe som jeg kan være tilfreds med i lengden, noe som er realistisk. Jeg kan ikke jobbe med å fordype meg i f.eks. litteratur, musikk eller film i mitt eget tempo. Det er de færreste som kan. Ikke er jeg flink med tall eller mennesker. Data, form og farge og humanistiske fag er interessant men dette har jeg ingen kompetanse på, og jobbmulighetene er dårlige. Sukk...... Jeg går i sirkel.

Hei ts! Hvor gammel er du?

Jeg tror mange opplever det som du opplever i slutten av tenårene og begynnelsen/midten av tjueårene (kanskje senere også?). Jeg opplever det hvertfall slik.. Alle prater, forteller og vil så gjerne "være noe". Det er viktig hva man gjør, sier, og uttrykker, men altfor få gjør slik som du gjør (tenker mer enn de prater).

Jeg gikk alle disse årene og visste ikke hva jeg ville gjøre "når jeg ble stor". Jeg sluttet på vgs og orket ikke mer, fant meg en jobb og har jobbet siden da, i jobber jeg har funnet mer eller mindre meningsløse - og tenkt at jaja, det er vel ikke alle som skal bli noe i det hele tatt.

Mange ganger har jeg tenkt som du, at jeg passer ikke inn, blir syk av å jobbe lange dager og ikke trives. Men det gjør man, det ER mange som har det slik, de vil bare ikke innrømme det. Det er ikke bra i lengden å være et fritt menneske, men likevel slave seg ut i en tilværelse man ikke trives i. Tempoet blir for høyt, tankene blir tyngre og kroppen seigere.

Men det er her du på en måte også må ta et valg og tenke hardt igjennom hva du vil. Kanskje du burde begynne å skrive, drive med musikk, bli bonde, spare opp penger og bare reise et år, flytte til et annet land? Hva er interessene dine? Det finnes sikkert noen her inne som har ideer til hvordan du kan kanalisere disse til en relevant/interessant jobb.

Endret 24. mai 2012 av frøkenfryd

[AnonymBruker]

Hehe, jeg nærmer meg 30. I tenårene tenkte jeg ikke "eksistensielle" tanker, og jeg flyttet ikke ut før jeg var 21. Slet i to år etter vgs med å finne noe interessant å gjøre. Det ligger nok i meg at jeg ikke vet hvem jeg er. Eller kanskje jeg vet det, men opplever det som veldig forstyrrende å bli påvirket i alle mulige retninger og drar meg selv ut i ting jeg innbiller meg kan være for meg.

Jeg opplever at man blir litt uglesett, at man stiller for høye krav når man uttrykker tanker om at man ikke trives, blir syk av det osv. For alle MÅ jo jobbe! I det store og det hele kan man til slutt ikke velge. Kanskje det å mistrives er mindre viktig for noen. Jeg som person er følsom og alt rundt meg påvirker meg, både de fysiske og menneskelige omgivelsene. Jeg er opptatt av å være på steder som gir næring til følelseslivet. Høres veldig sært ut, men sånn er det. Jeg kunne ikke sittet på et mørkt og trist kontor dag ut og dag inn, uten å bry meg, men jeg antar at det finnes noen som kan "overleve" dette også.

Jeg er i alle fall fullstendig klar over at jeg ikke er noe karrieremenneske som baner sin vei i arbeidslivet. Kanskje dette endrer seg om jeg finner et brennende engasjement. Akkurat nå mangler det fullstendig. Men er det noe jeg kunne tenke meg å utvikle er det skriveegenskapene... Når jeg skriver er jeg i harmoni med meg selv

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv! Takk!

Jeg har heller ikke funnet noen løsning, men det hjelper meg litt å vite at det finnes flere som er som meg.

[Giant Robot]

Jeg er i samme båten, jeg er bare litt yngre. Skal begynne på nye studier, vet ikke om det blir bra en gang

Jeg tror mange unge sitter inne med håpet om at en eller annen stor eller bra hendelse skal sende livet deres i en ny retning. Det har i hvert fall jeg gjort, men jeg jobber med endringer sånn i det små nå.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er ok å vite at det er flere som føler litt av det jeg føler. Jeg grubler så hardt hver eneste dag. Jeg ber ikke om millionlønn eller status, jeg ber om trivsel og mening for *meg* og mitt liv. Hadde bare noen kunnet gi meg løsningen...

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte, så du er absolutt ikke alene.

Jeg har egentlig bare gått på forskjellige programfag på videregående skole uten mål og mening, i håp om at det bare skulle ordne seg av seg selv.

Det føles av og til litt bra å bare gi fra seg alt ansvaret til skjebnen, og bare satse på at alt vil ordne seg av seg selv.

Men jeg har dessverre måttet våkne opp til realiteten, og det er som du sier at alle må jobbe, og jeg må bare høre og lete i meg selv etter interesser og preferanser og ta ett valg deretter.

[Patton]

Jeg tror folk gjerne har litt for høye krav eventuelt urealistiske forventninger til hvordan en jobb skal være.

Det er få forunt å ha en jobb som føles helt perfekt, og som samtidig gir midler til å leve komfortabelt av.

Jeg har en kompis på 30+ som droppet ut av videregående, og som etter å ha sost rundt noen år fikk seg jobb i en dagligvarebutikk. Han liker ikke jobben sin, men noe må man jo leve av. Hans løsning er å bruke all fritiden på musikkhobbyen sin. Da får han tilfredsstilt behovet for mening der. Andre har jo familie eller noe annet som se trives med når de ikke er på jobb.

Jeg mener ikke at man skal akseptere å gå rundt ulykkelig fordi arbeidssted eller utdanningsløp viste seg å være feil. Men på ett eller annet tidspunkt må man nesten akseptere at det er få som kan leve av lidenskapen sin.

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at man skal akseptere å gå rundt ulykkelig fordi arbeidssted eller utdanningsløp viste seg å være feil. Men på ett eller annet tidspunkt må man nesten akseptere at det er få som kan leve av lidenskapen sin.

Ja, men det er forskjell på å akseptere at det er få som lever av det de brenner 200% for og rett og slett ikke like jobben sin i det hele tatt. For de fleste gjelder en mellomting, og man bør trives på jobb selv om det kanskje ikke kan klassifiseres som noen direkte lidenskap. Man bruker veldig mye av livet sitt på jobben, og det er mange som angrer når de sitter på gamlehjem og innser at de kastet bort store deler av livet sitt på noe de ikke likte i det hele tatt eller rett og slett hatet.

[AnonymBruker]

Etter å ha strebet etter å være noe jeg ikke er i mange år har jeg begynt å innse at jeg kanskje aldri vil finne noe mening i arbeidslivet. Det er vanskelig å ta innover seg.

Jeg har tatt en høy utdannelse som jeg ikke aner hvorfor jeg tok. Jeg fikk meg så en relevant jobb. Ble deprimert fordi jeg ikke trivdes. Hadde vært overbevist om at det var denne veien jeg skulle gå. Men det viste seg å ikke være det.

I en lang periode har jeg stoppet tiden, forsøkt å lytte til meg selv, den riktige versjonen av meg. Det er vanskelig. Jeg leter febrilsk etter en lidenskap, et engasjement som jeg kan bruke i arbeidslivet. Et bittelite engasjement. Finne noe jeg er god på, noe jeg kan bidra med. Det er blankt.

Jeg har mange interesser, men klarer ikke kanalisere de til å bli en arbeidsrelatert kompetanse. Alt jeg har er det studiet som var så feil.

Samtidig er jeg en person som lever litt på siden av samfunnet føles det ut som. Jeg trives inni meg selv og jeg føler mye. Er typen som tenker mer enn jeg snakker. Jeg opplever at de færreste har det slik og at jeg ikke passer helt inn. Det er både fint og vanskelig samtidig. Min personlighet passer ikke inn i samfunnets jag etter status, krevende jobber og stressende hverdager. Jeg trenger ro, å leve sakte og samtidig skape en mening i tilværelsen. En stor del av tilværelsen består av jobb, og det er her jeg ikke finner noe mening. Hva er meningen med meg?

Jeg er flink til å late som om jeg er noe jeg ikke er. Har hatt mange utadvendte, overfladiske, meningsløse jobber, som jeg opplever de fleste jobber er. Det er egentlig ikke noe problem i korte perioder. Men jeg sliter med å finne noe som jeg kan være tilfreds med i lengden, noe som er realistisk. Jeg kan ikke jobbe med å fordype meg i f.eks. litteratur, musikk eller film i mitt eget tempo. Det er de færreste som kan. Ikke er jeg flink med tall eller mennesker. Data, form og farge og humanistiske fag er interessant men dette har jeg ingen kompetanse på, og jobbmulighetene er dårlige. Sukk...... Jeg går i sirkel.

Godt og høre det ikke bare er meg! Egentlig kunne jeg skrevet dette selv, men du har funnet de ordene jeg har lett etter.

Jeg er mot slutten av 30 åra (grøss!) og har først nå de siste par mnd innsett at jeg er på helt feil hylle i livet. Aner ikke hvordan jeg skal fremover og videre i arbeidslivet.

Får se hva svarte som skjer i.l.a sommeren, da jeg i frustrasjon og desperasjon har sagt opp en jobb jeg hater uten å ha en ny på hånd... Litt angstfremkallende, ja.

Lykke til, TS. Bare gjør det som er rett for DEG for en gangs skyld. Drit i forventninger og andres meninger om hvordan du skal leve livet ditt.

[silkyred]

Takk for svar. Det er ok å vite at det er flere som føler litt av det jeg føler. Jeg grubler så hardt hver eneste dag. Jeg ber ikke om millionlønn eller status, jeg ber om trivsel og mening for *meg* og mitt liv. Hadde bare noen kunnet gi meg løsningen...

Har ingen løsning, dessverre. men vet hvordan du har det.

[Gjest gurimalla]

For alle MÅ jo jobbe!

Hva er alternativet dersom du trenger penger? Hvis du klarer deg uten penger kan du la vær å jobbe.

For å være helt ærlig synes jeg at du er litt sutrete. Det er mange som er i jobb og som direkte mistrives hver dag, men likevel ser de at de trenger penger. Du kan faktisk gjøre noe med det, men "du vet jo ikke hva du vil" - stakkar. Jeg forstår at det er vanskelig å ikke vite hva du vil i livet, men det å drive med selvmedlidenhet og innbille seg selv at man er så spesiell og fordi man er så følsom og derfor er det sååå synd på meg er virkelig en felle.

[AnonymBruker]

Hva er alternativet dersom du trenger penger? Hvis du klarer deg uten penger kan du la vær å jobbe.

For å være helt ærlig synes jeg at du er litt sutrete. Det er mange som er i jobb og som direkte mistrives hver dag, men likevel ser de at de trenger penger. Du kan faktisk gjøre noe med det, men "du vet jo ikke hva du vil" - stakkar. Jeg forstår at det er vanskelig å ikke vite hva du vil i livet, men det å drive med selvmedlidenhet og innbille seg selv at man er så spesiell og fordi man er så følsom og derfor er det sååå synd på meg er virkelig en felle.

Ah, der kom "sutrekommentaren". Hvorfor kommer det alltid noen inn og ødelegger slike debatter? Hvorfor MÅ dere si noe i det hele tatt når alt dere gjør ikke er annet enn å anklage andre for å sutre likevel? Dere har ikke noe som helst grunnlag for å anklage andre for å sutre, så vennligst la være.

Dette er en tråd der folk tar opp ønsker og frustrasjoner i forhold til arbeidslivet, og har man ikke noe vettugt å si så syntes jeg man heller kan la være.

[AnonymBruker]

http://blog.workisnotajob.com/

http://shouldiquittest.com/

Av og til kan det være godt å få litt eksterne innfallsvinkler på problemet.

[Gjest gurimalla]

Ah, der kom "sutrekommentaren". Hvorfor kommer det alltid noen inn og ødelegger slike debatter? Hvorfor MÅ dere si noe i det hele tatt når alt dere gjør ikke er annet enn å anklage andre for å sutre likevel? Dere har ikke noe som helst grunnlag for å anklage andre for å sutre, så vennligst la være.

Dette er en tråd der folk tar opp ønsker og frustrasjoner i forhold til arbeidslivet, og har man ikke noe vettugt å si så syntes jeg man heller kan la være.

Det er noen som av og til trenger en realitetssjekk. Det er så mange som tror at livet skal være så fantastisk hele tiden og at vi skal ha det gøy på jobb og alle skal tjene masse penger på å dyrke hobbyene sine i sakte tempo...

Det er greit å si at folk sutrer når det faktisk er det de gjør - det er til og med vettugt.

Og nei, jeg kommer ikke til å slutte å kommentere at folk sutrer hvis jeg synes at det er det de gjør. Opprett ditt eget sutreforum, så skal jeg love at jeg holder meg unna.

Endret 25. mai 2012 av gurimalla