Vanskelig forhold til besteforeldre

[AnonymBruker]

Har nesten trodd at jeg var alene om å ikke ha et supert forhold til besteforeldre, men det må vel finnes noen til der ute? Grunnene kan være mange, alt fra alvorlige grunner som overgrep, til "bare" at besteforeldrene liker å starte konflikt og drama.

Bare en av mine besteforeldre er i live, de andre gikk bort før jeg i det hele tatt ble født. Har et vanskelig forhold til denne personen.

Jeg har alltid merket en viss "kulde" fra denne personen, selv da jeg var et lite barn, men det er først i senere tid at jeg har blitt direkte klar over at h*n ikke liker meg heller(gjennom andre familiemedlemmer). H*n har aldri sagt at h*n ikke er glad i meg til meg, men jeg har heller aldri fått høre noe kjærlig.

Blir enda vanskeligere når h*n ikke uttrykker dette åpent overfor meg, bare gjennom kroppsspråk o.l., og jeg må late som at alt er helt fint. Spille flinkt barnebarn, som sitter pent og svarer pliktoppfyllende på eventuelle spørsmål, når jeg helst ville unngå å treffe h*n i det hele tatt. Andre barnebarn og oldebarn derimot, de er toppen, og de har også et varmere forhold.

På samme tid har jeg fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å knytte meg bedre til min eneste besteforelder. Det går så klart begge veier, men jeg føler at jeg selv er en kald og kjip person, fordi jeg ikke ønsker at h*n skal være en stor del av mitt liv på tross av alt.

Generelt har jeg vært veldig mye alene i livet, og for det meste måtte klare meg selv. Besteforeldre er faktisk noe jeg alltid har savnet, spesielt når jeg hører om alle som har varme, morsomme besteforeldre som de gleder seg til å være sammen med.

[AnonymBruker]

Jeg har 3 besteforeldre igjen selv. 2 av dem har jeg et supert forhold med, mens en av dem har jeg ikke det med. Føler ikke at hun hater meg, men hun favoriserer alltid de andre barnebarna framfor meg. Hun forteller hvor flott de er, og slenger mer eller mindre bare ut spydige komentarer om meg. Enten er jeg meg selv, eller så ender det opp med å sitte stille rundt bordet og prøve å oppføre seg pent. Kjenner henne egentlig ikke føler jeg

[AnonymBruker]

jeg skjønner deg godt,besteforeldrene mine behandler den minste av mine søsken meget dårlig. jeg kan ikke fordra at de oppfører seg slik og at de har sagt de er mindre glad i den minste.jeg har nærmest avsluttet forholdet med dem pga dette. jeg synes det er totalt smakløst å oppføre seg slik. og godtar ikke den slags favorisering. og når jeg får barn selv (prøver nå) skal de ikke ha noe kontakt med barnet grunnet hvordan de oppfører seg. jeg synes ikke du har noe grunn til å ha dårlig samvittighet og føle deg som en kjip person. når vedkommende oppfører seg slik er det naturlig og ikke føle noe spesielt tilknytning til denne personen,besteforeldre eller ei. det er ikke noe galt med deg det er helt og holdent den besteforeldren sitt ansvar og oppføre seg spesielt når du var barn.merker jeg blir irritert når voksne folk ikke klarer og oppføre seg.

[Piper]

Har nesten trodd at jeg var alene om å ikke ha et supert forhold til besteforeldre, men det må vel finnes noen til der ute? Grunnene kan være mange, alt fra alvorlige grunner som overgrep, til "bare" at besteforeldrene liker å starte konflikt og drama.

Bare en av mine besteforeldre er i live, de andre gikk bort før jeg i det hele tatt ble født. Har et vanskelig forhold til denne personen.

Jeg har alltid merket en viss "kulde" fra denne personen, selv da jeg var et lite barn, men det er først i senere tid at jeg har blitt direkte klar over at h*n ikke liker meg heller(gjennom andre familiemedlemmer). H*n har aldri sagt at h*n ikke er glad i meg til meg, men jeg har heller aldri fått høre noe kjærlig.

Blir enda vanskeligere når h*n ikke uttrykker dette åpent overfor meg, bare gjennom kroppsspråk o.l., og jeg må late som at alt er helt fint. Spille flinkt barnebarn, som sitter pent og svarer pliktoppfyllende på eventuelle spørsmål, når jeg helst ville unngå å treffe h*n i det hele tatt. Andre barnebarn og oldebarn derimot, de er toppen, og de har også et varmere forhold.

På samme tid har jeg fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å knytte meg bedre til min eneste besteforelder. Det går så klart begge veier, men jeg føler at jeg selv er en kald og kjip person, fordi jeg ikke ønsker at h*n skal være en stor del av mitt liv på tross av alt.

Generelt har jeg vært veldig mye alene i livet, og for det meste måtte klare meg selv. Besteforeldre er faktisk noe jeg alltid har savnet, spesielt når jeg hører om alle som har varme, morsomme besteforeldre som de gleder seg til å være sammen med.

Kan du med 100 % sikkerhet si at han ikke liker deg? Har han sagt dette til andre, eller er dette noe de også bare tror? Kan det være han ikke liker enkelte av handlingene dine, men at det egentlig ikke har noe med deg å gjøre?

Må du late som at alt er greit, eller velger du å gjøre det selv? Må alle være en stor del av våre liv, for at vi ikke skal føle oss kjipe? Liker du han? Må han gjøre visse ting, for at du skal føle deg bedre? Har du for store forventinger til andre?

Av og til kan det være greit å tenke at ytre omstendigheter kontrollerer vi ikke, for vi kan bare kontrolle oss selv. Vi kan ikke kreve ting av andre, men vi kan kreve ting av oss selv. Vi har kanskje for mange forvetninger, og når de ikke blir innfridd blir vi skuffet og såret. Men føler vi oss bra da? Eller ville det vært lettere om vi aksepterte at andre er som de er, og at vi jobbet med oss selv og fikk en indre ro og fred på at uansett hvordan andre oppfører seg så beholder jeg roen i meg selv? Vi kan ikke forandre andre heller, for de må ville forandre seg selv. Med at vi ikke kan forandre andre, må vi akseptere at andre er som de er men det klarer vi fint å leve med.

Tenk deg tanken at du slapp alle tankene dine på dette, og neste gang du besøkte han var du innstilt på å lytte til han, finne ut hvordan han har det og være oppriktig glad for å få lov til å tilbringe litt tid sammen med han. At du akseptere han som den han er, og ønsket å bli kjent med den personen som du på en måte har avvist også. Tror du at du ville følt deg bedre?

Det meste går på oss selv, og det er helt utrolig hvor lite som skal til for å snu noe negativt til noe positivt om man virkelig går inn for det.

[AnonymBruker]

Kan du med 100 % sikkerhet si at han ikke liker deg? Har han sagt dette til andre, eller er dette noe de også bare tror?

Har fått høre av andre familiemedlemmer med høy sannhetsgrad at h*n har ytret seg negativt allerede før jeg ble født. Dette har ikke kommet meg for øre før nylig.

Kan det være han ikke liker enkelte av handlingene dine, men at det egentlig ikke har noe med deg å gjøre?

Hadde det vært tilfelle, kunne jeg respektere det. Men hvilke handlinger skulle de i så fall være? Har prøvd å være stille, grei og ikke provosere eller såre på noen måte. Holdningen h*ns har vært den samme siden jeg var baby.

Må du late som at alt er greit, eller velger du å gjøre det selv?

Moren min er veldig imot enhver form for konfrontasjon eller åpen konflikt innen slekten. For hennes skyld viser jeg ikke hva jeg føler, men jeg tror at hun også har merket at h*n er vanskelig å omgås med.

Må alle være en stor del av våre liv, for at vi ikke skal føle oss kjipe? Liker du han? Må han gjøre visse ting, for at du skal føle deg bedre? Har du for store forventinger til andre?

Når det kommer til kjærlighet, har jeg for store forventinger både til meg selv og til andre. Det kan jeg godt innrømme. Forventningene mine til familiemedlemmer er derimot ikke så høye.

Av og til kan det være greit å tenke at ytre omstendigheter kontrollerer vi ikke, for vi kan bare kontrolle oss selv. Vi kan ikke kreve ting av andre, men vi kan kreve ting av oss selv. Vi har kanskje for mange forvetninger, og når de ikke blir innfridd blir vi skuffet og såret. Men føler vi oss bra da? Eller ville det vært lettere om vi aksepterte at andre er som de er, og at vi jobbet med oss selv og fikk en indre ro og fred på at uansett hvordan andre oppfører seg så beholder jeg roen i meg selv? Vi kan ikke forandre andre heller, for de må ville forandre seg selv. Med at vi ikke kan forandre andre, må vi akseptere at andre er som de er men det klarer vi fint å leve med.

Vet ikke om dette kom godt nok frem i hovedinnlegget, men jeg har omtrent ikke forventninger til h*n lenger. Verken emosjonelt eller materielt. Trenger ikke ubegrenset oppmerksomhet og ros, men det hadde kanskje vært fint å få høre en eneste positiv ting i løpet av 20 år? Men nå har jeg egentlig gitt opp.

Tenk deg tanken at du slapp alle tankene dine på dette, og neste gang du besøkte han var du innstilt på å lytte til han, finne ut hvordan han har det og være oppriktig glad for å få lov til å tilbringe litt tid sammen med han. At du akseptere han som den han er, og ønsket å bli kjent med den personen som du på en måte har avvist også. Tror du at du ville følt deg bedre?

Det meste går på oss selv, og det er helt utrolig hvor lite som skal til for å snu noe negativt til noe positivt om man virkelig går inn for det.

Denne teknikken praktiser jeg ved de fleste andre anledninger, og den fungerer ofte. Men i dette tilfellet prøver jeg å være glad(utenpå), la h*n fortelle om sitt liv(som for det meste består av klaging på andre personer), svarer med en hyggelig tone, men stemningen blir fortsatt ikke spesielt god. Hadde det vært en kollega, hadde jeg bare tenkt at personlighetene våre ikke passet spesielt godt sammen, og gått videre. Men det blir litt vanskelig når det dreier seg om et nært familiemedlem.

Hadde h*n hatt vanskelig for å vise følelser, kunne jeg godtatt det. Men h*n har ikke problemer med å fortelle om det som er negativt og trist, eller si at andre barnebarn er supre.

[AnonymBruker]

Må bare beklage at jeg bumper denne. Sorry! Men ønsker gjerne flere råd her.

TS.

Anonym poster: 2cf7ec6c3f96e2c1f135eba54f12dbf2